Venninne som sliter, sette grenser

[AnonymBruker]

Jeg er bekymret for venninnen min. Jeg vet at hun har ulike ting hun sliter med og endringer hun ønsker å gjøre i livet sitt. Problemet er at hun har en tendens til å skyve dette foran seg og distrahere seg med andre ting. Det fungerer en stund, og så innhenter virkeligheten henne igjen og hun får en ny 'dip'.

Når hun er nede så vet jeg at jeg er den som kan hjelpe henne med å snakke gjennom ting. Men jeg kjenner helt ærlig at en del i meg begynner å bli litt sliten. Fordi jeg føler at det går i sirkler,vi har den samme samtalen og så ender det opp med at hun er tilbake i den samme tralten igjen hvor ingenting skjer og det føles som om det er et spørsmål om tid før en ny mørk periode kommer.

Og jeg sitter igjen og føler meg frustrert over at jeg har brukt tid på å snakke og gi gode råd,og så skjer det ikke endring. Mest av alt kommer frustrasjonen over at jeg er fryktelig glad i henne og jeg ender opp med å føle meg litt utrygg rundt henne, fordi jeg er bekymret for henne. Klarer ikke å stole på om hun er ærlig med meg om hva hun tenker og om hun har det bra, fordi hun holder det gjerne for seg selv til begeret nesten er fullt.

Og så får jeg dårlig samvittighet for at jeg kjenner på en irritasjon når jeg ser hun ikke har det bra, og jeg tenker kan hun ikke bare ta litt ansvar snart. Jeg tenker noen ganger at hennes business er min business på en helt annen måte enn jeg ville tenkt med andre venner, og den siden liker jeg ikke så godt. Har ikke lyst på en morsrolle samtidig er det vanskelig å ikke si noe når det er åpenlyst at hun burde gjøre noe og f.eks glemmer å gjøre noe hun har sagt hun skal. Noen som kjenner seg igjen? Hvordan kan jeg sette sunne grenser i dette forholdet for meg selv og henne?

Anonymkode: fa5af...783

[lillevill]

Ha grenser slik at du kan fokusere på jobb. Og på barn, om du har barn. At du hjelper en veninne er flott, men ikke sy puter under armene hennes eller gjør henne avhengig av deg. 

[AnonymBruker]

Jeg opplevde at jeg gikk på en smell. Min venninne gikk gjennom en tøff skilsmisse. Jeg stilte opp for henne hele tiden, jobbet og tok vare på min egen familie. Gikk på en smell og ble sykemeldt. Fikk diagnosen fibromyalgi etter 1 års sykemelding 

Anonymkode: 897e3...f3a

[AnonymBruker]

Dump henne, da. 

Jeg er en kvinne som sliter selv og har brøt kontakten med vennene mine for mange år siden. Jeg skjønte jo at jeg bare var en belastning og at når de sa "du må si ifra om det er noe/du må snakke om det om du sliter" så mente de det egentlig ikke, og endte opp med å leke offer og mene at jeg var for krevende. Så da brente jeg broene. Du burde gjøre det samme, siden hun tydeligvis sliter deg ut. Si at hun får gå til en psykolog. 

Anonymkode: fad57...af4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Dump henne, da. 

Jeg er en kvinne som sliter selv og har brøt kontakten med vennene mine for mange år siden. Jeg skjønte jo at jeg bare var en belastning og at når de sa "du må si ifra om det er noe/du må snakke om det om du sliter" så mente de det egentlig ikke, og endte opp med å leke offer og mene at jeg var for krevende. Så da brente jeg broene. Du burde gjøre det samme, siden hun tydeligvis sliter deg ut. Si at hun får gå til en psykolog. 

Anonymkode: fad57...af4

Det som sliter meg litt ut er at hun ikke snakker med meg og holder ting for seg selv til det renner over og blir større enn det hadde trengt. Og så er det vondt å se noen man er glad i ikke gjøre det som er nødvendig for å få det bedre. Jeg har en tendens til å ville hjelpe med å finne løsninger og gi råd, men det er kanskje noe jeg burde slutte med? Bare akseptere at det er hennes valg,og være en empsjonell støtte? Hva ville du ønsket at vennene dine gjorde for deg i din situasjon? Skjønner at det er fort gjort å føle seg som en byrde når man sliter har selv isolert meg når jeg har hatt det vanskelig selv. Ønsker ikke er venninnen min skal føle at hun er til bry, men skal man bare late som om man ikke er bekymret når man er det da?

Anonymkode: fa5af...783

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Dump henne, da. 

Jeg er en kvinne som sliter selv og har brøt kontakten med vennene mine for mange år siden. Jeg skjønte jo at jeg bare var en belastning og at når de sa "du må si ifra om det er noe/du må snakke om det om du sliter" så mente de det egentlig ikke, og endte opp med å leke offer og mene at jeg var for krevende. Så da brente jeg broene. Du burde gjøre det samme, siden hun tydeligvis sliter deg ut. Si at hun får gå til en psykolog. 

Anonymkode: fad57...af4

Det er jo ikke å leke offer dersom man kjenner det på kroppen at enkelte mennesker tar mye energi. Jeg måtte gjøre det selv med en venninne. Over de seks årene vi var tette, ga jeg og ga jeg og ga jeg, fordi hun stadig hadde det vanskelig med seg selv og verden. De to gangene jeg gikk på trynet, hadde et tøft samlivsbrudd og ble utsatt for kriminalitet derimot, ble det "for mye for henne", så det var et veldig ensidig vennskap. Hun kunne nok formulert seg som deg om hun skulle beskrive avslutninga på vennskapet vårt. Greia hennes var at samtlige venner etter en stund sa det samme: "Det er som du spiser meg opp.", og når mange mennesker uavhengig av hverandre gir samme tilbakemelding, så er det naturlig å spørre seg om man selv er problemet eller alle de andre. 

Anonymkode: b6e1f...1b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det som sliter meg litt ut er at hun ikke snakker med meg og holder ting for seg selv til det renner over og blir større enn det hadde trengt. Og så er det vondt å se noen man er glad i ikke gjøre det som er nødvendig for å få det bedre. Jeg har en tendens til å ville hjelpe med å finne løsninger og gi råd, men det er kanskje noe jeg burde slutte med? Bare akseptere at det er hennes valg,og være en empsjonell støtte? Hva ville du ønsket at vennene dine gjorde for deg i din situasjon? Skjønner at det er fort gjort å føle seg som en byrde når man sliter har selv isolert meg når jeg har hatt det vanskelig selv. Ønsker ikke er venninnen min skal føle at hun er til bry, men skal man bare late som om man ikke er bekymret når man er det da?

Anonymkode: fa5af...783

Om hun skal snakke med deg hver gang hun sliter så vil det uansett bli for mye. Da er det lettere å prate når det renner over. Hun er jo syk, og da hjelper det ikke å bare få gode råd. Det er vanskelig å forklare. Jeg vet hva som skal til for å bli frisk, og jeg prøver jo, men det jeg sliter med tar ofte overhånd og det blir veldig vanskelig. Å være emosjonell støtte er nok bedre, du har jo gitt henne råd, om hun ikke tar de til seg så får det bare være. 

Jeg vet ikke hva jeg skulle ønsket. Jeg stoler ikke på folk uansett så jeg hører sjeldent etter. Så jeg er nok ikke riktige person å spørre. Men ville foretrukket emosjonell støtte fremfor råd og veiledning. 

Anonymkode: fad57...af4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er jo ikke å leke offer dersom man kjenner det på kroppen at enkelte mennesker tar mye energi. Jeg måtte gjøre det selv med en venninne. Over de seks årene vi var tette, ga jeg og ga jeg og ga jeg, fordi hun stadig hadde det vanskelig med seg selv og verden. De to gangene jeg gikk på trynet, hadde et tøft samlivsbrudd og ble utsatt for kriminalitet derimot, ble det "for mye for henne", så det var et veldig ensidig vennskap. Hun kunne nok formulert seg som deg om hun skulle beskrive avslutninga på vennskapet vårt. Greia hennes var at samtlige venner etter en stund sa det samme: "Det er som du spiser meg opp.", og når mange mennesker uavhengig av hverandre gir samme tilbakemelding, så er det naturlig å spørre seg om man selv er problemet eller alle de andre. 

Anonymkode: b6e1f...1b2

Jaja, moral of the story, sliter man så skal man isolere seg og ikke si noe som helst. Veldig rart at man da driver med kampanjer i samfunnet som sier "SNAKK MED NOEN" og "VÆR ÅPEN"... Til hvilken nytte? miste venner fordi det blir for mye for dem? Ja, akkurat. 

Anonymkode: fad57...af4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jaja, moral of the story, sliter man så skal man isolere seg og ikke si noe som helst. Veldig rart at man da driver med kampanjer i samfunnet som sier "SNAKK MED NOEN" og "VÆR ÅPEN"... Til hvilken nytte? miste venner fordi det blir for mye for dem? Ja, akkurat. 

Anonymkode: fad57...af4

Venner er ikke ment å være et konstant støtteapparat, eller en gjeng terapeuter som stiller opp konstant. Det er forskjellen på profesjonell hjelp og hjelp fra nettverket. I personlige relasjoner handler det om å gi og ta. Klart jeg stiller opp for venner som sliter og vil snakke om noe vanskelig, men derfra til at vennskapet kun handler om å stille opp enveis og fungere som en slags terapeut/støttekontakt, så begynner det å ligne mindre på et vennskap og mer på oppgaver som kanskje helsevesenet er mer kapable til å ta seg av. - Det er jo særlig folk med personlighetsforstyrrelser som har vanskelig for å se dette utenfra, dette gjelder, så de vil ha vanskelig for å se hvordan de sliter på folk. 

Anonymkode: b6e1f...1b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Om hun skal snakke med deg hver gang hun sliter så vil det uansett bli for mye. Da er det lettere å prate når det renner over. Hun er jo syk, og da hjelper det ikke å bare få gode råd. Det er vanskelig å forklare. Jeg vet hva som skal til for å bli frisk, og jeg prøver jo, men det jeg sliter med tar ofte overhånd og det blir veldig vanskelig. Å være emosjonell støtte er nok bedre, du har jo gitt henne råd, om hun ikke tar de til seg så får det bare være. 

Jeg vet ikke hva jeg skulle ønsket. Jeg stoler ikke på folk uansett så jeg hører sjeldent etter. Så jeg er nok ikke riktige person å spørre. Men ville foretrukket emosjonell støtte fremfor råd og veiledning. 

Anonymkode: fad57...af4

Takk for tilbakemelding jeg tror du har rett. Når jeg stadig skal prøve å 'fikse' problemet så ender det nok bare med at det blir vanskeligere for henne å snakke med meg også fordi hun vet hva hun burde gjort og føler seg dum. Jeg skal bare la henne snakke om det som plager henne og lytte uten å prøve å løse ting fremover. Akseptere at det ikke er mer jeg kan gjøre og tenke positivt istedenfor å bekymre meg for mye. 

Det er ikke sånn at hun er en veldig slitsom person og det er problemet  det handler nok mye om at jeg må sette en grense og si at jeg ikke har ansvar for andre enn meg selv. Og slutte å ha denne morsfølelsen, fordi jeg tror heller hun vil feile på egenhånd enn at det blir en sånn skeiv rollefordeling mellom oss.

Trist å høre at du ikke stoler på noen, håper du finner noen alle fortjener det.

Anonymkode: fa5af...783

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dump henne, da. 

Jeg er en kvinne som sliter selv og har brøt kontakten med vennene mine for mange år siden. Jeg skjønte jo at jeg bare var en belastning og at når de sa "du må si ifra om det er noe/du må snakke om det om du sliter" så mente de det egentlig ikke, og endte opp med å leke offer og mene at jeg var for krevende. Så da brente jeg broene. Du burde gjøre det samme, siden hun tydeligvis sliter deg ut. Si at hun får gå til en psykolog. 

Anonymkode: fad57...af4

Samme her. 
 

Ble mindre vondt når jeg slapp å bære skylda ved å være en belastning for dem.

Anonymkode: d697f...416

[AnonymBruker]

Synes det blir veldig offermentalitet og lite selvinnsikt med denne 'jaja jeg er bare til bry så dropper vennene mine-tankegangen'.

Jeg hadde periode i livet hvor jeg var i et veldig dårlig forhold og en god venninne støttet meg gjennom det. Snakket med meg i timesvis, hver gsng vi hadde kranglet og jeg var nedenfor. Om det samme. Igjen og igjen. Kom meg bort til slutt og innså i etterkant at det selvfølgelig må ha vært vanskelig for henne å være vitne til og frustrerende å se meg bli værende. Men tenker på det med takknemlighet nå og at jeg ville gjort detsame. Hadde syntes det var merkelig om hun ikke ble sliten av det. Hadde jeg skjøvet henne bort når jeg var i den situasjonen hadde det vært fordi jeg ikke følte jeg fortjente henne. Og det hadde vært mitt problem. Og kjipt for henne som var en god venn.

Anonymkode: fa5af...783

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er bekymret for venninnen min. Jeg vet at hun har ulike ting hun sliter med og endringer hun ønsker å gjøre i livet sitt. Problemet er at hun har en tendens til å skyve dette foran seg og distrahere seg med andre ting. Det fungerer en stund, og så innhenter virkeligheten henne igjen og hun får en ny 'dip'.

Når hun er nede så vet jeg at jeg er den som kan hjelpe henne med å snakke gjennom ting. Men jeg kjenner helt ærlig at en del i meg begynner å bli litt sliten. Fordi jeg føler at det går i sirkler,vi har den samme samtalen og så ender det opp med at hun er tilbake i den samme tralten igjen hvor ingenting skjer og det føles som om det er et spørsmål om tid før en ny mørk periode kommer.

Og jeg sitter igjen og føler meg frustrert over at jeg har brukt tid på å snakke og gi gode råd,og så skjer det ikke endring. Mest av alt kommer frustrasjonen over at jeg er fryktelig glad i henne og jeg ender opp med å føle meg litt utrygg rundt henne, fordi jeg er bekymret for henne. Klarer ikke å stole på om hun er ærlig med meg om hva hun tenker og om hun har det bra, fordi hun holder det gjerne for seg selv til begeret nesten er fullt.

Og så får jeg dårlig samvittighet for at jeg kjenner på en irritasjon når jeg ser hun ikke har det bra, og jeg tenker kan hun ikke bare ta litt ansvar snart. Jeg tenker noen ganger at hennes business er min business på en helt annen måte enn jeg ville tenkt med andre venner, og den siden liker jeg ikke så godt. Har ikke lyst på en morsrolle samtidig er det vanskelig å ikke si noe når det er åpenlyst at hun burde gjøre noe og f.eks glemmer å gjøre noe hun har sagt hun skal. Noen som kjenner seg igjen? Hvordan kan jeg sette sunne grenser i dette forholdet for meg selv og henne?

Anonymkode: fa5af...783

Gjør henne oppmerksom på sirkelen🙂👌

Anonymkode: eb9de...4db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.5.2021 den 18.12):

Dump henne, da. 

Jeg er en kvinne som sliter selv og har brøt kontakten med vennene mine for mange år siden. Jeg skjønte jo at jeg bare var en belastning og at når de sa "du må si ifra om det er noe/du må snakke om det om du sliter" så mente de det egentlig ikke, og endte opp med å leke offer og mene at jeg var for krevende. Så da brente jeg broene. Du burde gjøre det samme, siden hun tydeligvis sliter deg ut. Si at hun får gå til en psykolog. 

Anonymkode: fad57...af4

Dette, 

Skulle ønske mine venninner kunne "dumpet" meg, for en periode ihvertfall. Jeg føler jeg trenger tid for meg selv, og TRENGER å isolere meg etter veldig mye turbulens.

Har jeg en bra dag tar jeg iniativ ovenfor en venninne, men det er så langt mellom dagene, og flere venninner, jeg greier ikke følge med på alt som renner inn av sms og mld, eller skille mellom all reklamen. Så får jeg ikke svart en mild, og angsten setter i gang, kan ta dagevis. Jeg er ufør.

Er glad i vennene mine, men sliter meg ut av dårlig samvittighet, innbilt eller ikke, og jeg stresser sånn med å ikke være en belastning at jeg vil bare "gå under jorda" og komme tilbake frisk. Føler jeg kommer til å ødelegge på en eller annen måte hvis vi ikke. Kanskje som i ts tilfelle.

Anonymkode: 51ea2...352

[AnonymBruker]

Kan du fortelle henne at dette går veldig inn på deg og du er redd dette kan slite deg ut også? Må jo si det på en grei måte så hun ikke føler seg kun som en belastning. 

Er det mulig å avtale faste møter? F.eks en tur en gang i uken eller annenhver uke (sørg for å liksom ha en avtale et viss klokkeslett etter dersom du trenger unnskyldning for å gå). En ukentlig telefonsamtale på 30min? Eller kortere samtaler et par ganger i uken? Du har jo dine ting også så hvis dette er noe som mer tidkrevende kan du jo si at du nesten er nødt for å sette grenser for deg selv. Hva med meldinger? Kan hun f.eks sende en melding til deg, men være informert om at du svarer når du har tid og lover å gjøre det f.eks innen x antall dager? 

Kanskje du kan finne ut om det er noe hjelp å få for henne? Et møtested for likesinnede? 

Anonymkode: bea1a...8fe

[AnonymBruker]

Det som sliter er nok bare at jeg er fryktelig glad i henne, og jeg skulle ønske hun tok litt bedre vare på seg selv av og til fordi det er vondt når jeg ser hun har det dårlig. Og så reagerer jeg med å bli litt irritert fordi jeg nesten føler på et ansvar for at hun skal ha det bedre. Men har innsett at det ikke er min jobb å ta ansvar for henne,og at jeg bare kan være der for henne og lytte når hun trenger det. Liker å være sammen med henne så det er ikke noe problem, men liker ikke når jeg ser at hun går å holder på noe for seg selv. Det var en periode hvor det gikk veldig dårlig og jeg innser at dette sikkert ennå sitter litt i meg og at jeg fort blir redd for henne, mer enn normalt.

Anonymkode: fa5af...783