Hvordan vite om han er den "rette"?

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten tenker på det med barn. Vi er begge i starten av 30-årene. Vi har vært sammen i omtrent fem år. Jeg elsker ham. Han er veldig snill og vi har nesten alt felles, idealer, interesser, tanker. Men hvordan vet man om alt går bra? Vi har begge hatt flere kjærester før. Han skiller seg tydelig positivt ut for meg. Alle startet med sterke forelskelser, men med de andre ble jeg lei når forelskelsen la seg. For ham er jeg hans første ekte forelskelse og han er veldig sikker på meg. Jeg er en person som overanalyserer mye, men jeg er så redd for å ende opp med å skille meg om jeg får barn, selv om jeg tror vi ville samarbeidet ok. Vi tenker at barnet vil bli prioriteten. Tingen er at jeg vil legge til rette så alt blir så bra som mulig.

Anonymkode: 2818f...bb6

[AnonymBruker]

Det vet man aldri, dessverre. Om noen er "den rette" er noe man må bestemme seg for. Se på dere positive egenskaper og avgjøre om de er det du vil ha i en partner. Se på de negative og finn ut om det er noe du kan akseptere resten av livet.

Du har aldri noen garanti. Du kan ha helt andre behov om 5,10 eller 20 år. Har man valgt velger man denne partneren igjen og igjen, hver eneste dag. Til det evt. ikke er holdbart lenger.

Man må rett og slett ta sjansen. Det er i grunn ganske romantisk

Anonymkode: 0aab0...fb7

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt det samme som deg «hva om». 
Jeg har bestemt meg for å legge fra meg den tanken, et forholdet er ikke alltid dans på roser, det vil bli vanskeligheter og uenigheter. Og forelskelsen vil forsvinne, men den kommer tilbake. Man må jobbe for at forholdet skal fungere og hvis begge virkelig vil at det skal fungere så gjør det virkelig det. Den eldre generasjonen hadde jo knapt skilsmisse, de fikk det jo til? Så det kan gå bra 😊 Mitt råd til deg er å ikke tenke på at det kan gå galt, men heller ha den innstillingen om at dette går bra. Ønsker dere masse lykke til! 

Anonymkode: c299a...8d9

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Det vet man aldri, dessverre. Om noen er "den rette" er noe man må bestemme seg for. Se på dere positive egenskaper og avgjøre om de er det du vil ha i en partner. Se på de negative og finn ut om det er noe du kan akseptere resten av livet.

Du har aldri noen garanti. Du kan ha helt andre behov om 5,10 eller 20 år. Har man valgt velger man denne partneren igjen og igjen, hver eneste dag. Til det evt. ikke er holdbart lenger.

Man må rett og slett ta sjansen. Det er i grunn ganske romantisk

Anonymkode: 0aab0...fb7

Støtter dette. Man må aktivt velge hverandre, hver eneste dag. Det å leve sammen er at man velger å se det beste i personen og å være rause med hverandre i travle hverdager. Det kan alltids oppstå gnisninger, men da tror jeg det viktigste er å sette seg ned gang på gang fram til man har kommet til bunns i det.

Og jeg har veldig troa på parterapi som forebyggende tiltak, i stedet for å kun bruke det når det allerede har gått for langt. Anbefaler derfor å lufte ideen sammen når ting er veldig bra og går på skinner, og å avtale å ta en time eller to hvert år, eller hvert halvår. Man kan lære så mange flotte verktøy som kan gjøre samlivet enormt mye bedre, særlig for oss kvinner som gjerne har et mer emosjonelt behov. Det vil da også hjelpe mannen som ofte føler på at han blir gnagd på og klagd på osv. 

TS, er det noe du savner i partneren din per dags dato? Har han noen negative sider som kan være uforenlige med å være en god støttespiller i babytiden? 

Anonymkode: c1869...a27

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Støtter dette. Man må aktivt velge hverandre, hver eneste dag. Det å leve sammen er at man velger å se det beste i personen og å være rause med hverandre i travle hverdager. Det kan alltids oppstå gnisninger, men da tror jeg det viktigste er å sette seg ned gang på gang fram til man har kommet til bunns i det.

Og jeg har veldig troa på parterapi som forebyggende tiltak, i stedet for å kun bruke det når det allerede har gått for langt. Anbefaler derfor å lufte ideen sammen når ting er veldig bra og går på skinner, og å avtale å ta en time eller to hvert år, eller hvert halvår. Man kan lære så mange flotte verktøy som kan gjøre samlivet enormt mye bedre, særlig for oss kvinner som gjerne har et mer emosjonelt behov. Det vil da også hjelpe mannen som ofte føler på at han blir gnagd på og klagd på osv. 

TS, er det noe du savner i partneren din per dags dato? Har han noen negative sider som kan være uforenlige med å være en god støttespiller i babytiden? 

Anonymkode: c1869...a27

Jeg synes noen ganger han er litt kjedelig. At han skulle tatt mer initiativ til å gå ut på restaurant eller dra oss ut av komfortzonen. Og så synes jeg noen ganger det kan være irriterende at han kan være litt klagete på politikk. Det er ikke så ofte da, men jeg savner kanskje enda mer handlekraft, selv om han er langt fra de verste på sånt, synes nesten alle de mennene jeg kjenner er enda "slappere" på sånt, og de som ikke er det, de er jo ofte litt sta. Han kunne kanskje passa litt bedre på helsa si, han er litt overvektig, men jeg liker jo også egentlig at han er litt stor og brei da. 

Han er alt i alt en super fyr. Vi har det moro og vi har omsorg for hverandre og begjær for hverandre. Og jeg har aldri vært så lenge forelska i noen som ham. Jeg er bare så redd. Men god idé med å gå parterapi før det går dårlig. Ingen av oss ville egentlig ha barn før vi møtte hverandre, så det kan hende at det er hva som skaper tankene. At det kommer litt plutselig og føles så utrolig stort.

Anonymkode: 2818f...bb6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg synes noen ganger han er litt kjedelig. At han skulle tatt mer initiativ til å gå ut på restaurant eller dra oss ut av komfortzonen. Og så synes jeg noen ganger det kan være irriterende at han kan være litt klagete på politikk. Det er ikke så ofte da, men jeg savner kanskje enda mer handlekraft, selv om han er langt fra de verste på sånt, synes nesten alle de mennene jeg kjenner er enda "slappere" på sånt, og de som ikke er det, de er jo ofte litt sta. Han kunne kanskje passa litt bedre på helsa si, han er litt overvektig, men jeg liker jo også egentlig at han er litt stor og brei da. 

Han er alt i alt en super fyr. Vi har det moro og vi har omsorg for hverandre og begjær for hverandre. Og jeg har aldri vært så lenge forelska i noen som ham. Jeg er bare så redd. Men god idé med å gå parterapi før det går dårlig. Ingen av oss ville egentlig ha barn før vi møtte hverandre, så det kan hende at det er hva som skaper tankene. At det kommer litt plutselig og føles så utrolig stort.

Anonymkode: 2818f...bb6

Har dere noen felles hobbyer? Ellers vil jeg anbefale deg å gi konkret beskjed om hva du behøver og hva du ønsker, på en god dag med god stemning og forsøk å formulere det på en måte som ikke virker som en klage.

Min mann er som en robot på noen måter, og han ser på hvert øyeblikk sammen som kvalitetstid. Jeg derimot, har behov for en kveld her og der, hvor vi legger bort alt av elektronikk og bare nyter hverandres selskap. Jeg har også behov for mer kyss og nærhet i hverdagen.

Det ble en del gnisninger pga dette etter vårt første år sammen, fordi jeg tok det opp først når jeg følte meg lei meg eller frustrert og han ble defensiv fordi han ble angrepet med disse tingene han ikke var god nok til å gi meg. Til slutt sa han rett ut at han vil, men han aner ikke hvordan, fordi det bare ikke er i tankene hans. Det faller han ikke naturlig, fordi han kom fra et emosjonelt avstumpet hjem uten klemmer eller ord som gir nærhet. Da skapte jeg faktisk et kodeord for dette behovet mitt, så er det blitt en langt mer lystig greie. Jeg kan si dette ordet og da forstår han at nå trenger jeg en klem eller å bli kyssa på eller at han bare tar to minutter til å holde rundt meg.

Jeg er også den som må ta initiativ til date nights, men der har jeg også lært at jeg kan gi klar beskjed som feks, "nå er det lenge siden vi hadde en date night, jeg planla forrige gang, kanskje kunne du tatt meg ut på en romantisk middag på fredag eller lørdag?" 

I tillegg gir jeg han innimellom utfordringer som for eksempel "denne uken ville jeg likt om du fant på noe romantisk for meg, men det må være noe som ikke koster noe som helst", og jeg er sikker på at han googler seg fram til idéer, men sakte men sikkert lærer han mer hverdagsromantikk. Da jeg hadde en nedfor dag forrige uke, kom han hjem med favorittblomstene mine for eksempel. Det hadde han aldri gjort tidligere, men det endret hele mitt humør og dagen ble bedre for oss begge to

Anonymkode: c1869...a27

[AnonymBruker]

Det jeg gjør når jeg ikke vet om noe er rett eller galt, er at jeg kaster kron eller mynt. F.eks. her: Kron = bli og få barn, Mynt = slå opp.

Blir du glad av det du kaster, vet du at det er rett og gjør det. Blir du skuffet, vet du at det du kastet er feil, og gjør det du ikke kastet. F.eks.: Du kaster kron og blir glad - da satser du på denne mannen og barn med han. Du kaster kron og blir skuffet - da skjønner du at det innerst inne er feil mann for deg og slår opp.

Anonymkode: c73cd...5e0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Har dere noen felles hobbyer? Ellers vil jeg anbefale deg å gi konkret beskjed om hva du behøver og hva du ønsker, på en god dag med god stemning og forsøk å formulere det på en måte som ikke virker som en klage.

Min mann er som en robot på noen måter, og han ser på hvert øyeblikk sammen som kvalitetstid. Jeg derimot, har behov for en kveld her og der, hvor vi legger bort alt av elektronikk og bare nyter hverandres selskap. Jeg har også behov for mer kyss og nærhet i hverdagen.

Det ble en del gnisninger pga dette etter vårt første år sammen, fordi jeg tok det opp først når jeg følte meg lei meg eller frustrert og han ble defensiv fordi han ble angrepet med disse tingene han ikke var god nok til å gi meg. Til slutt sa han rett ut at han vil, men han aner ikke hvordan, fordi det bare ikke er i tankene hans. Det faller han ikke naturlig, fordi han kom fra et emosjonelt avstumpet hjem uten klemmer eller ord som gir nærhet. Da skapte jeg faktisk et kodeord for dette behovet mitt, så er det blitt en langt mer lystig greie. Jeg kan si dette ordet og da forstår han at nå trenger jeg en klem eller å bli kyssa på eller at han bare tar to minutter til å holde rundt meg.

Jeg er også den som må ta initiativ til date nights, men der har jeg også lært at jeg kan gi klar beskjed som feks, "nå er det lenge siden vi hadde en date night, jeg planla forrige gang, kanskje kunne du tatt meg ut på en romantisk middag på fredag eller lørdag?" 

I tillegg gir jeg han innimellom utfordringer som for eksempel "denne uken ville jeg likt om du fant på noe romantisk for meg, men det må være noe som ikke koster noe som helst", og jeg er sikker på at han googler seg fram til idéer, men sakte men sikkert lærer han mer hverdagsromantikk. Da jeg hadde en nedfor dag forrige uke, kom han hjem med favorittblomstene mine for eksempel. Det hadde han aldri gjort tidligere, men det endret hele mitt humør og dagen ble bedre for oss begge to

Anonymkode: c1869...a27

Takk for tips! Det er en veldig liten greie, men ja, men litt sånn at OM jeg savner noe er det at han ordner med date nights some ikke bare er restaurant eller kino. Men altså, det er egentlig veldig liten ting. Vi har mye felles interesser. Jeg har kanskje én egen interesse, ellers er alt felles, hva vi snakker om og hvilken kultur vi liker. 

Tingen er egentlig ikke at det er noe feil-feil med ham. Ikke som jeg kan se. Han er jo ikke 100% perfekt på alt alltid, men det er jo fordi han er et menneske. Og han er det mennesket jeg har likt best og jeg tror jeg passer best med. Det føles som stor kjærlighet. Jeg ønsker bare det var en eller annen test man kunne ta for å se om det kom til å holde... Foreldrene mine gikk gjennom en skilsmisse når jeg var barn. Tror den var ganske vanlig, men jeg sleit likevel med det. Jeg vil ikke sette eget barn i den samme situasjonen. 

Anonymkode: 2818f...bb6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Det jeg gjør når jeg ikke vet om noe er rett eller galt, er at jeg kaster kron eller mynt. F.eks. her: Kron = bli og få barn, Mynt = slå opp.

Blir du glad av det du kaster, vet du at det er rett og gjør det. Blir du skuffet, vet du at det du kastet er feil, og gjør det du ikke kastet. F.eks.: Du kaster kron og blir glad - da satser du på denne mannen og barn med han. Du kaster kron og blir skuffet - da skjønner du at det innerst inne er feil mann for deg og slår opp.

Anonymkode: c73cd...5e0

Hahaha. Sånn gjorde jeg når jeg var tenåring faktisk! Jeg VIL absolutt bli med ham resten av livet. Det vet jeg. Og gjerne få barn også, dette ønsket om barn har vokst seg større og større. Så hva jeg VIL vet jeg. Men det er jo så mange som vil noe, men så går det galt.

Anonymkode: 2818f...bb6

[AnonymBruker]

Det er som de andre her sier; garantier får du aldri. Men jeg ville vært mer bekymret om jeg var han, ettersom du har en historie med "å lei". Hva har gjort at du har "gått lei"? Var det ingenting alvorlig galt? Kjedet du deg? Hva var grunnen? Alle mine tidligere forhold tok slutt, ikke fordi jeg gikk lei, men fordi det hendte ting som gjorde at vi skjønte at vi ikke passet sammen. Men "å gå lei", høres umiddelbart litt mer... vagt ut. Du har kanskje en jobb å gjøre med deg selv i forhold? Forelskelsen varer ikke evig, men den erstattes etter hvert av noe mer verdifullt, et varig bånd. Og så kommer det øyeblikk der forelskelsen glimter til igjen, men du får aldri et forhold med evig nyforelsket-piff. 

Anonymkode: 4005d...236

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Det er som de andre her sier; garantier får du aldri. Men jeg ville vært mer bekymret om jeg var han, ettersom du har en historie med "å lei". Hva har gjort at du har "gått lei"? Var det ingenting alvorlig galt? Kjedet du deg? Hva var grunnen? Alle mine tidligere forhold tok slutt, ikke fordi jeg gikk lei, men fordi det hendte ting som gjorde at vi skjønte at vi ikke passet sammen. Men "å gå lei", høres umiddelbart litt mer... vagt ut. Du har kanskje en jobb å gjøre med deg selv i forhold? Forelskelsen varer ikke evig, men den erstattes etter hvert av noe mer verdifullt, et varig bånd. Og så kommer det øyeblikk der forelskelsen glimter til igjen, men du får aldri et forhold med evig nyforelsket-piff. 

Anonymkode: 4005d...236

Ja, jeg er absolutt mer problematisk enn ham. Jeg er humørsyk og usikker på meg selv og andre. Med mine tre forrige kjærester føltes de liksom ikke som den rette. Jeg greide ikke se for meg at vi ble gamle sammen og slikt. Og da ønsket jeg å avslutte det heller før enn senere. Jeg har nok hatt litt forpliktelsesangst. Men kjæresten min nå har jeg sett for meg en framtid, lengtet etter en framtid. Det føles vondt at vi en dag skal dø og ikke være sammen lenger. 

Men de har kanskje noen likheter, disse tankene jeg hadde da, og denne frykten nå. 

Anonymkode: 2818f...bb6

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, jeg er absolutt mer problematisk enn ham. Jeg er humørsyk og usikker på meg selv og andre. Med mine tre forrige kjærester føltes de liksom ikke som den rette. Jeg greide ikke se for meg at vi ble gamle sammen og slikt. Og da ønsket jeg å avslutte det heller før enn senere. Jeg har nok hatt litt forpliktelsesangst. Men kjæresten min nå har jeg sett for meg en framtid, lengtet etter en framtid. Det føles vondt at vi en dag skal dø og ikke være sammen lenger. 

Men de har kanskje noen likheter, disse tankene jeg hadde da, og denne frykten nå. 

Anonymkode: 2818f...bb6

Må legge til at med de tidligere kjærestene mine var det ikke BARE at jeg gikk lei, men at jeg gikk lei i kombinasjon med litt ulike holdninger og at andre ting ikke var 100% på plass. Men jeg synes de var fine mennesker som jeg tenker at OM jeg hadde rette følelser for, så ville vi kunne fortsatt og hatt fine forhold. Men uten de virkelig store følelsene, så så jeg ingen grunn til å bli.

Anonymkode: 2818f...bb6

[AnonymBruker]

Jeg vil si meg enig med de over i at det er umulig å vite. Jeg tenker også at det ikke finnes noen som er hundre prosent den rette. Som andre sier, kan hva man irritere seg over og hva man liker best i en partner endre seg over tid og med omstendighetene ellers i livet også. Det å få barn, kan bringe frem nye sider, på både godt og vondt.  

Så jeg tenker at det vil være noen utfordringer og det vil være noen irritasjoner. Og man har best forutsetninger som par hvis man er villig til å forvente og godta, men også jobbe med det. Mannen og jeg har to små barn nå, og jeg må jobbe for å bevare "gnisten", og kjenne på kjærligheten. Livet er travelt, det er mye følelser som dukker frem i forbindelse med å skulle oppdra barn sammen. Jeg må godta en del ting i stedet for å irritere meg over dem. Og vi må snakke om ting vi syns er utfordrende. Det ble på en måte mer tydelig at vi var ulike eller krasjet litt på noen områder da vi fikk barn sammen, og min automatiske  reaksjon var "åj, kanskje vi ikke passet sammen likevel". Men det kunne snus til å tenke og kjenne at vi utfyller hverandre.

Anonymkode: 5904e...cd0

[AnonymBruker]

Som Synnøve og Vanessa så fint konkluderte i podcasten sin en gang "Hvis du vil ha barn, få barn. Hvem du får det med er ikke like viktig"😅 Det er litt satt på spissen fra to skilte damer med delt foreldrerett. Men poengterer at man bør gå for det når man har et sterkt ønske om barn, for man har ingen garanti for at forholdet til maken varer selv om begge har de beste intensjoner og elsker hverandre nå. Og man trenger heller ikke å svartmale delt foreldreomsorg. 

Anonymkode: 8c27a...c9a