PMS, og mister alle følelser for mannen

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har vært sammen i tre år, og er i begynnelsen av 40-årene. Jeg har vært veldig plaget med PMS etter jeg fikk barn. De fysiske symptomene kan jeg leve med, det er en ting, men det verste er de psykiske og hvordan hormonendringene påvirker følelsene mine! 

Det er så frustrerende å kjenne overfor mannen som jeg vanligvis elsker, at jeg blir helt likegyldig, og planlegger hver måned å gjøre det slutt! Alle følelser for han forsvinner, og jeg kan ligge våken en hel natt og tenke at alt er over. Bare fordi han feks hadde på seg en t-skjorte jeg syns er stygg, eller ikke ryddet etter seg på badet. Uviktige ting blir kjempestore, og jeg vil helst bare være alene. 
Han skjønner ingenting, og blir veldig lei seg hver gang, selv om han vet at jeg er helt irrasjonell og hormonell, og at jeg kommer tilbake når mensen endelig starter. Da er nemlig alt bra, og jeg roer meg hos han igjen. 
Det vi har sammen er så dyrebart for meg, allikevel er jeg helt klar for å kaste han på dør 1 uke hver måned! 
 

Er det flere enn meg som opplever dette? 

Anonymkode: 47e91...456

[AnonymBruker]

Prøv om vanndrivende kan hjelpe, d hjalp meg endel. Hør m lege om hjelp ♥️har hatt veldig plager før jeg også. 

Anonymkode: 9d28d...541

[AnonymBruker]

Samme her, blir veldig sint på ham hver mens, men jeg vet jo at det er mensen, så sier til meg sjøl hver mnd at det ikke er lov å slå opp akkurat under mensen 😄 Og etterpå liker jeg han igjen. Jeg sier til ham at jeg er sliten pga mensen, så han blir ikke fornærma. 

Anonymkode: 251fa...441

[Kala]

Sånn hadde jeg det også, helt frem til jeg fikk påvist PMDD, ekstrem PMS. Da hadde jeg registrert syklusen min ca 6-8 måneder i en app, hvor jeg registrerte fysiske og psykiske symptomer, samt stemningene i meg. Det utkrystalliserte seg fort et mønster.
 

Jeg snakket med mannen min om hvordan jeg hadde det, mønsteret, og sa rett ut at jeg visse dager i måneden mislikte han sterkt, på grensen til hat 😅. Det ble mye lettere da jeg skjønte at det ikke var meg og følelsene mine, men hvordan hjernen bearbeidet hormonforandringene. Dette forklarte jeg også til han. I samme slengen snakket jeg også om at det sikkert kommer til å komme i fremtiden også, og beklaget humøret mitt på forhånd. Etter det ble det lettere for han og for meg. Tidligere hadde jeg mye dårlig samvittighet, og fryktet disse negative følelsene mot han. Ellers i måneden var jeg jo både forelsket og glad i han, så det var ikke så lett med disse følelsene. 
 

etter diagnosen har jeg lest meg opp på nett, og det er MANGE damer som har det sånn med partneren sin. Er nok mange samlivsbrudd pga pms der ute. 
 

Bli kjent med syklusen din, også gå til lege om det blir for ille. Det finnes hjelp å få. Jeg fikk tilbud om SSRI, men jeg avventet. Synes alt ble lettere etter at jeg gjennomskuet meg selv, og ble kjent med syklusen min. 

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg og mannen har vært sammen i tre år, og er i begynnelsen av 40-årene. Jeg har vært veldig plaget med PMS etter jeg fikk barn. De fysiske symptomene kan jeg leve med, det er en ting, men det verste er de psykiske og hvordan hormonendringene påvirker følelsene mine! 

Det er så frustrerende å kjenne overfor mannen som jeg vanligvis elsker, at jeg blir helt likegyldig, og planlegger hver måned å gjøre det slutt! Alle følelser for han forsvinner, og jeg kan ligge våken en hel natt og tenke at alt er over. Bare fordi han feks hadde på seg en t-skjorte jeg syns er stygg, eller ikke ryddet etter seg på badet. Uviktige ting blir kjempestore, og jeg vil helst bare være alene. 
Han skjønner ingenting, og blir veldig lei seg hver gang, selv om han vet at jeg er helt irrasjonell og hormonell, og at jeg kommer tilbake når mensen endelig starter. Da er nemlig alt bra, og jeg roer meg hos han igjen. 
Det vi har sammen er så dyrebart for meg, allikevel er jeg helt klar for å kaste han på dør 1 uke hver måned! 
 

Er det flere enn meg som opplever dette? 

Anonymkode: 47e91...456

Ho,ho, du er jo iallefall ærlig!

[MollyJones]

Jeg blir alvorlig deprimert en til to dager før mens. Griner for alt, vil bare ligge i senga og har det kjipt. Men som flere sier her, når jeg skjønte hva det var, så var det lettere å takle det. Det er fortsatt svart som natta den dagen, men både jeg og samboeren min vet at dette er forbigående og hormoner som kødder med meg. 

Jeg prøver nå å gå på p-piller, og hoppe rett over til nytt brett og utsette mens i håp om at jeg vil slippe dette. Hadde ikke disse periodene når jeg hadde p-stav i armen som stopper mensen i tre år. Oh those happy days!

[WonderWomaan]

Jeg har PMDD, et helvete som ofte varer opptil to uker før mensen. Fryktelige greier. 

[AnonymBruker]

Jeg har på samme måte, har heldigvis funnet en mann som takler det noe greit, men jeg jobber ekstremt hardt med å holde det under kontroll foran han, han kan ikke tenke seg alt som skjer i hodet og kroppen på meg. . Men han vet ikke at det er PMS han tror bare jeg har temperement. Også forteller jeg ikke høyt at jeg blir suicidal når jeg har PMS. Etter barn ble jeg noe mindre suicidal under pms fordi jeg vet de trenger meg, før var det verre, da jeg ikke følte jeg hadde grunn til å leve engang. Og ja jeg forlater faktisk mannen jevnlig, men han tenker jeg bare er styrt av følelser og blir impulsiv. Skjønner ikke at han gidder. Tror han liker passion, føles ekstra godt å bli sammen igjen 😂 skulle visst det bare er pmdd. 

Anonymkode: a4d41...c02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har på samme måte, har heldigvis funnet en mann som takler det noe greit, men jeg jobber ekstremt hardt med å holde det under kontroll foran han, han kan ikke tenke seg alt som skjer i hodet og kroppen på meg. . Men han vet ikke at det er PMS han tror bare jeg har temperement. Også forteller jeg ikke høyt at jeg blir suicidal når jeg har PMS. Etter barn ble jeg noe mindre suicidal under pms fordi jeg vet de trenger meg, før var det verre, da jeg ikke følte jeg hadde grunn til å leve engang. Og ja jeg forlater faktisk mannen jevnlig, men han tenker jeg bare er styrt av følelser og blir impulsiv. Skjønner ikke at han gidder. Tror han liker passion, føles ekstra godt å bli sammen igjen 😂 skulle visst det bare er pmdd. 

Anonymkode: a4d41...c02

Hvorfor sier du ikke til han at det er PMS? Er det ikke greit at han får vite at dette ikke bare er «deg», men mange rare hormoner og biologi? 
Jeg opplever at ting generelt er lettere når min mann har litt oversikt over min syklus, og vi må rett og slett legge planer etter den.

Anonymkode: 47e91...456

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg og mannen har vært sammen i tre år, og er i begynnelsen av 40-årene. Jeg har vært veldig plaget med PMS etter jeg fikk barn. De fysiske symptomene kan jeg leve med, det er en ting, men det verste er de psykiske og hvordan hormonendringene påvirker følelsene mine! 

Det er så frustrerende å kjenne overfor mannen som jeg vanligvis elsker, at jeg blir helt likegyldig, og planlegger hver måned å gjøre det slutt! Alle følelser for han forsvinner, og jeg kan ligge våken en hel natt og tenke at alt er over. Bare fordi han feks hadde på seg en t-skjorte jeg syns er stygg, eller ikke ryddet etter seg på badet. Uviktige ting blir kjempestore, og jeg vil helst bare være alene. 
Han skjønner ingenting, og blir veldig lei seg hver gang, selv om han vet at jeg er helt irrasjonell og hormonell, og at jeg kommer tilbake når mensen endelig starter. Da er nemlig alt bra, og jeg roer meg hos han igjen. 
Det vi har sammen er så dyrebart for meg, allikevel er jeg helt klar for å kaste han på dør 1 uke hver måned! 
 

Er det flere enn meg som opplever dette? 

Anonymkode: 47e91...456

Hahaha! Huff! Kjenner meg igjen ja. Heldigvis vet mannen det og. Når jeg begynner sånn så tenker han : ALARM , PMS PÅ GANG! Blir helt tullete og hormonell og liker virkelig ikke meg selv. Men vi sier ok, no er det pms. Når mensen kommer er jeg så sårbar og griner for alt og ingenting første dagen.Så er jeg normal igjen. Til neste runde med pms. Han får bare være tålmodig. Og du må være.åpen og ærlig med han om det. Dere får si , ok no er det pms på gang. Ta deg en time ut av og til om det trengs.Trekk deg litt tilbake? Om det er veldig plagsomt så ta deg en tur til legen.

 

Anonymkode: 6ded9...fbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hahaha! Huff! Kjenner meg igjen ja. Heldigvis vet mannen det og. Når jeg begynner sånn så tenker han : ALARM , PMS PÅ GANG! Blir helt tullete og hormonell og liker virkelig ikke meg selv. Men vi sier ok, no er det pms. Når mensen kommer er jeg så sårbar og griner for alt og ingenting første dagen.Så er jeg normal igjen. Til neste runde med pms. Han får bare være tålmodig. Og du må være.åpen og ærlig med han om det. Dere får si , ok no er det pms på gang. Ta deg en time ut av og til om det trengs.Trekk deg litt tilbake? Om det er veldig plagsomt så ta deg en tur til legen.

 

Anonymkode: 6ded9...fbb

Mannen liker veldig godt når jeg er sårbar og mensen er begynt og han kan trøste og kose med meg. Uten at jeg "biter". Da er det sjokolade og trøst som gjelder.

Anonymkode: 6ded9...fbb

[mae1234]

Åhærregud, det kunne vært meg som skrev det her😳😂 alt fra stygg skjorte til å ikke ha ryddet på badet etter seg. Du er altså ikke alene🙈

[Meadow]

Jeg har det også sånn. Får lyst til å kaste ut mannen og si opp jobben, hater folk og blir irritert, forbanna og på gråten. Vil helst bare være alene. 

[PM75]

PMS er slitsomt! Det som hjelper for meg er å ha stålkontroll på når jeg skal ha mens, slik at jeg er forberedt på følelsene som kommer. Og så hjelper det på å være aktiv med turgåing med musikk på ørene (alene!) - da får jeg «gått av meg» vonde tanker.