Gå til innhold

Jeg blir så sint på babyen min til tider.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Har en baby på 8 mnd, som egentlig mesteparten av tiden er ganske blid og fornøyd. Alt er greit så lenge vi ikke prøver å få hun til å sove. Da ligger hun ved siden av meg/pappa og skriker en del. Er det samme om det er lur på dagen eller om det er legging på natt.

Gråtinga er forsåvidt greit å takle, men hun spenner seg, og klorer og slår til oss. Hele leggingen er slitsom. Vi vet at hun sliter med tenner om dagen, så det påvirker nok at leggingen er vanskelig.

Hun har også forandret søvn mønster de siste 6 ukene. Før hun ble ca 6 og en halv mnd, så hadde hun ca følgende mønster: stod opp rundt 0630, 1 lur 09 - 1030, 2 lur 14 - 15.30, la seg rundt kl 1930/2000. Sov stort sett hele natta, men våkna av og til kl 02/03 for litt mat.

De siste 6 ukene derimot har mønsteret vært følgende: står opp ca 0700/0730, første lur 10 - 1130 (jeg må sove med hun hvis ikke sovner hun ikke/våkner etter 20 min). Kl 1430 prøver vi på en dupp til, men da sover hun maks en 30 min alene. Sover hun på noen kan hun sove 1 - 1,5 t. Hun holder det så gående fram til hun blir trøtt igjen, men hun vil absolutt ikke legge seg. Hun bruker lang tid på roe seg, så etter å ha forsøkt nok ganger så sovner hun 2030 ca. Hun sover derimot ikke lenge. Hun våkner igjen i 2130 tiden, og er lys våken. Da kan hun holde det gående til kl 2330/0000. Hun har også begynt å våkne om natta mye mer. Hun har begynt å våkne i 02 tiden, og vil ikke ligge i egen seng noe mer. Hun får derfor ligge hos oss. Hvis vi forsøker å flytte henne tilbake i egen seng så våkner hun med engang. De gangene vi har fått det til så går det maks en time. Vi voksne sover dårlig, og får ikke lagt oss før sent fordi hun er våken.

Før hentet jeg meg inn ved å ha egentid på kveldene, fra ca rundt kl 20 +. Jeg merket at det gav meg overskudd til å håndtere det at jeg ble sliten og frustrert på en bra måte. Derimot nå så har jeg ikke det overskuddet lenger. Jeg blir fort sliten og frustrert, og et par ganger har jeg dessverre latt det gå utover baby. Isteden for å takle ting på en bra måte, så blir jeg heller sint. Jeg blir kvass/amper i tonefallet, eller så har jeg skreket/hevet stemmen til hun et par ganger og kalt hun for jævla drittunge.  Andre ganger har jeg bitt tenna sammen i sinne, og noen ganger har jeg bare gått fra hun et par min for å ikke klikke i vinkel selv om hun hylgriner. hun skjønner jo ikke noe av det stakkars, og kan heller ikke noe for det. I etterkant får jeg veldig dårlig samvittighet, og føler jeg er en elendig mor. 

Jeg vet at det er jeg som må jobbe med handlingsmønsteret og reaksjonsmønsteret mitt. Jeg lurer nesten av og til på om babyen min ville hatt det bedre hos en annen mor. Jeg er glad i babyen min, men av og til føler jeg bare at hun er i veien. Lurer samtidig på hva jeg har gitt meg selv ut på, siden jeg takler ting så dårlig.

Jeg er ikke stolt over måten jeg reagerer på. Er det flere her inne som har blitt så sinte på babyen sin? Er det noen som har klart å endre måten de reagerer på?

 

Anonymkode: 66bb3...86d

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Høres ut som hun et i et utviklingstrinn, det går over! 
synes du gjør lurt i å forlate rommet noen ganger, fremfor å reagere spontant🌸

Kan far avlaste deg sånn at du får mer egentid på kveldene? evt koseklut med lukten din på? 

Anonymkode: 3eb73...c7c

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En helsesøster sa en gang at det er normalt å ha lyst til å kaste ungen sin utav vinduet, det unormale er å gjøre det. Å være mamma kan være tøft. Veldig veldig tøft. Jeg vil anbefale at barnefar avlaster deg mer så du får sove. Utenom det så tenker jeg at du kan snakke med fastlegen og helsesøster om bekymringene dine. Hvis du føler at du mister besinnelen er det som du allerede gjør, gå bort fra situasjonen til du har fått roet deg. 

Anonymkode: 2ff0c...dec

  • Liker 14
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke si annet enn at vi har opplevd det samme i lange perioder med vår og det er frustrerende når vi voksne mister egentiden vår på kvelden. Vi er slitne etter dagen og jobb og må bruke hele kvelden på å prøve å legge baby.

Dere må alle tre hjelpe hverandre og støtte hver så godt dere kan, og husk at dette er en periode også blir det bedre! 

Anonymkode: 1585d...9d7

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er kjempe tøft å være mamma. Det er potensielt farlig å bli helt utslitt. Oppsøk hjelp/avlastning/ snakk om det. 🧡 Du er nok ikke alene om å føle det sånn. Har du en termingruppe kanskje? Med mødre med barn på samme alder? Barnet ditt er også helt normalt, du trenger kanskje bare et nytt syn på hvordan du skal løse situasjonene 🥰 Heia mamma ❤️

Anonymkode: baa97...66e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er dønn normalt å bli sint, rasende og sur på babyen. Å bebreide babyen for at livet føles dritt også. 

Om du kjenner sinnet begynner å komme ut av kontroll, legg babyen er trygt sted og ta en timeout. 

Jeg har to barn, og har vært rasende på dem når de har gulpet og drete meg ned, skreket så jeg ikke får sove, villet ha mat akkurat når middagen er ferdig, osv ;) Det å bli sint handler ikke om logikk. Vi vet jo at babyen ikke gulper på deg med vilje, og ikke kan ta seg sammen og vente til mamma har spist middagen sin før amming.

Det er ikke noe å skamme seg for. Vi kan ikke noe for hva vi føler, det eneste vi kan gjøre er å prøve å håndtere følelsene på en ok måte.

Som man sier til toåringen: det er lov å bli sint, men det er ikke lov å slå. Samme gjelder jo voksne; det er ikke følelsen som er feil, det er måten man håndterer den på. 

Anonymkode: a1717...316

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg var så sint og frustrert under legging at jeg kløp meg selv i låret til jeg ble blå. Snakket med ei venninne om det som faktisk gjorde akkurat det samme.

Det er helt JÆVLIG med små der legging er en kamp.

Anonymkode: 6c27b...0ff

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 år senere...

Jeg hadde nettopp en episode der jeg ble så sint på babyen min på 10 mnd at jeg skrek til henne at hun må til helvete ta å sovne 😭😭
Jeg var så sliten og lyspunktet var at hun skulle sove så jeg kunne få en liten pause. Når hun ikke sovnet rant det helt over for meg 💔 måtte bare la henne sitte (trygt) i stua, mens jeg gikk i gangen og hentet meg inn. Hun hylgråt. 
Jeg har verdens svarteste samvittighet. Sa unnskyld til henne og trøstet og nå sover hun i armene mine♥️ 

Det var godt å lese at flere opplever det samme. Er så redd for å ha skadet henne emosjonelt med denne oppførselen. Vet jo at det mest sannsynlig går bra. Hun får all støtte, trygghet, nærhet og kjærlighet i verden. Men akkurat idag ble det for mye. Har vært en tung periode. Og jeg er alene hjemme hele uken. 

Uff nei, trengte nok bare å lufte dette. 
Skal gjøre alt jeg kan for å aldri reagere på denne måten igjen ♥️

Anonymkode: 84927...17c

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...