Hvordan takler du at barna blir større og selvstendige? Tiden går jo så fort!

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, men jobber på skole og syns bare DET er vemodig når barna blir til ungdommer og slutter å være søte små sjarmtroll. Har jobbet i snart seks år på samme skole, og har derfor sett nesten en hel generasjon fosse gjennom barneskolen. Gjengen som jeg jobbet med da de gikk i 2.klasse og 3.klasse, er nå avgangselever i 7.klasse. Hvor ble den tiden av? Dette var jo likesom i går. Det er etter jeg begynte å jobbe på skole at jeg merker hvor fort tiden faktisk går. Et skoleløp er over på et knips.

Så hvordan takler man det som en forelder? Er det bare en naturlig prosess, eller er det også litt trist? Spør fordi jeg er ikke sikker på om jeg er følelsesmessig i stand til å bli forelder når jeg føler det slik over elever jeg har et profesjonelt forhold til. Jeg er vel en nostalgiker av natur, som hele tiden tenker bakover.

Anonymkode: fb174...275

[AnonymBruker]

Det er vemodig, men jeg ville aldri orket det om tida sto stille 😅 
Hver alder har sin sjarm, og det er veldig godt å se hvordan barna vokser til ila årene.  Men det er godt å tenke tilbake på koselige stunder, og man kan lengte tilbake et øyeblikk... Men kun et øyeblikk. Mine er ikke store nok (småskolen) til at jeg har glemt alt det slitsomme, blant annet søvnmangel, så jeg kjenner veldig på at det er godt de blir eldre også.

 

Anonymkode: 63bea...f3c

[Hmmmmmm]

Jeg har ikke tenk så mye på det faktisk, har ei på ungdomsskolen. Jobber på vgs selv, og syns at et skoleår går raskt. Men godt vi blir eldre da, alternativet er ikke noe særlig

[AnonymBruker]

Jeg kan noenganger gråte litt over at min baby på 7 måneder ikke er baby for alltid 😂 Har en 6åring også, og hver alder har jo sin sjarm (og sine utfordringer) og det er jo deilig at de blir mer selvstendige og det blir mindre slitsomt (kan se for meg at tenårene kan være utfordrende da 😅) Men dette er siste baby og sliter med å «godta» at jeg aldri skal ha en baby igjen 😅😭

Anonymkode: f53e6...57d

[AnonymBruker]

Det går helt fint! Det er for meg aldri en sorg, men heller mange gode minner å ta frem. Jeg kan av og til ønske jeg kunne oppleve 13 åringen som liten igjen, bare for en liten stund, men elsker også tiden vi er i nå og gleder meg til å se henne bli voksen og gleder meg over hvordan forholdet våres utvikles hele veien. Hver alder har sin sjarm, og sine utfordringer. Det er jo bare en del av livet, vi utvikler oss, vokser og lærer. Og blir eldre. Det er jo det som er så spennende! 
 

Samtidig nyter jeg småbarnslivet en smule ekstra med minstemann, for jeg vet hvor fort det går. Men jeg kan samtidig glede meg og være nysgjerrig over hvem han vil være som ungdom, voksen osv. At alt er i konstant utvikling er jo bare magisk spør du meg. 
 

Når du en gang får dine egne barn, så blir det noe helt annet enn når elever går ut av skolen og fortsetter videre i livet. Dine egne barn forsvinner jo ikke. De følger du jo videre i livet!

Anonymkode: 7309e...6bf

[asterix]

Det er en naturlig prosess og veldig godt å se at man har gjort en god jobb med å oppdra barna til å bli veltilpassede og selvstendige voksne.

[Wit]

Datteren min er nå snart ferdig med 2. året på videregående, og jeg syns det er bra å se at hun begynner å bli voksen og selvstendig.

Det er en del av livet, og sånn det skal være. Hver eneste alder har sin sjarm og sine utfordringer.

Selvsagt kan jeg innimellom savne når hun var liten og uskyldig, men samtidig er jeg stolt og glad for å se hvilket menneske hun har utviklet seg til å bli  

Klart det har vært perioder der jeg syns det går alt for fort, men samtidig så er det jo sånn det skal være. Dessuten tror jeg kanskje ikke du føler like mye på det når det er egne barn det er snakk om. De er rundt deg hele tiden, og utviklingen skjer gradvis.

[AnonymBruker]

Jeg elsker det at barna mine blir eldre, mer selvstendig og ser hvor vanvittig kule de er (misforstå meg rett, men har du noen gang sett en kul baby?). Jeg kan riktignok bli litt «neeeiiii, nå får du ikke lov å bli eldre», men samtidig så er det veldig fint at de ikke er avhengig av meg 24/7, at vi kan diskutere nyhetsbildet og politikk, og at vi ikke lenger må se barnefilmer i helgene. Også møter jeg venninner med småbarn, og tenker «herregud, så glad jeg er for å være ferdig!». Hver alder har sin sjarm 🙂

Anonymkode: a543b...188

[AnonymBruker]

Jeg synes det er fantastisk, men også litt skummelt. Skulle ønske jeg kunne passa på den lille jenta hele tiden, men jeg slipper jo taket. Det er flott å se på hvordan hun utvikler seg, hva hun lærer, hva hun synes er spennende. Hvilke veier hun vil gå, vites jo ikke enda. Hun er 11 år. Jeg har selvsagt håp og drømmer for henne, men hun velger jo selv. Hun får mer ansvar med årene og tar det bra. Hun tar selv initiativ til å lage mat på kjøkkenet. Hun er mer på rommet enn før og er mindre i stua med meg. 
 

Samtidig som hun bli eldre, blir jeg også friere til å gjøre som jeg vil på ettermiddagene og litt utpå kveldene. Men jeg gruer meg litt nå for når hun en gang flytter ut, selv om hun sier at hun skal alltid bo med meg 🥰

Anonymkode: e8801...c08

[AnonymBruker]

Hvordan jeg takler det? 😂 Jeg takler det nettopp FORDI de blir eldre og mer selvstendige! Hvis mine hadde forblitt treåringer resten av livet så ville jeg spasert over rekkverket på balkongen. 
 

Det er koselig å snuse på hodet til et spedbarn i ny og ne (life hack: Sørg for å omgi deg med folk i ulike aldersgrupper), og det er stas få løpekos av noens fireåring, men det er DEILIG å slippe nattevåk og å tørke unger i rumpa for all fremtid. 

Anonymkode: 1e7c5...b24

[AnonymBruker]

Synes det er litt vanskelig. Her ble nylig yngste 14 år, og eldste flytter hjemmefra nå, hun blir snart 20 år. Og tiden har gått alt for fort. Synes ikke det er lenge siden de var små, og vi danset rundt i stua som tullinger. De er utrolig flotte begge to, og må jo være glad for at de er selvstendige. Men jeg gruer meg veldig til den dagen yngste skal flytte hjemmefra. Det blir nok utrolig rart.

Anonymkode: 6dd8d...684

[AnonymBruker]

Har barn som er i starten av tenårene nå. Jeg GLEDER meg til de flytter hjemmefra, hvis det er lov å si det 😄

Tror det er sunt for foreldre og barn å ikke bo sammen hele livet, tenåringer løsriver seg mer og mer, og det blir rett og slett for tett å fortsette å bo sammen når de blir eldre.

Jeg er lei av mas om penger, mas om godteri, krangel om leggetid, lekser, lei av latskap, å må dra barn ut av senga for å få dem på skolen, barn som ikke vil bli med på hytta, men som er for unge til at vi kan la dem være igjen hjemme. Før kunne vi rusle på tur i skogen i helgene, nå er det kjeeeeeedelig, de vil bare ligge og se på skjerm. Når vi skal kose oss med pizza på fredag, blir det full krangel om hvilken type, og hvem som får bestemme, og ender med at minst ett av barna går sint på rommet og smeller med dørene.

Gleder meg til jeg og mannen min kan dra på hytta igjen og at det bare er god stemning, kan kose oss og spise middag uten at et barn blir sint fordi det andre barnet spiser med åpen munn, eller hyler at det er uuuuurettferdig at de ikke får gå og kjøpe godteri midt i uka når alle andre får det...

Anonymkode: 284bd...897

[AnonymBruker]

Etter å ha fått et multihandikappet barn som alltid vil være som en 2 åring i hodet ut livet så priser jeg meg lykkelig over de andre barna som blir voksne og selvstendige slik det er ment for å være. Alternativet er jo faktisk mye verre, enten død eller å måtte ta seg av en småunge fanget i en voksen kropp 😕

Anonymkode: 2ca1b...67b

[AnonymBruker]

Jeg kunne kjenne på et visst vemod innimellom over at tiden gikk så fort når barna var veldig små. Nå, med tenåringer, synes jeg det er superspennende å se hvordan de gror til. 

Anonymkode: 739cd...08c

[Malursk]

Tja, veien blir til mens man går? Jeg har to sønner, en på 15 og en på 28.. Det var egentlig grusomt da eldstemann flyttet ut som 20 åring, men han flyttet jo bare 10 mil. Student.. Så da han kom hjem på juleferie å fortalte at han skulle flytte halve jorden rundt, for å studere ble jeg litt - satt ut. Men, han har bodd og studert i "det fjerne Østen" i noen år, kom tilbake til Norge, fått seg samboer osv. Det går helt fint. Han er voksen, og jeg har pr. definisjon 50% suksessrate i barneoppdragelse😂. Blir spennende med yngstemann, for det er jo bare ham og meg... Regner jo med at han også vil ut i verden sånn på sikt. Målet mitt er i alle fall å oppdra ham også til å bli voksen, ansvarlig og bevisst sine valg. (Og å være snill! Ikke dumsnill, men snill ❤️ ) Jeg er glad de blir voksne menn med vett og forstand, jeg vil ikke ha en "unge" på 25 boende hjemme hos mamma....

[Mrs.Under]

Det er en naturlig prosess, man vokser sammen med barnet sitt. Det er en sann glede å se at de vokser og utvikler seg slik de skal, at de slipper "skjørtekanten" mer og mer.

Men jeg kan ennå kjenne på følelsen av løfte opp og holde barna tett inntil meg og trøste når de var små. Akkurat det savner jeg. Ikke det samme å gi en klem til en stor 18 åring som ikke er sååå sugen på knuseklem fra mamma..

[AnonymBruker]

Jeg har fortsatt små barn. Men jeg syns det er vemodig både at den minste ikke er baby mer og at den største ikke er et småbarn mer. Men dette vemodet opplever jeg som litt fint også, det er godtvondt å kjenne på. Som andre nevner, det er godt å se hvordan de vokser og utvikler seg også. Jeg ville jo ikke at de skulle vært babyer eller barn for alltid. 

Anonymkode: 0741d...c94