Er det noen andre som omtrent ikke har familie?

[AnonymBruker]

Har alltid hatt liten familie og slekt som er spredt rundt i hele landet. Har en forelder igjen, som jeg aldri har hatt så god kontakt med. Har et barn 50%, og er singel. Har alltid drømt om en damilie. Vet det ikke er for alle, og jeg er tydeligvis en av dem. Er i slutten av 30-årene, og selv om jeg har prøvd alt mulig, dating, vennetreff osv, er situasjonen blitt slik. Har ikke så mange venner heller, og de har selvfølgelig mange barn. Er det noen andre som har det som meg? Er så lei av å prøve, når jeg ser at jeg ender opp «alene» iansett. Har barnet mitt. Men ellers ingen familie. Blir ganske bitter, men det er nok fordi jeg ser at ingenting jeg gjør hjelper.

Anonymkode: ad4b5...b24

[AnonymBruker]

Jeg har også liten familie. Etter at min far døde for to år siden er det kun min mor og en søster igjen som bor langt unna. Jeg har ingen barn og det blir ingen heller på grunn av sykdom.

 

Anonymkode: 97464...d03

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med tre søsken, det samme gjorde mannen min. I voksen alder har det likevel vist seg å være ganske ensomt, for vi har ikke kontakt med noen av dem i nevneverdig grad lenger. Tre av søsknene våre har vært i fengsel, alle sliter med rusproblematikk og tilhørende destruktiv atferd mot seg selv og andre. Dette har resultert i at vi står alene (men vi har hverandre og sønnen vår).

Sønnen vår er nå 12 år, og jeg må si det har gått veldig fint! Så fort man innser og aksepterer at man ikke kan forvente så mye av andre, så blir ting mye lettere! Det er faktisk mange fordeler også! Man trenger ikke høre på gæmliser som klager, hjelpe søsken med å flytte, gi komplimenter til svigerinnes om den fæle maten hennes. Isteden kan man reise, se hva man vil på teater, og passe på hverandre.

Gi kjærligheten til barnet ditt, og vit at det er det du får tilbake 🙂 

Det er veldig mange familier der ute som holder tett sammen i destruktive relasjoner. Det er ikke alltid så flott som de får det til å se ut utenifra. Do you, boo! Du er verdt det.

Anonymkode: 46eaf...df8

[AnonymBruker]

Har ikke kjæreste heller, har møtt så mange, men det funker ikke med noen. Er så mye rart ute og går. Hadde jeg hatt mann hadde jeg ikke tenkt noe på at jeg ikke har familie ellers..

Anonymkode: ad4b5...b24

[AnonymBruker]

Jeg har barnet mitt 100% og en bror som familie. Broren bor på andre siden av landet, så begrenset kontakt pga det. Snakker mye via snap. Treffes kun i sommerferien. 
 

Foreldrene mine er i praksis døde. 
 

Vi flytter til området bror bor i om noen år. 

Anonymkode: bb9f5...043

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn. Single, barn 50/50 og ikke kontakt med familie. Har godt med venner da, men folk har jo i stor grad trukket seg tilbake til familien nå i Covid-tiden, så det er mindre muligheter for sosial omgang selvsagt. Synes det er vanskeligst i høytider og ferier med den lille.

Det er ikke noe galt med deg, det ble sånn. Men det trenger ikke fortsette sånn. Jeg har det best når jeg får til å fokusere på meg selv, og hvilken frihet jeg har til å gjøre det jeg vil. Når jeg kommer meg ut av huset, eller fordyper meg i interesser. Passer på å møte folk jevnlig, det er viktig. Trenger voksenkontakt også

Anonymkode: e3dbd...ab2

[AnonymBruker]

1 slektning uten noe særlig kontakt. 1 barn som savner familie og dårlig på vennskap. Det er kjipt, ass

Anonymkode: d3536...03f

[AnonymBruker]

«Litt godt» å høre at det er andre og, ikke misforstå. Skulle ønske jeg kjente dere.. Både på jobb, og blandt de få vennene jeg har, er familie et stort tema. Det gjør at jeg føler meg enda mer utenfor. Og misunnelig over hva alle de har, siden det kun er dem jeg ser, uansett om jeg prøver å la være..

Anonymkode: ad4b5...b24

[AnonymBruker]

Begge foreldrene mine er døde. Har ingen søsken. Mannen min er fra Hellas, familien hans bor der; foreldre, bestemor og 2 brødre. Har ingen jeg føler det er riktig å kalle ordentlige venner. Som stiller opp, er til å stole på, som jeg kan snakke om alt med. Henger bare litt med noen få som har barn på samme alder, selv om jeg ikke føler vi har noe annet enn barn i lik alder til felles. Har også kaffebesøk med noen som jeg gikk på skole med for snart 20 år siden.

Hvor gammel er barnet ditt? Det er ikke naturlig å bli kjent med noen foreldre med barn på samme alder? Melde deg på noe kurs? Felles interesser kan jo føre til vennskap, evt. en mann.

Det som er best med tanke på mann er å klare seg selv, trives, ikke lete. Da dukker han opp mens du minst venter det!

Anonymkode: f8d6a...60b

[AnonymBruker]

Jeg har det litt likt. Bare at jeg har fire barn som jeg har 50/50. Har en bror som bor helt nord i landet. Jeg bor helt sør. Han har sittet i fengsel og er veldig opptatt av flaska. Har veldig lite kontakt med ham. Begge foreldrene mine er døde. Alle besteforeldre er døde. Mamma var enebarn. Pappas bror er død.... Så føler meg ganske alene. 

Anonymkode: 79567...bdd

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn og ikke partner, men har bare kontakt med nærmeste familie eller det vil si at jeg har litt kontakt med foreldrene mine, men ikke søsteren min. 

Resten av familien har jeg ikke kontakt med og har aldri hatt det på grunn av diverse. 

Så når foreldrene mine forsvinner, og hvis jeg da ikke har en partner, så er jeg egentlig alene. Kanskje jeg vil ha noe kontakt med søsteren min, men ellers ingenting. 

Jeg har egentlig alltid ønsket meg mer kontakt med annen familie, men samtidig så var det veldig rart og unaturlig for meg da jeg var sammen med eksen og han hadde et veldig tett og nært forhold til sin familie. Jeg følte at det ble litt for tett når folk var på døra ofte og vi skulle på besøk til dem. 

Litt skummelt å tenke på at jeg kanskje kommer til å være helt alene, men håper det ikke blir sånn da. 

Anonymkode: 47be5...d63

[Gjest ti10]

Jeg skjønner at det er lett å tro at alt hadde vært annerledes hvis du hadde hatt familie, men det er slett ikke sikkert. Jeg har flere søsken og en haug med søskenbarn, men ikke spesielt god kontakt med noen av dem. Noen av søskenbarna har jeg ikke sett på år og dag, og jeg hadde aldri kjent dem igjen hvis jeg møtte dem på gata. Og det er ikke snakk om familiekonflikter, det er mer geografisk og aldersmessig spredning osv. 

Jeg tror det er ganske vanlig å tro det, jeg har flere ganger hørt at venner og bekjente som er enebarn savner søsken, tenk så kjekt det hadde vært å ha hverandre, alltid ha en å ringe til osv. Men realiteten er at det nok er like mange som ikke har spesielt god kontakt med søsknene sine som faktisk har det. Og det trenger nødvendigvis ikke være noen spesiell grunn til å ikke være nære, man har kanskje bare ikke noe til felles. For å si det sånn, hadde jeg ringt broren min bare fordi jeg kjedet meg, hadde han nok lurt alvorlig på om alt var i orden  

[AnonymBruker]

Tror dette gjelder mange i Norge.. i alle samfunnslag. Mange har veldig små familier og kulturen er sånn at man er litt individualistisk. 
 

 

Anonymkode: 29f71...6ed

[GammelKaktus]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har alltid hatt liten familie og slekt som er spredt rundt i hele landet. Har en forelder igjen, som jeg aldri har hatt så god kontakt med. Har et barn 50%, og er singel. Har alltid drømt om en damilie. Vet det ikke er for alle, og jeg er tydeligvis en av dem. Er i slutten av 30-årene, og selv om jeg har prøvd alt mulig, dating, vennetreff osv, er situasjonen blitt slik. Har ikke så mange venner heller, og de har selvfølgelig mange barn. Er det noen andre som har det som meg? Er så lei av å prøve, når jeg ser at jeg ender opp «alene» iansett. Har barnet mitt. Men ellers ingen familie. Blir ganske bitter, men det er nok fordi jeg ser at ingenting jeg gjør hjelper.

Anonymkode: ad4b5...b24

Har og en relativt liten familie. En forelder har jeg ikke kontakt med og den som var brukandes er død. Men har en eldre slektning og to som jeg har en del kontakt med på telefon og slikt men sjelden jeg treffer den ene siden hen sliter med helsa.

Er vel mest barnet mitt som ikke har noe familie rundt seg utenom meg som jeg tenker på, men han klarer seg. Har min venninne og hennes familie som er som vår familie. Har ikke behov for så mye mer, er ganske mange som ikke har så mye familie rundt seg så vi er ikke så alene om å være i den situasjonen.

Selv er jeg overhodet ikke bitter for jeg er ganske så fornøyd med tilværelsen, dating gidder jeg ikke for jeg orker ikke noe forholdsmas og slikt. De få gode vennene jeg har er stabile og ikke noe stress med så jeg kan jo ikke be om så mye mer.

Når det er sagt så skjønner jeg hva du mener når du sier at en del av vennene gjerne har flere barn. Kjenner det at det er ganske kjekt å være med andre som bare har et barn, for vi har gjerne en litt annen tilværelse en de som har flere. Har en bekjent/venn som og er alene med sitt barn og det er gøy å treffes å ha litt de samme betraktningene om tilværelsen.

Uansett, det er hva du gjør det til. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Begge foreldrene mine er døde. Har ingen søsken. Mannen min er fra Hellas, familien hans bor der; foreldre, bestemor og 2 brødre. Har ingen jeg føler det er riktig å kalle ordentlige venner. Som stiller opp, er til å stole på, som jeg kan snakke om alt med. Henger bare litt med noen få som har barn på samme alder, selv om jeg ikke føler vi har noe annet enn barn i lik alder til felles. Har også kaffebesøk med noen som jeg gikk på skole med for snart 20 år siden.

Hvor gammel er barnet ditt? Det er ikke naturlig å bli kjent med noen foreldre med barn på samme alder? Melde deg på noe kurs? Felles interesser kan jo føre til vennskap, evt. en mann.

Det som er best med tanke på mann er å klare seg selv, trives, ikke lete. Da dukker han opp mens du minst venter det!

Anonymkode: f8d6a...60b

Barnet er 10. Det er ikke så lett å bli kjent med folk her. Tro meg, jeg har vært positiv, og prøvd. Men har gitt det opp nå. 

Anonymkode: ad4b5...b24

[AnonymBruker]

Jeg har også liten familie og kjenner på det av og til. Er singel og har en datter på snart 15

Anonymkode: d4bbb...d99

[AnonymBruker]

Ja. Har bare mamma igjen. Selv er jeg enebarn, og har heller ikke egne barn 😕   har en onkel, men lite kontakt. Noen fettere og kusiner, men lite kontakt der og. Mamma er syk og vet ikke hvor lenge det er igjen, det blir trist når jeg står igjen alene. 

Anonymkode: f97a4...b39

[GammelKaktus]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Barnet er 10. Det er ikke så lett å bli kjent med folk her. Tro meg, jeg har vært positiv, og prøvd. Men har gitt det opp nå. 

Anonymkode: ad4b5...b24

De siste året har jo ikke helt tilrettelagt for nye bekjentskaper heller.  Men det er jo slik at hvis man klarer å slå seg til ro med det man har og er relativt fornøyd med det så pleier ting gå dukke opp, det er nå min erfaring. 

Du har ingen gamle venner du kan ta opp kontakten med?

[Cata]

Ligger litt tynt an jeg også. Min mor lever, men jeg er enebarn og singel. Har i det minste god kontakt med et par søskenbarn da.

[AnonymBruker]

Jeg har for så vidt ganske stor slekt, men har ikke særlig kontakt med noen av de. Skilte foreldre på hver sin kant av landet, jeg er enebarn, og bor langt unna begge. Har vært singel hele livet, og har heller ikke særlig med venner. Har merket det godt under denne pandemien, og skulle virkelig ønske at jeg hadde noen selv. Er dessverre ganske håpløs sosialt, så jeg sliter med å skape relasjoner til mennesker, så jeg klarer ikke få gjort noe med det. Vet bare ikke hvordan jeg gjør det. Har mistenkt Asperger i noen år, men lege og psykolog sier at de ikke ser tegn på det, og at utredning derfor ikke er noe poeng. Da blir jeg litt stuck, dessverre.

Anonymkode: 4da87...f46