Mer ensom i byen?

[AnonymBruker]

Jeg bor i oslo sentrum. har noen venner, men føler meg ofte ensom.. jeg synes det er rart å tenke på, at jeg bor i en blokk med så mange mennesker, side om side, men være så alene.  og folk hadde syntes det var rart å banke på døra bare for å si hei.

jeg undres om det er lettere å kjenne på ensomhet i en stor by., paradoksalt nok, med alle menneskene som er her. Alle har så nok med sitt og sine. At det er mindre ensomhet blant folk på mindre plasser?  ift. å bli kjent med de som deler samme jord, uten at man nødvendigvis er venner fra før. Det er kanskje lettere å kjenne seg ensom i byen også, når man ser så mange gjenger som henger sammen ute osv. 

vurderer å flytte en gang til et mindre sted.. være del av et lokalsamfunn. 

erfaringer? meninger? 

Anonymkode: 33f53...73c

[Gjest Jaconandersen]

Akkurat som du verdsetter vann mer når du mangler vann, verdsetter vi folk mer når det er få folk rundt oss. En blir mer ensom i byen, fordi andre verdsetter hvert enkelt individ mindre når det er mange rundt dem.

De får fort nok av nye folk og gidder ikke å prate med dem.

Endret 9. mai 2021 av Jaconandersen

[AnonymBruker]

Absolutt, har aldri følt meg så alene som årene jeg bodde i Oslo. Huff...

Anonymkode: 9e50a...5fa

[AnonymBruker]

Jeg bor i Trondheim og synes det er vanskelig å komme inn på folk her. Har i mange år trodd det var meg som østlending det er noe feil med, men studie viser at det er mange ensome i Trondheim. Vurderer å flytte til Oslo og østlandet

Anonymkode: d1f2e...cb7

[AnonymBruker]

Jeg vil si at det med ensomhet ikke kan stedfestes, verken om det gjelder bygdekommune eller bykommune. 

Helt fram til jeg ble ferdig med 10.klassen bodde jeg i en bygdekommune. Her var det sånn at alle kjente alle, noe som medførte ekstremt mye sladder, baksnakking og trangsynthet. Det var ikke mulig å oppleve privatliv, fordi at alle var på vakt ovenfor hverandre. Det var heller ikke særlig stort utvalg av fritidsinteresser, og folk dominerte gjerne i sine faste vennegjenger. Selv om flesteparten hilste på hverandre når de møttes, var det nødvendigvis ikke så mye mer kontakt enn akkurat det. Jeg kunne føle meg like ensom og venneløs, selv om jeg visste navnet på flesteparten i området. For meg føltes denne bygdekommunen ikke særlig mulighetsbærende. 

På videregående flytta jeg til en norsk storby hvor jeg bodde i tre år. På fritida hadde jeg mange arenaer hvor jeg kunne være sosial, men også kunne være anonym og alene. Jeg ble kjent med flere mennesker, og jeg kunne dra på kulturelle arrangement innimellom. Noen ganger følte jeg meg ensom her også, men det skyldtes at mange av innbyggerne kun var sammen med sine gamle venner og bekjente. Det var svært vanskelig å få innpass i disse gjengene. 

I etterkant har jeg bodd i to andre norske storbyer. Her har jeg verken vært i jobb eller i skole, noe som er krevende i seg selv. Jeg har møtt sykt mange ulike mennesker i løpet av alle disse årene, og noen har jeg fortsatt kontakt med. Selvfølgelig føler jeg meg ensom fortsatt, men nå som jeg bor i en by kan jeg enklere finne på ting på egenhånd og det finnes flere kulturelle møteplasser å delta på. Dessuten slipper jeg unna bygdedyret, overvåking og spørsmål ukentlig. 

For min del er det enklere å være ensom når jeg er bosatt i en by, sammenligna med å være bosatt på bygda. Her kan man leve i sin egen verden 🙂

 

Anonymkode: 5da86...334

[Kågebruker]

Jeg følte meg mer ensom da jeg bodde utenfor sentrum i oppveksten enn jeg gjør i sentrum i voksen alder. Alt er så privat utenfor sentrum. 

[Blått]

On 5/9/2021 at 11:26 PM, AnonymBruker said:

Jeg bor i oslo sentrum. har noen venner, men føler meg ofte ensom.. jeg synes det er rart å tenke på, at jeg bor i en blokk med så mange mennesker, side om side, men være så alene.  og folk hadde syntes det var rart å banke på døra bare for å si hei.

jeg undres om det er lettere å kjenne på ensomhet i en stor by., paradoksalt nok, med alle menneskene som er her. Alle har så nok med sitt og sine. At det er mindre ensomhet blant folk på mindre plasser?  ift. å bli kjent med de som deler samme jord, uten at man nødvendigvis er venner fra før. Det er kanskje lettere å kjenne seg ensom i byen også, når man ser så mange gjenger som henger sammen ute osv. 

vurderer å flytte en gang til et mindre sted.. være del av et lokalsamfunn. 

erfaringer? meninger? 

Anonymkode: 33f53...73c

Jeg bor ikke i Oslo Sentrum, men bor i en bydel i Oslo. Jeg kjenner naboene mine. Hilser på dem hver gang jeg ser dem og snakker med dem i gangen. Jeg har blitt invitert på middag og vin noen ganger, men som alenemor til et barn så har jeg måtte takke nei en del ganger. Kjenner de ansatte på matbutikkene. Vet hvem de ansatte på senteret er.  Jeg føler meg ikke ensom i byen.  Det blir jo litt hva man gjør det til, føler jeg.