Samboer sluntrer alltid unna

[AnonymBruker]

Han sa han skulle stå opp med 2 åringen i dag, men gjorde det ikke. Jeg dro av han dyna og han sa bare nei. Til slutt stod jeg opp. "Du skal få sove lenge i morgen"... Jadda. 

Jeg har vært ute med ungen, og kom akkurat inn. Da er han på vei ut, og jeg må styre på alene igjen. I går gjorde han som han ville, og jeg styrte på hele dagen. 

Han må ha tydelige beskjeder, og jeg er så lei av det. Det ender med at barnet bare vil at mamma skal gjøre alt, fordi pappaen aldri gjør disse tingene.. Han blir såret av det, men jeg sier gang på gang at han må involvere seg mer og STÅ OPP! 

ÅRH... 

Anonymkode: f1888...63a

[AnonymBruker]

Been there. Med 3 barn (ufattelig hvor lang tid det går før man lærer.. 🙈 ). Etter hvert utviklet det seg til å gjelde de fleste ting som innebar familie/ting han ikke hadde lyst til. Jeg fikk hele mannen opp i halsen, og brøt da yngste var 2. Det er noen år siden, og har fortsatt kvalmefornemmelser når jeg tenker på det! Total mangel på respekt, både overfor deg, familieliv og barn! Om du ikke vil ha det slik i samlivet, må du ta skikkelig affære NÅ! 

Anonymkode: 7c7d0...8e8

[AnonymBruker]

Rart med disse mannfolka, de klarer å stå opp og gå på jobb man-fre, men å komme seg opp i helgene og tilbringe tid med barna er for vanskelig.

Når det er sagt ble de vel ikke plutselig slik etter å ha fått barn. Som man reder, ligger man og jeg sliter med å ha sympati for kvinner som velger å få barn med slike menn.

Anonymkode: b2432...91d

[solmåneogstjerner]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Rart med disse mannfolka, de klarer å stå opp og gå på jobb man-fre, men å komme seg opp i helgene og tilbringe tid med barna er for vanskelig.

Når det er sagt ble de vel ikke plutselig slik etter å ha fått barn. Som man reder, ligger man og jeg sliter med å ha sympati for kvinner som velger å få barn med slike menn.

Anonymkode: b2432...91d

Det er jo ikke så lett å vite før man er der. 

Da jeg var barnløs sov jeg jo også lenge når jeg kunne. Samme med mannen. Jeg omstilte meg, han gjorde ikke. Hvordan kunne jeg vite? Og når man først har fått barn så prøver man jo å få forholdet til å vare (men 'motparten' gjør ikke det samme, selv etter tydelige beskjeder).  

Derfor holder vi ut i mange år, men til slutt så er det stopp.  

Endret 9. mai 2021 av solmåneogstjerner

[AnonymBruker]

Du må bli hardere. Han står opp lørdag, du søndag. Slå på lyset og ta vekk dyna. Og hold deg på soverommet til minst 9, om du så ikke sover 

Anonymkode: 7a240...e9a

[AnonymBruker]

solmåneogstjerner skrev (2 minutter siden):

Da jeg var barnløs sov jeg jo også lenge når jeg kunne. Samme med mannen. Jeg omstilte meg, han gjorde ikke. Hvordan kunne jeg vite?

Dette handler om respekt og kommunikasjon.

Har man en sånn type mann før man får barn burde man se tegnene.

Anonymkode: b2432...91d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Rart med disse mannfolka, de klarer å stå opp og gå på jobb man-fre, men å komme seg opp i helgene og tilbringe tid med barna er for vanskelig.

Når det er sagt ble de vel ikke plutselig slik etter å ha fått barn. Som man reder, ligger man og jeg sliter med å ha sympati for kvinner som velger å få barn med slike menn.

Anonymkode: b2432...91d

Der tror jeg du tar feil. Vi hadde 9 års historie bak oss da vi fikk barn, og jeg så aldri noen tendenser som fikk varsellampene til å lyse. Livet med barn er totalt annerledes fra livet uten, og man kan ikke "rømme" eller angre. Jeg trodde alle naturlig tilpasset seg, ikke bare mor. Man elsker jo dette barnet, og er et team som foreldre, uansett hvor slitsomt det kan være. Min eks taklet det ikke, og det gjorde han heller ikke som samværspappa. Noe som igjen førte til mindre og mindre kontakt. Man "velger ikke å få barn med slike menn", fordi man ikke vet det før det er for seint. Det man derimot KAN velge å ta ansvar for, er om man vil fortsette å ha det sånn!  

Anonymkode: 7c7d0...8e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Han sa han skulle stå opp med 2 åringen i dag, men gjorde det ikke. Jeg dro av han dyna og han sa bare nei. Til slutt stod jeg opp. "Du skal få sove lenge i morgen"... Jadda. 

Jeg har vært ute med ungen, og kom akkurat inn. Da er han på vei ut, og jeg må styre på alene igjen. I går gjorde han som han ville, og jeg styrte på hele dagen. 

Han må ha tydelige beskjeder, og jeg er så lei av det. Det ender med at barnet bare vil at mamma skal gjøre alt, fordi pappaen aldri gjør disse tingene.. Han blir såret av det, men jeg sier gang på gang at han må involvere seg mer og STÅ OPP! 

ÅRH... 

Anonymkode: f1888...63a

Feilen er at du sier, ikke gjør. Det holder ikke å si at han må ta ansvar, du må gjøre sånn at han ikke har noe valg. Hvis det er han sin tur å stå opp, må ikke du stå opp. Og hvis barnet maser på deg, be hen gå til pappa.

Planlegg noe en kveld eller helg, sånn at han må være hjemme alene med ungen.

Anonymkode: 459d7...153

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Feilen er at du sier, ikke gjør. Det holder ikke å si at han må ta ansvar, du må gjøre sånn at han ikke har noe valg. Hvis det er han sin tur å stå opp, må ikke du stå opp. Og hvis barnet maser på deg, be hen gå til pappa.

Planlegg noe en kveld eller helg, sånn at han må være hjemme alene med ungen.

Anonymkode: 459d7...153

Og det vil være kjempevanskelig i starten! Hvis ungen maser på at en av dere må stå opp og ingen av dere gjør det, er det klart at du får lyst til å gjøre det Men du må IKKE gi etter, for da vil mannen din aldri ta ansvaret når han hele tiden slipper unna når han ikke gjøre det.

Anonymkode: 459d7...153

[AnonymBruker]

Fy faen så drit lei jeg er å lese om alle mannfolka som gi blanke i kjæreste og barn! 

Anonymkode: 4cc0f...180

[solmåneogstjerner]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Og det vil være kjempevanskelig i starten! Hvis ungen maser på at en av dere må stå opp og ingen av dere gjør det, er det klart at du får lyst til å gjøre det Men du må IKKE gi etter, for da vil mannen din aldri ta ansvaret når han hele tiden slipper unna når han ikke gjøre det.

Anonymkode: 459d7...153

Men det er bare så dumt at man må oppdra en voksen mann som en hund, om det skal være noe håp.

Og så er barna i midten og observerer dette, og kanskje til og med får dårligere omsorg av det. 

Forventer mer av voksne mennesker. 

Endret 9. mai 2021 av solmåneogstjerner

[AnonymBruker]

Mine foreldre sov alltid lenge selv når jeg var barn. De orket ikke barn som stod opp kl. 05, så vi la oss veldig seint også. Hvorfor må man egentlig legge barn så sinnssykt tidlig? Er det ikke slitsomt at de absolutt skal ha en totalt annen døgnrytme enn foreldrene? Jeg spør som oppriktig undrende.

Anonymkode: cf0b4...f86

[AnonymBruker]

solmåneogstjerner skrev (8 minutter siden):

Men det er bare så dumt at man må oppdra en voksen mann som en hund, om det skal være noe håp.

Og så er barna i midten og observerer dette, og kanskje til og med får dårligere omsorg av det. 

Forventer mer av voksne mennesker. 

Ja, det er veldig dumt. Men det er nå sånn det er. Så kan man fantasere om hvordan det burde være, eller man kan gjøre noe med situasjonen slik den er og prøve å løse den.

Jeg tipper far tar ansvar ganske raskt når han skjønner at han ikke slipper unna noe mer, så det er ikke snakk om at barnet får dårlig omsorg akkurat. Jeg mener selvfølgelig ikke at mor skal slutte å ta omsorg i åresvis hvis mannen ikke gjør det.

Anonymkode: 459d7...153

[solmåneogstjerner]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Mine foreldre sov alltid lenge selv når jeg var barn. De orket ikke barn som stod opp kl. 05, så vi la oss veldig seint også. Hvorfor må man egentlig legge barn så sinnssykt tidlig? Er det ikke slitsomt at de absolutt skal ha en totalt annen døgnrytme enn foreldrene? Jeg spør som oppriktig undrende.

Anonymkode: cf0b4...f86

Skjønner hva du mener og er forsåvidt enig. Men til vanlig så skal barnehagebarn opp tidlig og da trenger de en viss mengde søvn. Og helgen er bare to dager, nytter ikke å snu rytmen da. 

I lengre ferier kan man gjøre det annerledes, og spesielt med større barn. 

Når det gjelder barn under barnehagealder så driver de stort sett og står opp tidlig, og i løpet av natten også. 

Nå med store barn så står jeg ikke opp når de gjør. Minste står opp først og leker og ser på tv. Så står jeg opp og så kommer tenåringene ramlende etterhvert. Men det er veldig annerledes med småbarn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når det er sagt ble de vel ikke plutselig slik etter å ha fått barn. Som man reder, ligger man og jeg sliter med å ha sympati for kvinner som velger å få barn med slike menn.

Anonymkode: b2432...91d

Mann her, og akkurat det der synes jeg er så godt å lese! For meg er det et resultat av kjønnsbildene som fortsatt eksisterer i samfunnet. Både kona mi og venninnene hennes er så glade i ekstremt selvrealiserende menn. Typen som er velstelt, selvopptatt, snakker om sine egne prosjekt i timesvis. Jeg tror det er lettere å se det når man er av samme kjønn; hvem som er egoistene som vil ha vanskelig for å bryte med "meg først"-prinsippet. Samtidig så mener jeg det er svært så tydelig tidlig i et forhold også. Menn som er utro, som ikke møter opp til avtaler fordi de plutselig skulle noe annet, menn som ikke klarer å lytte og ta til seg ting.

Selvsagt gjør alle feil, men det er visse mønstre her.

Jeg er heller ikke feilfri, langt ifra. Men jeg er oppdratt til å behandle andre med respekt, ikke sette meg selv først, og å lytte. Kona mi sa det rett ut for mange år siden: Hadde ikke vi blitt godt kjent i en krise hun gjennomgikk, hadde hun nok ikke utviklet et romantisk interesse for meg. Mye av det er jo velkjent som "friendzoning", og mange kvinner forventer at menn nærmest gjør aggressive fremstøt.

I venninekretsen hennes har vi nå kommet til røfflig 8 av 10 skilsmisser. Problemstillingen som TS beskriver er svært vanlig. Det at jeg var til stede for og med barna helt fra de var små, har gitt meg mye skryt og klapp-på-skulderen av venninnene hennes. Også barnehage- og skoleansatte som sier jeg er den eneste faren som står øverst på ringelista. Det synes jeg er grusomt pinlig, for alt jeg gjør er å være til stede og å se at barn også er arbeidet. Samtidig vil jeg påstå at også kona mi, summs summarum, gjorde mer enn meg. Særlig med å organisere (kjøpe/selge/sortere) klær, jeg klarer den dag i dag ikke å engasjere meg i dette og kjøper kun sokker og truser og slikt. Ren og fullstendig likestilling er nok ikke mulig, men alle har sine styrker å bringe inn i familien. 

Det ble litt mange ord, men jeg tror jammen at det går an å se hvilke menn som "duger" til far, og hvilke som ikke gjør det. Men det er kanskje ikke det første trekket å se etter når man dater heller, akkurat?

Anonymkode: 88b79...912

[AnonymBruker]

Hjelpes! Her skal kvinner få skylden for at menn er ubrukelig. Vi kan ikke gjøre noe riktig vi!?

Det er ikke greit å vite hvordan en mann blir som far, før han faktisk blir far. Men en oppegående mann bør forstå at han også må ta sin tur når det gjelder sitt eget avkom. Noe annet er jo helt ufattelig! 

TS, har du snakket med han skikkelig om dette? Når dere er rolige og ikke en morgen når han ikke gidder å stå opp? Tror du må forklare han i klartekst at dette også er hans barn og hans ansvar. Ellers så blir det fort til at han må gjøre alt alene annenhver uke. 

Anonymkode: 9d959...1d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Rart med disse mannfolka, de klarer å stå opp og gå på jobb man-fre, men å komme seg opp i helgene og tilbringe tid med barna er for vanskelig.

Når det er sagt ble de vel ikke plutselig slik etter å ha fått barn. Som man reder, ligger man og jeg sliter med å ha sympati for kvinner som velger å få barn med slike menn.

Anonymkode: b2432...91d

Jeg syns det er veldig spesielt at kvinner skal legges skyld og skam på fordi mannen deres ikke takler farsrollen så bra. Hva med å legge skylden der den hører hjemme; hos mannen som ikke klarer å ta ansvar for barna han setter til verden? 
Mannen har også valgt å få barn, og er ansvarlig på lik linje med kvinnen. 
Det er jo som flere skriver over her, man vet da ikke nødvendigvis hvordan mannen vil takle farsrollen før han står i den. Det blir en helt ny situasjon for både mor og far, og det er ikke mulig i alle tilfeller å forutsi om hverken mor eller far vil takle rollen på en god måte. 
Hvis en mor ikke takler rollen som mor, så legges heller ikke skylden for det på far. Så hvorfor skal kvinnen ta på seg skylden for at far ikke takler farsrollen? 

Anonymkode: 54e6f...a12

[AnonymBruker]

Jeg hadde en mann som holdt på sånn. Nektet å stå opp om natten eller gjøre oppgaver som ikke gav ham noe. Men da jeg kapitulerte og tok styringen så ble det min feil at jeg ikke lot ham slippe til. Selv om det var han som stadig holdt seg opptatt med alt mulig annet.

Så ble familielivet for kjedelig, han hadde behov for å gå ut i verden og finne seg selv (og ny dame). Nå heter det seg at han er en skikkelig familiemann som virkelig har stått på og nesten gjort mer enn meg de årene vi var sammen. Men han røper seg kanskje litt når han innrømmer å ha fått så mye bedre kontakt med barna etter skilsmissen. 

Anonymkode: bd0cb...7cb

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Dette handler om respekt og kommunikasjon.

Har man en sånn type mann før man får barn burde man se tegnene.

Anonymkode: b2432...91d

Hvordan ser du tegnene. Beskriv dem er du snill. Så forebygger vi en rekke skilsmisser i årene som kommer. 

Anonymkode: 134f6...4c1

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker said:

Mann her, og akkurat det der synes jeg er så godt å lese! For meg er det et resultat av kjønnsbildene som fortsatt eksisterer i samfunnet. Både kona mi og venninnene hennes er så glade i ekstremt selvrealiserende menn. Typen som er velstelt, selvopptatt, snakker om sine egne prosjekt i timesvis. Jeg tror det er lettere å se det når man er av samme kjønn; hvem som er egoistene som vil ha vanskelig for å bryte med "meg først"-prinsippet. Samtidig så mener jeg det er svært så tydelig tidlig i et forhold også. Menn som er utro, som ikke møter opp til avtaler fordi de plutselig skulle noe annet, menn som ikke klarer å lytte og ta til seg ting.

Selvsagt gjør alle feil, men det er visse mønstre her.

Jeg er heller ikke feilfri, langt ifra. Men jeg er oppdratt til å behandle andre med respekt, ikke sette meg selv først, og å lytte. Kona mi sa det rett ut for mange år siden: Hadde ikke vi blitt godt kjent i en krise hun gjennomgikk, hadde hun nok ikke utviklet et romantisk interesse for meg. Mye av det er jo velkjent som "friendzoning", og mange kvinner forventer at menn nærmest gjør aggressive fremstøt.

I venninekretsen hennes har vi nå kommet til røfflig 8 av 10 skilsmisser. Problemstillingen som TS beskriver er svært vanlig. Det at jeg var til stede for og med barna helt fra de var små, har gitt meg mye skryt og klapp-på-skulderen av venninnene hennes. Også barnehage- og skoleansatte som sier jeg er den eneste faren som står øverst på ringelista. Det synes jeg er grusomt pinlig, for alt jeg gjør er å være til stede og å se at barn også er arbeidet. Samtidig vil jeg påstå at også kona mi, summs summarum, gjorde mer enn meg. Særlig med å organisere (kjøpe/selge/sortere) klær, jeg klarer den dag i dag ikke å engasjere meg i dette og kjøper kun sokker og truser og slikt. Ren og fullstendig likestilling er nok ikke mulig, men alle har sine styrker å bringe inn i familien. 

Det ble litt mange ord, men jeg tror jammen at det går an å se hvilke menn som "duger" til far, og hvilke som ikke gjør det. Men det er kanskje ikke det første trekket å se etter når man dater heller, akkurat?

Anonymkode: 88b79...912

Hmmm. 
mistenker nesten atdu er min mann 😅

Anonymkode: 134f6...4c1