Og de kaller seg for hjelpere?

[Gjest imidten]

Har et stort problem. Vet ikke om det går ann å si det her?

Er voksen, går til psykolog. Jeg er 30 år og psykologen min sier at hun er nødt til å snakke med foreldrene mine hvis jeg skal få lov til å bli innlagt. Hun sier hun trenger info fra jeg var barn for å kunne hjelpe meg. Men jeg vil absolutt ikke at foreldrene mine skal snakke med psykologen. Psykologen jeg går til er på psykehuset. Gikk til en annen psykolog før, men hun kunne ikke hjelpe meg mere siden jeg trang mere hjelp. Så da går jeg til en på psykehuset da. Også blir jeg innlagt innemellom. Men nå sier hun at hun er nødt til å snakke med foreldrene mine. Hva skal jeg gjøre? Hun tvinger meg til å skrive under papirer sånn at hun kan snakke med foreldrene mine. Jeg vil ikke det. Er så sinna. Sinna fordi hun presser meg sånn. Hun har sagt at de har snakket med de andre personalet på psykehuset, men jeg vil bare ikke kontakte foreldrene mine siden jeg er 30 år, og ikke 3 år...

Også kan jeg ikke bytte psykolog siden det er det enesste sykehuset der jeg bor. Og jeg vet ikke mine armer råd. Vil ikke bli innlagt der heller siden de tvinger meg til å skrive under papirer som jeg ikke vil. Føler ikke at jeg har noe å si. De har bestemt seg at de må vite hvordan jeg var som barn for å kunne hjelpe meg. Fastlegen min er også med på dette. Og jeg kan ikke kutte at all behandling fordi de vil snakke med foreldrene mine. Fordi da får jeg ikke trygda mi, sa dem..

Har bare lyst til å jobbe, selv om jeg er syk, kutte ut hele hjelpeapperatet. De hjelper meg ikke uansett da. Også kaller de seg for et hjelpeapperat? Hvorfor kan de ikke hjelpe meg da? Istedenfor å si at jeg må skrive under papirer som jeg ikke vil. Jeg er så sinna. Orker ikke mere nå. Klarer ikke mere liv. Orker ikke en ny dag.

De rotter seg sammen, hele apperatet rundt meg. Alle er i mot meg. Jeg står i midten og en flokk som skal hjelpe meg står rundt å skriker: Skriv under papiret, vi må få høre hvordan du var som barn, ellers kan du ikke bli innlagt. Det virker som om du ikke vil bli bedre siden du ikke sammmenarbeider?? osv.. Jeg føler meg så svak imot alle dem. Føler at jeg bare kunne synke under jorda.

Hva skal jeg gjøre da?

Jeg orker ikke mere helpeapperat. Jeg vil ut i jobb, og klare meg selv. Hjelperne hjelper meg ikke. De gjør sånn at jeg blir enda mere syk. Men jeg er altfor syk til å jobbe. Så jeg har ikke noe valg. Jeg må bare gjøre som de sier å skrive under de fordømta papirene!!!!!!!!!!

[Gjest gjest1]

Du har rett på behadling som hjelper deg. Og du har rett til å bli hørt når du føler deg urettferdig behandlet.

Ja, jeg skjønner du er sint og frustrert når de presser deg til å skrive under på saker og ting du ikke vil.

Men på en annen side. Hva er det foreldrene dine kan si som du ikke vil at psykologen skal vite om?

Jeg har full forståelse for at du er voksen, og at innblanding fra foreldrene dine ikke er ønskelig. Det er jo ditt liv tross alt.

Det er ikke sånn at hjelpeapparatet ikke vil hjelpe deg. Kanskje du har kommet til en behandler som ikke passer deg?

Du sier fastlegen din står på din side. HVa med å få hjelp fra h*n til å bytte psykolog, da?

Jeg skjønner at du mister motet når det blir slik at du føler deg tråkka på. Du rett på å bli respektert for dine meninger, og skal ikke føle seg presset til å skrive under på noe som gjør alt verre.

Men husk at folk i hjelpeapparatet først og fremst er der for å hjelpe deg. Av og til klarer man ikke se hva som er til sitt eget beste. SÅnn er det i hvert fall for meg noen ganger.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Sorry. Fastlegen står på de andres side. Hjelpepersonalets side.

[Gjest imidten]

Jeg vil bare ikke at foreldrene mine skal bli dratt med inn i behandlinga mi. Vil ikke at de skal få vite noe.

Og dette her fører jo bare til at jeg blir enda mere imot hjelpeapperatet.

[Gjest imidten]

Alle hjelperne står på sin side. Alle imot meg. Jeg er så sliten å streve imot. Også er de mange og jeg bare en.

Det er flere fra avdelinga, psykologer, fastlegen, legen på sykehuset osv. som sier jeg må skrive under... Jeg vil bare ikke blande forldrene mine inn. Jeg nekter jeg..

Jeg er bare så sinna, og frustrert... Så sinna som denne smilien her:

[Gjest gjest1]

Ok, beklager misforståelsen. Men sier ikke det deg noe da? At når flere faktisk mener det samme? Kanskje de har litt rett likevel?

Det er litt vanskelig for oss her inne å kunne hjelpe deg, når det ikke er objektivt fremstilt vet du. Og vi i tillegg ikke kjenner deg eller til saken - rent bortsett fra det du selv skriver. Dessuten er ikke majoriteten fagpersoner, og kan derfor ikke gi deg noen fasit.

Jeg vil tro at både psykolog og fastlege vet hva de snakker om.

Jeg vil ikke si noe mer jeg. Vil anbefale deg å printe ut det første innlegget ditt, og vise til psykologen. Kanskje det er lettere for deg å få fram til frustrasjon skriftig?

[Gjest Gjest]

De har sånne møter, sånn at ikke alle skal si forskjellig. Og da må de være enige. Men jeg er ikke enig.

Jeg vil bare ikke trekke med foreldrene mine med, fordi jeg har et så dårlig forhold til dem...

[Gjest imidten]

Det var jeg som skrev over. Glemte å si brukenavnet mitt...

Jeg føler meg imidten og alle hjelperne står rundt meg å skriker til meg... og jeg står der redd som bare det..

[Gjest imidten]

Jo, de krever å høre fra foreldrne mine. For når jeg sier nei så påstår de at jeg ikke vil sammenarbeide...

[Gjest imidten]

Det er ikke fantasi. Det er sant.

[Gjest imidten]

Jeg er ikke barnslig. Jeg er 30 år.... Ble sint nå jeg.

[Gjest imidten]

Jeg leker jo ikke her inne, Jeg bare lurer på hva dere mener.

[Gjest gjest1]

TIl gjester og andre. Om dette er fantasi eller ikke kan vi jo ikke vite sikkert. Og inntil det motsatte er bevist må man jo ta folk alvorlig.

Du må nok rett og slett si hva du mener til behandlerne dine, og forsøke å stå på krava.

[Gjest imidten]

Jeg har sagt dette hver gang jeg har vært der i det siste. Og de bare presser på. Og presser. og presser...

[Gjest imidten]

Hvorfor sier dette er fantasi...?

Jeg blir bare enda mere frustrert jeg. Når jeg skriver inn på et forum også får jeg svar at jeg er barnslig, og bare tuller, og at det hele bare er fantasi...

Hvorfor?

Jeg får jo ikke respekt noensteder..

[Gjest imidten]

Jo, det er slik det fungerer for meg. Du kunne bare ringt til behandlerne mine og hørt, det er faktisk helt sant.

Kors på halsen....

[Gjest Gjest]

Det var da svært så mange "rakke ned på psykologer som vil snakke med foreldrene" tråder det var her da............

[reddelinnea]

Jeg tror det er helt sant jeg da. Synes det var veldig synd å skrive at dere ikke tror på henne. Stakkar...

[Mette]

Tråden er ryddet og lukkes.

Til trådstarter:

Jeg vil gjerne oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse , der treffer du mennesker som kan hjelpe deg på en annen måte enn det vi her inne kan.

Lykke til!

Remyline Moderator

Endret 3. september 2005 av Remyline