Krise? eller normalt?

[Gjest TotallyInLove]

Krise? eller normalt????

Jeg skriver inn her i håp om å få noen råd eller høre noen ord fra noen med erfaringer.

Håper noen tar seg tid til å lese.

Jeg har vært sammen med min kjære i 6 og et halvt år... vi var bare 15 og 16 år da vi ble sammen så vi har så og si blitt voksne sammen. Vi har hatt våre ups and downs i denne tiden, spesielt i begynnelsen..vi var jo så unge..unge og dumme.. det ble slutt noen ganger, men vi brøt aldri kontakten og vi ble alltid sammen igjen. Vi hørte bare sammen..vi var ment for hverandre. Vi klarte ikke leve uten hverandre.

I de siste årene har det vært stabilt, utenom en periode hvor jeg følte jeg hadde gått glipp av mye ungdomstid, jeg fikk på en måte litt panikk og ville flørte med andre gutter og jeg gikk ut på byen hver eneste helg. (dette er nå 2 år siden) Jeg var usikker på om jeg ville fortsette forholdet, var rett og slett usikker på mine følelser..månedene gikk og vi gled mer og mer fra hverandre..men så en dag sa han til meg at han følte at jeg var helt borte, at jeg ville få det bedre alene, at det ikke virket som jeg ville være i forholdet..og han hadde blitt kjent med en annen jente som han ønsket å prøve med siden det gikk så dårlig med oss..Da var det akkurat som et lys gikk opp for meg og jeg angret sånn på hva jeg hadde gjort, jeg så fremtiden i øynene hans og jeg visste at jeg ville elske han og være med han for alltid. Fra det øyeblikket så har det bare vært han i mine øyne og jeg har aldri hatt det så bra.

Det ordnet seg heldgivis..han ville prøve videre og alt gikk bra. Kan fortelle litt om vårt forhold..Vi trives i hverandres selskap, har det bare kjempefint sammen. Sexen er topp, kyssene er der alltid, kosing og klemming. Hvis det hender vi våkner om natten samtidig så holder vi rundt hverandre og kysser hverandre. Det er rett og slett utrolig mye kjærlighet i forholdet og jeg vil si vi har det usedvanlig bra sammen sånn sett. Vi krangler sjeldent..for begge to er rolige av natur og det ligger ikke i oss å krangle..selvsagt sier vi fra om det er noe som plager oss, men vi tar det alltid opp på en rolig fornuftig måte. Vi krangler aldri over bagateller.

For et halvt år siden skjedde det noe..han fortalte meg at han ikke visste om han elsket meg mer..det var noen følelser som var blitt borte. Jeg ble sjokkert og følte at det var et vondt mareritt. Jeg følte at verden gikk under. Det gikk vel en to ukers tid.. så følte jeg at han var blitt sikker igjen..han var den samme gamle..6 mnd gikk..hvor jeg følte at vi hadde det bedre enn noen sinne..

Men vi tok aldri opp om det hadde ordnet seg for han..dessverre,,for jeg tolket det jo som om han hadde blitt sikker igjen. Men altså, nå nylig sa han at han fremdeles ikke elsket meg lenger, tross i at vi hadde hatt det så bra disse 6 mndene..han hadde altså trodd at følelsene kom tilbake bare vi fortsatte som før. Men det gjorde de altså ikke...

Han HÅPER av hele sitt hjerte at han skal elske meg igjen, vi har jo snakket om fremtiden vår og planglagt den, men han sier det blir feil ovenfor meg at vi er sammen, når han ikke klarer å si ordene "jeg elsker deg" lenger. (Jeg legger til at han aldri har hatt problemer med å si dette før, vi har alltid sagt det daglig til hverandre)

Det vi har bestemt oss for nå er å prøve å være litt vekke fra hverandre..for å se om han kan få ordnet opp i følelsene sine. Vi prøvde jo å fortsette forholdet, men de kom ikke tilbake da. så vi har på en måte ikke noe annet valg enn dette, Vi tar på en måte tiden til hjelp. Kan han kanskje finne ut at han savner meg og det vi har sammen? Jeg legger til at vi sammarbeider om dette, vi er sammen om det, altså jeg støtter han..og vi forsøker å ordne i probleme våre sammen.

Jeg vet alt dette med at det er svært usannsynlig at to mennesker som traff hverandre når de var 15 og 16 skal være sammen resten av livet, men jeg føler helt ærlig at vi er ment for hverandre. og i og med at vi har klart oss før..så...

Jeg vet så inderlig godt at jeg elsker denne gutten! Jeg elsker han for den han er, for minnene våre, for det vi har sammen og for den jeg er med han!

Er det noen som har erfaringer med akkurat dette? Er det på en måte sånn at gnisten har forsvunnet?? Kan noen hjelpe meg?

- TotallyInLove

[Gjest Gjest]

Venninna mi og ungdomskjærsten hennes har vært sammen i 22 år nå, men akkurat som dere hadde de en pause. Ganske lang, ca et halvt år. De har aldri giftet seg men kirsten giftekniv har andre planer

[Gjest Gjest]

Venninna mi og ungdomskjærsten hennes har vært sammen i 22 år nå, men akkurat som dere hadde de en pause. Ganske lang, ca et halvt år. De har aldri giftet seg men kirsten giftekniv har andre planer

←

Ikke 22 men 12!

[Xora]

Vil bare ønske deg all mulig lykke til jeg og håpe det ordner seg.

Er da ikke uvanlig at ene parten i et forhold kan bli litt usikker iblant.

Gi han litt å kjempe for kanskje?

Har ikke så mange gode råd å komme med!

[shi]

Kan godt være at dere trenger en pause, men en pause kan være så mangt. Alt fra å offesielt gjøre det slutt, til bare å reise bort en stund, uten den andre. Jeg har ingen tro på pause som begrep, fordi den ikke gir klare regler; er man sammen? Eller kan man teste ut andre i denne perioden, alt fra uskyldig flørting til mer alvorlige ting. Men, jeg har tro på at man av og til trenger litt avstand. Tid til å savne den andre, eller oppdage at man ikke savner personen, og at livet er strålende uten den.

Så, det jeg vil foreslå er vel at en av dere reiser bort, f.eks på et studieopphold, det være seg i Norge eller utlandet, lengre ferie, teste ut en ny jobb etc for noen måneder, og se hva som skjer.

I midt tilfelle styrket avstanden forholdet. Vi fikk avstand til å tenke, og finne ut av ting, til å savne hverandre noe helt vanvittig, og vi var ikke lengre i vil om at det er oss det gjelder. Noen ganger trenger man litt tid på å oppdage hva man hadde.

Men, legg klare regler, enten er det slutt og man er fri, eller så er man sammen, med de regler som medfølger. Mellomtingen, som pause ofte er, skaper forvirring og skuffelser om hvordan man skal være og om den andre ikke oppfører seg slik en selv har gjort.

[Gjest Gjest]

Vi har jo ikke tatt en pause i den forstand at det er slutt og man kan treffe andre. Hva er da vitsen med å fremdeles være sammen?

Vi prøver bare å være vekke fra hverandre for å se om han kan finne ut av følelsene sine på den måten. Eller om de kan komme tilbake blir det vel egentlig...

Tror dere det er noe håp? Han har masse følelser for meg enda, men han elsker meg ikke lenger.

Jeg er redd for at han skal finne ut at han ikke savner meg... Men man må jo tenke positivt.. Prøver å ikke ta sorgene på forskudd.

Idag snakket jeg litt med han over MSN. Og jeg har det værre enn noen gang. Tror konklusjonen er at det er best for meg om vi ikke har noen kontakt i det hele tatt..for jeg får så vondt når jeg snakker med han.

Men hvis det nå er sånn at følelsene hans ikke kan komme tilbake, da kommer jeg virkelig til å tvile i fremtiden på kjærlighet generellt. Hvis det er sånn at man bare kan slutte å elske noen uten grunn, hva er da vitsen med å finne seg noen..da er man jo ALDRI trygg... Jeg kommer jo bare til å være livvredd for om det skal gå over. Ikke det at jeg tror jeg klarer å elske noen andre noen gang.