Hvordan slutte å overspise ?

[AnonymBruker]

Jeg overspiser veldig på godteri/ bakst i perioder, og det er så slitsomt. Jeg holder på med vektnedgang, og når jeg stopper litt opp så kommer disse periodene igjen. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men enkelte dager går jeg jo altså inn for at «idag skal jeg kjøpe det og det...» også spiser jeg alt. Det er også i disse periodene at jeg ikke er like flink å komme meg ut på tur daglig osv heller. 
 

Jeg blir så lei meg av dette, og det ødelegger jo selvsagt endringen og vekttap når jeg holder på slik. 

Anonymkode: 6f43e...820

[AnonymBruker]

Kanskje selvhjelpsprogrammet fra ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser) kan være noe: https://nettros.no/selvhjelpsprogram-overspisingsproblematikk/

Anonymkode: 9f7cd...ad6

[AnonymBruker]

Du må finne ut hva som er årsaken til overspisingen. Kunne psykolog vært noe? 

Anonymkode: 8f813...e69

[Måneskinn]

Støtter forslaget om psykolog. Mat er ofte følelser.    For meg hjalp det å spørre meg selv: hvorfor skal jeg ha en porsjon til?  Må jeg?  Hvorfor velger jeg den store sjokoladen når jeg kan ta den lille?  

Det er tøff jobbing da, men ved  å ha en dialog med seg selv så kan det komme opp uante følelser og tanker rundt mat. 

[Cleo88]

Som noen sier her kan du jobbe med med det underliggende problemet istedenfor å fokusere på symptomet. Jeg er ingen overspiser, heller underspiser. Men forsikrer meg om at jeg har kontroll ved å ikke ha risiko-produkter i hus. Man kan ikke overspise på noe man ikke har tilgjengelig. Veien til butikken er jo gjerne kort da, så hvis du har skikkelig sterk trang finnes det vel ingen quickfix her. 

Jeg belønner meg selv av og til med å kjøpe en digg bukse eller annet hvis jeg spiser sunt, trener og går ned i vekt 😄 Hvis jeg har hatt dårlig kosthold en periode og vært inaktiv bærer det rett i den mentale skammekroken til endring inntreffer - om jeg vil eller ikke og der er det mørkt. Dit kommer kanskje du også men siden det er en type tvang å overspise så hjelper vel lite å vite at det er kjipt etterpå  😳

Endret 7. mai 2021 av Cleo88

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har hatt akkurat det samme problemet. Det viste seg at jeg hadde ADHD, og at enkelte typer mat og godis var svært dopamintriggende (du vet, dopamin er det vi med ADHD jager etter). Alle har forskjellig trigger-mat - og det er ikke alltid logisk hva det er. Noen kan spise grønne oliven til de kaster opp, andre klarer ikke å stoppe å spise coco pops om de får tak i en pose.   

Mine triggermatvarer var faktisk overnevnte coco-pops, all mulig salmiakk-lakris og nachos med ostesmak, av typen Doritos. I stedet for å tenke "æsj, jeg er dum som ikke klarer slutte å spise dette", begynte jeg å tenke på hva det var som ga dette dopaminrushet. Coco-pops var krønsj med sjokolade utenpå, så det var to smaker, to teksturer - DOPAMIN!
Salmiakk-lakris synes jeg er veldig sterkt, griner nesten når jeg spiser det, det eksploderer - DOPAMIN! 
Doritos er fulle av ostepulver og er superkrønsji, og ost i seg selv er vanedannende - DOPAMIN!
Konklusjonen er at det er best å holde seg unna matvarer som trikker dopamin. Kanskje du klarer å ha et normalt forhold til surdeigsbrød selv om du trigges av frøloff? Kanskje du kan drikke fornuftige mengder farris, men ikke cola? Popcorn men ikke ostepop?
Skjønner du hva jeg mener?
Jeg vet ikke om du har ADHD, men det er mulig denne måten å tenke på funker for deg uansett. Når jeg har godislørdag nå, kjøper jeg ting jeg liker, men som ikke trigger meg. Når jeg ikke trigges, går jeg ikke rundt og vil ha mer, hvilket minker sjansen for at jeg kjøper godis dagen etter også, eller bare hiver i meg enda mer usunt av andre sorter. 

Anonymkode: 2f868...af4

[AnonymBruker]

Meg med ADHD igjen her - det er viktig å merke seg at dersom du søker dopamin i form av mat, er det også ofte fordi du ikke finner tilstrekkelig dopamin andre steder. Kanskje du sover for lite, kanskje du er deprimert, kanskje du har for mye å gjøre på jobb, kanskje du ikke har glede av hobbyer og må finne nye - kort sagt, du er ikke helt fornøyd med livet generelt og trenger påfyll.  

Oss med ADHD kan til en viss grad bøte på dette med medisinering, selv om det ikke fungerer for alle (jeg tåler ikke medisiner, for eksempel). Mange av oss må bare finne ut hva som er konstruktivt og samtidig trigger dopamin, legge om diett, finne trening som fungerer og være ærlige med oss selv om hva som funker i livene våre, i stedet for å måle oss selv opp mot samfunnets mal.

Anonymkode: 2f868...af4

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. Jeg føler jo egentlig at jeg har det greit, men jeg ser jo at mat ofte er en trøst hvis ting er litt dritt. 
Jeg hadde en litt (ikke voldsomt egt) vanskelig tid på videregående hvor jeg mistet en del venner og buret meg litt inne.. det var også rundt denne tiden at jeg begynte å legge på meg. Siden har jeg prøvd å gå ned i vekt, og jeg har kommet litt ned men så går det opp igjen. Det toppet seg etter graviditet og permisjon. Jeg er enda hjemme med barnet mitt, og føler jo vi har det fint. Men jeg tenker mye, sover dårlig (føler jeg) og kan ikke huske sist jeg sov en hel natt uten å våkne. Så blir jeg veldig lei meg av hvordan jeg ser ut. 
 

Føler kanskje det er en ond sirkel, fordi mye av de negative følelsene går på hvordan jeg ser ut, og hvor feit jeg er. Også er jeg flink i korte perioder, men så mister jeg vel trua på meg selv. Jeg vet ikke helt, annet enn at det er så vondt. Alt jeg vil er bare å være normalvektig og å ha et normalt forhold til mat😓

Anonymkode: 6f43e...820

[AnonymBruker]

Jeg overspiser. Jeg lever i en krevende ogvanskelig livssituasjon og forsøker å døyve de psykiske smertene ved å "ruse" meg på mat. Har bedt fastlegen om hjelp, men fikk bare beskjed om å følge kostholdsrådene og la være å overspise. 

Anonymkode: 67df8...319

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg overspiser. Jeg lever i en krevende ogvanskelig livssituasjon og forsøker å døyve de psykiske smertene ved å "ruse" meg på mat. Har bedt fastlegen om hjelp, men fikk bare beskjed om å følge kostholdsrådene og la være å overspise. 

Anonymkode: 67df8...319

Så leit å høre.. 😞 veldig trist at fastlegen ikke hjelper deg med dette. 
Jeg også vet at jeg ikke bør overspise, og i perioder går det fint, men i de dårlige periodene så går jeg aktivt inn for å spise, og det klarer jeg ikke å bare la være da.

Jeg var hos en ernæringsfysiolog i svangerskapet men fikk ikke time før jeg var 35-36 uker på vei, fordi jordmor ikke hadde tenkt på det før. 
 

Fikk da såklart beskjed av ernæringsfysiologen at jeg burde ha kommet tidligere i svangerskapet, og etter en prat konkluderte hun med at jeg klarte dette selv. Men det er jo såklart fordi jeg VET, hva jeg gjør feil osv, men jeg snakket ikke med henne om overspisingen. 

Anonymkode: 6f43e...820

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Så leit å høre.. 😞 veldig trist at fastlegen ikke hjelper deg med dette. 
Jeg også vet at jeg ikke bør overspise, og i perioder går det fint, men i de dårlige periodene så går jeg aktivt inn for å spise, og det klarer jeg ikke å bare la være da.

Jeg var hos en ernæringsfysiolog i svangerskapet men fikk ikke time før jeg var 35-36 uker på vei, fordi jordmor ikke hadde tenkt på det før. 
 

Fikk da såklart beskjed av ernæringsfysiologen at jeg burde ha kommet tidligere i svangerskapet, og etter en prat konkluderte hun med at jeg klarte dette selv. Men det er jo såklart fordi jeg VET, hva jeg gjør feil osv, men jeg snakket ikke med henne om overspisingen. 

Anonymkode: 6f43e...820

Ja, vi vet jo hva vi burde spise og at overspising er usunt. Jeg tror nesten det er noe av grunnen til at det er så vanskelig å få hjelp. Jeg spiser normalt sunt til hverdags. Men når livet blir vanskelig og problemene tårner seg opp over spiser jeg.
 

Jeg planlegger også å overspise. Selve planleggingen roer meg ned, og det hjelper å ha noe å glede meg til. Vet det høres rart ut. Men jeg tror det egentlig burde sammenlignes med selvskading eller alkoholisme, for meg oppleves det å ha noen likhetstrekk. For jeg opplever overspisingen min som et tydelig psykisk problem, og overhodet ikke et kostholdsproblem. Og slik jeg har forstått det opplever også en del alkoholikere og selvskadere at de psykiske smertene roer seg når de har planlagt hva de skal gjøre for å ruse seg/få utslipp. 

Anonymkode: 67df8...319

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, vi vet jo hva vi burde spise og at overspising er usunt. Jeg tror nesten det er noe av grunnen til at det er så vanskelig å få hjelp. Jeg spiser normalt sunt til hverdags. Men når livet blir vanskelig og problemene tårner seg opp over spiser jeg.
 

Jeg planlegger også å overspise. Selve planleggingen roer meg ned, og det hjelper å ha noe å glede meg til. Vet det høres rart ut. Men jeg tror det egentlig burde sammenlignes med selvskading eller alkoholisme, for meg oppleves det å ha noen likhetstrekk. For jeg opplever overspisingen min som et tydelig psykisk problem, og overhodet ikke et kostholdsproblem. Og slik jeg har forstått det opplever også en del alkoholikere og selvskadere at de psykiske smertene roer seg når de har planlagt hva de skal gjøre for å ruse seg/få utslipp. 

Anonymkode: 67df8...319

Sånn føler jeg det også.. 😞

Anonymkode: 6f43e...820

[AnonymBruker]

Jeg har overspist hele livet. Går opp og ned i vekt som en jojo....Vet ikke hva som kan hjelpe meg og synes det er utrolig flaut å snakke om

Anonymkode: 85752...e45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg har overspist hele livet. Går opp og ned i vekt som en jojo....Vet ikke hva som kan hjelpe meg og synes det er utrolig flaut å snakke om

Anonymkode: 85752...e45

Ja, det er flaut og skamfullt. Vi føler allerede på det selv, men så får vi påført enda mer skam fra samfunnet. "Det er din egen skyld at du er tykk" o.l. kommentarer bare forverrer alt og utløser en ny overspisingsepisode for meg. 

Anonymkode: 67df8...319

[Sharon90]

Her skulle jeg komme med et godt innspill...så leser jeg videre og kjenner meg enormt igjen i mye!

Ble så satt ut at jeg ikke husker hva jeg hadde tenkt å skrive... 

 

*tenkepause*

 

Det jeg ville si var at ifbm noe annet, så hørte jeg at man kunne trene hjernen. Og ved å kontrollere seg et par ganger (sikkert en del), så ville det faktisk bli enklere etterhvert.

Og det gir meg motivasjon, for jeg har også gått opp og ned en del, (spesielt da ifbm svangerskap, da har jeg lagt på meg masse hver gang, og gjerne enda mer i permisjonen)

Jeg har altså tro på dette med dopamin som det skrives om (det var alt det jeg kjente meg igjen i). At det er beintøft i permisjon er ingen tvil! Jeg har tre små, elsker dem, har alltid elska å være i permisjon og ta vare på dem- men ikke klart å ta vare på meg selv oppi alt strevet.

Jeg tenker, som skrevet før meg, at hjelp fra profesjonelle er veien å gå. Selvhjelp er nok også en bra start- jeg har veldig tro på dette med at hjernen blir flinkere og flinkere, altså blir det lettere og lettere å gjøre kloke valg- det å spørre seg; VIL jeg ha den sjokoladen nå? Jeg er egentlig mett? Kanskje heller unne meg den/ noe på lørdag? Hva gjør at jeg vil ha den?

Idag da jeg var ferdig med nettstudier/ undervisning, og begge de eldste var hos sin far, min samboer var for lengst reist bort for helga, og det kun var meg og mminsten- så sto jeg plutselig i godte-skapet. Det slo meg at jeg sto i skapet å speidet etter snaks fordi jeg nok plutselig var ensom, selskaps-syk og av vane pleier å spise masse så snart jeg er alene... 

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik! Jeg har kommet frem til at det må skyldes fokuset på vektnedgang og en slags "frykt" for å ikke "få lov" til å spise disse tingene igjen på lenge. Og at jeg liker å bli stapp mett på boller og smågodt. Jeg koser meg virkelig i øyeblikket og kaster ikke bare innpå, men nyter. Men det er absurde mengder og jeg føler meg jo overhodet ikke bra etterpå. Derfor spiser jeg lite neste dag igjen, og sånn går det på rundgang. Det er slitsomt mentalt, så jeg forstår godt at det plager deg. Har dessverre ikke noen gode råd å komme med, men ville bare si at du er ikke alene!

Anonymkode: 09ee5...a0d

[aloc]

Finnes en side kalt AO (anonyme overspisere). Hvis man er kristen kan det kanskje være noe. https://www.anonymeoverspisere.no/nykommere/er-oa-noe-for-deg/

Endret 8. mai 2021 av aloc

[AnonymBruker]

Det er så vanskelig. Det er som å bryte en skikkelig innarbeidet vane, særlig om man har gjort dette og overspist over flere år (som jeg har). Jeg har jo hatt underliggende sykdommer da, angst og depresjon. Er mye bedre nå, er i en god periode nå, men overspiser fortsatt litt ettersom jeg har lagt til meg vaner for å kjøpe usunne ting på butikken, kose meg med 3-4 glass pepsi max om kvelden, osv. Jeg har også bestemt meg at nå er det nok, og fra mandag av så blir det ei endring. For min del så tenker jeg å prøve å ta en prat med meg selv hver gang før jeg går i butikken - det er nemlig der mine impulskjøp av sjokolade, godis, og snacks og brus starter. Da har jeg jo liggende alt dette når jeg kommer hjem, og det er FOR lett å forsyne seg av usunne saker... Har også alltid tilgjengelig sunn mat, og spiser f.eks. veldig sunne middager, så det er liksom litt bortkastet at jeg skal dytte innpå med masse usunne greier etter en god og balansert middag.

Jeg har foreløpig ingen "helseskader" pga. denne spisingen, men det vil jeg jo garantert få med tiden. Alle damene i min familie sliter f.eks. med høyt blodtrykk, vonde kropper osv, og de er jo ganske stillesittende, har hatt stillesittende jobber, og har spist for mye usunne ting. Ingen av oss er avhengige av snus, røyk eller alkohol, og har nesten ingenting forbruk av det, men spiser for mye sjokolade, potetgull, god mat... Jeg tror det er viktig å tenke litt på hvor man kommer fra, og hvilke holdninger til kos man har innad i familien. Man vil jo tilbringe mye tid sammen med familien og invitere på middager osv. så da er det jo greit at man er klar over de dårlige vanene.

Jeg er veldig aktiv, og har hatt en veldig aktiv jobb - og dette har "reddet" meg litt. Er derfor ikke forferdelig feit, men ser jo at jeg har begynt å bli litt for overvektig. 

Jeg ser dere nevner dopamin - og det syns jeg er litt spennende. Jeg har alltid vært veldig opptatt av dopamin, fordi jeg har alltid følt at jeg har manglet det. Det er jo ingen måte å bevise det på, i alle fall ikke ved "normale" blodprøver, men jeg har alltid undret. Jeg har jo vært ganske langt nede i perioder, ekstremt umotivert og deprimert uten noen ekstern årsak. I andre perioder klarer jeg å komme meg litt mer ovenpå, men har slitt mye med angst også som har hindret meg. Det er liksom litt en evig runddans. I tillegg sliter jeg litt med kroppslige symptomer som legene ikke kan forklare, men som de _tror_ skyldes angst, men som jeg vet f.eks. kan komme av lavt dopamin-nivå.... 

 

Anonymkode: 1c2e9...432

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Meg med ADHD igjen her - det er viktig å merke seg at dersom du søker dopamin i form av mat, er det også ofte fordi du ikke finner tilstrekkelig dopamin andre steder. Kanskje du sover for lite, kanskje du er deprimert, kanskje du har for mye å gjøre på jobb, kanskje du ikke har glede av hobbyer og må finne nye - kort sagt, du er ikke helt fornøyd med livet generelt og trenger påfyll.  

Oss med ADHD kan til en viss grad bøte på dette med medisinering, selv om det ikke fungerer for alle (jeg tåler ikke medisiner, for eksempel). Mange av oss må bare finne ut hva som er konstruktivt og samtidig trigger dopamin, legge om diett, finne trening som fungerer og være ærlige med oss selv om hva som funker i livene våre, i stedet for å måle oss selv opp mot samfunnets mal.

Anonymkode: 2f868...af4

Hva mener du med mat som trigger dopamin? ☺️ Du sier f.eks. dorritos har dette, men mener du at sunn mat også har det og om man spiser det, så vil man ikke få lyst på det usunne? Jeg henger ikke helt med. ☺️

Anonymkode: 1402d...c16

[AnonymBruker]

Det viktigste du kan gjøre mot overspising er å jobbe med det mentale og ditt forhold til mat. Uansett hvilken «diett» eller livsstil du prøver deg på vil du falle tilbake om hodet ikke er med. 

Anonymkode: 86e26...6d7