Generalisert angst; hva er det egentlig som hjelper?

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med angst og depresjon i to tiår. Noen ganger skulle jeg heller ønske at jeg hadde PTSD ( hvis jeg kunne bytte. Det virker som man da bare kan skylde på en utenforstående årsak, og slippe å gå inn i seg selv. Med generalisert angst, så får jeg følelsen av at det bare er meg selv det står på, og at jeg må ta meg sammen.   Dette kan jo være feil, men er slik det føles. 

Jeg ligger absolutt ikke latsiden. Forsøker det som kan forsøkes kan , men blir likevel ikke helt angstfri. Forsøkte metakognitiv terapi, som demper tankevirksomheten. Selv om den er redusert så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med kroppen når den er i alarmberedskap uten noen helt forståelig grunn.  Det kan være at en nabo banket på min dør ved en feil, og sjokket blir sittende i kroppen i flere timer senere.  Jeg får et anrop fra noen, og får en skrekktanke om at jeg skal få overlevert et dødsbudskap. Denne alarmberedskapen er såpass innebygget i meg, at jeg ikke helt fatter hva som skal til for å bli kvitt den. Noen råd?

Jeg har prøvd ulike medisiner, uten at det helt har tatt angsten. Fastlegen har nå foreslått Zoloft ( tror jeg det var). Har ikke fått hentet det på apoteket ennå.  Lyrica ville ikke fastlegen anbefale da man lett blir avhengig. 

Jeg har tatt utdanning og vil gjerne ut i jobb og fungere i verden. Hva har hjulpet dere? Vanlig samtaleterapi har ikke hjulpet meg i stor grad, men det er mulig at det ikke har vært riktig match med behandler.

 

 

 

Anonymkode: 4f4f4...5cc

[AnonymBruker]

Det du beskriver hørtes ut som du kommer ut av toleransevinduet, som det finnes mange øvelser som man kan hjelpe. (Selv om det kan være vanskelig å finne hva som passer for deg, og bruke de når du trenger de. 

Jeg har selv PTSD og kjenner meg igjen i hva du skriver. Utryggheten og hvor kraftig alarm som går av, og hvor lang tid det tar å skru av alarmen igjen, selv om det kognitivt ikke er vanskelig å forstå det ikke er farlig. 

Tror det kan være litt likt, hvor det (veldig enkelt) er en overaktiv amygdala, og bekymringer for fremtiden eller fortiden, men at det setter seg i kroppen på samme måte, men gjerne ikke behandles likt. 

Jeg skjønner også hva du mener med en «unnskyldning» eller forklaring på hvorfor det skjer om det bunner i ett traume. Men det blir også fort at man blir frustrert over at «det ikke var krig», som er «gullstandard traume».  At mange opplever verre ting uten å bli syk. Så tanker om hvorfor reagerer jeg sånn er der likevel. 

Og tanker om hva som ville skjedd om man hadde fått andre reaksjoner. Hva man kunne gjort annerledes så situasjonen ikke hadde oppstått i det hele. Hva andre burde ha sett, burde ha gjort. Hvorfor man ikke ble bedre ivaretatt eller hvordan noen kunne gjøre noe så grusomt.Men det er kanskje litt digresjon.

Fysisk aktivitet har gode evidens mot angst og generell angst, sjekk ut metoder på å utvide toleransevinduet, og øvelser for å raskere dempe overaktivering (og evt underaktivering). Vær snill mot deg selv, og gjør snille ting for deg selv hver dag. (Om det er vanskelig å finne kan du søke på selfcare på Pinterest). Og ha rutiner for aktiviteter og hvile og mat. 

Anonymkode: 52505...af0

[AnonymBruker]

Zoloft hjalp min venn veldig, håper det fungerer like godt for deg! Jeg merker at han bekymrer seg mye mindre og ikke tenker det verste lenger. Vet at for en del med GAD så hjelper det å jobbe kontinuerlig med å senke generelt stress. Avspenningsøvelser, yoga, TRE...

Jeg har en annen type angst, men jeg har lagt fra meg mitt eget "krav" om at jeg må bli fullstendig frisk. Jeg må antagelig ta litt hensyn til dette resten av livet. De fleste dager har jeg det nå veldig bra! Noen ganger kommer det en liten bølgedal, men jeg tenker at det er naturlig og bekymrer meg ikke så mye for det. Jeg vet at jeg kan klare det og jeg vet at det går over.

Når det gjelder behandlere så kan det absolutt være noe å hente i å bytte. Jeg hadde to forskjellige og er veldig glad for det. De var kjempeflinke begge to, men hadde litt ulike innfallsvinkler og verktøy. Det gjorde at jeg satt igjen med dobbelt så mye. Det hjalp også å få visse ting repetert og forklart på forskjellige måter.

Anonymkode: eae0e...dc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Zoloft hjalp min venn veldig, håper det fungerer like godt for deg! Jeg merker at han bekymrer seg mye mindre og ikke tenker det verste lenger. Vet at for en del med GAD så hjelper det å jobbe kontinuerlig med å senke generelt stress. Avspenningsøvelser, yoga, TRE...

Jeg har en annen type angst, men jeg har lagt fra meg mitt eget "krav" om at jeg må bli fullstendig frisk. Jeg må antagelig ta litt hensyn til dette resten av livet. De fleste dager har jeg det nå veldig bra! Noen ganger kommer det en liten bølgedal, men jeg tenker at det er naturlig og bekymrer meg ikke så mye for det. Jeg vet at jeg kan klare det og jeg vet at det går over.

Når det gjelder behandlere så kan det absolutt være noe å hente i å bytte. Jeg hadde to forskjellige og er veldig glad for det. De var kjempeflinke begge to, men hadde litt ulike innfallsvinkler og verktøy. Det gjorde at jeg satt igjen med dobbelt så mye. Det hjalp også å få visse ting repetert og forklart på forskjellige måter.

Anonymkode: eae0e...dc6

vanlig prateterapi tror jeg ikke har noen effekt på meg. Jeg tror det bare trigger flere tanker og bekymringer istedenfor å dempe dem. Det har jeg blitt mer overbevist om etter at jeg lærte mer om metakognitiv terapi og tankestyring. Det er ikke alle tanker som det er fruktbart å gå inn i. Jeg tror heller ikke at jeg får det så mye bedre av å snakke om at jeg ble mobbet på skolen. Noen ting må man bare la ligge. 

Så jeg tenker at det kan være lurt å finne en som mestrer metakognitiv terapi+ sosial angst. Men tror medisiner må til i mitt tilfelle.

Anonymkode: 4f4f4...5cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det du beskriver hørtes ut som du kommer ut av toleransevinduet, som det finnes mange øvelser som man kan hjelpe. (Selv om det kan være vanskelig å finne hva som passer for deg, og bruke de når du trenger de. 

Jeg har selv PTSD og kjenner meg igjen i hva du skriver. Utryggheten og hvor kraftig alarm som går av, og hvor lang tid det tar å skru av alarmen igjen, selv om det kognitivt ikke er vanskelig å forstå det ikke er farlig. 

Tror det kan være litt likt, hvor det (veldig enkelt) er en overaktiv amygdala, og bekymringer for fremtiden eller fortiden, men at det setter seg i kroppen på samme måte, men gjerne ikke behandles likt. 

Jeg skjønner også hva du mener med en «unnskyldning» eller forklaring på hvorfor det skjer om det bunner i ett traume. Men det blir også fort at man blir frustrert over at «det ikke var krig», som er «gullstandard traume».  At mange opplever verre ting uten å bli syk. Så tanker om hvorfor reagerer jeg sånn er der likevel. 

Og tanker om hva som ville skjedd om man hadde fått andre reaksjoner. Hva man kunne gjort annerledes så situasjonen ikke hadde oppstått i det hele. Hva andre burde ha sett, burde ha gjort. Hvorfor man ikke ble bedre ivaretatt eller hvordan noen kunne gjøre noe så grusomt.Men det er kanskje litt digresjon.

Fysisk aktivitet har gode evidens mot angst og generell angst, sjekk ut metoder på å utvide toleransevinduet, og øvelser for å raskere dempe overaktivering (og evt underaktivering). Vær snill mot deg selv, og gjør snille ting for deg selv hver dag. (Om det er vanskelig å finne kan du søke på selfcare på Pinterest). Og ha rutiner for aktiviteter og hvile og mat. 

Anonymkode: 52505...af0

Det som jeg gjør at jeg noen ganger blir litt misunnelig på de som har PTSD ( egentlig ikke ønsker jeg ikke noen psykisk lidelse i det hele tatt, så det er sagt) er at jeg lurer på om dere blir møtt med mye større forståelse enn i helsesektoren enn de med angst uten direkte traume? Er dere mer prioritert, eller blir det også her spørsmål om graden av traume? Traumer fra en FN-soldat i Afghanistan står kanskje høyere enn PTSD fra en langvarig arbeidskonflikt (som jeg hørte en dame hadde fått). Er det mer spennende å hjelpe dere enn å jobbe med mennesker hvor man ikke kan spore angsten direkte tilbake til noe?

Anonymkode: 4f4f4...5cc

[AnonymBruker]

Min erfaring er at samtaleterapi eller medisiner ikke hjelper, man må jobbe med dette selv.

Gjør små endringer hele tiden, holdt deg opptatt, på sikt, finn en hobby, trening, jobb/skole, når man blir travel og ting går fort får man ikke tid til å sitte og sture og overtenke ting. Hadde du vært travel og på farten, hadde du neppe tenkt mer enn 3 sekunder på at noen banket på feil, og om noen ringte hadde du bare ringt tilbake raskt for å finne ut om det var viktig.

Kunne sikkert skrevet 10 a4 sider om min historie, men jeg gikk ikke ut på 12 år, kunne ikke ringe noen, personlig oppmøte var uaktuelt, hatet når noen ringte (tok ikke tlf og sjekket etterpå hvem det var), om noen banket på latet jeg som jeg ikke var hjemme. Nå er jeg i fulltidsjobb med 2 barn på barneskolen, holder foredrag og ønsker velkommen til juleavslutning. Gjør små endringer, ikke tenk på enkle løsninger som medisiner og slikt som ikke vil fungere på lang sikt - tenk på små ting som kan gjøre livet litt lettere i dag. Så ser du an om det er noe mer i morgen.

Anonymkode: ecaab...a94

[AnonymBruker]

Jeg går i terapi nå og jobber med angst og traumebehandling. Jeg føler det har hjulpet på den måten at jeg mindre raskt opplever angst, men om jeg først får det sliter jeg like mye med å få angsten/stresset ut av kroppen. Angsten sitter gjerne i til følgende dag og konsekvensen blir at en hel dag + en god natts søvn blir ødelagt. 

Jeg vurderer derfor også medisiner, og terapeuten foreslo antidepressiva men jeg er redd for bivirkninger og vil heist ikke gå på medisiner hele tiden. Kunne egentlig tenkt meg noen form for beroligende som jeg kunne tatt på de dagene der angsten ikke slipper... hva slags medisiner har du prøvd? Dette ga deg nok ikke svaret på det du lurer på, jeg sitter egentlig med det samme som deg og skulle gjerne visst hva som egentlig hjelper..  føler jeg iværtfall har tatt et skritt i riktig retning med terapien. 

Anonymkode: 3c2cb...ff7

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det som jeg gjør at jeg noen ganger blir litt misunnelig på de som har PTSD ( egentlig ikke ønsker jeg ikke noen psykisk lidelse i det hele tatt, så det er sagt) er at jeg lurer på om dere blir møtt med mye større forståelse enn i helsesektoren enn de med angst uten direkte traume? Er dere mer prioritert, eller blir det også her spørsmål om graden av traume? Traumer fra en FN-soldat i Afghanistan står kanskje høyere enn PTSD fra en langvarig arbeidskonflikt (som jeg hørte en dame hadde fått). Er det mer spennende å hjelpe dere enn å jobbe med mennesker hvor man ikke kan spore angsten direkte tilbake til noe?

Anonymkode: 4f4f4...5cc

Nei, jeg tror ikke du ønsker psykiske lidelser på noen;)

Men grad av hjelp basert på alvorlighet av traumemekanismen vet jeg ikke, men har ikke noen erfaring med det, fra hverken jobb innen psykiatri, pårørende eller pasient. Hverken fra helsevesenet eller nav. Hva som er spennende å jobbe med er gjerne individuelt. Og kjemi mellom behandler og pasient er individuelt. Og en person sin historie kan treffe noen mer enn andre.

Jeg tror hjelpefølelsen hos hjelperene trigges om man er motivert, reflektert, tør å være åpen, og ikke minst om man får til endring. Det gir interesse og mestringsfølelse for begge parter. Og at noen treffer deg i hjertet, uten at det er lett å sette fingeren på hvorfor.

Anonymkode: 52505...af0

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Nei, jeg tror ikke du ønsker psykiske lidelser på noen;)

Men grad av hjelp basert på alvorlighet av traumemekanismen vet jeg ikke, men har ikke noen erfaring med det, fra hverken jobb innen psykiatri, pårørende eller pasient. Hverken fra helsevesenet eller nav. Hva som er spennende å jobbe med er gjerne individuelt. Og kjemi mellom behandler og pasient er individuelt. Og en person sin historie kan treffe noen mer enn andre.

Jeg tror hjelpefølelsen hos hjelperene trigges om man er motivert, reflektert, tør å være åpen, og ikke minst om man får til endring. Det gir interesse og mestringsfølelse for begge parter. Og at noen treffer deg i hjertet, uten at det er lett å sette fingeren på hvorfor.

Anonymkode: 52505...af0

Jeg skulle skrive grad av alvorlighet av traumemekanismen eller type annen diagnose. 

Anonymkode: 52505...af0

[AnonymBruker]

Jeg har GAD og har blitt 85% symptomfri på Zoloft. De resterende 15% har blitt mye enklere å håndtere også, for jeg kjenner igjen med en gang hva det er og kan tenke "det går over". 

Skal legges til at jeg har hatt GAD i ganske mange år og gått til samtaleterapi i flere av de. Men skulle virkelig ønske at jeg hadde våget å teste zoloften tidligere, for jeg har fått et helt annet liv. 

Av bivirkninger har jeg litt munntørrhet og økt sultfølelse, men det er en liten pris å betale. 

Anonymkode: 1147b...273

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har GAD og har blitt 85% symptomfri på Zoloft. De resterende 15% har blitt mye enklere å håndtere også, for jeg kjenner igjen med en gang hva det er og kan tenke "det går over". 

Skal legges til at jeg har hatt GAD i ganske mange år og gått til samtaleterapi i flere av de. Men skulle virkelig ønske at jeg hadde våget å teste zoloften tidligere, for jeg har fått et helt annet liv. 

Av bivirkninger har jeg litt munntørrhet og økt sultfølelse, men det er en liten pris å betale. 

Anonymkode: 1147b...273

Hvis det er eneste bivirkning, så kan jeg fint leve med det. Munntørrhet har jeg fra før. jeg ble munntørr etter å ha sluttet med SSRI. Rart at det er en bivirkning men...

Anonymkode: 4f4f4...5cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, jeg tror ikke du ønsker psykiske lidelser på noen;)

Men grad av hjelp basert på alvorlighet av traumemekanismen vet jeg ikke, men har ikke noen erfaring med det, fra hverken jobb innen psykiatri, pårørende eller pasient. Hverken fra helsevesenet eller nav. Hva som er spennende å jobbe med er gjerne individuelt. Og kjemi mellom behandler og pasient er individuelt. Og en person sin historie kan treffe noen mer enn andre.

Jeg tror hjelpefølelsen hos hjelperene trigges om man er motivert, reflektert, tør å være åpen, og ikke minst om man får til endring. Det gir interesse og mestringsfølelse for begge parter. Og at noen treffer deg i hjertet, uten at det er lett å sette fingeren på hvorfor.

Anonymkode: 52505...af0

Jeg er veldig motivert jeg. Men føler ikke at hjelpeapparatet er like motivert til å hjelpe en som har slitt i så mange år. Det blir vel noe av det samme som leger opplever  ved å jobbe med kronisk syke. Det er vel mer interessant å jobbe med akutt hjertetraume enn vedvarende smerter i brystet som ikke er farlige.  Alle ønsker progresjon og det er egentlig forståelig. Det er et økonomisk spørsmål også. Hvor mye ressurser skal vi bruke på en som ikke får ønsket bedring?

Jeg har utdanning innen pedagogikk, og jeg mister selv fort motivasjonen for å hjelpe de som har svært liten progresjonover lengre tid.  Jeg vil ha (raske) resultater. Det trenger ikke å være brukernes skyld, men at metodene ikke nødvendigvis holder mål.

Anonymkode: 4f4f4...5cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg går i terapi nå og jobber med angst og traumebehandling. Jeg føler det har hjulpet på den måten at jeg mindre raskt opplever angst, men om jeg først får det sliter jeg like mye med å få angsten/stresset ut av kroppen. Angsten sitter gjerne i til følgende dag og konsekvensen blir at en hel dag + en god natts søvn blir ødelagt. 

Jeg vurderer derfor også medisiner, og terapeuten foreslo antidepressiva men jeg er redd for bivirkninger og vil heist ikke gå på medisiner hele tiden. Kunne egentlig tenkt meg noen form for beroligende som jeg kunne tatt på de dagene der angsten ikke slipper... hva slags medisiner har du prøvd? Dette ga deg nok ikke svaret på det du lurer på, jeg sitter egentlig med det samme som deg og skulle gjerne visst hva som egentlig hjelper..  føler jeg iværtfall har tatt et skritt i riktig retning med terapien. 

Anonymkode: 3c2cb...ff7

Jeg har også slitt med depresjon. Så jeg har gått på SSRI (Cipralex) og Lamictal mot bipolar lidelse. Om jeg  bipolar eller ikke har spesialisthelsetjenesten ikke blitt enige om. Jeg har bare fått ulike diagnoser. Det siste er generalisert angstlidelse. Den generaliserte angsten har blitt verre de siste tiårene. Før det merker jeg det ikke like sterkt. Jeg leste også at angst kan være symptomet på en ubehandlet depresjon. At det er depresjonen som er underliggende årsak. 

 

Nå er jeg heldigvis ikke plaget med panikkangst, eller får angstanfall. Det er heller slik at det kan snøre seg i brystet på meg.  Jeg kan våkne opp med skyhøy puls, uten at jeg har noen god forklaring på det. Jeg har erfart at hvis jeg kutter ned på karbohydratene så blir angsten mindre. Det er likevel et litt for stort offer for meg å skulle spise så veldig selektivt hele tiden for å begrense angsten.

Problemer med beroligende er at du kan få mer angst, når effekten går ut. Da er du like langt. Jeg har brukt det i nødtilfeller. Situasjoner hvor jeg må opptre nøytralt et sted, og ikke gi inntrykk av at jeg er i panikk. Men jeg ønsker ikke å være avhengig av Sobril/valium heller. Jeg tror ikke du har så mye å tape på å prøve noe antidepressiva. Sjansen er vel større for at du ikke får ønsket effekt av det og blir skuffet.  Dessuten vil du starte på en veldig liten dose til å begynne med.  En venninne går på Lyrica mot generalisert angstlidelse. det ville fastlegen helst ikke sette meg på, da jeg kan bli avhengig av den.

Kanskje metakognitiv terapi kan være bra for deg? Det trenger ikke å utelukke medisiner, men er mer en bevissthet om hvordan man behandler tankeinnhold. Men forsøker å unngå at tankene løper løpsk, noe som kan trigge angst. 

 

 

 

Anonymkode: 4f4f4...5cc

[AnonymBruker]

Jeg har hatt GAD, Engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse + avhengig personlighetsforstyrrelse + PTSD. Og vært alvorlig deprimert. Jeg sliter fortsatt med PTSD, den er ikke like fremtredende, men den er der. Og jeg må nok si at jeg nesten ble litt fornærmet da du skriver at du heller vil ha PTSD fremfor GAD. Selv om jeg skjønner at det er slitsomt å nesten heller ha angst for alt, men angst og å være paranoid er to forskjellige ting. Paranoid, flashbacks, vrangforestillinger av virkeligheten (hvor du sitter på trikken, og tror at 4 gutter snakker om å voldta deg høyt på trikken, som selvfølgelig ikke var ekte) er ikke bedre enn GAD. Disse flashbacksene er så realistiske og når virkeligheten blir så forvrengt tror du at du er schizofren til det går over. 

Som jeg nevnte har jeg slitt med mye som er angstrelaterte lidelser i tillegg til generalisert angstlidelse. Typ, vil ikke gå over gangoverfeltet om det kommer en bil - jeg vil jo ikke være en byrde for den som kjører bilen. Ikke fordi jeg er redd for å bli påkjørt, men at de skal tenke på meg som noe negativt, fordi de må stoppe for meg. Min angst innenfor alt handleT veldig om mine egne negative tanker om meg selv, og at alle tenkte like negativt om meg selv som meg selv. Hvis noen så på meg, så dømte de meg opp ned og tilbake. Kort forklart, så fikk jeg angst av absolutt alt hvor jeg gikk ut døren hjemmefra. Spesielt alene og spesielt kollektiv transport. Angst for å ha på ulike klær, angst for å snakke, angst for å synes, angst for å spise i offentligheten, angst for offentlig toalett, angst for absolutt alt. Dette innlegget blir for langt om jeg skal skrive alt, fordi med GAD har man angst for alt, med engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse har man også angst for alt med relasjoner, med avhengig personlighetsforstyrrelse klarte jeg meg ikke alene (emosjonsregulering er ikke-eksisterende at jeg klarer selv fortsatt), og PTSD påvirker på måter jeg aldri har forklart å beskrive med ord. Dermed har denne lidelsen satt seg, og jeg har ikke enda fått jobbet med den, da mine egne forsvarsmekanismer har blokkert ut følelsene knyttet til disse hendelsene. 

Jeg gikk til DPS i 1,5 år og ting ble bedre med tiden underveis i behandling, men er egentlig årene som har gått etter behandlingen at jeg har sett hvor stor fremgang jeg har hatt. Hvordan jeg takler situasjoner, som jeg vanligvis ville dødd av (føltes det som hvertfall). Men jeg fikk en psykolog som jeg fikk god kjemi med (dette er så sykt sykt viktig!!). Hun utfordret tankene mine, sånn at jeg selv hørte hvor irrasjonelle de er. Her ble det brukt metakognitiv, mentaliseringsbasert og kognitiv terapi. En blanding av mye. I tillegg gikk jeg til mindfullness kurs, som ikke var min greie, men å lære å fokusere på pusten har vært gull for min del. For eksempel da jeg hadde angst for kollektiv transport, så fokuserte jeg på pusten. Jeg brøyt alle mine "trygghetsmønstre". Utfordret meg selv noe helt sinnsykt for alle situasjoner jeg synes er ubehagelige. Gikk å kjøpte meg en cheeseburger på McDonalds, spiste den UTE I OFFENTLIGHETEN ALENE. Ringte mamma med den største mestringsfølelsen etterpå, og til med hun gråt! 

Eksponering, eksponering, eksponering. Det er alt jeg har å si. Og jo flere ganger du eksponerer deg for det som er ubehagelig, så slutter det å være skummelt. Med tiden. Det er helt sykt for meg at jeg den dag i dag kan ta kollektiv transport uten å føle på angst. Null angst. Det blir også lettere å gjøre ting som er ubehagelig, fordi du har sett at det har gått fint alle andre gangene også. Altså, jeg vil si at jeg hadde det ganske ille uten å overdrive. Jeg var angst. Jeg hadde også telefonangst, men skaffet meg jobb som kundebehandler på TELEFON. Jeg døde av angst de første 2-3 ukene, men det ble jo bedre det også. Måtte ha jobb. 

 

Angst er jo bare i hodet, man må bare bevise tankene feil.

Anonymkode: c8319...05e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Eksponering, eksponering, eksponering. Det er alt jeg har å si. Og jo flere ganger du eksponerer deg for det som er ubehagelig, så slutter det å være skummelt. Med tiden. Det er helt sykt for meg at jeg den dag i dag kan ta kollektiv transport uten å føle på angst. Null angst. Det blir også lettere å gjøre ting som er ubehagelig, fordi du har sett at det har gått fint alle andre gangene også. Altså, jeg vil si at jeg hadde det ganske ille uten å overdrive. Jeg var angst. Jeg hadde også telefonangst, men skaffet meg jobb som kundebehandler på TELEFON. Jeg døde av angst de første 2-3 ukene, men det ble jo bedre det også. Måtte ha jobb. 

Hvilke fysiske utfordringer fikk du når du eksponerte deg? Tenker da på hvordan angsten virket på kroppen og hodet, under eksponering? Har du sosial angst i tillegg? 

Anonymkode: 33ccd...dd2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har hatt GAD, Engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse + avhengig personlighetsforstyrrelse + PTSD. Og vært alvorlig deprimert. Jeg sliter fortsatt med PTSD, den er ikke like fremtredende, men den er der. Og jeg må nok si at jeg nesten ble litt fornærmet da du skriver at du heller vil ha PTSD fremfor GAD. Selv om jeg skjønner at det er slitsomt å nesten heller ha angst for alt, men angst og å være paranoid er to forskjellige ting. Paranoid, flashbacks, vrangforestillinger av virkeligheten (hvor du sitter på trikken, og tror at 4 gutter snakker om å voldta deg høyt på trikken, som selvfølgelig ikke var ekte) er ikke bedre enn GAD. Disse flashbacksene er så realistiske og når virkeligheten blir så forvrengt tror du at du er schizofren til det går over. 

Som jeg skrev, så ønsker jeg ikke å ha noen psykisk lidelse i det hele tatt. Heller ikke PTSD. Det eneste med den diagnosen jeg synes er litt tiltrekkende er at den tydeligvis har høyere  status enn GAD. For meg så høres det ut om man nærmest kan tillegge alt til noe utenforstående og slippe å gå inn i tidligere hendelser i eget liv, noe som hadde vært deilig. Og man møter kanskje mye mer forståelse i hjelpeapparatet også? Eller hvordan er nå det? For PTSD er tydeligvis noe alle kan få hvis de er uheldige. 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Som jeg nevnte har jeg slitt med mye som er angstrelaterte lidelser i tillegg til generalisert angstlidelse. Typ, vil ikke gå over gangoverfeltet om det kommer en bil - jeg vil jo ikke være en byrde for den som kjører bilen. Ikke fordi jeg er redd for å bli påkjørt, men at de skal tenke på meg som noe negativt, fordi de må stoppe for meg. Min angst innenfor alt handleT veldig om mine egne negative tanker om meg selv, og at alle tenkte like negativt om meg selv som meg selv. Hvis noen så på meg, så dømte de meg opp ned og tilbake. Kort forklart, så fikk jeg angst av absolutt alt hvor jeg gikk ut døren hjemmefra. Spesielt alene og spesielt kollektiv transport. Angst for å ha på ulike klær, angst for å snakke, angst for å synes, angst for å spise i offentligheten, angst for offentlig toalett, angst for absolutt alt. Dette innlegget blir for langt om jeg skal skrive alt, fordi med GAD har man angst for alt, med engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse har man også angst for alt med relasjoner, med avhengig personlighetsforstyrrelse klarte jeg meg ikke alene (emosjonsregulering er ikke-eksisterende at jeg klarer selv fortsatt), og PTSD påvirker på måter jeg aldri har forklart å beskrive med ord. Dermed har denne lidelsen satt seg, og jeg har ikke enda fått jobbet med den, da mine egne forsvarsmekanismer har blokkert ut følelsene knyttet til disse hendelsene. 

 

Jeg gikk til DPS i 1,5 år og ting ble bedre med tiden underveis i behandling, men er egentlig årene som har gått etter behandlingen at jeg har sett hvor stor fremgang jeg har hatt. Hvordan jeg takler situasjoner, som jeg vanligvis ville dødd av (føltes det som hvertfall). Men jeg fikk en psykolog som jeg fikk god kjemi med (dette er så sykt sykt viktig!!). Hun utfordret tankene mine, sånn at jeg selv hørte hvor irrasjonelle de er. Her ble det brukt metakognitiv, mentaliseringsbasert og kognitiv terapi. En blanding av mye. I tillegg gikk jeg til mindfullness kurs, som ikke var min greie, men å lære å fokusere på pusten har vært gull for min del. For eksempel da jeg hadde angst for kollektiv transport, så fokuserte jeg på pusten. Jeg brøyt alle mine "trygghetsmønstre". Utfordret meg selv noe helt sinnsykt for alle situasjoner jeg synes er ubehagelige. Gikk å kjøpte meg en cheeseburger på McDonalds, spiste den UTE I OFFENTLIGHETEN ALENE. Ringte mamma med den største mestringsfølelsen etterpå, og til med hun gråt! 

Eksponering, eksponering, eksponering. Det er alt jeg har å si. Og jo flere ganger du eksponerer deg for det som er ubehagelig, så slutter det å være skummelt. Med tiden. Det er helt sykt for meg at jeg den dag i dag kan ta kollektiv transport uten å føle på angst. Null angst. Det blir også lettere å gjøre ting som er ubehagelig, fordi du har sett at det har gått fint alle andre gangene også. Altså, jeg vil si at jeg hadde det ganske ille uten å overdrive. Jeg var angst. Jeg hadde også telefonangst, men skaffet meg jobb som kundebehandler på TELEFON. Jeg døde av angst de første 2-3 ukene, men det ble jo bedre det også. Måtte ha jobb. 

 

Angst er jo bare i hodet, man må bare bevise tankene feil.

Det er tydelig at det er ulike definisjoner og kriterier på GAD og annen angst. Jeg er ikke redd for alt, som du sier gjelder for de med GAD. Jeg er ikke redd for å gå ut, snakke med folk ta en telefon, ta ordet  osv. Det er få ting jeg tenker at jeg trenger eksponering for i hverdagen. Jeg gjør det jeg har planlagt stort sett. Det jeg sliter med er denne voldsomme uroen som er i meg hele tiden, nesten uansett hva jeg gjør og hvor jeg er.  Det er en alarmberedskap som plutselig slår seg på, og som jeg ikke får skrudd av igjen. I perioder kan jeg være nokså angstfri og kan ta et anrop fra ukjent nummer uten stort problem. Så kommer neste dag og sånne ting slår meg helt ut. Da skvetter jeg av vekkerklokka også.  Det hadde vært enklere om det var slik at jeg faktisk var redd for å gjøre ditt og datt. Da kunne jeg satt opp en plan med alt jeg ville eksponere meg for. 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Anonymkode: c8319...05e

 

Anonymkode: 4f4f4...5cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Som jeg skrev, så ønsker jeg ikke å ha noen psykisk lidelse i det hele tatt. Heller ikke PTSD. Det eneste med den diagnosen jeg synes er litt tiltrekkende er at den tydeligvis har høyere  status enn GAD. For meg så høres det ut om man nærmest kan tillegge alt til noe utenforstående og slippe å gå inn i tidligere hendelser i eget liv, noe som hadde vært deilig. Og man møter kanskje mye mer forståelse i hjelpeapparatet også? Eller hvordan er nå det? For PTSD er tydeligvis noe alle kan få hvis de er uheldige. 

Det er tydelig at det er ulike definisjoner og kriterier på GAD og annen angst. Jeg er ikke redd for alt, som du sier gjelder for de med GAD. Jeg er ikke redd for å gå ut, snakke med folk ta en telefon, ta ordet  osv. Det er få ting jeg tenker at jeg trenger eksponering for i hverdagen. Jeg gjør det jeg har planlagt stort sett. Det jeg sliter med er denne voldsomme uroen som er i meg hele tiden, nesten uansett hva jeg gjør og hvor jeg er.  Det er en alarmberedskap som plutselig slår seg på, og som jeg ikke får skrudd av igjen. I perioder kan jeg være nokså angstfri og kan ta et anrop fra ukjent nummer uten stort problem. Så kommer neste dag og sånne ting slår meg helt ut. Da skvetter jeg av vekkerklokka også.  Det hadde vært enklere om det var slik at jeg faktisk var redd for å gjøre ditt og datt. Da kunne jeg satt opp en plan med alt jeg ville eksponere meg for. 

 

Anonymkode: 4f4f4...5cc

Det med ptsd reagerte jeg også på. Det er en tøff lidelse å ha. Jeg har kptsd i tillegg til GAD. Jeg går til psykolog og er nesten helt frisk fra GAD. Jeg går nå i traume terapi og Kptsd er langt tøffere behandling på og vanskeligere å bli frisk fra. 

Det er mye tøffere å snakke om/gå inn i voldtektene jeg ble utsatt for som barn, mobbing, omsorgssvikt og vold, enn at jeg er redd for ting som med stor sannsynlighet aldri kommer til å skje, pusteøvelser, yoga, meditasjon og trygge meg selv. 

At man kan skylde på ting som har skjedd kommer helt ann på hvordan liv man ønsker. Ønsker man å forbli i offerrollen, da har man det ikke godt uansett hvilken diagnose. 

Anonymkode: 6a875...1cf

[Body Lotion]

Psykomotorisk fysioterapeut? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har hatt GAD, Engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse + avhengig personlighetsforstyrrelse + PTSD. Og vært alvorlig deprimert. Jeg sliter fortsatt med PTSD, den er ikke like fremtredende, men den er der. Og jeg må nok si at jeg nesten ble litt fornærmet da du skriver at du heller vil ha PTSD fremfor GAD. Selv om jeg skjønner at det er slitsomt å nesten heller ha angst for alt, men angst og å være paranoid er to forskjellige ting. Paranoid, flashbacks, vrangforestillinger av virkeligheten (hvor du sitter på trikken, og tror at 4 gutter snakker om å voldta deg høyt på trikken, som selvfølgelig ikke var ekte) er ikke bedre enn GAD. Disse flashbacksene er så realistiske og når virkeligheten blir så forvrengt tror du at du er schizofren til det går over. 

Som jeg nevnte har jeg slitt med mye som er angstrelaterte lidelser i tillegg til generalisert angstlidelse. Typ, vil ikke gå over gangoverfeltet om det kommer en bil - jeg vil jo ikke være en byrde for den som kjører bilen. Ikke fordi jeg er redd for å bli påkjørt, men at de skal tenke på meg som noe negativt, fordi de må stoppe for meg. Min angst innenfor alt handleT veldig om mine egne negative tanker om meg selv, og at alle tenkte like negativt om meg selv som meg selv. Hvis noen så på meg, så dømte de meg opp ned og tilbake. Kort forklart, så fikk jeg angst av absolutt alt hvor jeg gikk ut døren hjemmefra. Spesielt alene og spesielt kollektiv transport. Angst for å ha på ulike klær, angst for å snakke, angst for å synes, angst for å spise i offentligheten, angst for offentlig toalett, angst for absolutt alt. Dette innlegget blir for langt om jeg skal skrive alt, fordi med GAD har man angst for alt, med engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse har man også angst for alt med relasjoner, med avhengig personlighetsforstyrrelse klarte jeg meg ikke alene (emosjonsregulering er ikke-eksisterende at jeg klarer selv fortsatt), og PTSD påvirker på måter jeg aldri har forklart å beskrive med ord. Dermed har denne lidelsen satt seg, og jeg har ikke enda fått jobbet med den, da mine egne forsvarsmekanismer har blokkert ut følelsene knyttet til disse hendelsene. 

Jeg gikk til DPS i 1,5 år og ting ble bedre med tiden underveis i behandling, men er egentlig årene som har gått etter behandlingen at jeg har sett hvor stor fremgang jeg har hatt. Hvordan jeg takler situasjoner, som jeg vanligvis ville dødd av (føltes det som hvertfall). Men jeg fikk en psykolog som jeg fikk god kjemi med (dette er så sykt sykt viktig!!). Hun utfordret tankene mine, sånn at jeg selv hørte hvor irrasjonelle de er. Her ble det brukt metakognitiv, mentaliseringsbasert og kognitiv terapi. En blanding av mye. I tillegg gikk jeg til mindfullness kurs, som ikke var min greie, men å lære å fokusere på pusten har vært gull for min del. For eksempel da jeg hadde angst for kollektiv transport, så fokuserte jeg på pusten. Jeg brøyt alle mine "trygghetsmønstre". Utfordret meg selv noe helt sinnsykt for alle situasjoner jeg synes er ubehagelige. Gikk å kjøpte meg en cheeseburger på McDonalds, spiste den UTE I OFFENTLIGHETEN ALENE. Ringte mamma med den største mestringsfølelsen etterpå, og til med hun gråt! 

Eksponering, eksponering, eksponering. Det er alt jeg har å si. Og jo flere ganger du eksponerer deg for det som er ubehagelig, så slutter det å være skummelt. Med tiden. Det er helt sykt for meg at jeg den dag i dag kan ta kollektiv transport uten å føle på angst. Null angst. Det blir også lettere å gjøre ting som er ubehagelig, fordi du har sett at det har gått fint alle andre gangene også. Altså, jeg vil si at jeg hadde det ganske ille uten å overdrive. Jeg var angst. Jeg hadde også telefonangst, men skaffet meg jobb som kundebehandler på TELEFON. Jeg døde av angst de første 2-3 ukene, men det ble jo bedre det også. Måtte ha jobb. 

 

Angst er jo bare i hodet, man må bare bevise tankene feil.

Anonymkode: c8319...05e

❤❤❤ en stor klem til deg 🌷

Anonymkode: 46174...2d5

[AnonymBruker]

Body Lotion skrev (8 minutter siden):

Psykomotorisk fysioterapeut? 

Det har jeg forsøkt uten at jeg fikk sånn veldig mye ut av det.

Anonymkode: 4f4f4...5cc