Jeg vil ikke bli samboer - det vil han

[AnonymBruker]

Jeg er 45 år og har to barn fra et tidligere ekteskap. Jeg ble skilt for to år siden, etter et svært langvarig og svært dårlig forhold. Etter det forholdet bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle bli samboer eller gifte meg igjen. Jeg hadde ikke engang tenkt å få meg kjæreste, men det gjorde jeg etter hvert. Med en helt fantastisk mann som gjør meg veldig lykkelig. Jeg føler at jeg endelig har fått vite hva kjærlighet er sammen med ham. Annenhver uke bor vi sammen, i hans eller min leilighet. Den andre uka har jeg barna, og da treffer jeg kjæresten bare innimellom. For meg er dette en ypperlig løsning. Jeg får det beste av kjærestelivet og jeg får kvalitetstid med barna. Kjæresten min er derimot misfornøyd. Hans barn har flyttet hjemmefra, og i uka uten meg er han mer alene. Han savner meg mer enn jeg savner han fordi han har mye mer tid. Og han vil at vi skal flytte sammen etterhvert. Det er fremdeles en god del år til barna mine flytter hjemmefra, og jeg liker friheten min.

I mitt forrige forhold var jeg veldig bundet. Det var et usunt forhold hvor det meste foregikk på min eksmanns premisser. Tanken på å bli samboer igjen, selv med min helt supre kjæreste, gjør meg bare veldig stresset. Og dette tar han personlig. Han mener det eneste naturlige er at vi flytter sammen, og at mitt ønske om å forbli særboende må innebære at jeg føler mindre for ham enn han for meg. Han synes også det er sårt at jeg ville bli samboer med eksen, men ikke med ham. 

Er det flere som har det som meg? Jeg vil gjerne ha andres tanker om dette, for dette er en sak som stadig kommer opp igjen mellom oss.

Anonymkode: 1d158...053

[AnonymBruker]

Hadde aldri blitt samboer. Jeg var i et forhold i mange år, der jeg var veldig låst. Aldri igjen!!!

Anonymkode: 09cc7...39f

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du ikke vil bli samboer med barna også. 

Anonymkode: cec6c...e1a

[AnonymBruker]

Jeg forstår dere begge. 

Jeg skjønner godt at han syns det er sårt at du ikke vil bli samboer. 

Og jeg skjønner veldig godt at han blir lei seg av at du tar den avgjørelsen basert på noe din x gjorde, og ikke han. Det viser på noen måter at du ikke gir han tilliten eller sjansen til å bevise at han ikke er som din x. 

Men en av dere vil jo være ulykkelige her, så lenge dere vil forskjellige ting. 

Anonymkode: 58e2e...8db

[AnonymBruker]

Forstår virkelig din situasjon. Så syns det er barnslig av han med den "du ville bo med eksen men ikke med meg". Da virker det ikke som han forstår deg eller prøver å sette seg i din situasjon. Jeg forstår helt klart han og hans ønske. Men er han da også innstilt på at barna dine skal være der annenhver uke og alt det medfører?

Ville helt klart prøvd å sette med ned med han igjen og forklart akkurat det du skriver her (trenger kanskje ikke nevne det med friheten  ) Men si at da kan du være 100% mamma den ene uke og 100% kjæreste neste  Og som du sier, vent noen år til barna blir eldre og ta en vurdering da.

Anonymkode: 21e64...708

[AnonymBruker]

hvor lenge har dere vært kjærester? ett år eller? 

Anonymkode: 09cc7...39f

[Gjest Fnuggolina]

Forstår begge sånn generelt, men....

er ikke dette et ganske ferskt forhold? 

Det er jo bare 2 år siden du ble skilt? Synes han forventer for mye for tidlig. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg er 45 år og har to barn fra et tidligere ekteskap. Jeg ble skilt for to år siden, etter et svært langvarig og svært dårlig forhold. Etter det forholdet bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle bli samboer eller gifte meg igjen. Jeg hadde ikke engang tenkt å få meg kjæreste, men det gjorde jeg etter hvert. Med en helt fantastisk mann som gjør meg veldig lykkelig. Jeg føler at jeg endelig har fått vite hva kjærlighet er sammen med ham. Annenhver uke bor vi sammen, i hans eller min leilighet. Den andre uka har jeg barna, og da treffer jeg kjæresten bare innimellom. For meg er dette en ypperlig løsning. Jeg får det beste av kjærestelivet og jeg får kvalitetstid med barna. Kjæresten min er derimot misfornøyd. Hans barn har flyttet hjemmefra, og i uka uten meg er han mer alene. Han savner meg mer enn jeg savner han fordi han har mye mer tid. Og han vil at vi skal flytte sammen etterhvert. Det er fremdeles en god del år til barna mine flytter hjemmefra, og jeg liker friheten min.

I mitt forrige forhold var jeg veldig bundet. Det var et usunt forhold hvor det meste foregikk på min eksmanns premisser. Tanken på å bli samboer igjen, selv med min helt supre kjæreste, gjør meg bare veldig stresset. Og dette tar han personlig. Han mener det eneste naturlige er at vi flytter sammen, og at mitt ønske om å forbli særboende må innebære at jeg føler mindre for ham enn han for meg. Han synes også det er sårt at jeg ville bli samboer med eksen, men ikke med ham. 

Er det flere som har det som meg? Jeg vil gjerne ha andres tanker om dette, for dette er en sak som stadig kommer opp igjen mellom oss.

Anonymkode: 1d158...053

Nei, det mener og synes og føler han ikke. Dette er en hersketeknikk. Neste gang han kommer med dette tullet så må du reagere riktig; med sinne. Ikke forsøk å være diplomatisk, gå til fullt angrep, kjeft han huden full og krev at han legger seg langflat og aldri oppfører seg slik igjen. 
 

Anonymkode: 0ea1f...9e7

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg er 45 år og har to barn fra et tidligere ekteskap. Jeg ble skilt for to år siden, etter et svært langvarig og svært dårlig forhold. Etter det forholdet bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle bli samboer eller gifte meg igjen. Jeg hadde ikke engang tenkt å få meg kjæreste, men det gjorde jeg etter hvert. Med en helt fantastisk mann som gjør meg veldig lykkelig. Jeg føler at jeg endelig har fått vite hva kjærlighet er sammen med ham. Annenhver uke bor vi sammen, i hans eller min leilighet. Den andre uka har jeg barna, og da treffer jeg kjæresten bare innimellom. For meg er dette en ypperlig løsning. Jeg får det beste av kjærestelivet og jeg får kvalitetstid med barna. Kjæresten min er derimot misfornøyd. Hans barn har flyttet hjemmefra, og i uka uten meg er han mer alene. Han savner meg mer enn jeg savner han fordi han har mye mer tid. Og han vil at vi skal flytte sammen etterhvert. Det er fremdeles en god del år til barna mine flytter hjemmefra, og jeg liker friheten min.

I mitt forrige forhold var jeg veldig bundet. Det var et usunt forhold hvor det meste foregikk på min eksmanns premisser. Tanken på å bli samboer igjen, selv med min helt supre kjæreste, gjør meg bare veldig stresset. Og dette tar han personlig. Han mener det eneste naturlige er at vi flytter sammen, og at mitt ønske om å forbli særboende må innebære at jeg føler mindre for ham enn han for meg. Han synes også det er sårt at jeg ville bli samboer med eksen, men ikke med ham. 

Er det flere som har det som meg? Jeg vil gjerne ha andres tanker om dette, for dette er en sak som stadig kommer opp igjen mellom oss.

Anonymkode: 1d158...053

Han her må jo ha en merkelig tankegang, hvis han ikke klarer å forstå HVoRfOR - og i tillegg klarer å legge sjalusi oppi gryta også... Nei, du får forlare han skikkelig hva du tenker og føler så kanskje han forstår, hvis ikke så får du jo revurdere det hele.

[AnonymBruker]

Syns også det er tidlig å ville flytte sammen. Jeg var selv gjennom en skilsmisse, og ville ikke flyttet inn med noen så tidlig. Tok 3 år før jeg og kjæresten flyttet sammen, da hadde vi vært sammen i ca 2 år og jeg visste det var et godt og stabilt forhold.

Jeg trengte min egen plass en god stund rett og slett, og det forstod han  Slik en voksen mann bør gjøre.

Om du aldri vil bo med en mann igjen er det også helt ok, bare gjør det klart for han. Det kan være en dealbreaker for han, og det er innafor, men han må vite hvor du står. Er det en sjans for at du vil bo med han? Nei? Ok, opp til han om han orker det. Det er slitsomt å bare være på besøk også, så jeg forstår at han vil flytte sammen. Her må dere ha en forventningsavklaring.

Anonymkode: 03ea6...d22

[AnonymBruker]

Jeg forstår han, men du må jo gjøre det som er riktig for deg. Hadde gjort det samme i din situasjon. 

Anonymkode: 36b17...df1

[AnonymBruker]

Kanskje fyren bare vil ha en ny mamma med sex som tilleggsfunksjon. Daglig. Moaaahaha. Han høres dust ut! samboere etter såå kort tid da.

Anonymkode: 09cc7...39f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

For meg er dette en ypperlig løsning. Jeg får det beste av kjærestelivet og jeg får kvalitetstid med barna. Kjæresten min er derimot misfornøyd.

Anonymkode: 1d158...053

Jeg er helt enig i at du gjør lurt i å ikke bli samboer mens du har barn. Men legg heller grunnen der, enn at du ikke vil på grunn av eksen. 

Men litt morsomt at du snakker ned eksen din for at alt skulle gå på hans premisser, mens her gjør du nøyaktig det samme mot den nye kjæresten din. DU får det beste av kjærestelivet, men ikke HAN. 

Anonymkode: d3ee7...fbc

[AnonymBruker]

Hun sier jo ikke at det er for tidlig, hun sier at hun har lovt seg selv å aldri gjøre det. Om kjæresten din ønsker å bo sammen med deg som han elsker (og det er jo ikke så rart), så synes jeg kanskje dere bør vurdere forholdet. Kunne du tenkt deg å bo sammen med han når ungene har flyttet ut?

Anonymkode: bb69f...2a7

[AnonymBruker]

Hold på ditt!!!! Som noen andre sier, så rører han sjalusi inn her også.

Her er jeg heldig og har møtt en som mener akkurat det samme som meg, at vi skal være særboere. Ingen av oss vil kjøpe ut vår egen bolig nok en gang om vi skulle ryke...og det er fint med luft og savne hverandre.

Kjenner flere par, både med og uten barn som gjør som oss.

 

Anonymkode: ea644...f4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg er 45 år og har to barn fra et tidligere ekteskap. Jeg ble skilt for to år siden, etter et svært langvarig og svært dårlig forhold. Etter det forholdet bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle bli samboer eller gifte meg igjen. Jeg hadde ikke engang tenkt å få meg kjæreste, men det gjorde jeg etter hvert. Med en helt fantastisk mann som gjør meg veldig lykkelig. Jeg føler at jeg endelig har fått vite hva kjærlighet er sammen med ham. Annenhver uke bor vi sammen, i hans eller min leilighet. Den andre uka har jeg barna, og da treffer jeg kjæresten bare innimellom. For meg er dette en ypperlig løsning. Jeg får det beste av kjærestelivet og jeg får kvalitetstid med barna. Kjæresten min er derimot misfornøyd. Hans barn har flyttet hjemmefra, og i uka uten meg er han mer alene. Han savner meg mer enn jeg savner han fordi han har mye mer tid. Og han vil at vi skal flytte sammen etterhvert. Det er fremdeles en god del år til barna mine flytter hjemmefra, og jeg liker friheten min.

I mitt forrige forhold var jeg veldig bundet. Det var et usunt forhold hvor det meste foregikk på min eksmanns premisser. Tanken på å bli samboer igjen, selv med min helt supre kjæreste, gjør meg bare veldig stresset. Og dette tar han personlig. Han mener det eneste naturlige er at vi flytter sammen, og at mitt ønske om å forbli særboende må innebære at jeg føler mindre for ham enn han for meg. Han synes også det er sårt at jeg ville bli samboer med eksen, men ikke med ham. 

Er det flere som har det som meg? Jeg vil gjerne ha andres tanker om dette, for dette er en sak som stadig kommer opp igjen mellom oss.

Anonymkode: 1d158...053

Har det på samme måte. Skal aldri bli samboer igjen, har to barn omtrent alene og det holder masse. 

Anonymkode: 15eab...c6a

[AnonymBruker]

Er forskjell på "aldri" og "så lenge barna ikke er ferdig med videregående". 

Anonymkode: cec6c...e1a

[AnonymBruker]

Jeg blir litt stressa av det, "om du ikke vil gjøre det samme med meg som med eksen din så er du ikke like glad i meg" opplegget. Det hadde nok vært nok til å få meg til å evakuere.

Og hva med hans følelser da? Hvor glad er han egentlig i deg om han ikke bryr seg om dine ønsker og meninger?

Jeg syns det er fornuftig å ikke flytte sammen når man har små barn. Det bør i hvert fall gå en viss tid før det skjer. Minimum et år med regelmessig kontakt etter barn og kjæreste har blitt introdusert for hverandre.

Anonymkode: 1d9df...614

[AnonymBruker]

Jeg forstår han, men samtidig så er det for tidlig og han burde ha mer tålmodighet fordi jeg forstår deg godt også, men om du faktisk mener aldri så må du la han gå fordi tydeligvis trenger og ønsker han et forhold med samboer. Dere  har ulike ønsker for et forhold, så det fungerer ikke. 

Anonymkode: 854af...fef

[AnonymBruker]

Synes du er egoistisk som bare forventer at han skal akseptere at du ikke vil bli samboer. Forstår veldig godt at han ønsker en å dele livet med. Uken han er alene er ikke noe han ønsker for seg selv. Han vil ha en å dele hverdag og fest med på heltid og ikke deltid. Dette burde vært kommunisert mellom dere tidligere. Åpenbart dere ikke vil det samme. Slipp han fri, og la han finne lykken med en som faktisk er villig til å dele livet sitt på heltid med han. Du får finne deg en flørt den uken du kan avse....

Anonymkode: 41da0...69e