Ofrer hele mitt liv for å bli lege

[AnonymBruker]

Jeg ønsker bare å bli lege; og dette er noe jeg virkelig BRENNER for. Jeg kunne ha gjort en slik jobb helt gratis, og en slik jobb er viktigere for meg enn å stifte familie eller prioritere noe annet.  
 

Problemet mitt er snittet mitt fra videregående. Jeg må ta opp fag i minst 1,5 år før jeg kan starte medisinstudiet i Norge. Jeg tenker at det ikke gjør noe å bruke tiden på å ta opp fag, men jeg kommer til å miste mange år med inntekt. Jeg stusser litt på dette, da all fokus kommer til å gå på skole, og kun skole, og jeg kommer til å bli rundt 32 år før jeg er ferdig med utdanningen min. Kommer til å stå økonomisk svak til jeg er ferdig med utdanningen min, mens mange andre kommer til å eie både hus, bil, sparepenger etc.

 

Hva tenker dere om dette? Veldig dumt eller er penger lite betydelig i denne situasjonen jeg står i?

Anonymkode: 371b1...6ee

[Silva Pluvialis]

Ikke dumt i det hele tatt. Det dummeste er å la økonomi stoppe deg fra å følge drømmen din. Når du først er lege så vil du tjene godt, og da tar du igjen det tapte, samtidig som du gjør det du brenner for. Go for it. 

[got2go]

Aldri sammenlikn deg med andre!

[AnonymBruker]

Jeg er forsinket i legeutdanningen og vil være 28 år når jeg er ferdig. Egentlig er dette en veldig vanlig alder å bli ferdig. Det er flere som er 30 år nå og har noen år igjen. 

Jeg vet at jeg kunne ha vært mye bedre stilt hvis jeg fullførte på normert tid, men så skjedde livet da. Så må man bare gjøre det beste ut av det og ta med seg den erfaringen videre. Det å møte på utfordringer i livet kan potensielt gi deg mye tilbake både i privatliv og i arbeidsliv, så prøv å ikke henge med hodet. Dette ordner seg, og du har et helt yrkesliv igjen når du er ferdig. 

Anonymkode: 133fa...235

[Leo]

At du bruker tid og er ordentlig voksen før du er ferdig er ikke nødvendigvis noen ulempe. Legeyrket er på mange måter tøft og å ha litt livserfaring er nok ikke dumt. Det eneste jeg vil anbefale deg er å tegne en god uføreforsikring slik at du ikke ender opp på minstetrygd dersom noe skulle tilstøte deg underveis. Selv om du er frisk og rask nå så kan det skje med alle og det er mye billigere å tegne den nå enn når du blir eldre. 

Lykke til! 🙂

 

[AnonymBruker]

Jeg er 32 nå, og har vurdert sterkt medisinstudiet. 

Med andre ord: ikke la hverken økonomi eller alder stoppe deg fra å følge drømmen din! Du er ikke gammel når du er ferdig med utdannelsen din. ❤

 

Anonymkode: 765fe...0f2

[AnonymBruker]

Følg drømmen! 
 

Men, jeg har også stusset på i årenes løp hvilke fordeler utdannelse egentlig gir økonomisk. Brenner man ikke for noe spesielt bør man ta kort utdannelse, med høy lønn og man står da som du påpeker bedre rustet enn de fleste andre. Slik burde det jo egentlig ikke være. Men, husk du skal leve med valget ditt resten av livet og vil du bli lege, skal du bli lege, koste hva det koste vil  

Anonymkode: 8cb49...ba9

[AnonymBruker]

Når du er i 20-årene lan 32 virke som evigheter og gammelt. Men ta det fra ei som er midt i 40-årene og vurdere å starte på ny utdannelse, 32 er ikke sent å bli ferdig. Du er fremdeles ung som 32 og har mange mange yrkesår forran deg.

Anonymkode: fd238...767

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du må ta en fot i bakken og sette en tidsfrist for hvor mange år du lar deg selv bruke for å komme inn. Å være 32 som ferdig utdannet er null problem (folk etterutdanner seg som 50-åringer, og det er helt forståelig, for du som er i 20-årene nå skal jobbe til du er over 70), men å jakte på at du "en dag" skal få poeng nok til å komme inn kan bli en problematisk måte å leve livet på. Kanskje får du aldri poeng nok. Kanskje kommer  du aldri inn. Og det er også greit.

Dessuten er jeg litt usikker på hva du tror er så "fantastisk" med å være lege? Å ta en prat med folk som er leger vil være en nyttig øvelse. Det er mye "ja, så du sliter med knærne, ja?" til folk som er åpenbart overvektige og inaktive og "sykemelding?" til folk som er late. Og en ikke ubetydelig del av yrket er "ja, nå skal du dø sakte av en grusom sykdom og det kan vi ikke gjøre noe med" (av og til fordi du som lege ikke spurte rett spørsmål). Det er ikke greys anatomy. Det er lange dager og mye pasienter som ikke egentlig trenger lege og mye kontakt med fæle ting.

Anonymkode: d3a84...379

[AnonymBruker]

Håper du ikle blir skuffet når du begynner å jobbe. Sitte på et kontor med 15 min til hver passient, ingen pauser før lunsj og nye fjes hele tiden. Ta noe enkle undersøkelser og henvise hit og dit, det er det leger gjør på legekontor som man må igjennom for mer spennende jobber. 

Anonymkode: 4d364...3d0

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut til at du bør følge drømmen din og bli lege. Hilsen en som selv tok et profesjonsstudium i voksen alder (eldre enn deg) for mange år siden nå, og er veldig fornøyd med valgt. Jeg gleder meg til hver dag på jobb. Det er verdt mye.

Anonymkode: 1c675...265

[AnonymBruker]

Legevaktsjefen i Bergen begynte på medisinstudiet som 49-åring. Året før hospiterte hun på samme vgs som datteren gikk på for å forbedre noen karakterer. 😊

https://www.tv2.no/a/11961757/

Anonymkode: 33a0c...725

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Håper du ikle blir skuffet når du begynner å jobbe. Sitte på et kontor med 15 min til hver passient, ingen pauser før lunsj og nye fjes hele tiden. Ta noe enkle undersøkelser og henvise hit og dit, det er det leger gjør på legekontor som man må igjennom for mer spennende jobber. 

Anonymkode: 4d364...3d0

Hæ? Hva mener du med at man som lege må sitte på kontor først for å få mer spennende jobber? De starter da spesialiseringen sin rett etter turnustjeneste (eller LIS1 og LIS2 heter det jo nå). LIS1 er lik for alle og er delt i 1 år i sykehus og 1/2 år i kommunehelsetjeneste. Hvis man synes det virker kjedelig med sistnevnte jobb søker man seg selvsagt inn på en annen spesialisering enn allmennmedisin i LIS2..

Anonymkode: 49256...80d

[AnonymBruker]

Ts her. Veldig mange hjelpsomme og gode råd - tusen takk for det! Ser noen som er skeptisk til legeyrket, og det kan jeg skjønne til en viss grad. Jeg gjør dette for det er noe som passer meg, på lik grad som at noen utdanner seg til barnevernspedagoger fordi det passer de og personligheten/interessen deres best. Så å undre på hvorfor noen ønsker å utdanne seg til en viss profesjon er litt rart. Alle er ulike, har ulike interesser og ønsker 🙂

Videre har jeg et sterkt ønske om en videreutdanning i kirurgi, men dette får jeg ta, og tenke på når jeg er ferdig med første steg. Det ligger mye sannhet i at man skal velge et yrke man brenner for, siden dette blir da jobben man skal jobbe til man pensjonerer seg. Da føles livet utrolig kjipt og sårt om man ikke gikk for det man ønsket aller mest pga. noen usle utfordringer.

Anonymkode: 371b1...6ee

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne, 4-barnsmor (!!!) som begynte med medisinstudie da hun var 38 og minste var 1,5 år. Hun er halvveis nå og hun syns selv det går strålende, mye bedre enn forventet. Jeg beundrer henne og at hun turte følge drømmen når de fleste andre ville tenkt på hvordan de kan kompensere jobbdrøm med fritidssysler.

Anonymkode: f5ca3...0ee