Ønsker barn, men nervøs for å ta steget

[AnonymBruker]

Hei

vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden, men samtidig vet jeg det. Om det gir mening? 

Har en fantastisk samboer gjennom 10+ år, gode jobber, stabil økonomi, 32 år, frisk, alt er på stell. Nylig begynt å snakke med samboer om barn. Vi ønsker begge barn, min samboer er veldig forståelsesfull og lar meg styre tempo. Jeg har så lyst på barn, men er DRITREDD. Redd for svangerskap, kroppslige forandringer, om barnet kommer til å være friskt, redd for at noe går galt under fødsel, redd for ikke å ha overskudd til å takle jobben godt nok, føle meg mislykket, alle forandringer i livet et barn medfører etc etc etc. Har en trygg jobb, ønsker barn veldig sterkt, men frykten gjør at jeg ikke helt klarer å forsone meg med tanken på å begynne prøvingen.

Andre som har hatt litt tilsvarende tanker som har noen betryggende ord? Ønsker kun seriøse svar fra folk som har hatt litt samme tanker, er så fort gjort på ulike forum at noen skal komme med en del meninger som ikke er etterspurt 💕 

Anonymkode: b5543...dc8

[Sequoia]

Du får nesten bare slutte med prevensjon og ta det som det kommer! Det er umulig å tenke ut alle mulige følger og scenarier som vil kunne skje. Du vet ikke engang om du kan bli gravid enda, så om barneønsket er sterkt ville jeg fokusert på å faktisk bli gravid. 
 

Jeg er selv en overtenker, og for meg hjalp det å identifisere mitt «worst case scenario» på lang sikt. Og det var definitivt å ende opp med å ikke få barn. Så da ble det logisk å gjøre det som må til for å unngå dette, altså ikke utsette lenger enn nødvendig. Da ble alle andre bekymringer og tanker nesten irrelevante. 
 

Ditt barneønske høres veldig stort ut, så det burde jo ikke være veldig vanskelig å sortere prioriteringene dine her.

[AnonymBruker]

Jeg valgte å vente med å få barn til økonomien var på plass, så skjønner bekymringer rundt det. Jeg hadde prøvd å få barn for fire-fem år siden, om jeg hadde hatt en mer stabil inntekt på den tida, men først nå har det kommet på plass. Men; jeg er også ganske praktisk av meg, så jeg har nok ikke så mye råd å gi til angst om alle potensielle farer i fremtida. Det er så mye som er ute av våre hender uansett, og ingen kan noensinne garantere noen av oss at alt vil gå bra hele veien. 

Anonymkode: 1c80a...23c

[Solina]

Hei!

Har ikke så veldig mye fornuftig å komme med, men vil bare si at jeg kjenner meg veldig igjen. Har (hatt) alle de samme tankene, inkludert den tålmodige samboeren som ikke har presset eller mast. Barn har alltid vært et stort usikkerhetsmoment for meg, og jeg har egentlig alltid ønsket at jeg bare visste hva jeg ville, den ene eller den andre veien.
Jeg har vært (og er for så vidt enda) veldig redd for å ikke trives som mamma og angre, men er mer redd for å angre på å ikke gjøre det - og jeg tror at det er større sjanse for det. Håper jo at de aller færreste angrer på å få egne barn 😊 

Tenker at dersom du vet at du ønsker deg barn, virker det som alt ligger godt til rette nå! Mulig du bare må hive deg ut i det 🙃 

[AnonymBruker]

Har ikke noe som kan hjelpe deg, men kjenner med så igjen i alt du skriver. Var litt godt å se at flere har det sånn. Jeg er også "livredd" for så mye hva gjelder å få barn, enda det er fullstendig irrasjonelt all den tid jeg har ressursene og omsorgsevne til tusen. Og samboeren er verdens beste farsemne. For meg har frykten gjort at jeg har gått og fortalt meg selv at jeg ikke skal ha barn, og alle grunnene til hvorfor, i årevis. Nå nærmer jeg meg 30 og må innrømme overfor meg selv at jeg egentlig alltid har ønsket meg barn, jeg er bare veldig redd for å ikke klare jobben med å være mamma. Så er i en prosess med psykolog for å finne ut av dette. Men det er tøft!

Håper du finner ut av det. Jeg tenker at det at du tar jobben som mamma på alvor og virkelig vurderer nøye er et godt tegn for dine foreldreevner! 

Anonymkode: d04d6...96f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei

vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden, men samtidig vet jeg det. Om det gir mening? 

Har en fantastisk samboer gjennom 10+ år, gode jobber, stabil økonomi, 32 år, frisk, alt er på stell. Nylig begynt å snakke med samboer om barn. Vi ønsker begge barn, min samboer er veldig forståelsesfull og lar meg styre tempo. Jeg har så lyst på barn, men er DRITREDD. Redd for svangerskap, kroppslige forandringer, om barnet kommer til å være friskt, redd for at noe går galt under fødsel, redd for ikke å ha overskudd til å takle jobben godt nok, føle meg mislykket, alle forandringer i livet et barn medfører etc etc etc. Har en trygg jobb, ønsker barn veldig sterkt, men frykten gjør at jeg ikke helt klarer å forsone meg med tanken på å begynne prøvingen.

Andre som har hatt litt tilsvarende tanker som har noen betryggende ord? Ønsker kun seriøse svar fra folk som har hatt litt samme tanker, er så fort gjort på ulike forum at noen skal komme med en del meninger som ikke er etterspurt 💕 

Anonymkode: b5543...dc8

Vettu hva jeg tror kanskje det beste dere kan gjøre er å bare hoppe ut i det med begge beina og ta det som det kommer. Utfra hva jeg leser her så ligger alt til rette for at dette skal gå bra + 32år kan bety at du har god tid, at det er for sent eller at du har dårlig tid. Så bare hopp i det du, så tar du å overvinner bekymringene dine etterhvert som de kommer  Lykke til

Anonymkode: 54f21...d39

[Amatariel]

Det virker som barneønsket ditt egentlig overskygger frykten, så her er nok det lureste å komme i gang, og ta et steg om gangen. Skal ikke kimse av angsten din, men her var det veldig mye på en gang, og det er umulig alt dette skjer på èn gang. Så da er det best å bare tenke på en ting av gangen.

Dropp prevensjonen og se om du blir gravid først. Kan jo hende dere må ha hjelp. Ta små skritt. Og først når du blir gravid kan du bli litt bekymret for kroppslige forandringer o.l. Men når det er sagt så kommer de veeldig sakte og gradvis, og sannsynligvis vil du merke og føle at det som skjer er helt OK. Å kjenne den lille inni seg overskygger alt ♥ Ting deretter skjer veldig naturlig.

[selma89]

Kjenner meg veldig igjen i alt du skriver. Men en klok psykolog sa til meg en gang at jeg ikke må planlegge livet med angsten som fast følgesvenn, men heller planlegge ut ifra det jeg ønsker og forholde meg til angsten når den måtte dukke opp. 

Jeg er 9 uker på vei nå, og jeg tar bare skritt for skritt og prøver å forholde meg til her og nå, hvis jeg akkurat nå skulle tatt innover meg hvordan en fødsel skal bli og alt som kan gå galt, så hadde jeg vært søvnløs. Jeg prøver å stole på biologien, at det vil skje en naturlig modning i meg på veien til å bli en mamma. 

[AnonymBruker]

Tror det er følelser de aller fleste går igjennom før man starter prøvingen, hvertfall i større eller mindre grad.

Sier som de over, at dropp prevensjon og ta det som det kommer  Man er gravid lenge og rekker å få en del følelser på plass på den tiden også. 

Anonymkode: 9035c...f71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Andre som har hatt litt tilsvarende tanker som har noen betryggende ord? Ønsker kun seriøse svar fra folk som har hatt litt samme tanker, er så fort gjort på ulike forum at noen skal komme med en del meninger som ikke er etterspurt 💕 

Hadde mye bekymringer men var veldig klar , endte opp med ivf etter lang prøving. Akkurat når jeg ble jeg tilbudt drømmejobben men hadde hyperemesis (ekstrem svangerskapskvalme) så måtte la den gå, var tøft svangerskap , fikk strekkmerker , hengepupper ja ....men man må bare hoppe i det! Man kan ikle vite på forhånd hva som skjer og kroppen endrer seg ikke mindre fordi man venter. Er det en ting jeg har lært er det at det passer aldri og må man må bare bære det som følger med, belønningen er fantastisk.

Anonymkode: 00f94...d8d

[AnonymBruker]

Vi var i helt lik situasjon med stabilt, langvarig forhold, trygge jobber og alt det der.
Jeg var også redd for å få barn, men jeg var enda mer redd for å IKKE få barn. For at sjansen skulle gå fra oss. 

Vi valgte derfor å hoppe i det ☺️ Har ikke vært en dans på roser å være foreldre, men vi er veldig glade for at vi fikk våre to barn mens vi enda var relativt (30+/-) unge. 

Anonymkode: 6f81d...fc1