Dårlige mønstre i relasjoner. Noen som har klart å snu?

[AnonymBruker]

I det siste har det vært en del tråder som handler om kvinner i forhold med menn som ikke evner å kommunisere hva de ønsker, tenker eller føler. Menn som har meldt seg helt ut av både familieliv og relasjonen. Felles for alle er iherdige forsøk fra kvinnens side for å bedre kommunikasjonen og for å vekke engasjement hos mannen, uten hell.
 

Jeg står oppe i dette selv, og føler at jeg har brukt opp alt jeg hadde å gi i et forhold hvor mannen ikke evner å ta inn over seg at det kommer til å ryke dersom han ikke engasjerer seg. Det er kun jeg som tar initiativ til å løse problemer, kun jeg som leser meg opp for å få tips. Jeg får ingenting, selv om vi har enormt å tape på å ikke løse dette.
 

Er det noen her som har klart å snu dette? Hva gjorde dere for å få skuta på rett kjøl? Og så er jeg så innmari nysgjerrig på tankegangen til en slik mann. Hvordan han rettferdiggjør at ansvaret for å redde forholdet kun ligger på den andre parten? Det er vel de som blir fullstendig tatt på senga når bruddet til slutt er et faktum? 

Anonymkode: 04daa...ffe

[AnonymBruker]

Sier ikke at dette gjelder deg personlig, men mer generelt har jeg inntrykk av at de som selv mener at de er "den eneste" som jobber med forholdet ofte ikke helt ser sin egen rolle i den dårlige dynamikken, og at det i seg selv gjør at dynamikken blir enda dårligere.

Det er mange grunner til at en mann stenger seg inne i sitt eget hode. Det kan selvsagt være på grunn av en karakterbrist fra hans side, eller genuint har sluttet å gi en faen, men det kan også komme av at han tidligere i forholdet har erfart at de gangene han åpner seg opp, og deler sine tanker/ønsker, blir det brukt mot ham. Eller det kan være fordi måten den mer "kommunikative" kommuniserer på kommer ut som anklagelser og angrep, uten at vedkommende ser det selv. 

Jeg tror ikke det kommer noe bra ut av å gå inn i en sånn type konflikt med holdningen om at man er den eneste som jobber for forholdet, fordi allerede der har man satt en spinn på situasjonen hvor man gjør seg selv til offeret (og underforstått: den andre som skurk). I de aller fleste tilfeller kan man nok trygt gå ut ifra at det kreves to for å danse tango, med mindre det er snakk om personlighetsforstyrrelser og denslags.

Anonymkode: 96a35...0b2

[Gjest TheCatLady]

Jeg håper også at menn kan svare på dette på en saklig måte og uten alle slags usaklige anklager mot kvinner.

Det jeg leste ut av den andre tråden er at de mennene som er slik kanskje har litt problemer med tillit til partner og at det kan komme av ulike grunner. Det kan selvfølgelig ha med hvordan partner er, men jeg tror det blir litt for enkelt å forklare det med at noen omtrent har total lockdown overfor partner. Av egen erfaring så kommer ikke slike ting etter at mannen har funnet seg en partner, men de har vært der hele tiden og mannen er gjerne slik med andre også. 

Så det forteller meg at han har opplevd det med å ikke kunne dele ting fra andre også eller at han gjennom oppveksten har opplevd at menn ikke skal det. 

Selvfølgelig kan partner forsterke dette, men det med manglende tillit til andre er ikke noe som plutselig oppstår ut av en erfaring med at noen kommer med anklager eller noe. 

Jeg tror det kan fikses om begge parter er villig til å se på seg selv og hvordan man kommuniserer eller ikke gjør det, men da krever det at begge går gjennom en ubehagelig periode der de utfordrer seg selv. Jeg tror ikke at alle er villig til å gjøre det. 

Endret 6. mai 2021 av TheCatLady

[Trolltunge]

Ja,men jeg har allerede skrevet mye om det. I noen av de tråder også. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg ser at du har et poeng. I mitt forhold er jeg klar over egne feil og svakheter. Og jeg har gått virkelig inn for å endre på det, faktisk i flere år har jeg jobbet med meg selv og hvordan jeg møter ham, om konflikthemmende kommunikasjon, tar størstedelen av ansvaret hjemme for ikke å nægge. Jeg er ikke passiv-aggressiv, tror jeg. Jeg er nøye på å ordne opp i ting som gnager. Men jeg får ikke noe i retur. Og det er jo selve problemet, det kreves faktisk to for å danse tango. Jeg er virkelig engasjert og investert på å få forholdet opp og gå og finne igjen mannen jeg forelsket meg i, som var interessert og oppmerksom. Mannen min prater kun om jobb og Netflix til sammenligning.
 

 

Anonymkode: 04daa...ffe

[AnonymBruker]

TheCatLady skrev (31 minutter siden):

Jeg håper også at menn kan svare på dette på en saklig måte og uten alle slags usaklige anklager mot kvinner.

Det jeg leste ut av den andre tråden er at de mennene som er slik kanskje har litt problemer med tillit til partner og at det kan komme av ulike grunner. Det kan selvfølgelig ha med hvordan partner er, men jeg tror det blir litt for enkelt å forklare det med at noen omtrent har total lockdown overfor partner. Av egen erfaring så kommer ikke slike ting etter at mannen har funnet seg en partner, men de har vært der hele tiden og mannen er gjerne slik med andre også. 

Så det forteller meg at han har opplevd det med å ikke kunne dele ting fra andre også eller at han gjennom oppveksten har opplevd at menn ikke skal det. 

Selvfølgelig kan partner forsterke dette, men det med manglende tillit til andre er ikke noe som plutselig oppstår ut av en erfaring med at noen kommer med anklager eller noe. 

Jeg tror det kan fikses om begge parter er villig til å se på seg selv og hvordan man kommuniserer eller ikke gjør det, men da krever det at begge går gjennom en ubehagelig periode der de utfordrer seg selv. Jeg tror ikke at alle er villig til å gjøre det. 

Ja, det hadde vært konstruktivt å fått svar fra hvordan menn tenker. Uten å få masse kvinnehat, selvfølgelig.

Anonymkode: 04daa...ffe

[Gjest TheCatLady]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det hadde vært konstruktivt å fått svar fra hvordan menn tenker. Uten å få masse kvinnehat, selvfølgelig.

Anonymkode: 04daa...ffe

Det tror jeg også. Lurte på hvor jeg trådde feil og om det var noe jeg kunne gjort. Følte at jeg prøvde å endre meg i den relasjonen jeg hadde med en slik mann, men ingenting fungerte og han forble som han var. Mulig vi bare var en feil match og at det var full kræsj i måten vi kommuniserte på. 

[AnonymBruker]

TheCatLady skrev (Akkurat nå):

Det tror jeg også. Lurte på hvor jeg trådde feil og om det var noe jeg kunne gjort. Følte at jeg prøvde å endre meg i den relasjonen jeg hadde med en slik mann, men ingenting fungerte og han forble som han var. Mulig vi bare var en feil match og at det var full kræsj i måten vi kommuniserte på. 

Det er så trist. Jeg orker ikke tanken på at dette er slik det skal være. Enten ødelegger vi familien eller så må jeg leve i 10 år til med en som helst ikke vil prate eller tilbringe tid med meg.. 

 

Anonymkode: 04daa...ffe

[Isambard]

Ja det går an å snu, og jeg tror kanskje en liten krise kan være nødvendig.

Jeg tror det man bør si fra om at dette truer hele forholdet før det har gått så langt at alt håp er ute. 

[Gjest TheCatLady]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Det er så trist. Jeg orker ikke tanken på at dette er slik det skal være. Enten ødelegger vi familien eller så må jeg leve i 10 år til med en som helst ikke vil prate eller tilbringe tid med meg.. 

 

Anonymkode: 04daa...ffe

Ja, det er trist. Jeg følte meg veldig ensom i det forholdet og var rådvill om hva jeg kunne gjøre. Usikker på om jeg skal gi noen råd om hva du bør gjøre, men det er tøft å leve i et sånt forhold. 

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, jeg ser at du har et poeng. I mitt forhold er jeg klar over egne feil og svakheter. Og jeg har gått virkelig inn for å endre på det, faktisk i flere år har jeg jobbet med meg selv og hvordan jeg møter ham, om konflikthemmende kommunikasjon, tar størstedelen av ansvaret hjemme for ikke å nægge. Jeg er ikke passiv-aggressiv, tror jeg. Jeg er nøye på å ordne opp i ting som gnager. Men jeg får ikke noe i retur. Og det er jo selve problemet, det kreves faktisk to for å danse tango. Jeg er virkelig engasjert og investert på å få forholdet opp og gå og finne igjen mannen jeg forelsket meg i, som var interessert og oppmerksom. Mannen min prater kun om jobb og Netflix til sammenligning.
 

Anonymkode: 04daa...ffe

Kommuniserer du disse feilene og svakhetene til mannen din? Ikke for at det er noe mål å snakke ned seg selv, men det kan være avvæpnende å starte en samtale der. "Jeg vet jeg er sånn og sånn". Ting blir mer ufarlig når folk er klar over sine egne feil og mangler, og dessuten inviterer det den andre parten til å komme med egne innrømmelser. Og så har man en god, gjensidig introspektiv samtale på gang.

Kan dere fordele ansvaret hjemme på en måte som ikke fremstår som uoppnåelig for hans del, eller utmattende for din del? Kommer sikkert til å få litt pepper for denne, men jeg tror i all seriøsitet at det som regel er urealistisk å forvente at kvinner og menn skal fordele ansvaret hjemme 50/50. Jeg kan aldri nå helt opp til min samboer på det punktet sånn totalt sett, men jeg kan kompensere med å være super-takknemlig for alt hun gjør for vårt felles hjem som jeg ikke gjør. Og jeg kan ta ansvar for det jeg kan se med mine egne øyne.

Grunnen til at jeg nevner det er at når man først må ta en prat om ansvaret hjemme (noe dere sikkert bør) er det greit å etterspørre realistiske ting. Kanskje blir det aldri helt likt og helt rettferdig, men litt mer er kanskje overkommelig (og tross alt bedre enn ingenting). Å utvise takknemlighet bør også være mulig å få til. Vet det kanskje høres ut som at man er sååååå heldig pike som får stå på pinne for en skarve takk og en klem (og kanskje en tafs) i retur. Men det funker i hvert fall her, og er med på å holde tonen generelt god.

"Jeg trenger bare at du gjør litt mer (sett kanskje inn noe spesifikt) og at du er takknemlig for det jeg gjør" oppleves kanskje som en mer oppnåelig beskjed å få, enn noe a la: "Her må det bli andre boller snart!". Små steg snarere enn noen radikal forandring, være tydelig på hvor lite som egentlig skal til.

------------------------

Men når det er sagt så ser jeg et mer overordnet problem her, og det er at det ser ut til at det er du som leder forholdet her. Det er du som må "ta tak", det er du som må "ta initiativ" og foreslå endringer og det er mannen din som motvillig følger på om han i det hele tatt gjør det. Han er på kronisk etterskudd, for å si det sånn. Kommer sikkert til å få pepper for denne også, men jeg er av den oppfatning at forhold mellom mann og kvinne fungerer best når det er mannen som leder (på en god måte, vel å merke). 

Så på en måte er det bare selvforsterkende at du kommer her og ber om råd, og jeg og andre gir deg det, og så skal du da ta disse rådene tilbake til mannen din...og lede videre.

Du sier mannen din bare snakker om jobb og Netflix. Det slår meg som en mann som høres litt sosialt isolert ut, bortsett fra jobben og deg. Så, har mannen din egentlig noe sosialt liv utenfor heimen? Har han kompiser som han treffer jevnlig? Andre menn han kan drøfte utfordringene sine med, og bli påminnet om at han må være mann uten at det er du som påminner ham det? Er han fysisk aktiv? Løfter tunge ting?

Anonymkode: 96a35...0b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Kommuniserer du disse feilene og svakhetene til mannen din? Ikke for at det er noe mål å snakke ned seg selv, men det kan være avvæpnende å starte en samtale der. "Jeg vet jeg er sånn og sånn". Ting blir mer ufarlig når folk er klar over sine egne feil og mangler, og dessuten inviterer det den andre parten til å komme med egne innrømmelser. Og så har man en god, gjensidig introspektiv samtale på gang.

Kan dere fordele ansvaret hjemme på en måte som ikke fremstår som uoppnåelig for hans del, eller utmattende for din del? Kommer sikkert til å få litt pepper for denne, men jeg tror i all seriøsitet at det som regel er urealistisk å forvente at kvinner og menn skal fordele ansvaret hjemme 50/50. Jeg kan aldri nå helt opp til min samboer på det punktet sånn totalt sett, men jeg kan kompensere med å være super-takknemlig for alt hun gjør for vårt felles hjem som jeg ikke gjør. Og jeg kan ta ansvar for det jeg kan se med mine egne øyne.

Grunnen til at jeg nevner det er at når man først må ta en prat om ansvaret hjemme (noe dere sikkert bør) er det greit å etterspørre realistiske ting. Kanskje blir det aldri helt likt og helt rettferdig, men litt mer er kanskje overkommelig (og tross alt bedre enn ingenting). Å utvise takknemlighet bør også være mulig å få til. Vet det kanskje høres ut som at man er sååååå heldig pike som får stå på pinne for en skarve takk og en klem (og kanskje en tafs) i retur. Men det funker i hvert fall her, og er med på å holde tonen generelt god.

"Jeg trenger bare at du gjør litt mer (sett kanskje inn noe spesifikt) og at du er takknemlig for det jeg gjør" oppleves kanskje som en mer oppnåelig beskjed å få, enn noe a la: "Her må det bli andre boller snart!". Små steg snarere enn noen radikal forandring, være tydelig på hvor lite som egentlig skal til.

------------------------

Men når det er sagt så ser jeg et mer overordnet problem her, og det er at det ser ut til at det er du som leder forholdet her. Det er du som må "ta tak", det er du som må "ta initiativ" og foreslå endringer og det er mannen din som motvillig følger på om han i det hele tatt gjør det. Han er på kronisk etterskudd, for å si det sånn. Kommer sikkert til å få pepper for denne også, men jeg er av den oppfatning at forhold mellom mann og kvinne fungerer best når det er mannen som leder (på en god måte, vel å merke). 

Så på en måte er det bare selvforsterkende at du kommer her og ber om råd, og jeg og andre gir deg det, og så skal du da ta disse rådene tilbake til mannen din...og lede videre.

Du sier mannen din bare snakker om jobb og Netflix. Det slår meg som en mann som høres litt sosialt isolert ut, bortsett fra jobben og deg. Så, har mannen din egentlig noe sosialt liv utenfor heimen? Har han kompiser som han treffer jevnlig? Andre menn han kan drøfte utfordringene sine med, og bli påminnet om at han må være mann uten at det er du som påminner ham det? Er han fysisk aktiv? Løfter tunge ting?

Anonymkode: 96a35...0b2

Tusen takk for et veldig godt svar! Du har flere gode poenger her. Og så fint å høre fra en mann🙂

Jeg tror at jeg kommuniserer egne feil til ham, i alle fall de jeg er klar over. Hvis jeg ønsker å få til en god samtale tenker jeg at jeg må lage et trygt rom for ham ved å innrømme egne feil. Og ofte så virker det, han åpner opp og forteller hvis det er noe som gnager, så tar jeg mitt. Og så er han ferdig når praten er ferdig. Ingen endring, ikke mer prat om ting som angår oss, fraværende og irritabel, mens jeg føler jeg lister meg på tå og prøver å være mild og ydmyk. Så surner det jo ofte litt etterhvert, før jeg tar en ny prat. Det er et mønster som ikke virker.. Han er egentlig en reflektert mann, og jeg blir så nysgjerrig på hva han tenker om forholdet, og hvem han mener skal «ordne opp». Vi har pratet om og er begge enige i at det ikke går bra med oss. Men det er fortsatt lite initiativ fra hans side. Han sier aldri unnskyld feks hvis han er ufin.

Jeg er som du skriver, den som leder an i forholdet, det har jeg vært hele veien. Men jeg så ikke at det var et problem før vi fikk barn, fram til da var det godt å føle at noen trengte meg, ung og dum som jeg var. Han er en litt tafatt type på mange måter, men også snill. Han gjør husarbeid men er avhengig av at jeg leder an og ser hva/hvordan ting skal gjøres. Det gnager ikke så mye dette med husarbeid, selv om det hadde vært deilig om han kunne lede an. 
 

Dette med sosialt liv er noe vi trenger mer av begge to, selv om vi har jevnlig kontakt med venner på hver vår kant er det ikke nok. Det får bli fokus etter pandemi.

Jeg har tenkt at vi har en litt typisk dynamikk for par som har viklet seg inn i et dårlig mønster. Men jeg klarer ikke bryte det, og klarer ikke å få han engasjert.

 

Anonymkode: 04daa...ffe