Si opp jobben for å reise?

[Palmesus]

Jeg er i slutten av tjueårene, og jeg kjenner skikkelig på det at jeg ønsker å oppleve mer i verden før jeg slår meg til ro. Nå er jeg singel og har ingen barn, så jeg føler at nå er rette tiden for å gjøre det. Men det er så skummelt! Jeg har egen leilighet og fast jobb, så jeg må si opp jobben og tryggheten det innebærer. Jeg har lenge følt meg ferdig i jobben jeg har i dag, så jeg er i ulike jobbsøkerprosesser nå, men jo flere intervjuer jeg er på, jo mer kjenner jeg på at det er ikke dette jeg virkelig vil. Jeg vil ikke gå fra en 8-16 jobb og over til en annen 8-16 jobb. Jeg føler at nå er tiden inne for å følge drømmene mine, men korona gjør ikke akkurat det å reise til et annet land så veldig enkelt..Jeg kjenner at jeg har veldig lyst til å jobbe på bar i utlandet en periode og bare leve livet. Er det en ting korona har lært meg, så er det å leve mens man kan, for man vet aldri hva som skjer. Jeg har nok oppsparte midler til at hvis ting ikke skal fungere, så skal jeg klare meg fint en god stund fremover.

 

Andre som sa opp jobben sin for å følge drømmene sine om å reise? Hva gjorde du? 

Jeg er bekymret for at jeg bryter opp karrieren min, men jeg er redd for at om jeg ikke gjør dette nå, så kommer jeg alltid til å være rastløs og tenke "hva hvis".

[AnonymBruker]

Skjønner godt den der, og tenker på det samme selv. Men som du sier, så er det ikke så enkelt å reise nå, så jeg ville utsatt det litt. Ser poenget med at man bør ta seg tid til å leve i nuet litt noen ganger i livet, man akkurat dette med korona er jo noe man ikke har så mye kontroll over. Så selv om man har aldri så lyst til å reise, så kan man jo ikke det. I hvert fall ikke uten strenge restriksjoner og ikke ubetydelig risiko for å bli smittet. Og selv om man kanskje får det til på et vis, så vil jo reising under betydelige restriksjoner gjøre opplevelsen mye dårligere enn den ellers ville ha vært. Med mindre du ser for deg å nesten bare bruke det naturen tilbyr i ulike land, så er mange av verdens tilbud stengt eller sterkt begrenset. Det blir også mye vanskeligere å sosialisere og møte folk underveis. Mange land har også begrenset eller stengt muligheten for innreise annet enn for egne lands borgere eller de som bor der til vanlig. Man kan nok også forvente at det kan bli mye tull og kanselleringer/endringer av flyvninger og evt. andre transporttilbud. 

Så jeg ville absolutt ha ventet nå, selv om det er kjipt, og så prøvd igjen om 1-3 år, litt avhengig av hvordan det går med pandemien. Personlig ville jeg heller ha satset på det som mest sannsynlig blir en mye bedre opplevelse om en stund, enn en opplevelse nå som i stor grad blir redusert.

Anonymkode: 210e2...706

[AnonymBruker]

Kjenner meg såå igjen i det du forteller! er også i slutten av 20 åra, føler jeg har brukt de beste årene på utdanning og jobb, og jobber med noe jeg ikke helt trives med. Om du har midlene til det ville jeg sagt opp, men er enig i at det kan være lurt å utsette reising en stund til, så man vertfall kan få en fullverdig opplevelse, er jo tross mye trygghet og forutsigbarhet man må ofre når man tar et sånt valg. Jeg kommer til å gjøre det samme når jeg forhåpentligvis har nok midler til å klare meg en periode. Man lever bare en gang og ville vært utrolig kjipt å skulle angre om 10-20 år! Er jo når man er singel at man unne seg slike ting.

Anonymkode: 6357b...51b

[AnonymBruker]

Palmesus skrev (4 timer siden):

Jeg er i slutten av tjueårene, og jeg kjenner skikkelig på det at jeg ønsker å oppleve mer i verden før jeg slår meg til ro. Nå er jeg singel og har ingen barn, så jeg føler at nå er rette tiden for å gjøre det. Men det er så skummelt! Jeg har egen leilighet og fast jobb, så jeg må si opp jobben og tryggheten det innebærer. Jeg har lenge følt meg ferdig i jobben jeg har i dag, så jeg er i ulike jobbsøkerprosesser nå, men jo flere intervjuer jeg er på, jo mer kjenner jeg på at det er ikke dette jeg virkelig vil. Jeg vil ikke gå fra en 8-16 jobb og over til en annen 8-16 jobb. Jeg føler at nå er tiden inne for å følge drømmene mine, men korona gjør ikke akkurat det å reise til et annet land så veldig enkelt..Jeg kjenner at jeg har veldig lyst til å jobbe på bar i utlandet en periode og bare leve livet. Er det en ting korona har lært meg, så er det å leve mens man kan, for man vet aldri hva som skjer. Jeg har nok oppsparte midler til at hvis ting ikke skal fungere, så skal jeg klare meg fint en god stund fremover.

 

Andre som sa opp jobben sin for å følge drømmene sine om å reise? Hva gjorde du? 

Jeg er bekymret for at jeg bryter opp karrieren min, men jeg er redd for at om jeg ikke gjør dette nå, så kommer jeg alltid til å være rastløs og tenke "hva hvis".

Jeg var 32år når valget ble tatt, hadde jobber mye siden tidlig 20åra. Var lei, men tjente godt. Jobb tar mye tid, er det som styrer hele uka di. Man-fredag! Så har man 2; jeg gjentar: 2 dager pause!  Så er det på igjen, da hjelper det ikke hvor spennende jobben er så lenge man bruker så mye tid på den.

Alle passer ikke inn i robotlivet med utdannelse-jobb-kjøpe bolig-få mann og barn. Så leve robot til man blir pensjonist.

Livet er faktisk bare en gang, derfor valgte jeg bare å stoppe alt. Startet først med storbyturer alene, fant ut at reising på egenhånd passer meg godt. Da bestemmer man alt selv, så vokser man sinnsykt som menneske. Utvikler seg selv, blir ekstremt selvstendig og trygg på seg selv. I 2017 valgte jeg å selge alt jeg eide, bolig/ting etc. Som ga meg endel penger, som jeg enda lever av. Nå baserer jeg meg på leie og jobber som varer i perioder. Så jeg tjener penger av og til, husk at det er vanskelig å få jobb i andre land. På en kafe/bar etc, du må bygge deg opp en cv. Eller blir kjent med noen lokale som kanskje kan hjelpe deg litt. Ikke vær kresen, penger er penger inn i kassa.

Det jeg elsker med å bo i land som vi ser på som fattige: De lever! Så mye lykke de har av lite, god mat. Samhold, bruker tiden sin på å dyrke mat. Rike på sosial kultur, de må holde sammen. Er avhengige av hverandre for å overleve. Mens vi i den falske overfladiske verden målet alt i penger, materialisme og fasade. Ser ned på alle som ikke har dette, tror vi er best! Mens vi knasker psykofarma for milliarder.

Jeg har bodd i veldig mange land utenfor europa, å se hvordan andre lever. Noen ganger i uker, eller mndr. I europa liker jeg godt spania og italia. Norge er jo et utrolig asosialt samfunn dessverre.

Slutt å vær flink, livet er kort. Bare en gang, få tenker på dette.
Slutt å jag etter utdannelse i mange år, for etterpå skal du jage i jobben. Gi fra deg tiden din til noen andre mot penger.
Slutt å tilfredstill andre, er ditt liv du skal leve. Ikke andre sitt.
Selv om du slutter jobben din, så vil du alltid finne en mulighet senere.
Ikke vær redd for å gjøre det som ikke er normen, mange lever mot seg selv. Men de må, fordi andre sier du skal.
Arbeidsgiver er kun ute etter at du skal tjene penger, de driter i deg som menneske. Du er penger.
Du må leve nå, for livet er nå. Ikke om 1år, da kan det være over for lengeside.
Husk, de fleste lever i fortiden ELLER fremtiden. Svært få lever nå.
Mange planlegger å starte livet når de blir pensjonister, mange kommer ikke dit.

I dag kaster jeg opp ved tanken på man-fredag 8-16 i den moderne verden som norge.

Lykken i livet er friheten det, å ta egne valg i livet. Lytte til sitt indre. Ikke penger, karriere og materialisme. Men vi læres jo opp til at det skal være slik, dessverre.

Anonymkode: 106c7...76f