Sorg over at eldre partner kan dø lenge før meg

[AnonymBruker]

Jeg er i et veldig lykkelig forhold med min store kjærlighet. Snart to år siden vi møttes. Har aldri kjent på en slik intens, stor kjærlighet. Det er gjensidig, og har aldri hatt det så bra sammen med en mann før. Det eneste aberet, er vår aldersforskjell. Vil bare understreke at dette ikke er innlegg hvor jeg ber om råd om hvorvidt jeg skal gjøre det slutt eller ei med kjæresten. Det vil jeg ikke, jeg elsker han av hele mitt hjerte.

Det som iblant gjør meg trist, og ikke bare litt trist, men noen ganger så trist at jeg kan ligge i sengen og gråte lenge, er at han pga. alderen nok vil dø lenge før meg. Hvordan kan jeg takle dette?

Jeg er snart 40, han er 60. Ingen vet hva livet bringer, selvsagt, men statistisk sett innser jeg at han mest sannsynlig kommer til å dø mange år før meg. Og før dette, flere år hvor han sikkert kommer til å være redusert.

Det jeg prøver så godt jeg kan å unngå å tenke på, er jo nettopp dette. Det er ikke alltid mulig å fortrenge disse følelsene. Likevel, ville aldri hatt en annen mann enn nettopp han. Har vært i forhold tidligere, hvor jeg har følt meg ensom, tom, ulykkelig. Til og med vært gift. Hatt forhold til jevnaldrende for det meste (ikke at alderen er årsaken til at det ikke fungerte), og egentlig begynt å tenke at jeg aldri kom til å møte noen jeg virkelig kunne elske. Fokuserte istedet på de to barna mine.

Men så møtte jeg han, og noe inni meg bare eksploderte og jeg følte at han er alt jeg har ønsket meg.

Jeg snakker ikke med han om disse tungene tankene om å bli værende igjen alene når/om han dør for meg, vil ikke gi ham dårlig samvittighet eller trekke han ned i tristheten og melankolien med meg. Likevel, iblant kan følelsen treffe meg med full styrke helt uventet. Vi kan f.eks. ligge i sengen en kveld, han kanskje har sovnet før meg, og jeg ligger tett inntil og kjenner varmen fra han, nyter å kjenne meg lykkelig og elsket, forelsket. Og så kan jeg plutselig forestille meg at han er borte en dag, død, ugjenkallelig borte, å måtte ligge alene i sengen hver natt i kanskje flere tiår, alene. Mens jeg ennå ikke har fått "mange nok" år med han, mens jeg har mye igjen å snakke med han om, oppleve, føle.

Vi kan holde på med planter i hagen, og jeg ser på han holde på med noe, beundre han og hvor kjekk han er, flink han er, snill, og så kommer tårene idet jeg tenker på at om kanskje 20 år er han borte? Aldri mer få se han, bare tomheten venter på meg.

Håper det er andre i forhold med stor aldersforskjell som kan gi meg noen tips til hvordan jeg kan slappe mer av, nyte øyeblikket mer? Kunne ha disse vonde tankene litt mer på avstand? Er det noen måte å snakke med kjæresten om dette temaet på, uten at han føler seg elendig og trist? Igjen, det er ikke et alternativ for meg å gjøre det slutt, jeg elsker kjæresten min fullt og helt.

 

Anonymkode: fc164...29d

[AnonymBruker]

Sånn er livet, nyt og elsk i nået, ingen vet hva sjebnen bringer❤️

Anonymkode: 228c5...270

[AnonymBruker]

Hva gjør han for å ta vare på helsa? Vet du noe om genetikken gans? Blir folk gamle i hans familie? 

Anonymkode: 24eca...a54

[AnonymBruker]

Min farfar giftet seg på nytt med en nesten 30 år yngre kvinne. Hun døde av kreft før ham. Altså, man vet aldri hva som skjer. Man kan dø i en bilulykke i morgen. Det nytter ikke å ta sorgene på forskudd. 

Anonymkode: af445...499

[Gjest Smeltemann]

Dere har mange år sammen før det skjer,nyt den tiden dere har nå.Det kan falle seg naturlig når den tid kommer,han kan bli syk sånn at det føles greit at han forlater denne jord. Men jeg kjenner igjen den følelsen du har med at du er redd når den tiden kommer at han blir  borte for deg.

Har hatt det sånn selv,men det kom til et punkt så fikk jeg en ro over meg der jeg fokuserer på hvor fint vi har hatt det den tiden vi var sammen,å hvor fint vi skal få det den siste tiden vi er sammen.

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er i et veldig lykkelig forhold med min store kjærlighet. Snart to år siden vi møttes. Har aldri kjent på en slik intens, stor kjærlighet. Det er gjensidig, og har aldri hatt det så bra sammen med en mann før. Det eneste aberet, er vår aldersforskjell. Vil bare understreke at dette ikke er innlegg hvor jeg ber om råd om hvorvidt jeg skal gjøre det slutt eller ei med kjæresten. Det vil jeg ikke, jeg elsker han av hele mitt hjerte.

Det som iblant gjør meg trist, og ikke bare litt trist, men noen ganger så trist at jeg kan ligge i sengen og gråte lenge, er at han pga. alderen nok vil dø lenge før meg. Hvordan kan jeg takle dette?

Jeg er snart 40, han er 60. Ingen vet hva livet bringer, selvsagt, men statistisk sett innser jeg at han mest sannsynlig kommer til å dø mange år før meg. Og før dette, flere år hvor han sikkert kommer til å være redusert.

Det jeg prøver så godt jeg kan å unngå å tenke på, er jo nettopp dette. Det er ikke alltid mulig å fortrenge disse følelsene. Likevel, ville aldri hatt en annen mann enn nettopp han. Har vært i forhold tidligere, hvor jeg har følt meg ensom, tom, ulykkelig. Til og med vært gift. Hatt forhold til jevnaldrende for det meste (ikke at alderen er årsaken til at det ikke fungerte), og egentlig begynt å tenke at jeg aldri kom til å møte noen jeg virkelig kunne elske. Fokuserte istedet på de to barna mine.

Men så møtte jeg han, og noe inni meg bare eksploderte og jeg følte at han er alt jeg har ønsket meg.

Jeg snakker ikke med han om disse tungene tankene om å bli værende igjen alene når/om han dør for meg, vil ikke gi ham dårlig samvittighet eller trekke han ned i tristheten og melankolien med meg. Likevel, iblant kan følelsen treffe meg med full styrke helt uventet. Vi kan f.eks. ligge i sengen en kveld, han kanskje har sovnet før meg, og jeg ligger tett inntil og kjenner varmen fra han, nyter å kjenne meg lykkelig og elsket, forelsket. Og så kan jeg plutselig forestille meg at han er borte en dag, død, ugjenkallelig borte, å måtte ligge alene i sengen hver natt i kanskje flere tiår, alene. Mens jeg ennå ikke har fått "mange nok" år med han, mens jeg har mye igjen å snakke med han om, oppleve, føle.

Vi kan holde på med planter i hagen, og jeg ser på han holde på med noe, beundre han og hvor kjekk han er, flink han er, snill, og så kommer tårene idet jeg tenker på at om kanskje 20 år er han borte? Aldri mer få se han, bare tomheten venter på meg.

Håper det er andre i forhold med stor aldersforskjell som kan gi meg noen tips til hvordan jeg kan slappe mer av, nyte øyeblikket mer? Kunne ha disse vonde tankene litt mer på avstand? Er det noen måte å snakke med kjæresten om dette temaet på, uten at han føler seg elendig og trist? Igjen, det er ikke et alternativ for meg å gjøre det slutt, jeg elsker kjæresten min fullt og helt.

 

Anonymkode: fc164...29d

Naboen er 96 og ser ut som han er 80. Sånn sett vil du da være i midten av 70 årene. 

[AnonymBruker]

Dette er destruktive tanker som ødelegger nuet. Du bruker deres gode år på å ta sorgene på forskudd.

Kanskje lever han til han blir 100 og du til du blir 70, og det er han som må bruke 10 år på å savne deg. 

Jeg synes du skal øve deg på å ikke la disse tankene ta overhånd. Nekt deg selv disse tankene og fokuser heller på hvor fantastisk heldig du er som har funnet den store kjærligheten. I stedet for å bli lei deg for at han kanskje dør før deg så tenk på hvor fin han er og hvor heldig du er. Klem han og kjenn på kjærligheten som er her nå i stedet for på sorgen som kanskje ikke en gang kommer.

Fokuser på nuet og hva du har i stedet for å skulle både sørge nå mens du har det bra og evt sørge senere hvis han dør før deg. Da bruker du jo så mye bortkastet tid på å sørge på forskudd som du kunne brukt på å glede deg over hva du har.

Anonymkode: c403f...55f

[AnonymBruker]

Mange som har vært superlykkelige tidlig i forholdet slik du er nå (er jo en grunn til at mange gifter seg og får barn)...10-15 år senere er lykken over av helt andre grunner enn alderdom.

Lev nå, kos deg med det som er. Tenk om du bruker de fine dagene til å sørge over noe som kanskje aldri blir et problem. Du vet jo ikke hva morgendagen bringer for ditt eget liv og helse heller.🍀

Anonymkode: 94834...830

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar.

Han lever ikke så usunt; han hverken røyker eller drikker (eller jo, men veldig sjelden, og bare litt), han prøver å få til litt trening hver uke - men her kan han bli bedre, og jeg også for den del. Han ser ung ut for alderen, har høy utdanning og en god jobb (som jeg håper også påvirker positivt, forskning tyder i alle fall på det).

Den ene forelderen hans ble faktisk 99 år (men var redusert de siste ti årene), den andre døde noen tiår tidligere av kreft. Han har ikke vært syk utenom forkjølelser og influensa, og har ingen underliggende sykdommer eller diagnoser.

Jeg ønsker å kunne leve mer i nuet, og føler vel at jeg nyter øyeblikkene med han til det fulle. Problemet er når jeg er alene og begynner å tenke på temaet. Det er en følelse av hjelpeløshet og bunnløs tristhet, fortvilelse. Samtidig er jeg også lei meg fordi jeg ikke møtte han tidligere, og kunne fått enda flere år sammen. Har aldri opplevd å virkelig elske en mann tidligere, og vi har det helt fantastisk sammen. Når vi er sammen, er det på en måte som å være i en drømmeverden og jeg vil aldri "våkne opp." ❤️

Anonymkode: fc164...29d

[AnonymBruker]

Disse dystre tankene kan man få om hva som helst. Det viktige er å ikke dyrke dem og la dem bli et stort svart hull. Det vil spise deg opp. Er du disponert for tungsinn og depresjoner ? Jeg kan av og til få slike tanker om mine barn, tenk om de blir syke, tenk om de blir påkjørt, tenk om ... Det er akkurat det samme. Som jentepappa løper jeg rundt med hjertet mitt i hånden hele dagen. Rist tankene bort, og innse at livet er det det er, og lev det til fulle. Husk på at du kan også bli syk eller utsatt for noe, helt uten varsel. 

Alle har godt av fysisk aktivitet, og står bedre rustet til å kjempe mot sykdom dersom man er i god form. Vær glad, lev sunt og aktivt, det er det eneste dere kan gjøre.

Anonymkode: 44622...f3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Disse dystre tankene kan man få om hva som helst. Det viktige er å ikke dyrke dem og la dem bli et stort svart hull. Det vil spise deg opp. Er du disponert for tungsinn og depresjoner ? Jeg kan av og til få slike tanker om mine barn, tenk om de blir syke, tenk om de blir påkjørt, tenk om ... Det er akkurat det samme. Som jentepappa løper jeg rundt med hjertet mitt i hånden hele dagen. Rist tankene bort, og innse at livet er det det er, og lev det til fulle. Husk på at du kan også bli syk eller utsatt for noe, helt uten varsel. 

Alle har godt av fysisk aktivitet, og står bedre rustet til å kjempe mot sykdom dersom man er i god form. Vær glad, lev sunt og aktivt, det er det eneste dere kan gjøre.

Anonymkode: 44622...f3d

Takk for konstruktivt innspill. Ja, jeg er kanskje disponert for tungsinn og depresjoner. Pappa døde da jeg var 8, og mamma døde i fjor, hun hadde ikke engang fylt 70. Kjenner på en stor sorg over bortgangen til dem begge. Har alltid følt meg ensom, og vil ikke miste kjæresten min også, da kommer ensomheten og tomheten tilbake med full styrke.

Anonymkode: fc164...29d

[Gjest TheCatLady]

Vel, det er jo noe man må være klar over når en partner er såpass mye eldre, men samtidig vet man aldri hva som skjer. Så ville fokusert på den tiden dere har sammen og ikke brukt masse tid på å tenke på det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tusen takk for alle svar.

Han lever ikke så usunt; han hverken røyker eller drikker (eller jo, men veldig sjelden, og bare litt), han prøver å få til litt trening hver uke - men her kan han bli bedre, og jeg også for den del. Han ser ung ut for alderen, har høy utdanning og en god jobb (som jeg håper også påvirker positivt, forskning tyder i alle fall på det).

Den ene forelderen hans ble faktisk 99 år (men var redusert de siste ti årene), den andre døde noen tiår tidligere av kreft. Han har ikke vært syk utenom forkjølelser og influensa, og har ingen underliggende sykdommer eller diagnoser.

Jeg ønsker å kunne leve mer i nuet, og føler vel at jeg nyter øyeblikkene med han til det fulle. Problemet er når jeg er alene og begynner å tenke på temaet. Det er en følelse av hjelpeløshet og bunnløs tristhet, fortvilelse. Samtidig er jeg også lei meg fordi jeg ikke møtte han tidligere, og kunne fått enda flere år sammen. Har aldri opplevd å virkelig elske en mann tidligere, og vi har det helt fantastisk sammen. Når vi er sammen, er det på en måte som å være i en drømmeverden og jeg vil aldri "våkne opp." ❤️

Anonymkode: fc164...29d

Du føler det sånn! Hva med han som må vente på deg, og gå der hjemme i hele sin pensjonsisttilværelse? Mannen der må gå hjemme, og bare være der mens hun jobber. Der han kunne levt et helt annet og godt liv.

Og når hun er pensjonsist, så er han død for lenge siden, eller at hun må stelle han da, med alt det innebærer. 

Hadde det ikke vært ok om din mann slapp det? Og kunne nyte sin pensjon et annet sted med en dame som også var fri fra plikter da?

Anonymkode: 0700b...8c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du føler det sånn! Hva med han som må vente på deg, og gå der hjemme i hele sin pensjonsisttilværelse? Mannen der må gå hjemme, og bare være der mens hun jobber. Der han kunne levt et helt annet og godt liv.

Og når hun er pensjonsist, så er han død for lenge siden, eller at hun må stelle han da, med alt det innebærer. 

Hadde det ikke vært ok om din mann slapp det? Og kunne nyte sin pensjon et annet sted med en dame som også var fri fra plikter da?

Anonymkode: 0700b...8c9

Du mener jeg kommer til å ødelegge for hans pensjonisttilværelse fordi jeg jobber? Han ser ikke slik på det, vi har snakket en del om det. Han har så mange hobbyer og interesser, at han har spøkt med at siden jeg har så mye avspasering og ferie som lærer, så får han så "lite" tid alene til å holde på med prosjekter. Jeg tenkte også slik, før vi snakket om temaet, men det virker som han mener det er helt greit.

Men veldig ufølsomt av deg å skrive som du gjør.

Anonymkode: fc164...29d

[AnonymBruker]

Jeg kan også plutselig oppleve slike tanker, kjæresten min er mitt første seriøse, langvarige forhold, og tanken om å miste ham kan plutselig gi meg intenst vondt i kroppen. Var aldri ensom som singel, men nå når jeg "har ham" ser jeg plutselig hva jeg kan miste. Han er 15 år eldre enn meg og i veldig god form, og med gode gener. Men rent statistisk vil jeg jo ha noen år alene uten ham. 

Selv om det er vanskelig å se for seg nå, så kan årene alene også bli fine. Når jeg ser på eldre par rundt meg der en av de ble alene, så har det selvsagt vært tungt å bære i tiden etterpå, men mange har også hatt fine år, dersom de har vært flinke til å pleie både helse og sosiale nettverk, samt ha god økonomi. Min farmor ble alene etter et helt liv med farfar, og i årene etterpå var hun på venninneturer og gjorde ting som hennes mann aldri hadde lyst til mens han levde. Det ble en slags "ny vår" midt oppi sorgen. Det er ikke helt uvanlig - et langt samliv er jo fantastisk, men har også sine begrensninger. 

Anonymkode: f700d...620

[AnonymBruker]

Du kan ikke sørge i 20-40 år... Det er virkelig meningsløst. 

Anonymkode: 354ea...427

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

...han prøver å få til litt trening hver uke - men her kan han bli bedre...

Samtidig er jeg også lei meg fordi jeg ikke møtte han tidligere, og kunne fått enda flere år sammen. 

Anonymkode: fc164...29d

Trening vil hjelpe mye på formen.

Du må legge fra deg tanken på hva som ikke var før, det stjeler fra gleden over det du har nå! 

Anonymkode: 24eca...a54

[AnonymBruker]

Det er dessverre mange ulemper med så store aldersforskjeller at biologiske livsfaser etterhvert kommer helt i utakt. Men hvis du virkelig elsker ham, er det selvsagt bedre enn å ha en jevnaldrende partner du ikke elsker. Jeg har ingen tro på å stikke hodet i sanden - det er bra at du har et realistisk syn på fremtiden med ham. Og så får du prøve å nyte livet sammen i de årene han har igjen.

Anonymkode: 6978b...61e

[AnonymBruker]

Du tar sorgene på forskudd. Destruktive tanker som ødelegger livskvaliteten. Mamma ble bare 60, og pappa som var ti år eldre sa stadig etterpå at han skulle gått først.

Anonymkode: c26dd...0f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Du tar sorgene på forskudd. Destruktive tanker som ødelegger livskvaliteten. Mamma ble bare 60, og pappa som var ti år eldre sa stadig etterpå at han skulle gått først.

Anonymkode: c26dd...0f1

Sånn var det her også. Onkel var over 22 år eldre enn tante. Hun døde for 20 år siden og min onkel nærmer seg nå 100.

Anonymkode: f88a3...950