Depresjon! En sykdom som tar fra meg nåtiden. Hvordan komme ut av denne onde sirkelen??

[AnonymBruker]

Det skjer hele tiden. Jeg setter pris på det jeg hadde. Jeg hadde så mye mer å være glad for enn jeg så da. Nå kan jeg se på det og se hvor fint jeg hadde det. Jeg savner  det og ønsker jeg kunne få den tiden tilbake. Men der og da levde jeg halvveis. Jeg klarte ikke å nyte øyeblikkene. Jeg var i fremtiden eller i fortiden. 
Noen perioder av livet savner jeg ikke i det hele tatt, men jeg savner 2014-2016. Fordi da hadde jeg full jobb, rutiner, bodde et fint sted, grei inntekt. Men var deprimert fordi jeg følte mangel på ekte venner. Mitt sosiale liv var jobb og så var jeg ulykkelig forelsket i en i samme by. Som etter hvert viste med handlinger at han fikk følelser for meg. Men han kom ikke inn på universitetet der så han måtte flytte. Jeg skulle også flytte et nytt sted. 

Jeg kom det nye stedet. Fant meg tilrette overraskende fort. Faktisk så klarte jeg å nyte nuet de 3 ukene, men likvel ikke til det fulle. Analyserte veldig mye. Dessverre så var det ikke mulig for meg å bli der, litt typisk at jeg ikke passer inn der jeg trives. Så var det tilbake og bare jobbe for fremtiden. Men jeg var veldig deprimert. Så kom lykken igjen. En tid jeg egentlig savner, men som jeg ikke klarte å nyte der og da. 
2017 ble helt likt. Jeg var mye trist, men det var fordi jeg var så usikker på fremtiden. Men det ventet noe bra. Men det var en ting jeg ikke satte pris på heller. 2017 gikk ikke jobbmessig slik jeg håpet heller. Jeg ble veldig skuffet. Men jeg ga ikke opp. Økonomien ble dårlig. Men jeg fikk tilbud om en jobb og etter hvert så møter jeg jo forskjellige folk. Og nå savner jeg plutselig veldig denne tiden der. Men det er ikke lenger 😕 det er et nytt sted som er koronastengt.
Nå er jeg deprimert igjen. Jeg ser snart ikke muligheter for livet mitt. Det er ingen jobb ledig som jeg passer i. Jeg har sluttet å søke som en tulling på ting jeg "kan klare" fordi jeg føler meg som en idiot. Bortkastet tid. Jeg får dem ikke. De vil ha folk med erfaring. Jeg er for gammel til å komme der som en takknemmelig 18 åring som trenger noe på cvn. Jeg jobber frivillig nå. 
Jeg på aap, men har ikke kommet ut i noe tiltak enda. Jeg skammer meg over situasjonen jeg har havnet i. Jeg har ikke hode til å ta prestigestudier. Jeg kan ikke ta mange jobber som bare trenger kurs en gang, fordi jeg ikke passer til det. Jeg vil ikke bli vekter og gå på senter og ta naskere. Jeg kan bli sånn sentralbord ting. Jeg vil jobbe innen reiseliv men det er da ikke mulig nå.
Jeg vil ikke ha jobb der jeg må kjøre mye, for jeg tør ikke kjøre i store byer (Oslo, Bergen). Behandleren min sier at jeg ikke skal søke jobber bare for å ha jobb, at jeg nå må tenke på psyken min. Jeg vil heller ikke jobbe som noe jeg jobbet som før, for det minner meg så om en grusom fortid og det vil kjennes som om jeg er født til å gjøre det. "Tilbake til jobben du hadde aller først liksom, slutt å drømme, nå har du funnet ut hvor du hører hjemme"
Jeg har sikkert grunn til å være glad nå og. men jeg ser det ikke. Hvorfor kan jeg ikke bare få hevet energien min? like meg selv bedre? jeg kjefter meg selv huden full hele tiden.

Anonymkode: 4cc9c...3db

[AnonymBruker]

Du lever i fortiden og fremtiden som du selv sier. Det som har vært har vært, det som kommer aner vi ingenting om og derfor er det meningsløst å leve i fortid og fremtid. Du lever akkurat nå! Oppsøk hjelp for å snu tankegangen, den er ikke så enkel å snu på egenhånd alltid. 

Anonymkode: 1d213...269

[AnonymBruker]

Du har tankekjør, klassisk depresjon. Det er ikke sikkert psykologen har rett i at du ikke bør jobbe, fordi å fokusere på noe utenfor hodet ditt (og som du mestrer godt) vil hjelpe deg å fjerne fokuset fra den indre kverna. Registrer hva det er du tenker på når kverna setter i gang og merk at det oftest er det samme opp att og opp att. Prøv å avlede deg selv ved å gjøre noe lystbetont som feks en jobb eller noe du liker å gjøre.

Jeg har tilbakevendende depresjoner, og når de kommer må jeg gjøre ting jeg liker og mestrer, og mye av dem. Være med bra folk. Samt selvfølgelig være påpasselig med nok søvn, bra mat, hvilen som trengs. Gradvis løftes jeg ut av depresjonen.

Tro meg, folk som tar prestisjestudier er ikke lykkeligere enn andre. Som sagt, fokuser på å gjøre ting du mestrer, og på å være et bra menneske mot andre. 

Anonymkode: b081f...146