Hva synes andre om deg og meg?

[Gjest Lea]

En ting jeg ofte tenker på er hvordan andre mennesker oppfatter meg. Ser de på meg slik jeg ser på meg selv eller på en helt annen måte? I hvilken "bås" setter deg meg første gang de treffer meg? Sier mitt utseende noe om min personlighet?

Heldigvis gir jeg blanke i hva andre synes om meg som person eller om min stil eller mitt utseende. Men jeg lurer så fælt. Skulle så gjerne vært inne i hodet på folk og hørt hva de tenkte eller mente om meg.

Selv tror jeg at folk flest ser på meg som ei glad jente, som kanskje ikke er så opptatt av å følge strømmen. Enkelte vil se på meg som kjedelig, mens andre oppfatter meg som frekk og fargerik (tror jeg).

Ellers mener jeg selv at jeg er flink til å både lytte og å snakke. Opplever iallefall at mange kommer til meg med problemer og åpner seg for meg.

Også er jeg flink til å holde på hemmeligheter.

Hvordan tror dere andre at folk oppfatter dere?

[Gjest Starya]

:o Det tror jeg virkelig ikke jeg vil vite... Noe så "skummert"!

[OppNed]

...

[Gjest dr. ian]

Som lettere gal...

dorian

[Mrs. K]

Jeg bryr meg ikke så mye om hva andre tenker om meg, men jeg har flere ganger fått høre at jeg er overlegen. Det er jeg ikke. Jeg kan være veldig sjenert. og det oppfattes åpenbart som overlegenhet.

Hilsen Trille

[Sannasol]

Tja, mener og mener.

Håper de fleste oppfatter meg som positiv og glad og spesiell m.m.

Men nå er det jo slik at de fleste har forskjellig oppfatning om både mennesker og ting og tang, slik at en enkelt mening om seg selv vil man vel aldri få.

Meeeeen... å krype inn i hodet til de man virkelig lurer på hva mener om en, det skulle jeg gjerne gjort.. he he...

[Jen]

Det kommer helt an på i hvilke situasjon de har møtt meg. Jeg fikk lenge høre igjen at jeg var overlegen, men det kom enkelt og greit av at jeg var nærsynt og kunne omtrent gå rett forbi folk på gata uten å hilse, fordi jeg rett og slett ikke så hvem de var. Med en gang jeg fikk kontaktlinser forandret det seg. Har også fått høre at jeg kunne passet rett inn i Seinfeld fordi jeg hefter meg i sånne snåle ting hele tiden, men det var det heldigvis nære venner som sa, ellers hadde jeg ikke helt visst hvordan jeg skulle tatt det .

Ellers er jeg glad for å vite minst mulig, selv om det kanskje kunne vært mulig å rette opp noen missforståelser dersom man hadde visst litt mer.

Og uansett er det ikke så nøye med hva fremmede synes.

[Gjest Duchess]

Noen oppfatter meg som overlegen, noe jeg ikke er. Jeg ser bare ikke poenget i å prate masse piss når jeg egentlig ikke har noe å si.

Blir nok til tider oppfatta som mer aggressiv enn jeg egentlig er, stemmer at jeg har et vanvittig temperament, men jeg er da ikke alltid illsint fordet

[Gjest Anonymous]

Jeg leste en plass at 10 % av ALLE du møter liker deg, 10 % misliker deg, og at 80 % av alle du møter ikke bryr seg....Jeg tolker det slik at hvorfor skal man gidde å prøve få alle til å like seg? Man kan heller konsentrere seg om at de man virkelig bryr seg om blir blant de 10 % som liker en...

Lisa

[Gjest Hege]

Først må man like seg selv, så kommer andre etter..

[Fiola]

Jeg har blitt kalt mye rart.

Alt er en tilbakemelding om hva folk tenker.

Jeg ser nå at jeg er en allsidig sta,snill,streng,flink heks

[Gjest Lea]

Først må man like seg selv' date=' så kommer andre etter.. [/quote']

Det er heeelt riktig Hege!

En av tingene jeg håper at folk mener om meg: At jeg ikke tar meg selv så høytidlig og at jeg er meg selv 100% og at jeg ikke prøver å være en kopi av andre.

Men jeg er så nyskjerrig på om folk misforstår meg første gangen jeg møter dem. Om de tror jeg er noe helt annet enn det jeg er.

Klart det kunne vært både irriterende og sårende å få vite, men likevel...

Nyskjerrigheten lenge leve!

[Mirabella]

Om jeg skulle ha tatt det innpå meg hvilket inntrykk enkelte av bygdefolket i ei viss bygd har vist at de har av meg, og hva enkelte har sagt om meg så hadde jeg ligget i grava for lengst. ..

Klart man av og til tenker på hvordan andre oppfatter en, men en kan ikke la dette styre ens liv...Tror jeg ville følt meg "bundet" om det var viktig for meg at alle skulle synes at jeg var "søt og snill"...Det er så typisk "jentete"...Jeg prøver jo å ikke opptre dårlig mot noen..Men som det heter "til lags åt alle kan ingen gjera". Jeg merker på meg selv at jeg blir påvirket av andre, at jeg responderer utifra deres respons. Kjemien har mye å si...! Det har imidlertid også skjedd at jeg har tatt feil av situasjoner; at den postive kjemien jeg følte ikke ble oppfattet slik av den andre..og motsatt. Derfor er jeg blitt ganske forsiktig med å tro at andre oppfatter situasjoner slik som meg...Men ikke slik at jeg endrer væremåte for å tekkes andre.

Selv tenker jeg alltid at folk kan ha den dårlig dag etc, og jeg gir dem alltid flere sjanser. Det virker som det er svært få som tenker slik...? Man må gi folk en sjanse..Vi består jo ikke bare av en personlighet og vi spiller ikke bare en rolle i livet.

Enkelte trenger også tid og trygghet for å "åpne" seg..

Man bør også være klar over at enkelte sykdommer kan påvirke både utseendet og væremåte, og at dette derfor ikke trenger å være i samsvar med slik en egentlig er. Det ytre samsvarer som kjent ikke alltid med det indre...

Mirabella

[Em@lie]

Er det ikke slik at det er de som ikke kjenner oss som har de sterkeste og feile bilde av oss?

Jeg vet hva de nærmeste syns om meg, men det bekymrer meg ikke hva ukjente skulle mene om meg.

[Gjest Hope - ikke pålogget]

Morsomt det der egentlig. Husker i fjor. Da begynte jeg på ny skole, og kjente ingen. Merket fort at folk tok litt avstand fra meg i begynnelsen. Vi diskuterte senere hvordan vi hadde oppfattet hverandre. Og nesten alle hadde samme konklusjon på meg. "Du så litt ut som en sånn gangster-bitch. Et sånt gjenmedlem eller noe". Og grunnen var at jeg var veldig blek, trøtt og gikk i sorte klær de første dagene... Hmm.. førsteinntrykk stemmer ikke alltid!

Da lo jeg godt! For jeg er ikke sånn i det hele tatt. Tror folk kan oppfatte meg som kjedelig til tider, litt lat - noe som stemmer. Litt tenkende, fraværende. Har fått høre at jeg er en solidarisk person.

Ei venninne av meg som jeg ble kjent med, syns ikke jeg smiler så mye. Hun syns øynene mine ser triste ut... Andre sier jeg er en kvikk og morsom person. Har også ofte blitt behandlet som et barn fordi jeg ser ut som et barn. Er liten, har fortsatt et barneansikt. Men når de snakker med meg ser de jo at jeg er akkurat som alle andre 17-åringer.

Folk oppfatter ting forskjellig!

Dere brukere har sikkert en formening om hvordan dere tror jeg ser ut, hvordan jeg er som person osv. Men noen ganster-bitch, det er jeg ikke!

Hope