Mødre taper på å være forelder

[AnonymBruker]

Barnet er avhengig av moren i starten, men det driter de i etter et par år. Da er det bare pappa, pappa, pappa. Han er den store helten. Så blir de større barn og tenåringer og synes begge foreldrene er dumme og håpløse. Først når de blir voksne kommer de til mamma. Men da har hun sett på i mange år at selv om hun gjorde alt for dem når de var små, var de bare opptatt av pappa og brydde seg ikke om henne. Fedrene bryr seg ikke om at de kontakter moren istedenfor han når de er voksne, fordi fedre er mere avslappet når barna blir voksne. Han tenker at når de er voksne klarer de seg selv, mens moren fortsatt bekymrer seg like mye som da barna var små. Jeg skal aldri bli mor, for det der høres helt meningsløst ut. Hvorfor gidder dere andre damer? 

Anonymkode: b78b3...c33

[AnonymBruker]

Fordi det innebærer så mye mer enn det du tror

Anonymkode: 49f82...75b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Fordi det innebærer så mye mer enn det du tror

Anonymkode: 49f82...75b

Nevn noe. 

Anonymkode: b78b3...c33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nevn noe. 

Anonymkode: b78b3...c33

Kjærlighet, glede, tårer, frustrasjon, lykke, nye opplevelser. 

Jeg kunne ikke vært foruten barnet mitt. Uansett hvor sliten jeg er, lei, trist og frustrert, så er det et smil eller en latter fra henne, så er alt bra. For meg så er henne meningen med mitt liv. 

Og den gleden og kjærligheten jeg føler for samboeren min når jeg ser han holde på med henne, er bare alt oppslukende. 

Alt slite er verdt alt. 

Anonymkode: f25ce...34b

[AnonymBruker]

Hvordan mener du å vite dette når du ikke er mor selv?

Anonymkode: a5069...959

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan mener du å vite dette når du ikke er mor selv?

Anonymkode: a5069...959

Jeg ser det hos andre. Barn er utakknemlige mot mor, men forguder far. Selv om hun har bært dem frem, født dem og gjort alt for dem da de trengte det. 

Anonymkode: b78b3...c33

[AnonymBruker]

Vel.. kan ikke si dette gjelder alle. Jeg var mammadalt som barn. Mamma var og er den store helten 😂Som voksen har Mamma sluttet å bekymre seg for meg, Pappa derimot «Hei jenta mi, har du husket jakke i dag? Det er kaldt» «Ja pappa, jeg er 33år og dere har lært meg å kle på meg»

Anonymkode: 698cd...fc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Barnet er avhengig av moren i starten, men det driter de i etter et par år. Da er det bare pappa, pappa, pappa. Han er den store helten. Så blir de større barn og tenåringer og synes begge foreldrene er dumme og håpløse. Først når de blir voksne kommer de til mamma. Men da har hun sett på i mange år at selv om hun gjorde alt for dem når de var små, var de bare opptatt av pappa og brydde seg ikke om henne. Fedrene bryr seg ikke om at de kontakter moren istedenfor han når de er voksne, fordi fedre er mere avslappet når barna blir voksne. Han tenker at når de er voksne klarer de seg selv, mens moren fortsatt bekymrer seg like mye som da barna var små. Jeg skal aldri bli mor, for det der høres helt meningsløst ut. Hvorfor gidder dere andre damer? 

Anonymkode: b78b3...c33

Mine barn har like godt forhold til begge foreldrene, og jeg kjenner ingen som har det som du beskriver.

Anonymkode: 3b309...631

[AnonymBruker]

Har 3 barn i ulik alder her og alle 3 er mest opptatt av meg som er mamma. Er bare jeg som gjelder når det trengs trøst, kos, en god samtale osv. Jeg får også vite noen av hemmelighetene. 

Har det også på samme måte med min egen mor. 

Anonymkode: 21ea6...5ed

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ser det hos andre. Barn er utakknemlige mot mor, men forguder far. Selv om hun har bært dem frem, født dem og gjort alt for dem da de trengte det. 

Anonymkode: b78b3...c33

Ok.

Jeg ser det ikke hos andre. 

Anonymkode: a5069...959

[AnonymBruker]

Dette er kanskje opplevelsen til enkelte. Utrolig stupid å legge frem dette som almengyldig. Om du tror at å få barn er et regnestykke som burde gå i pluss, tror jeg ikke du egner deg som omsorgsperson.

Anonymkode: 89454...460

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på ti år, og han har en mye nærere kontakt med meg enn med faren. Sånn har det alltid vært hos oss, selv om faren prøver så godt han kan. Ungen foretrekker bare meg.

Så dette handler nok mer om personlig kjemi, interesser og hvem som stiller mest opp i det daglige. 

Anonymkode: 823a2...9d8

[Gjest Jaconandersen]

Kvinner velger å bli mor i hovedsak fordi de føler et fysisk og emosjonelt behov. Det er også en annen svært god grunn. Å få barn har sosiale fordeler senere i livet. Fra et filosofisk perspektiv er det også positivt å skape liv. Menn får barn av samme grunn.

Hvorfor skal egentlig noe økt økonomisk status bety så mye mer enn det nevnte?

Endret 5. mai 2021 av Jaconandersen

[Chantielle]

Ryddet for latterliggjøring.

Chantielle mod.

[AnonymBruker]

Jaconandersen skrev (10 minutter siden):

Kvinner velger å bli mor i hovedsak fordi de føler et fysisk og emosjonelt behov. Det er også en annen svært god grunn. Å få barn har sosiale fordeler senere i livet. Fra et filosofisk perspektiv er det også positivt å skape liv. Menn får barn av samme grunn.

Hvorfor skal egentlig noe økt økonomisk status bety så mye mer enn det nevnte?

Javel. Da passer ikke jeg som mor ihvertfall. 

Anonymkode: b78b3...c33

[AnonymBruker]

Tipper det kommer an på hvilken setting du ser dem i, og hvilket kjønn barnet har. 
(En tenåringsgutt vil ikke komme med kroppslige problemer til mor, og synes nok "å ha med seg mamma" er mer pinlig enn "å ha med seg pappa".) 

Min opplevelse er at relativt likeverdige foreldre foretrekkes ut fra hvilken situasjon det er og hvilke styrker og svakheter foreldrene har. 
Mine barn forguder ingen av oss, men foretrekker far for lek og tull (Han er god på det) og meg for praktiske problemer (Jeg er god problemløser). De foretrekker også meg når de er syke, eller har skadet seg, eller noe har skjedd, eller de trenger hjelp med leksene. For det er situasjoner jeg stort sett håndterer bedre enn far. (Merk, foretrekker, om jeg ikke er tilgjengelig, så er far en god erstatning.) 

Ofte er det sånn at barn er mammadalt i en periode, for så å bli pappadalt, for så å bli mammadalt igjen. Og sånn kan det veksle. (Noen har også perioder der de helst vil være med besteforeldre, fordi foreldrene er så strenge. ) 

Anonymkode: d4cbb...9f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Javel. Da passer ikke jeg som mor ihvertfall. 

Anonymkode: b78b3...c33

Så la vær å få barn. Problem solved.

Hva andre gjør bør ikke bety så mye.

Anonymkode: 44133...6a5

[AnonymBruker]

Jeg har gutter og de like godt forhold til begge. 

Man må jobbe med ett forhold til barna de. Lære de å kjenne. Snakke med de, bry seg om de, og delta på ting de syns er moro (selv om man heller ville gjort noe annet). 

Anonymkode: 47ecd...ecc

[AnonymBruker]

Å få barn er også selvutvikling. En må løse situasjoner en aldri hadde tenkt på og stille opp emosjonelt for barna i glede, sorg og vanskelige situasjoner. En må vise de verden og får da også selv nye perspektiver. Mye slit ja, men også mye glede. 

Som mor er det meg mine barn har foretrukket og fortsatt foretrekker selv om far er god. Eldste er 11 år. Selv har jeg også alltid foretrukket min mor og har et nærmere forhold til enn til far. Handler nok mye om kjemi hvem en kommer nærmest.

Anonymkode: 98be0...d75

[AnonymBruker]

Mitt barn er mest knyttet til meg - elsker også sin far (da hun var liten var han heeelt uinteressant for henne), men helst mamma. 

Jeg har derimot nærmest forhold til min far, men det er nok mest fordi vi har mer lik personlighet. Mye og god kontakt med mamma, og ser henne oftere, men mer dype samtaler med pappa.

Jeg ser ikke mønsteret du beskriver i familiene rundt meg, ikke i det hele tatt.

Anonymkode: e5f2f...2d3