Kan man slutte å være fadder for et barn? Alvorlige problemer..hjelp meg gjerne.

[AnonymBruker]

På ungdomsskolen var jeg toskete nek, opprørsk, drakk, festet, havnet i dårlige miljø med folk som stort sett livnærte seg på drama, baksnakking og drikking. Jeg fikk et alkoholproblem og ville ikke innse det, kunne ikke egentlig. De vennene og folkene var det jeg kjente og hadde, jeg kalte de mine bestevenner. Spesielt hun ene ble jeg venn med som 14åring, det var oss mot dem, oss mot verden. Da hun fikk barn, veldig ung, ble jeg fadder og har vært en stor del av barnets liv i mange år. Vi er nå i 30årene og barnet tidlig i tenårene. Den usunne livsstilen fungerte på mange måter selv om folk fikk barn. Som 24åring opplevde jeg en veldig stygg episode i fylla og endte opp med å innse at jeg trengte å endre livet mitt. Det ble starten på noe skikkelig tøft fordi ingen rundt meg støttet meg. Jeg kom fra en familie med alkoholikere og hadde bestevenner som slet selv. 

Jeg prøvde å få venninnene mine med på det, men for dem ble jeg bare en som ødela morroa. Det har tatt en del år, men samtidig som jeg har fått et annet liv, tatt tak i alle mine problemer, har venninnen min skjøvet meg mer og mer vekk. Hun har baksnakket meg ekstremt og hilser nesten ikke på meg når vi ses. Jeg er invitert til bursdager og feiringer som handler om barnet, men det er bare pga fadderrollen og hun ignorerer meg ellers. Fadderbarnet mitt er heller ikke interessert i noe særlig kontakt med meg, jeg savner det skikkelig o jeg regner med moren har sagt noe..

Jeg synes det er ekstremt leit, jeg er ydmyk og jeg vet hvor jeg kom fra og hvor lett det er å falle her i livet, jeg hoverer ikke og jeg belærer ikke andre hvordan ting skal være. Jeg jobber hardt for å bli en bedre person hver dag, og det har kostet mye smerter og tårer, det gjør vondt å få slengt i ansiktet at jeg tror jeg er noe og bedre enn andre for det er ikke sant.

Så ja.. hvordan hadde dere taklet dette? 

Anonymkode: c102e...76d

[AnonymBruker]

Faddere er det vel "ingen" som tar særlig seriøst i dag med mindre man er veldig kristen. Så hadde jeg vært deg hadde jeg ikke brydd meg så veldig. 

Anonymkode: e6825...6c4

[Kjøttmeisen]

Ta vare på deg selv først. Du er utrolig tøff! Er mektig imponert over at du har klart å komme deg ut av et sånt miljø. 
 Jeg syntes du kan droppe dem, men passe på å vise at du er der for barnet som kanskje selv ønsker en annen fremtid en gang

[AnonymBruker]

Fadder er jo kun noe symbolsk. Ikke juridisk bindene på noen som helst måte. Så at du kutter kontakten skjønner jeg ikke en gang er en problemstilling.

Anonymkode: 35c92...0bc

[Hannabanna]

Da vare på deg selv først. Det beste du kan gjøre for ditt fadderbarn er å være ett godt eksempel, å det innebærer også å ta vare på deg selv og som jeg forstår det, holde seg unna usunne miljøer. Men kanskje du kan gi en beskjed om at døra di alltid er åpen? Hvis fadderbarnet med årene innser at dette ikke er livet han/hun vil leve? 

[Ærligtalt75]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

På ungdomsskolen var jeg toskete nek, opprørsk, drakk, festet, havnet i dårlige miljø med folk som stort sett livnærte seg på drama, baksnakking og drikking. Jeg fikk et alkoholproblem og ville ikke innse det, kunne ikke egentlig. De vennene og folkene var det jeg kjente og hadde, jeg kalte de mine bestevenner. Spesielt hun ene ble jeg venn med som 14åring, det var oss mot dem, oss mot verden. Da hun fikk barn, veldig ung, ble jeg fadder og har vært en stor del av barnets liv i mange år. Vi er nå i 30årene og barnet tidlig i tenårene. Den usunne livsstilen fungerte på mange måter selv om folk fikk barn. Som 24åring opplevde jeg en veldig stygg episode i fylla og endte opp med å innse at jeg trengte å endre livet mitt. Det ble starten på noe skikkelig tøft fordi ingen rundt meg støttet meg. Jeg kom fra en familie med alkoholikere og hadde bestevenner som slet selv. 

Jeg prøvde å få venninnene mine med på det, men for dem ble jeg bare en som ødela morroa. Det har tatt en del år, men samtidig som jeg har fått et annet liv, tatt tak i alle mine problemer, har venninnen min skjøvet meg mer og mer vekk. Hun har baksnakket meg ekstremt og hilser nesten ikke på meg når vi ses. Jeg er invitert til bursdager og feiringer som handler om barnet, men det er bare pga fadderrollen og hun ignorerer meg ellers. Fadderbarnet mitt er heller ikke interessert i noe særlig kontakt med meg, jeg savner det skikkelig o jeg regner med moren har sagt noe..

Jeg synes det er ekstremt leit, jeg er ydmyk og jeg vet hvor jeg kom fra og hvor lett det er å falle her i livet, jeg hoverer ikke og jeg belærer ikke andre hvordan ting skal være. Jeg jobber hardt for å bli en bedre person hver dag, og det har kostet mye smerter og tårer, det gjør vondt å få slengt i ansiktet at jeg tror jeg er noe og bedre enn andre for det er ikke sant.

Så ja.. hvordan hadde dere taklet dette? 

Anonymkode: c102e...76d

Ta kontakt med kirkekontoret, så kan du sikkert få avskrevet deg som fadder, hvis det er det du ønsker, eller ta en ordentlig prat med venninnen din om hvordan du har det.

[AnonymBruker]

Man sier ikke fra seg det å være fadder, bare fordi fadderbarnet ikke har så mye kontakt med deg eller du krangler med mora. Skjerp deg! 

Anonymkode: ddadb...efa

[AnonymBruker]

Bare la være å stille opp til det blåser over. Dropp bursdager og gaver hvismor oppfører seg så dårlig.

Anonymkode: 5f307...e2f

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Man sier ikke fra seg det å være fadder, bare fordi fadderbarnet ikke har så mye kontakt med deg eller du krangler med mora. Skjerp deg! 

Anonymkode: ddadb...efa

Selvsagt kan man det. Fadder-ansvaret er ikke skrevet i stein. Skjerp deg!

Anonymkode: f8dab...10a

[AnonymBruker]

Fadderrollen har ingen praktisk betydning så her behøver du faktisk ikke gjøre noe som helst. Dersom de inviterer deg i feiringer som gjelder barnet er det altså enten fordi de vil ha deg der eller fordi du gir dyre gaver.  

Anonymkode: 9552c...5fb

[3lis3]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

På ungdomsskolen var jeg toskete nek, opprørsk, drakk, festet, havnet i dårlige miljø med folk som stort sett livnærte seg på drama, baksnakking og drikking. Jeg fikk et alkoholproblem og ville ikke innse det, kunne ikke egentlig. De vennene og folkene var det jeg kjente og hadde, jeg kalte de mine bestevenner. Spesielt hun ene ble jeg venn med som 14åring, det var oss mot dem, oss mot verden. Da hun fikk barn, veldig ung, ble jeg fadder og har vært en stor del av barnets liv i mange år. Vi er nå i 30årene og barnet tidlig i tenårene. Den usunne livsstilen fungerte på mange måter selv om folk fikk barn. Som 24åring opplevde jeg en veldig stygg episode i fylla og endte opp med å innse at jeg trengte å endre livet mitt. Det ble starten på noe skikkelig tøft fordi ingen rundt meg støttet meg. Jeg kom fra en familie med alkoholikere og hadde bestevenner som slet selv. 

Jeg prøvde å få venninnene mine med på det, men for dem ble jeg bare en som ødela morroa. Det har tatt en del år, men samtidig som jeg har fått et annet liv, tatt tak i alle mine problemer, har venninnen min skjøvet meg mer og mer vekk. Hun har baksnakket meg ekstremt og hilser nesten ikke på meg når vi ses. Jeg er invitert til bursdager og feiringer som handler om barnet, men det er bare pga fadderrollen og hun ignorerer meg ellers. Fadderbarnet mitt er heller ikke interessert i noe særlig kontakt med meg, jeg savner det skikkelig o jeg regner med moren har sagt noe..

Jeg synes det er ekstremt leit, jeg er ydmyk og jeg vet hvor jeg kom fra og hvor lett det er å falle her i livet, jeg hoverer ikke og jeg belærer ikke andre hvordan ting skal være. Jeg jobber hardt for å bli en bedre person hver dag, og det har kostet mye smerter og tårer, det gjør vondt å få slengt i ansiktet at jeg tror jeg er noe og bedre enn andre for det er ikke sant.

Så ja.. hvordan hadde dere taklet dette? 

Anonymkode: c102e...76d

Selvsagt kan du ikke slutte å være fadder. 
Du har jo lovet gud å hjelpe til med å oppdra barnet i den kristne tro. 
Amen

[AnonymBruker]

Bare slutt å delta på ting. Som fadder er man ikke juridisk bundet til noe, å når de oppfører seg på den måten der så hadde jeg ikke orket å delta i noe som helst. 

Anonymkode: b6f35...346

[AnonymBruker]

Men ungen må da snart være konfirmert hvis du nå er i 30-årene? Det er vanlig å slutte med både bursdager, gaver og julegaver når de blir konfirmert/15 år. Det eneste som står igjen da er en bryllupsinvitasjon, og den kan du jo bare takke nei til. Dessuten er vel kanskje barnet stort nok til å vippse en tohundrelapp når det er bursdag? Vi inviterer ikke faddere på bursdag hit, regner med folk har nok med sitt eget  

Anonymkode: 8ced3...f7d

[GammelKaktus]

I dag så har jo ikke faddere den store rollen uansett og når ting er som de er med mor som ikke kan oppføre seg og et fadderbarn som er uinteressert så er det ikke så mye du kan gjøre.

Men, er det slik at mor ennå lever et utsvevende liv? Er det bekymringsverdige forhold rundt dette fadderbarnet så kan jo det forklare oppførselen. 

[AnonymBruker]

En fadder er kun en som lover å hjelpe å oppdra barna i den kristne tro.. 

Det er ikke juridisk bindende, og har altså kun med kristendom å gjøre. Og tilnærmet lik ingen tar det som noe annet enn å stå og lyge i kirken. 

Anonymkode: 6533b...981

[AnonymBruker]

Jeg har aldri sett den ene fadderen min, så det er ikke en bindende forpliktelse. Det betyr sikkert mye om man er gode venner og er en del av barnets liv. Det er vel heller mer viktig at du kommer deg helt ut av det dårlige miljøet enn at du stiller opp på bursdager til et barn som ikke en gang bryr seg om du er der. Hadde jeg vært deg, så hadde jeg ikke dratt på bursdager osv., og bare sendt gaver til barnet. 

 

 

Anonymkode: b7ee7...deb

[AnonymBruker]

Jeg vil bare presisere at jeg ikke vil si fra mrg fadderrollen fordi jeg ikke vil eller gidder, jeg tenkte mest for da kan de gi den til noen som er der mer og som de er bedre venner med, feks. Slik det er nå så er jeg bedt i bursdager, men da sitter jeg og feks foreldrene til venninna mi sammen, mens hun og venninnene hennes er på kjøkkenet og ler og baksnakker resten, jeg vet fordi det var sånn jeg var og. Jeg har et fint forhold til hennes foreldre faktisk, og de spør meg hvorfor jeg ikke kommer oftere osv. Hun har ikke fortalt dem hvordan det er mellom oss, tydeligvis. Jeg kjøper fine gaver og sender penger, nå i korona tider så har jeg vippset penger og levert kort, ikke en gang fått takk eller noe. 

Jeg tenker at døra mi vil alltid være åpen for det barnet uansett, kan alltids komme til meg. Men at noen som kan være der mer. Det er ikke omsorgssvikt eller sånn, de drikker ikke til hverdags eller er drita over alt, men det er en usunn livstil hvor drama og krangling med folk, mellom foreldrene osv. Jeg vet barnevernet var involvert en gang før og ga rettledning. 

 

Anonymkode: c102e...76d

[AnonymBruker]

De er ikke fulle på hverdager eller sånn full fest rundt barn, men de drikker altså det der "en øl" eller "et glass vin". Var det jeg mente. Verst er jo intriger og drama, samt involverer man noe alkohol i det så blir det eskalert uansett.

Anonymkode: c102e...76d

[AnonymBruker]

Ts igjen, kanskje det ikke er så nøye, som dere her påpeker nei, jeg har vel bare en litt sånn mer seriøs syn på det liksom fadder vær der for barnet og pass på. Kanskje jeg bare skal ikke bry meg.. når jeg ble fadder var venninnen eller "venninnen" veldig opptatt av at jeg alltid måtte være der og støtte, sa jeg var en del av familien osv. I mange år var jeg jo det også, sikkert noe psykisk som bare henger igjen.

Anonymkode: c102e...76d

[Suffragette]

Selvfølgelig er dette opp til deg og det er viktig å ta vare på deg selv i denne situasjonen.

Men min første tanke var hvor heldig det barnet er som har deg.

Du er et veldig positivt forbilde for barnet, særlig om dette barnet opplever mye usunne holdninger til rus.

Kanskje vil barnet og du ha et bedre utgangspunkt for å ha en positiv relasjon når barnet er eldre og kan tenke mer selvstendig? Da er det synd å miste kontakten nå.