Jeg er bitter på foreldrene mine på grunn av oppdragelsen de har gitt meg

[AnonymBruker]

Og jeg ønsker råd og tips til hvordan jeg kan slutte å være det. 

Jeg er i dag en voksen kvinne som dessverre ikke har kommet så langt som jeg skulle ønske. Ikke har jeg utdannelse, men jeg har jobb, og har hatt det i mange år. Akkurat nå er det så vidt jeg fungerer i jobb fordi min mentale helse er ganske dårlig. Men jeg har søkt hjelp, og får det snart. Har gått i terapi før, da i en periode på flere år, og i terapi lærte jeg mye om meg selv og oppveksten min, hva som har forårsaket at jeg er som jeg er i dag og slike ting. 

Den siste tiden merker jeg at jeg legger mye skyld på mine foreldre. Jeg har et dårlig forhold til mat, og jeg vet at spisemønsteret mitt og holdningene til mat og kosthold har jeg fått ifra min mor. Jeg gjør akkurat de samme "feilene" som hun har gjort, og fortsatt gjør i dag. Jeg lider også av fedme, noe foreldrene mine også gjør. Min far var av og på når det kommer til tilstedeværelse i oppveksten, så jeg sitter jo igjen med "daddy issues". Jeg er veldig lite selvstendig, og kan lite selv. Når jeg først vil prøve å gjøre noe selv, blir jeg møtt med "nei lei heller noen til å gjøre det/betal noen for å gjøre det/det der er for vanskelig, du klarer det ikke selv". Min far er av den gamle, konservative typen og han har hjulpet meg med ALT oppigjennom årene, mens i stedet for å hjelpe broren min har han lært broren min hvordan han skal gjøre ting selv. Men jeg har fått puter sydd oppunder armene. Foreldrene mine har også gullmedalje i å sende miksa signaler, det vil si at de kan si "du må betale noen for å få gjort det der, du klarer det ikke selv" samtidig som de sier "du klarer alt du vil". De kan si slike ting rett etter hverandre, det er helt rart. 

Foreldrene mine er overbevist om at de har gitt perfekt barneoppdragelse. Min mor har aldri vært inne på tanken om at hun kanskje har gjort noe feil i oppdragelsen. Hun har vært en god mor, og far har vært en så god far som han kunne blitt tatt i utgangspunkt diverse situasjoner i livet og oppveksten min. Det er MANGE som har hatt det verre enn meg, og da mener jeg mange, men deler av oppdragelsen har satt dype sår i meg, og de har ikke grodd enda. 

Nå er jeg som sagt voksen og jeg kan ta ansvar for ting selv. Men jeg sitter igjen med null selvtillit og tro på at jeg klarer noe som helst alene. Jeg tør ikke prøve nye ting for jeg er så sikker på at jeg skal feile. Det er ingen andre som har tro på meg, så hvordan skal jeg klare det selv? Dårlig selvtillit er den mest sentrale delen av mitt sykdomsbilde, jeg har altså så liten tro på meg selv at jeg noen dager ikke skjønner hvordan jeg holder ut. Hver gang jeg gjør noe hører jeg en stemme som sier "dette duger du ikke til du får det ikke til dette kan du ikke". Om noen sier noe pent til meg eller gi meg et kompliment blir jeg mistenksom, og tror de lyver til meg. Jeg tar aldri til meg fine ord for jeg klarer ikke tro på dem. 

Jeg er til tider så jævla sint på mor og far. Spesielt mor, som har gitt meg et forvridd kroppsbilde og et dårlig forhold til mat. Dette prøver jeg å fikse i voksen alder men det er så utrolig vanskelig. Den svart/hvitt holdningen hun alltid har hatt, den er kjempe giftig. Alle gangene hun har sagt om seg selv at hun er så stygg og feit og det er ikke måte på, til sin datter som ligner på henne. Hun har aldri sagt til meg at JEG er stygg og feit, men hva tror dere en tenåring plukker opp når moren sier sånt om seg selv? 

I voksen alder har jeg også lært å ta litt avstand. Men dessverre kan jeg ikke konfrontere henne, for hun er veldig sensitiv for kritikk, hun blir fort sint og høyrøstet, og går til personangrep på meg når jeg sier til henne at jeg ikke liker at hun sier det og det osv. Jeg er også sensitiv for kritikk (skal tro hvem jeg har lært det fra...), men jeg har lært meg å bite det i meg og ikke gå til personangrep og bli sint på personen som gir meg kritikk. Jeg reflekterer heller over det og svarer med at "så dumt du synes det, jeg skal tenke over det" eller så sier jeg at jeg er enig om jeg er enig. 

Anonymkode: 88c07...280

[AnonymBruker]

Helt ærlig? Jeg mener at du bare må prøve å legge det fra deg. Ingen mennesker er perfekte, ikke foreldre heller - og absolutt alle mennesker kan finne greier de kan skylde på foreldrene sine for. Dette høres typisk ut som sånne ting. Det er dumt at moren din sitt anstrengte forhold har smittet over på deg for eksempel (har akkurat samme erfaring i bagasjen), eller at de har lett for å tenke at "x er for vanskelig" og at du sånn sett kan ha gått glipp av litt mestringsfølelse. 

Men så må man se litt på hva som er intensjonen, hva som er vanlig/uvanlig, og så videre. Det er umulig å aldri trå feil, ha negative personlighetstrekk og vaner som ikke påvirker de du bor med eller oppdrar. Hvis de har gitt deg mat, klær, tak over hodet, brukt massevis av sin tid, energi, penger mm på å gjøre så godt de kan, og ikke minst vært glad i deg, da kommer det ikke mye godt ut av å skylde på dem og eventuelt konfrontere dem, tenker jeg. 

Er for øvrig i ganske lik situasjon, med psykisk sykdom (sannsynligvis sterkt bidratt av oppvekst), men klarer å se at de er glade i meg, intensjonen er som regel god, og de har gjort så godt de kunne under de forutsetningene de hadde. Nå som jeg har barn selv synes jeg tidvis det er overveldende å kjenne på hvor mye dette barnet krever, på alle mulige måter, så jeg har mye mer respekt for hva (de fleste) foreldre faktisk gjør for barna sine. Og har akseptert at jeg sikkert vil feile en gang eller tre, som sannsynligvis gjør at mitt barn en gang i fremtiden vil si "jeg er sånn og sånn, og endte opp med ditt og datt, pga moren/oppveksten min". 

Så, hvis dere er glad i hverandre og ønsker tross alt å ha kontakt - jobb med egne tanker og holdninger, andre får man stort sett ikke gjort så mye med. Er det så ille at du ikke er glad i dem eller får noe positivt ut av kontakten, da er det lov å ta litt avstand. 

Anonymkode: e1689...49a

[AnonymBruker]

Jeg skjønner littegrann av det du opplever, men ikke i den kategorien da. Mor med dårlig selvtillit som smittet over på barna, men vi har vokst ut av det, tatt grep, kommet lenger. For meg har det vært klargjørende å se på hvordan mine foreldres barndom var. Når du skylder på dine foreldre, så husk at de ikke er blanke ark, de har også bører fra sin barndom igjen. I dag har vi nok større mulighet til å få hjelp og til å hjelpe oss selv enn det de hadde før i tiden. 

Tenker du kan ha nytte av en coach/teraput. Ikke en som fokuserer på barndommen din, men en som tar utgangspunkt i her og nå-situasjonen din, og lager en plan for framtida, hjelper deg å komme dit du vil. 

Anonymkode: 3099f...aae

[AnonymBruker]

De fleste foreldre gjør så godt de kan med de evnene og mulighetene de har. De har ikke oppdratt deg slik vel vitende om hvilke negative konsekvenser det ville få senere, de gjorde det fordi de på den tiden oppriktig mente at det var riktig. Nå er du voksen. Du tar dine egne valg og du kan ikke skylde på foreldrene dine for de dårlige valgene du tar nå. Hva tror du at du kommer til å oppnå ved å konfrontere dem? Tror du oppriktig at det kommer til å løse noe som helst? Det aller beste du kan gjøre for deg selv nå er å la fortid være fortid og sørge for å ta gode valg for deg selv framover. Bitterhet er bortkastet og det er bare du som taper på å legge skylden andre steder og ikke komme deg videre. 

Anonymkode: a9990...8ce

[Gjest WhisperingWind]

Du må gi slipp på fortiden. Å være bitter spiser deg bare opp innvendig. Du må tilgi dem så du kan gå videre. 

Tilgivelse handler ikke om at du må gi det til dem eller si det til dem, men tilgi dem i ditt stille sinn så du kan fokusere energien din på noe konstruktivt. 

Så må du se deg i speilet og innse at du er voksen og verden skylder deg ikke en dritt. 

Ønsker du å bli lykkelig må du selv ta ansvar for å bli lykkelig. 

En god måte er å oppsøke psykolog. En objektiv person som kan gi deg de rette verktøyene til å komme deg videre og gi slipp på fortiden. 

Du må sørge, bli sint, akseptere og så gå videre. 

 

Jeg vet alt om jævlig fortid. Jeg burde nok vært død i en rennestein for mange herrens år siden, men jeg nektet å la hat, bitterhet og sinne styre livet mitt. 

Så jeg tok grep. Jeg konfronterte fortiden og ba den dra til helvete. Jeg har bare dette ene livet og jeg skal faen med få det meste og beste ut av det. 

 

[Tradegy]

Husk at foreldre også har vært barn av sine foreldre igjen. Et sted må man sette grenser for hva som er ren brist/svikt og hva som handler om mangel på kunnskap.

Jeg tror personlig du blir mer bitter og mindre løsningsorientert av å grave mer i dette. 

Du oppnår bare dårlige følelser og tanker. Det beste du kan gjøre er å bestemme deg for hva du ikke skal bringe videre til andre. Vær forandringen du selv savnet.

 

❤️

 

[AnonymBruker]

Husk at alle som regel gjør det beste de kan, ut ifra sine forutsetninger.

Anonymkode: 4d5c7...675

[AnonymBruker]

Kan forstå synspunktet ditt sånn som du presenterer det. Samtidig mangler du en dimensjon; og det er hvor dine foreldre kommer fra. Hvilken baggasje de hadde. Hvilken oppdragelseskultur de kom fra. Som regel viderefører man, ubevisst, den oppdragelsen man selv fikk. Som oftest er det ikke i vond mening.
 

Spørsmålet er om det er «behagelig» å skylde på foreldrene dine. Så slipper du å ta ordentlig tak i ditt eget liv. Kan jo være verdt å reflektere over. 

Anonymkode: 2ed5a...782

[got2go]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Kan forstå synspunktet ditt sånn som du presenterer det. Samtidig mangler du en dimensjon; og det er hvor dine foreldre kommer fra. Hvilken baggasje de hadde. Hvilken oppdragelseskultur de kom fra. Som regel viderefører man, ubevisst, den oppdragelsen man selv fikk. Som oftest er det ikke i vond mening.
 

Spørsmålet er om det er «behagelig» å skylde på foreldrene dine. Så slipper du å ta ordentlig tak i ditt eget liv. Kan jo være verdt å reflektere over. 

Anonymkode: 2ed5a...782

Meget bra innlegg! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Spørsmålet er om det er «behagelig» å skylde på foreldrene dine. Så slipper du å ta ordentlig tak i ditt eget liv. Kan jo være verdt å reflektere over. 

Anonymkode: 2ed5a...782

Enig i dette, å finne ytre årsaker er lettere enn å se på seg selv.

Det gagner deg ikke at du er så opphengt i det som har skjedd tidligere. Det kan du ikke gjøre noe med. Det eneste du kan endre er framtida, det er jo der du må legge energien. 

Det hadde sikkert hjulpet deg å prate med noen, og få sortert tanker og fått et annet perspektiv på ting.

Anonymkode: 970de...5f0

[AnonymBruker]

Jeg synes du legger altfor mye skyld på dine foreldre. Broren min også ble tatt med ut for å lære ting, mens jeg fikk for eks hjelp med dekkskifte i alle år. Når faren min døde så ja da betaler jeg for dekkhotell, og er det noe jeg trenger snekker e.l til så betaler jeg for det, aldri har jeg tenkt på at jeg skulle anklage mine foreldre for at jeg ikke har lært det, jeg kan da lære meg det nå, men jeg er ikke interessert og derfor betaler jeg for tjenester. Kostholdet ditt er det også bare du som får gjort noe med. Det hjelper ikke å bære nag.

Anonymkode: 877c4...de0

[VOX]

Etter at en har blitt voksen må en "dessverre" oppdra seg selv, uansett hvordan barndommen ble får du ikke gjort noe med det. Den gode nyheten er at hver eneste dag er en ny mulighet til en ny start. En må finne en måte til å tilgi både seg selv og andre, ikke for at en skal late som at alt var greit men for å kunne gå videre. I stedet for å fokusere over alt som er galt med både deg selv og livet dit, må du prøve å se etter gode ting . En ser som regel klarest det en retter lyset på.  Det trenger ikke være så store ting til å begynne med...kjenn varmen av sola, vinden i håret, fuglesang, blomster i grøfta osv. Ønsker deg en bedre hverdag og lykke til videre.

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Og jeg ønsker råd og tips til hvordan jeg kan slutte å være det. 

Jeg er i dag en voksen kvinne som dessverre ikke har kommet så langt som jeg skulle ønske. Ikke har jeg utdannelse, men jeg har jobb, og har hatt det i mange år. Akkurat nå er det så vidt jeg fungerer i jobb fordi min mentale helse er ganske dårlig. Men jeg har søkt hjelp, og får det snart. Har gått i terapi før, da i en periode på flere år, og i terapi lærte jeg mye om meg selv og oppveksten min, hva som har forårsaket at jeg er som jeg er i dag og slike ting. 

Den siste tiden merker jeg at jeg legger mye skyld på mine foreldre. Jeg har et dårlig forhold til mat, og jeg vet at spisemønsteret mitt og holdningene til mat og kosthold har jeg fått ifra min mor. Jeg gjør akkurat de samme "feilene" som hun har gjort, og fortsatt gjør i dag. Jeg lider også av fedme, noe foreldrene mine også gjør. Min far var av og på når det kommer til tilstedeværelse i oppveksten, så jeg sitter jo igjen med "daddy issues". Jeg er veldig lite selvstendig, og kan lite selv. Når jeg først vil prøve å gjøre noe selv, blir jeg møtt med "nei lei heller noen til å gjøre det/betal noen for å gjøre det/det der er for vanskelig, du klarer det ikke selv". Min far er av den gamle, konservative typen og han har hjulpet meg med ALT oppigjennom årene, mens i stedet for å hjelpe broren min har han lært broren min hvordan han skal gjøre ting selv. Men jeg har fått puter sydd oppunder armene. Foreldrene mine har også gullmedalje i å sende miksa signaler, det vil si at de kan si "du må betale noen for å få gjort det der, du klarer det ikke selv" samtidig som de sier "du klarer alt du vil". De kan si slike ting rett etter hverandre, det er helt rart. 

Foreldrene mine er overbevist om at de har gitt perfekt barneoppdragelse. Min mor har aldri vært inne på tanken om at hun kanskje har gjort noe feil i oppdragelsen. Hun har vært en god mor, og far har vært en så god far som han kunne blitt tatt i utgangspunkt diverse situasjoner i livet og oppveksten min. Det er MANGE som har hatt det verre enn meg, og da mener jeg mange, men deler av oppdragelsen har satt dype sår i meg, og de har ikke grodd enda. 

Nå er jeg som sagt voksen og jeg kan ta ansvar for ting selv. Men jeg sitter igjen med null selvtillit og tro på at jeg klarer noe som helst alene. Jeg tør ikke prøve nye ting for jeg er så sikker på at jeg skal feile. Det er ingen andre som har tro på meg, så hvordan skal jeg klare det selv? Dårlig selvtillit er den mest sentrale delen av mitt sykdomsbilde, jeg har altså så liten tro på meg selv at jeg noen dager ikke skjønner hvordan jeg holder ut. Hver gang jeg gjør noe hører jeg en stemme som sier "dette duger du ikke til du får det ikke til dette kan du ikke". Om noen sier noe pent til meg eller gi meg et kompliment blir jeg mistenksom, og tror de lyver til meg. Jeg tar aldri til meg fine ord for jeg klarer ikke tro på dem. 

Jeg er til tider så jævla sint på mor og far. Spesielt mor, som har gitt meg et forvridd kroppsbilde og et dårlig forhold til mat. Dette prøver jeg å fikse i voksen alder men det er så utrolig vanskelig. Den svart/hvitt holdningen hun alltid har hatt, den er kjempe giftig. Alle gangene hun har sagt om seg selv at hun er så stygg og feit og det er ikke måte på, til sin datter som ligner på henne. Hun har aldri sagt til meg at JEG er stygg og feit, men hva tror dere en tenåring plukker opp når moren sier sånt om seg selv? 

I voksen alder har jeg også lært å ta litt avstand. Men dessverre kan jeg ikke konfrontere henne, for hun er veldig sensitiv for kritikk, hun blir fort sint og høyrøstet, og går til personangrep på meg når jeg sier til henne at jeg ikke liker at hun sier det og det osv. Jeg er også sensitiv for kritikk (skal tro hvem jeg har lært det fra...), men jeg har lært meg å bite det i meg og ikke gå til personangrep og bli sint på personen som gir meg kritikk. Jeg reflekterer heller over det og svarer med at "så dumt du synes det, jeg skal tenke over det" eller så sier jeg at jeg er enig om jeg er enig. 

Anonymkode: 88c07...280

Skjønner at du kanskje er bitter men en av de viktigste tingene du må gjøre nå er å kle av deg offerrollen

[AnonymBruker]

Vært bitter på mine foreldre jeg også pga lite emosjonellstøtte, ble ikke sett eller hørt eller lært noe om følelser. Noe som har gjort at jeg har strevd med følelse, nære relasjoner og det å slippe folk innpå meg. Jeg gikk en lite stund til psykolog som lærte meg, egentlig veldig enkle mentale teknikker på hvordan jeg skal tenke om mine foreldre. For å snu tankene mine til bitterhet -til oppgitt å riste på hode og tenke «stakkars mennesker, de vet ikke bedre de». Det betyr ikke at jeg skal akseptere det som har skjedd og tenke at det var greit eller at jeg hadde gode foreldre, men å tenke at «sånn var det dessverre -men jeg får ikke gjort noe med det som har vært » Det har ihvertfall hjulpet meg til å ikke bruke så mye energi på å tenke på det, men fokusere mer på meg selv, men jeg trengte litt hjelp på veien for å slippe de bitre følelsene. 

Anonymkode: 71af2...aa4

[AnonymBruker]

Jeg forstår egentlig ikke hva du mener ble så feil når du var barn. Du beskriver ganske vage ting som de fleste av oss har opplevd. Foreldre er også mennesker, de har sine feil og mangler. Men har du ikke opplevd verre ting enn dette så har du i grunn fått en god oppdragelse. 
Har du barn selv? Tviler litt på det. Det er vanskelig å være forelder, ingen er perfekte
 

Anonymkode: e8329...16d

[AnonymBruker]

Problemet er kanskje aller mest at du ble sydd puter på under armene? Det meste du ramser opp er innafor normalen. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men alle kommer til et punkt hvor de ser hvor feil endel av oppdragelsen var. Forhåpentligvis blir man møtt på, snakker ut og går videre. Hvis ikke finner man en klok venninne/venn, leser selvutviklingsbøker og går videre. Ihvertfall med de tingene du ramser opp. Jeg vet ikke om det finnes noen som har perfekt oppdragelse?

Anonymkode: 6a145...1dd

[AnonymBruker]

Beklager at jeg er litt direkte - men det beste du kan gjøre nå er å ta ansvar selv. Som mange andre sier - vi er alle resultat av våre foreldre, omgivelser osv, og for de færreste av oss er alt dette perfekt. Noen har dårlige foreldre, noen blir mobbet, noen opplever sykdom.. jeg vil si det du beskriver er ganske normalt, så er det kanskje heller det at du ikke har tatt nok ansvar selv.. de fleste av oss har lært mye av det du nevner etter at vi har flyttet hjemmefra med prøv og feil, og jeg tror det er mange som ikke har masse selvtillit. Så tror du bare må akseptere at du er der du er, og så ta det derfra. Ta utdanning? Eller puss opp litt uten å involvere personer som kommer med negativ tilbakemelding? Det er ihverfall bare du som kan gjøre noe med det. Og bevis at de som tror du ikke kan tar feil! 

Anonymkode: ae189...24e

[Fiffig]

Å legge skylda på andre for alt som er galt i livet sitt som voksen kan bli veldig destruktivt. Det finnes ikke perfekte foreldre. Og det høres ut som du er klar over hva du sliter med, så hvorfor ikke gjøre noe selv? Bryte mønster? I stedet for å gå rundt med en voksende bitterhet som ikke hjelper deg med noe. Bitterhet er gift. Det fører ikke til noe godt. Man må gå videre, man må se fremover, og kanskje også spørre seg, hva godt har de gitt meg? 

[BMF]

Du vet godt selv hva problemene dine er. Du er voksen og selvstendig. Det er kun du som kan stå for endringene dine, og uansett hvem som har «skylden» for hva, så er det du som hver dag står opp og tar de valgene du tar. Hver eneste dag tar du valg. Slutt å skyv feilene dine videre foran deg, og still deg selv til ansvar for dårlige valg. Du må se framover, for det er dit du skal! Slutt å se bakover, for der er det alle dine og andres feil ligger. Du kan ikke gå baklengs gjennom livet. Og slutt å synes synd på deg selv. Det gir deg bare en ekstra knagg du kan henge bortforklaringer på.

[AnonymBruker]

Skjønner mer de som har blitt mishandlet av foreldrene sine, og blitt overlatt til seg selv... 

men du har jo hatt en trygg og god oppvekst. Dine vansker må du fikse selv, ikke foreldrene dine sin feil at du spiser deg tykk. Ditt valg. Hva om du får barn? Og de følger dine mønster? 
 

Anonymkode: e4bd1...665