Sykt usikker, og finner ikke roen i livet!!

[AnonymBruker]

Jeg blir gal! Jeg tenker og tenker hele tiden, og lurer på om andre også har det slik? For meg virker det som de fleste bare lever livene sine og har slått seg til ro med den situasjonen de er i. Mens jeg sitter den ene dagen helt sikker på alt, og den andre dagen (eventuelt uken) helt usikker.

Tankene spinner hele tiden, og jeg blir så utslitt at jeg lurer på om jeg holder på å bli utbrent. Hva vil jeg med livet? Vil jeg virkelig ha den mannen jeg har nå? Vil jeg ha barn snart? Vil jeg jobbe i det yrket jeg jobber? Jeg finner rett og slett ikke meg selv, og vet egentlig ikke hva jeg vil, eller hva jeg vil være!

Jeg har hatt det slik i noen år nå. En dag er jeg sikker på at jeg vil ha samboer og få barn, helst nå så snart som mulig. Mens neste dag sitter jeg i timesvis og føler meg usikker på om han er riktig for meg, eller om jeg heller vil flytte til en by og leve livet før jeg slår meg til ro, eller noe annet, hva som helst.

Er det andre som har det slik? Som ikke finner roen? Som alltid har noe å undre og tenke på, noe som gjør en usikker?

Til informasjon er jeg 26-27 år og kvinne. Hjelp..

Anonymkode: 28cc5...b8c

[AnonymBruker]

Ja, jeg har det veldig likt! Jeg finner liksom ikke ut hvem jeg er og hva jeg vil. Midt oppi det hele har jeg en samboer som viser seg å ha svært få felles verdier med meg. Det er ingen guts å hente der heller. Samtidig så elsker jeg han så å gå fra er uaktuelt. Men jeg føler ikke jeg lever det optimale livet og får småpanikk av det...

Anonymkode: a9e50...b4c

[AnonymBruker]

Hello! 
 

Jeg fyller snart 35. Jeg fikk barn da jeg var 20. Bachelor da jeg var 30, innenfor et yrke jeg ikke trives med. Tok vel den utdanningen bare for å få en utdanning. Jeg er skilt, men gift på ny. Sliter nå i ekteskap nr.2. Håper vi greier å jobbe oss gjennom det. Ønsker meg flere barn, men mannen ønsker det ikke, klokka tikker, og jeg må nok innfinne meg med at det ikke skjer.

Jeg har nå søkt meg inn på en ny utdanning, i en helt annen retning. Jeg har lest meg opp på aksjer, hvordan skape nye/flere inntekter. Jeg føler meg mer selvstendig enn noensinne. 
 

Uavhengig om jeg og mannen holder sammen, så skal jeg greie meg. Jeg holder på å finne meg selv, men det har tatt lang tid.

Skaff deg erfaringer, engasjer deg, sett deg selv først en periode, ikke stress, du er fortsatt ung, du har god tid☺️ 
 

Jeg startet familielivet som veldig ung. Jeg satte alle andre før meg selv. Nå vil jeg prioritere meg selv. Jeg har blitt mer selvsikker, og jeg bryr meg mindre om hva andre måtte tenke om meg.

Anonymkode: b8fb9...28a

[AnonymBruker]

Jeg har det ikke slik, men kjæresten min har det sånn. Jeg skjønner det er vanvittig slitsomt. Det at du føler alle andre har stålkontroll mens du er usikker, bidrar sannsynligvis mer til kaoset. Et lite tips er å anerkjenne at du er en person som ikke har så lett for å se fremover og planlegge, blant annet, vi er alle forskjellige. Mange av de som ser rolige ut, er usikre inni seg. Prøv ut denne testen og les om personlighetstyper, kanskje vil det hjelpe deg til å roe deg på den du er. 
https://www.16personalities.com/no

Et annet lesetips er "Folk med angst" en sorgmunter bok hvor du etter hvert kanskje vil kjenne deg igjen i en av karakterene. 

Lykke til 🧡

Anonymkode: 212f5...72d

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, du er ikke alene ❤️ 

Anonymkode: 8c376...194

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette.

Konsentrerer meg alltid om øyeblikket. At jeg har det bra her og nå. Har jeg det ikke bra, og det vedvarer, så gjør jeg endringer. 

Om tankene begynner å vandre på en mindre konstruktiv måte så drar jeg dem bare til øyeblikket. Som nå. Lunsj i sola, hjemmekontor, tilfredshet. Da er det å tenke på morgendagens møtepresentasjon destruktivt. Hvorfor ødelegge dette fine øyeblikket? 

Hvis jeg tar jobben min har jeg en god karriere, fleksibilitet, trives med kollegaer og oppgaver. Kanskje finnes det noe bedre, men jeg risikerer også noe som er mye verre om jeg gjør endringer. 

Tilsvarende med mannen min. Vi har det bra, det er mye latter og raushet, men også bølgedaler. Men jevnt over veldig bra, så hvorfor gjøre endringer.

Og barn er et rasjonelt menneske aldri klar for, før man får dem og ikke ser for seg livet uten. 

Anonymkode: 6ff7c...ec1

[miSs.]

Samme med meg... Jeg vil så mye, men så vil jeg ingenting likevel😐

[AnonymBruker]

Ja jeg har det slik. Er ei jente på snart 24. Jeg snakker med forskjellige gutter på snap. En jeg bare snakker seksuelt med, en annen som er religiøs og som jeg tenker å ha i framtiden, en annen som bare gir meg komplemanger og en annen igjen jeg bare har fordi.. han er kjekk og vi kanskje kommer til å møtes en gang. Alle bor langt unna.

Og så blir jeg dritlei av de alle sammen og vil bare være for meg selv. Bo hjemme. Fokusere på meg selv.

Helt ærlig så vet jeg ikke om jeg vil ha barn. Du ser jo folk som har barn som fortsatt ikke har funnet seg selv. Men samtidig har jeg lyst på barn fordi jeg vil ha et menneske som alltid er der med meg og som jeg elsker.. men barnet kommer jo ikke til å være bare mitt. Man får styr med barnefar osv oppå det hele. Og man mister sin frihet..

Jeg har konkludert med at jeg liker hunden min best, og moren min. Og meg selv. Og mine egne rutiner og mine egne penger og mine egne valg. Og egentid til å takle mine humørsvigninger og følelser. En mann og barn kommer til å forstyrre hele greia.

Anonymkode: ecf7e...788

[AnonymBruker]

miSs. skrev (5 timer siden):

Samme med meg... Jeg vil så mye, men så vil jeg ingenting likevel😐

Jeg også 😂

Anonymkode: ecf7e...788

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2021 den 22.36):

Jeg blir gal! Jeg tenker og tenker hele tiden, og lurer på om andre også har det slik? For meg virker det som de fleste bare lever livene sine og har slått seg til ro med den situasjonen de er i. Mens jeg sitter den ene dagen helt sikker på alt, og den andre dagen (eventuelt uken) helt usikker.

Tankene spinner hele tiden, og jeg blir så utslitt at jeg lurer på om jeg holder på å bli utbrent. Hva vil jeg med livet? Vil jeg virkelig ha den mannen jeg har nå? Vil jeg ha barn snart? Vil jeg jobbe i det yrket jeg jobber? Jeg finner rett og slett ikke meg selv, og vet egentlig ikke hva jeg vil, eller hva jeg vil være!

Jeg har hatt det slik i noen år nå. En dag er jeg sikker på at jeg vil ha samboer og få barn, helst nå så snart som mulig. Mens neste dag sitter jeg i timesvis og føler meg usikker på om han er riktig for meg, eller om jeg heller vil flytte til en by og leve livet før jeg slår meg til ro, eller noe annet, hva som helst.

Er det andre som har det slik? Som ikke finner roen? Som alltid har noe å undre og tenke på, noe som gjør en usikker?

Til informasjon er jeg 26-27 år og kvinne. Hjelp..

Anonymkode: 28cc5...b8c

Det er mange som har det sånn, inkludert et par av mine ekser. Veldig slitsomt når de sier de vet hva de vil men neste uka vil noe helt anna. Jeg må jo kunne stole på om noen vil ha barn med meg feks, og ikke sier nei etter at spiralen er ute. 

Kjæresten min nå er ikke SÅÅÅ vinglete, men likevel ikke særlig til å planlegge. Jeg har vent meg til at han fyker rundt omkring, han finner jo ut av ting til slutt. Jeg er veldig planlegger av meg, og så lenge jeg ikke krever av ham at han skal planlegge (men sier hvilke verdier jeg setter pris på), funker ting fint mellom oss. 

Anonymkode: 24d9a...c3e

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat som deg, men vet ikke hvorfor ! 

Jeg er 26, og i løpet av det siste året har jeg:

Kjøpt meg to katter (jeg er egentlig et hunde-menneske) , kjøpt meg nytt hus som trenger masse oppussing, kjøpt meg ny bil, sagt opp min faste jobb og begynt å studere bachelor nummer to midt i en pandemi (jepp, dette er galskap), holdt på å slå opp med samboeren flere ganger (men utrolig nok er vi enda sammen etter 3 år) osv osv.

Jeg får liksom aldri ro i sjelen. Det må skje noe nytt hele tiden. Det er veldig slitsom samtidig som det på en måte får meg framover i livet.

Min samboer får aldri ut fingeren. Hadde det vært opp til han, så hadde vi trolig ikke bodd sammen enda engang.

Mens jeg bestemmer meg for at jeg ikke trives i leiligheten og på under en uke har jeg kjøpt et hus 😳

Anonymkode: d0218...b4d

[Gjest FemaleFuryFancies]

Slettet av bruker.

Endret 1. september 2021 av FemaleFuryFancies
Typo

[AnonymBruker]

Mange har det slik. Mange valg skal tas. Noen ganger skjer ting, og valgene blir tatt for oss. Av og til et det "lettere", fordi da slipper vi å ta de store avgjørelsene. Du er ikke alene om dette, og det skjer i alle aldre. 

Anonymkode: 361a2...155

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn nå. Mangler fullstendig retning. Falt ut av alle gode rutiner + jobb, er syk og aner ikke om/når jeg blir bedre. Hadde mann og hus tidlig i livet, men nå vet jeg ikke hva jeg vil lenger. Har vært singel et par år og datet litt.

Vet at jeg må begynne å trene igjen, men som (foreløpig) sengeliggende i flere år så virker alt håpløst. Er ikke deprimert, men identiteten min har alltid vært knyttet til jobb og trening, samt partner.

Nå er jeg bare helt i limbo. Aner ingenting om fremtiden, finner ikke løsninger, klarer ikke ta tak selv om jeg vil, aner ikke hva jeg evt vil klare å jobbe med hvis det skulle bli aktuelt igjen - livet er snudd på hodet og jeg som egentlig er veldig omstillingsdyktig aner ikke hva jeg verken kan, skal eller vil. Hodet kverner konstant uten at det kommer noe fornuftig. Vingler som fy. Ene dagen er alt på topp og jeg lager planer, neste ligger jeg i sengen. Tror det er rimelig vanskelig å forholde seg til meg og jeg merker at jeg blir selvopptatt og ikke orker andre sine problemer oppå mine egne.

Lurer på hvem jeg egentlig er, nå når de ytre tingene er borte.

Anonymkode: 8bf3c...e43