Alenetid; Hvordan finne en balanse

[AnonymBruker]

Jeg trenger sårt råd fra dere og håper noen tar seg tid til å lese og besvare..

Jeg er i en situasjon hvor samboer over 2 år plutselig har uttrykt et stort behov for alenetid. Altså helt alene i leiligheten i 1 uke+. Han har alltid hatt behov for å være litt alene, men virket fornøyd med å få game med kompiser kveld/natt og å ha leiligheten for seg selv når jeg jobber (12-timers skift, døgnet rundt).

De siste månedene har han fått ny jobb med mye ansvar og hjemme driver han med full oppussing. Jeg tror han brenner lyset i begge ender, og han virker sliten og ulykkelig. Utrykker plutselig at han har mistet piffen til alt, og at han føler alt fra bosted til forhold er feil.

Han vet ikke hvorfor han plutselig føler et ekstremt behov for å være alene og ikke ha noen å forholde seg til, han vet heller ikke hvor lenge det vil vare eller hva jeg kan gjøre for han. Jeg er ingen slitsom partner og forventer ikke at han skal være med meg 24/7, men selv føler han at forholdet forhindrer han i å gjøre alt han skal (oppussing, trening, spise en enkel middag helt alene, bare surre med egne ting, osv). Han sier han håper det blir bedre med en større bolig og to stuer slik at vi slipper å sitte oppå hverandre, men han vet ikke.

Jeg har prøvd å møte hans behov og vært borte i 1 uke nå, og det synes han var ekstremt deilig. Samtidig var det visst godt å få meg tilbake. Han vil ikke gjøre det slutt, men er redd for at han ikke er skapt til å være en samboer. Likevel kan jeg ikke flykte leiligheten hver gang han får akutt behov for å være alene i lengre perioder..

Forumposten jeg har linket til under ga meg bedre forståelse for hvordan min samboer trolig har det. Det er tydeligvis ganske vanlig med et stort behov for alenetid, men hvordan løser dere dette? Hva må både jeg og han gjøre for å finne en balanse begge trives med? 

Jeg er trist, rådvill og desperat etter å få høre hvordan andre med et stort behov for alenetid løser samboer-livet 😔

 

Anonymkode: 057eb...1c9

[AnonymBruker]

Jeg er som din kjæreste og mitt beste råd er å vurdere å være særboere. Ellers kan det kanskje være vanskelig å unngå at han føler seg kvalt.  Spørsmålet er om det er kun en fase eller om dette er hans permanente behov.

Anonymkode: c1731...692

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg er som din kjæreste og mitt beste råd er å vurdere å være særboere. Ellers kan det kanskje være vanskelig å unngå at han føler seg kvalt.  Spørsmålet er om det er kun en fase eller om dette er hans permanente behov.

Anonymkode: c1731...692

HI her.

Takk for svar. Å være særboer er ikke aktuelt da jeg ønsker et samliv med partneren og etterhvert barn. Skulle dette være eneste løsning som tilfredsstiller hans behov, ender det i brudd.. 😔 Jeg ønsker jo gjerne å høre fra andre om hvordan de løser lignende situasjon, alle med behov for alenetid er vel ikke særboere..? 

 

Anonymkode: 057eb...1c9

[AnonymBruker]

Jeg er særboer på fjerde året snart. Fungerer ypperlig for min del, kanskje ikke like godt for han. Jeg trenger alenetiden min i 5 dager i strekk. I love it. Den dagen vi kanskje flytter sammen, er jeg engstelig for å føle meg kvalt. Vi har begge ganske voksne barn på hver vår kant. 

Anonymkode: 7193d...08a

[AnonymBruker]

Vi er særboere for å sørge for at vi begge, men spesielt han, får den alenetiden som er nødvendig. For meg var det en avveining i starten, om jeg kunne se for meg et liv der jeg aldri blir samboer, men vi har et veldig fint forhold og dette fungerer godt for oss. 

Forskjellen fra ditt forhold er at vi ikke skal ha barn. Det ville jo endret alt, og da hadde ikke særboerskap fungert. Du må nok ta en ordentlig prat med samboeren din om hvordan han ser for seg livet når dere får barn. Han kan ikke kreve alenetid på samme måte da, og presset på tiden dere er sammen blir bare større. 

Anonymkode: e8c34...d74

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er særboer på fjerde året snart. Fungerer ypperlig for min del, kanskje ikke like godt for han. Jeg trenger alenetiden min i 5 dager i strekk. I love it. Den dagen vi kanskje flytter sammen, er jeg engstelig for å føle meg kvalt. Vi har begge ganske voksne barn på hver vår kant. 

Anonymkode: 7193d...08a

Dere har voksne barn på hver deres kant, da er særbo kanskje det aller mest vanlige og vil fungere ypperlig. Sånn er det for meg også.

Å være særbo, relativt ung og med felles barn er ... sært, og vil trolig ikke gå veldig bra for barna. Det vil være som å ha skilte foreldre. Jeg vil foreslå for TS at hun finner en annen, som er mer villig til å investere i et forhold, og som også er voksen nok til å ta ansvar for barn.

Anonymkode: cb206...0de

[AnonymBruker]

Vanskelig dette her med alenetid..jeg kunne selv tenke meg en kveld i mnd og ble slaktet for dette i en annen tråd for en stund siden (type: hvorfor er du sammen med noen hvis du vil være alene da??). Mange forstår ikke dette behovet og mange har det ikke. Jeg er selv sammen med en klistremerkemann og det er litt slitsomt at han ikke forstår dette behovet. Men en uke om gangen er veldig spesielt, hvordan tenker han at det skal fungere jevnlig med barn? Kanskje dere kunne avtalt en uke i året og en helg i mnd og en kveld i uka som alenetid? Alt kan jo gå, men med barn inne i bildet (i framtiden i det minste) tror jeg det blir slitsomt og vanskelig med mer enn det.  

Anonymkode: 808d2...3c5

[AnonymBruker]

Hvis dette er et permanent behov hos han, så kommer han nok til å føle seg fullstendig kvalt om dere får barn. (Da er selv alenetid på do i 5 minutter en umulighet til tider.) 

Anonymkode: 8c09f...8af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vanskelig dette her med alenetid..jeg kunne selv tenke meg en kveld i mnd og ble slaktet for dette i en annen tråd for en stund siden (type: hvorfor er du sammen med noen hvis du vil være alene da??). Mange forstår ikke dette behovet og mange har det ikke. Jeg er selv sammen med en klistremerkemann og det er litt slitsomt at han ikke forstår dette behovet. Men en uke om gangen er veldig spesielt, hvordan tenker han at det skal fungere jevnlig med barn? Kanskje dere kunne avtalt en uke i året og en helg i mnd og en kveld i uka som alenetid? Alt kan jo gå, men med barn inne i bildet (i framtiden i det minste) tror jeg det blir slitsomt og vanskelig med mer enn det.  

Anonymkode: 808d2...3c5

Ble du slaktet for å ønske en kveld i måneden?? Shit, jeg klarer meg ikke uten i alle fall en kveld i uken.

Anonymkode: e8c34...d74

[AnonymBruker]

Du må snakke med ham om han ønsker familie og barn....det høres ikke ut som det er noe for ham.

Hvor skal i så fall ungene sendes når behovet melder seg?

Anonymkode: 81290...323

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

HI her.

Takk for svar. Å være særboer er ikke aktuelt da jeg ønsker et samliv med partneren og etterhvert barn. Skulle dette være eneste løsning som tilfredsstiller hans behov, ender det i brudd.. 😔 Jeg ønsker jo gjerne å høre fra andre om hvordan de løser lignende situasjon, alle med behov for alenetid er vel ikke særboere..? 

 

Anonymkode: 057eb...1c9

Særboerskap kan da fint være samliv. Være sammen en uke og hver for seg en uke f.eks. Det føles som et samliv for meg.

Anonymkode: df983...d56

[AnonymBruker]

Om han ønsker å være alene en uke, så er det ihvertfall ikke DU som må ut av huset! Da må han i såfall ordne seg en hybel eller et hotellrom. Og det fungerer jo ikke om dere får barn, og etterlate deg med alt ansvaret

(har ikke erfaring med dette selv. Er bare innom tråden og synser)

Anonymkode: 0d42a...1ce

[AnonymBruker]

HI her.

Tusen takk for alle svar, jeg ser selv at dette lover dårlig.. Synes likevel det er vanskelig å akseptere, og jeg blir så forvirret over oppførselen hans. Han vil ikke gjøre det slutt, men sier han ønsker å være singel og alene. Han sier at han elsker meg, men sier at han har det helt fint uten meg..

Er det virkelig normalt at man har det helt fint uten kjæresten sin ved et brudd? Kan noen prøve å forklare hva som foregår i hodet hans..? Jeg blir bare mer og mer knust og forvirret 😔

Anonymkode: 057eb...1c9

[L'amie]

Det høres ut som endringer mtp. jobb og oppussing sliter han ut, selv om han ikke forstår det selv. Jeg sliter med å slappe av hjemme når det er kaos. Kan dere tilrettelegge slik at han kan få en pustepause innimellom? Jeg vedder på at det som skal til er litt tilrettelegging inntil oppussingen er ferdig, og tror ikke dere trenger å revurdere hele samboerskapet og forholdet. Det er dumt å ta slike avgjørelser i perioder man er sliten pga. andre ting sånn som jobb og oppussing.

Endret 6. mai 2021 av L'amie

[AnonymBruker]

L'amie skrev (Akkurat nå):

Det høres ut som endringer mtp. jobb og oppussing sliter han ut, selv om han ikke forstår det selv. Jeg sliter med å slappe av hjemme når det er kaos. Kan dere tilrettelegge slik at han kan få en pustepause innimellom? Jeg vedder på det som skal til er litt tilrettelegging inntil oppussingen er ferdig, og tror ikke dere trenger å revurdere hele samboerskapet og forholdet. Det er dumt å ta slike avgjørelser i perioder man er sliten pga. andre ting sånn som jobb og oppussing.

HI her.

Takk for svar. Jeg har tenkt tanken, men som nevnt i forrige post er han veldig usikker selv.. Han vil ikke gjøre det slutt, men sier han ønsker å være singel og alene. Han sier at han elsker meg, men sier at han har det helt fint uten meg..

Hva skjer.. Hva vil han.. Hva skal jeg tro.. Han sier selv at han er redd han aldri blir tilfreds i forholdet, men vil samtidig ikke gjøre det slutt enda.. Han vil se om det blir bedre med mer alenetid som vi har avtalt - men han svinger veldig i hva han sier og føler..

Anonymkode: 057eb...1c9

[L'amie]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

HI her.

Takk for svar. Jeg har tenkt tanken, men som nevnt i forrige post er han veldig usikker selv.. Han vil ikke gjøre det slutt, men sier han ønsker å være singel og alene. Han sier at han elsker meg, men sier at han har det helt fint uten meg..

Hva skjer.. Hva vil han.. Hva skal jeg tro.. Han sier selv at han er redd han aldri blir tilfreds i forholdet, men vil samtidig ikke gjøre det slutt enda.. Han vil se om det blir bedre med mer alenetid som vi har avtalt - men han svinger veldig i hva han sier og føler..

Anonymkode: 057eb...1c9

Hvordan var forholdet før jobbsituasjonen endret seg og dere begynte med oppussing? 

[AnonymBruker]

L'amie skrev (1 minutt siden):

Hvordan var forholdet før jobbsituasjonen endret seg og dere begynte med oppussing? 

HI her.

Totalt sett veldig bra med alt annet enn krangling. I fjor hadde vi en del krangler over uakseptable ting han hadde gjort i sitt tidligere forhold, som gjorde meg usikker for at han skulle gjøre i mitt forhold. I høst endte vi nesten i brudd grunnet kranglingen, men han valgte å gi forholdet et nytt forsøk mot at kranglingen opphørte.

Det har den gjort, jeg har jobbet ekstremt med meg selv og trodde virkelig vi hadde det veldig bra. Han har ikke uttrykt annet før det plutselig smalt som nevnt i første post. Samme dag som alt kom frem, linket han meg et hus til salgs bare èn time tidligere..

Jeg var og er sjokket. Og enda mer usikker på hva mannen føler og vil for hver dag som går..

Anonymkode: 057eb...1c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

HI her.

Tusen takk for alle svar, jeg ser selv at dette lover dårlig.. Synes likevel det er vanskelig å akseptere, og jeg blir så forvirret over oppførselen hans. Han vil ikke gjøre det slutt, men sier han ønsker å være singel og alene. Han sier at han elsker meg, men sier at han har det helt fint uten meg..

Er det virkelig normalt at man har det helt fint uten kjæresten sin ved et brudd? Kan noen prøve å forklare hva som foregår i hodet hans..? Jeg blir bare mer og mer knust og forvirret 😔

Anonymkode: 057eb...1c9

Jeg tror det er mer sannsynlig at det du sier om å brenne lyset i begge ender er riktig. Mer enn at han ikke vil være sammen med deg. Å ha behov for alenetid i lengre tid, kan være et "rop om fred". Det er for mye, på jobb, med oppussing osv. Og når han kanskje føler du "krever" litt av ham også, så blir du den "letteste" å ta avstand fra. I "krever" legger jeg ikke at du faktisk er krevende. Men det _føles_krevende f.eks å holde en samtale, være med på ditt og datt osv, når man virkelig har behov for stillhet, ro og fred. Og at du er "lettest" å ta avstand fra vil si at jobben _må_ man forholde seg til. Men deg er det lettere å si "jeg trenger å puste litt" til. Jeg vet ikke om du skjønner hva jeg mener..? 

Jeg har hatt det likedan som din kjæreste, og jeg tenker du gjør lurt i å ta en skikkelig prat om nå-situasjonen. Da mener jeg ikke om dere som kjærester, men om han har det bra. Se om det finnes andre løsninger enn at dere ikke sees på en uke. 

Og jeg tror også mye vil løse seg når dere får større plass. Man har forskjellig behov for å være alene, og om han får et rom å gjemme seg bort på, kan det hjelpe veldig mye. 

Ikke se svart på det. Jeg tror det ordner seg, bare dere finner en løsning som passer for dere. 

Anonymkode: e02c9...f79

[regine]

For meg høres det ut som han vil ha både i pose og sekk, han vil både være single men samtidig ha deg på gress, så han kan være kjæreste når det passer han. 

Ikke bra - og jeg hadde iallfall ikke orket å levd på den måten over noe særlig tid. Du er jo allerede forvirret og usikker og jeg tror du - for din egen del - må fortelle han i klartekst at han ikke kan holde på med sånn vingling. 

Tror det med alenetid mest er en unnskyldning - og forøvrig er det jo han som burde bære byrdene ved det, ikke at du må forsvinne fra ditt eget hjem i uker fordi han skal få alenetid. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tror det er mer sannsynlig at det du sier om å brenne lyset i begge ender er riktig. Mer enn at han ikke vil være sammen med deg. Å ha behov for alenetid i lengre tid, kan være et "rop om fred". Det er for mye, på jobb, med oppussing osv. Og når han kanskje føler du "krever" litt av ham også, så blir du den "letteste" å ta avstand fra. I "krever" legger jeg ikke at du faktisk er krevende. Men det _føles_krevende f.eks å holde en samtale, være med på ditt og datt osv, når man virkelig har behov for stillhet, ro og fred. Og at du er "lettest" å ta avstand fra vil si at jobben _må_ man forholde seg til. Men deg er det lettere å si "jeg trenger å puste litt" til. Jeg vet ikke om du skjønner hva jeg mener..? 

Jeg har hatt det likedan som din kjæreste, og jeg tenker du gjør lurt i å ta en skikkelig prat om nå-situasjonen. Da mener jeg ikke om dere som kjærester, men om han har det bra. Se om det finnes andre løsninger enn at dere ikke sees på en uke. 

Og jeg tror også mye vil løse seg når dere får større plass. Man har forskjellig behov for å være alene, og om han får et rom å gjemme seg bort på, kan det hjelpe veldig mye. 

Ikke se svart på det. Jeg tror det ordner seg, bare dere finner en løsning som passer for dere. 

Anonymkode: e02c9...f79

Støtter alt dette! Slik har det vært for meg tidligere. Det føles som om det begynner å koke over og da kan hver minste ting få meg til å føle meg kvalt. Så tar jeg avstand fra alt jeg kan, men jobben er jo selvsagt noe man må forholde seg til, og kanskje tar det alt overskuddet man har.. Da er det ikke noe igjen for å fore et forhold før man får ladet opp.

Anonymkode: c1731...692