Samlivsbrudd..

[AnonymBruker]

Jeg hater livet mitt etter samlivsbruddet. Fordi samvittigheten ovenfor barna spiser meg opp.

Vi har hatt et såkalt fint brudd. Vi har hele tiden satt barna først, aldri kranglet, bevisst på hvordan vi snakker om hverandre, samarbeider bra, har like regler, å de vet vi snakker sammen om oppdragelse osv.

Vi svelger nok en del kameler begge to (det var jo en grunn til bruddet), men vi er utrolig bevisste på at dette ikke skal gå mer utover barna enn det allerede har gjort.

Ingen av oss har noen ny partnere, så de er ikke introdusert for noen nye. Vi lytter til de, men det er vi voksne som bestemmer, men vi lytter til barna våre. Snakker om følelser, også de vanskelige.

Så jeg føler virkelig at vi gjør det vi kan for barna i en allerede krevende situasjon. Allikevel er det så vondt..

Bruddet skjedde for 2 år siden. Å jeg har det verre enn noen gang. Ikke fordi jeg savner eksen. Men fordi jeg har så dårlig samvittighet ovenfor at barna skulle oppleve dette. Det spiser meg opp. 

Hvordan skal jeg klare å leve ordentlig igjen.. Tror jeg har gått på en smell å blitt deprimert i hele prosessen også.. 😓 Jeg ville jo bare ha et familieliv.

Noen flere her som har det vanskelig etter brudd? Hvordan klarte du å omstille deg, å skape et godt liv for deg selv igjen?

Anonymkode: d383e...c22

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon selv, "bare" 8 mnd siden bruddet her. På noen måter synes jeg det blir verre og tøffere, mens en del av meg heldigvis klarer å se fremover og at jeg skal skape et godt liv for ungene mine selv om det blir to hjem. Det er som du også sier, utrolig tungt at familielivet ikke ble som man trodde det skulle bli. Jeg som var så glad for at ungene mine skulle vokse opp med mamma og pappa i ett hjem, og så ble det ikke slik likevel. Det gjør det ikke lettere at jeg overhodet ikke ønsket noe brudd og at far allerede har hatt en dame noen måneder.. 

Jeg tror det handler om å godta at livet har tatt en annen retning og finne noe å se fremover mot, i sitt eget liv. Det er kjempetøft og jeg har ikke oppskriften, men vit at du ikke er alene om å navigere i nytt landskap og kjenne på en sorg. Har du venninner og familie å snakke med? For meg hjelper det litt å se en venninne som har vært gjennom samme løypa, nå har blitt veldig lykkelig og får ting til å fungere med eget liv. 

Anonymkode: 3ec12...031

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Trist å lese din historie også. Men godt du ser noen lyspunkter. Samt har ei venninne som har gått gjennom det samme. Det er godt med erfaringer.

Jeg har også noen lyse dager, har ikke bare tunge dager, heldigvis! 

Har god støtte i familie og venner, så kan prate med de. Men har ingen familie i umiddelbar nærhet, så det er litt ensomt. Bor på hans hjemplass.

Anonymkode: d383e...c22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for svar!

Trist å lese din historie også. Men godt du ser noen lyspunkter. Samt har ei venninne som har gått gjennom det samme. Det er godt med erfaringer.

Jeg har også noen lyse dager, har ikke bare tunge dager, heldigvis! 

Har god støtte i familie og venner, så kan prate med de. Men har ingen familie i umiddelbar nærhet, så det er litt ensomt. Bor på hans hjemplass.

Anonymkode: d383e...c22

Samme her, bor også på hans hjemplass.. Det gjør ikke ting så mye lettere nei 

Anonymkode: 1a941...164

[Gjest Acer]

Barna er vel ofte de største taperene under eit samlivsbrudd, og de føler presset å skal vera mest muleg nøytral  når foreldre velger å avslutte forholdet.    Har etterhvert sett mange skilsmisser, og  der konsekvensen  er blitt en splittet familie, og familibånd er blitt kuttet tvert av.    Mange fine bustader, og barndomshjem er blitt lagt utfor salg, og barna blir ein kasteball mellom foreldrene.   

 

[AnonymBruker]

Skybe skrev (28 minutter siden):

Barna er vel ofte de største taperene under eit samlivsbrudd, og de føler presset å skal vera mest muleg nøytral  når foreldre velger å avslutte forholdet.    Har etterhvert sett mange skilsmisser, og  der konsekvensen  er blitt en splittet familie, og familibånd er blitt kuttet tvert av.    Mange fine bustader, og barndomshjem er blitt lagt utfor salg, og barna blir ein kasteball mellom foreldrene.   

 

Eh... ja, det er vel nettopp det som gjør at jeg har det så vondt. Men bruddet er et faktum, å vi gjør så godt vi kan. 

Hva godt følte du at du bidro med? Det der var en særdeles lite konstruktiv mld. Jeg håper virkelig ikke du møter andre med slikt når de har det vanskelig. 

Anonymkode: d383e...c22

[AnonymBruker]

Er det aktuelt å gå på date med eksen? Jeg har etterhvert hørt om mange som får det til å fungere andre gang, etter litt tid fra hverandre. 

Sorgen over familien kommer nok dessverre til å vare en stund, jeg tror det beste du kan gjøre er å akseptere at sorgen er der. Men likevel se etter lyspunkter i livet. Tenn et stearinlys til frokost, gå en tur og lukt på våren og hør på fuglekvitter. Prøv å finne enkle små ting å være takknemlig over, som ikke har med bruddet eller familien å gjøre. Vet det er vanskelig når alt er tungt, men det å senke kravene for hva som kan være en fin opplevelse pleier alltid å hjelpe meg når jeg har tunge perioder. 

Anonymkode: 7d6c8...c2a

[AnonymBruker]

Skybe skrev (3 timer siden):

Barna er vel ofte de største taperene under eit samlivsbrudd, og de føler presset å skal vera mest muleg nøytral  når foreldre velger å avslutte forholdet.    Har etterhvert sett mange skilsmisser, og  der konsekvensen  er blitt en splittet familie, og familibånd er blitt kuttet tvert av.    Mange fine bustader, og barndomshjem er blitt lagt utfor salg, og barna blir ein kasteball mellom foreldrene.   

 

Det kan ikke være enkelt å bo i en bag. Og jeg sverget at mine barn aldri skulle oppleve det. Derfor godtok jeg psykisk vold fra min eksmann til jeg ble forlatt for en annen kvinne. I ettertid innså jeg at jeg som barn egentlig lærte av mamma at det var greit å godta psykisk vold. For pappa behandlet mamma slik også. Han kalte henne dum og feit og sa mange stygge ting til henne. Det rette hadde egentlig vært at hun hadde stått opp for seg selv og vist at det ikke var greit. Og at jeg kanskje ble skilsmissebarn. Kanskje jeg da ikke hadde funnet meg i å bli behandlet på den måten. Kanskje jeg ikke hadde følt meg hjemme i det forholdet. Ikke alle forhold bør reddes. Selv om det er barn med i bildet. Selv ikke med terapi. Det lå nok dypt inn i personligheten til pappa, så det hadde nok ikke hjulpet å "snakke om det". Selv om et valg er vondt, så betyr det ikke at det ikke er det rette valget. Og det virker som dere i startinnlegget virkelig prøver å gjøre det beste ut av det ❤️

Anonymkode: fa1f0...91f

[AnonymBruker]

Hei,

Livet vil ordne seg, selv om det er tungt. 

Noen ganger lurer jeg på hvorfor man tror at akkurat sitt eget forhold skal holde? At akkurat "jeg" ikke kommer til å ende opp skilt? Det blir jo som regel slik for over halvparten..

Anonymkode: 05996...541