Mas om å bli båret

[AnonymBruker]

Vi har en treåring som er veldig flink til å gå langt. De i barnehagen kommenterer at de er helt overgitt over hvordan han trasker ivei, og absolutt ikke skal sitte i vogn. Besteforeldrene også. Når han går med bare meg, går han også uten å mukke.

Men i det pappaen er med.. bæær meg, bæææærbææærbææææææærrrr!!!! Og nedsmeltning og vræling og prøver klatre oppover mannen. Både når det er bare de to, og når vi skal prøve gå noe sted som familie. 

Det er en kvielse å prøve å gå noe sted når det er sånn..

Han er alt for tung å bære på, og så er jo litt av poenget ofte at han skal få mosjon og sånt..

Hva gjør man i sånne situasjoner? Vi kommer oss ikke videre uten å gi etter og bære.. ved annen trass bare lar vi  ham rase, og gir ikke etter. Men her strander vi liksom ute, og det å bli båret er akkurat det han vil, så da blir det å gi ham viljen sin. 

Anonymkode: 29b72...b64

[AnonymBruker]

Si klart i fra før dere går at pappa ikke kommer til å bære han. At han får bli så sur som han bare ønsker men dere vil si nei. 

Begynner han sånn får dere bare sette dere ned og slappe av. Si at dere venter til han roer seg ned og så kan dere gå. 

Anonymkode: 95cd2...f53

[AnonymBruker]

Herlighet han er 3 år, klart han kan bæres litt

Anonymkode: 06a08...9c6

[Hactar]

Det kan jo høres ut som at pappaen trenger mer trening i å være konsekvent? For hver gang dere gir etter, blir han mer utholdende i sine protester. Han erfarer at det virker, og samtidig er dette noe han helt tydelig forventer når far er med, så han blir vel gjerne opprørt over at dette plutselig skal krangles på? Og så bæres han likevel, men så neste gang sier dere nei igjen, for å gi etter. Det blir jo veldig uforutsigbart for en liten tass. 

Det kan virke som denne tursituasjonen har låst seg en del, og det kan være vanskelig å sette hardt mot hardt når dere faktisk må videre. Kanskje far kan øve på grensesetting og stå i protester i situasjoner hvor det er lettere å holde på et nei. Heller på vei ut på tur enn på vei hjem, for eksempel. Sørg for at det er en uviktig tur, og ta tiden til hjelp. Vis gjerne forståelse for frustrasjonen, men gi ikke etter. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Si klart i fra før dere går at pappa ikke kommer til å bære han. At han får bli så sur som han bare ønsker men dere vil si nei. 

Begynner han sånn får dere bare sette dere ned og slappe av. Si at dere venter til han roer seg ned og så kan dere gå. 

Anonymkode: 95cd2...f53

Vi har sagt klart ifra. Problemet er at det ikke virker.

Vi har et barn til, og vi kan ikke alltid bare sette oss ned.. minsten blir kald, sulten, trenger ny bleie, vi skal gjerne rekke noe senere,  osv...

Anonymkode: 29b72...b64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Herlighet han er 3 år, klart han kan bæres litt

Anonymkode: 06a08...9c6

Han kan bæres litt, ja. Problemet er at det ikke er snakk om litt. Han kan klikke hundre meter fra parkeringsplassen, og ville bli båret hele veien. Han veier 17 kg, og skal bæres i armen, frempå kroppen... det er drittungt over tid, og alvorlig talt, vi gidder ikke. Ikke når vi VET det ikke er fordi han er sliten. 

Anonymkode: 29b72...b64

[AnonymBruker]

Hactar skrev (1 time siden):

Det kan jo høres ut som at pappaen trenger mer trening i å være konsekvent? For hver gang dere gir etter, blir han mer utholdende i sine protester. Han erfarer at det virker, og samtidig er dette noe han helt tydelig forventer når far er med, så han blir vel gjerne opprørt over at dette plutselig skal krangles på? Og så bæres han likevel, men så neste gang sier dere nei igjen, for å gi etter. Det blir jo veldig uforutsigbart for en liten tass. 

Det kan virke som denne tursituasjonen har låst seg en del, og det kan være vanskelig å sette hardt mot hardt når dere faktisk må videre. Kanskje far kan øve på grensesetting og stå i protester i situasjoner hvor det er lettere å holde på et nei. Heller på vei ut på tur enn på vei hjem, for eksempel. Sørg for at det er en uviktig tur, og ta tiden til hjelp. Vis gjerne forståelse for frustrasjonen, men gi ikke etter. 

Men det er nettopp det som er problemet.. vi har ikke hele dagen. Vi har et annet barn også, vi skal gjerne i sømdagsmiddag, osv.

Det er ikke noe som plutselig skal krangles på, vi snakker i forkant om at pappa ikke bære hele veien. 

Vi gir aldri etter ellers. Det er ikke snakk om å "gi etter" nå heller, det er ikke mulig å få med seg ungen uten å bære ham med seg. Hyler han etter is i butikken får han bare hyle, og tas under armen og bæres ut om han ikke slutter. Osv. Problemet med turene er at det å bære ham med seg og vekk fra situasjonen er nettopp det han vil. Og vi kan ikke stå ute i regnet med ham i timesvis, med en lillebror som hyler av sult og er kald og middagsgjester som kommer til tomt hus..

Anonymkode: 29b72...b64

[AnonymBruker]

Dere må være løsningsorienterte. Ikke gå en tur med ham rett før dere har invitert til søndagsmiddag. Gå en tur hvor hensikten er å jobbe med utfordringen, ingenting annet. En dag det er pent vær. Når han ikke vil, sett dere bare ned og vent. Hvis minstemann trenger ny bleie så kan du gå hjem med ham og far bli igjen med 3-åringen. 

Anonymkode: 7cc2e...27d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Vi har sagt klart ifra. Problemet er at det ikke virker.

Vi har et barn til, og vi kan ikke alltid bare sette oss ned.. minsten blir kald, sulten, trenger ny bleie, vi skal gjerne rekke noe senere,  osv...

Anonymkode: 29b72...b64

La far og det andre barnet gå, så blir du igjen og venter til det rabiate barnet er klar til å gå.

Anonymkode: c18c1...2bd

[Hactar]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke noe som plutselig skal krangles på, vi snakker i forkant om at pappa ikke bære hele veien. 

Vi gir aldri etter ellers. Det er ikke snakk om å "gi etter" nå heller, det er ikke mulig å få med seg ungen uten å bære ham med seg.

Det jeg mente var at for barnet fremstår det som en «nyhet» hver gang at han ikke skal bæres, all den tid dere i praksis alltid bærer. Hvis dere ser at dere ikke kan unngå å bære, må dere kanskje revurdere om «ingen bæring» skal være en grense dere skal kjempe om når dere taper kampen uansett.

Det er ingenting galt i å bære i seg selv, så hva med å bare bære med en gang han spør?  Alt dere oppnår ved å sette grenser og forberede og la ungen få nedsmelting og til slutt gi opp, er masse turbulens for dere alle til ingen nytte. Barnet lærer at dere er maktesløse i denne situasjonen og at det bare er å være utholdende, så blir det som han vil. Eventuelt ta med trille eller hva som helst som ikke baserer seg på en kamp dere er dømt til å tape.

Så setter dere grenser når dere har tid. At dere blir sure fordi han vil bæres, og mener så hardt som bare det at dere ikke gidder når han kan gå selv, hjelper ingenting så lenge han nekter å gå og ikke kan forventes å bry seg om verken lillebrors bleie eller søndagsmiddagen.

Endret 2. mai 2021 av Hactar

[AnonymBruker]

Han er jo bare 3 år. Hvis dere ikke orker bære, men må rekke noe, skaff dere en rimelig trille så kan han sitte i den. Velg deres kamper tenker nå jeg. Kanskje han bare vil være litt liten sammen med dere og derfor vil bæres. Ja så blir det ikke så mye aktivitet akkurat som du tenkte for barnet, men det kan tas igjen på andre måter. 

Anonymkode: a95b9...218

[AnonymBruker]

Helt vanlig med 3-åringer 

Anonymkode: a5c46...346

[AnonymBruker]

Kjøp en trille eller bær ham. Det er ingen grunn til å insistere på han skal gå selv hele tiden.  

 

Anonymkode: 8e4f1...06a

[AnonymBruker]

Det første jeg tenker når du sier det kun skjer når pappa er med.. kan dette ha å gjøre med at 3-åringen trenger mer kvalitetstid med far eller deg utenom? 

Og/Eller, kan det være et slags uttrykk for søskensjalusi? Det høres ut som dere også har en baby/mye mindre barn som kanskje får mye oppmerksomhet av deg (eller alle)?  

 

Anonymkode: 19da2...733