Jenter med Aspergers syndrom

[AnonymBruker]

Vi har en datter på 11 som har gitt meg mange søvnløse netter det siste året. Vi måtte til slutt søke hjelp hos familievernkontoret. Det var så godt å prate med noen om dette, som jeg og mannen har holdt inni oss i mange måneder. Der kom temmelig raskt diagnosen Aspergers opp som tema. Vårt neste møte med tjenesten er om 2 uker. Men bare å overleve dagene fram til da synes uoverkommelig.

Hun er så sint hele tiden, spesielt på meg, hun håper jeg snart dør etc etc. nå har vi måttet stenge nettet denne helga, som konsekvens for noe hun har gjort, og da blir hun enda mer sint. Jeg vet ikke om barn med Aspergers (hvis det er dette hun har) klarer å lære av straff/konsekvenser. Hva slags konsekvenser bør det få for henne om at hun sender 20 sms til meg der hun sier hun hater meg og vil jeg skal dø? Å inndra telefonen hennes har jeg ikke lyst til, da hun har nesten ikke venner, men de få gangene hun har kontakt med andre er gjennom telefonen. Jeg skulle gjerne visst mer om hvordan møte disse sinneanfallene. Prating nytter ikke, hun nekter å høre, og blir bare sint, det virker som hun dyrker sinnet og ikke vil gi slipp på det. Nå har jeg mest lyst til å forlate barna og ta inn på hotell noen dager, for å komme meg til hektene, men kan ikke la mannen min stå i dette alene.

Utad er hun et vanlig barn, klassens ener faglig sett, høflig mot fremmede. Men hjemme i eget hjem er det vanskelig, tydeligvis. Og det er vanskelig for oss foreldrene å forstå hvorfor hun aldri vil være med andre barn, unntatt på sosiale medier. Hun takler dårlig forandringer i planene, da låser hun seg helt. Og dusjing..... det er en kamp å få henne til å ta vare på seg selv. 

jeg er helt utslitt og har blitt så frynsete, tårene sitter løst, og det er vanskelig å få sovet om natten.

Er det noen som har vært gjennom en utredning av sin datter (har hørt at det er store forskjeller på kjønnene her), og har opplevd at ting bedrer seg? 

Anonymkode: 5e454...754

[starken]

Har vært igjennom en utredning av meg selv. Jeg er 20 år og har nylig fått diagnosen. Jeg snakker med en psykolog som har spesialisert seg på dette området. Sammen finner vi ut hvor mine grenser går, samtidig som vi prøver å finne ut hvor jeg kan pushe meg selv. Jeg er ikke akkurat veldig lett håndterlig for menneskene rundt meg, så det er ikke rettferdig hvis det bare er dem som må tilpasse seg. Dette er såklart veldig vanskelig for meg, men hvis jeg skal opprettholde den sosiale kontakten jeg har, beholde mine venner og min kjæreste, så er jeg nødt til å ta noen grep. Jeg jobber hardt med meg selv, og det blir fullstendig kaos i hodet når jeg ikke har rutiner og når det jeg har planlagt ikke går som det skal. Menneskene rundt meg syns i hvert fall det er enklere å forholde seg til meg etter at jeg fikk diagnose og går til behandling, så det er håp for dere også. Jeg håper det ordner seg for dere alle 

 

[AnonymBruker]

Jeg blir stresset og frustrert om planer endres, eller om noe skjer jeg ikke forventet. Den frustrasjonen kan fort endres til sinne: den type sinne hvor jeg får et enormt sterkt behov til å kaste noe i veggen/slå med dører osv. Jeg er dog voksen og har bedre kontroll enn det. Jeg vet at når jeg kjenner at jeg er på vei dit, så bør jeg gå på badet og puste litt for å få det ut. Det jeg trenger da er fred og ro til å takle stormen av følelser på egen hånd. Det er det samme om jeg er overveldet av sanseinntrykk. Da må jeg ha muligheten til å trekke meg unna i fred og ro. 

Nå vet jeg ikke hvordan du reagerer når jenta blir sint, men jeg vet at om min mor snakket til meg, spør meg hvorfor jeg er sint, hva som er galt, at jeg må roe meg eller noe annet, så ble det så mye verre.

At hun retter frustrasjonen mot deg kan være fordi hun føler at du 'blander' deg for mye? Folk med aspergers har veldig stort behov for alenetid, og spesielt stort behov for å trekke seg unna når ting blir overveldende.

På hjemmebanen kan en åpen dialog og regler hjelpe. For eksempel, om hun kjenner seg stresset og frustrert, så kan hun si "jeg trenger et øyeblikk" og gå på rommet uten at du protesterer. I familieselskap må jeg alltid unnskylde meg et par ganger, fordi bråket nevøene mine lager er helt uutholdelig. At familien min ikke spør "hvor skal du? Hvorfor går du når vi har det så hyggelig?" hjelper enormt mye.

Unngå "hvorfor, hvorfor" spørsmål når jenta di virker frustrert. Mange med aspergers klarer ikke å sette ord på hva de føler, og når vi blir presset, blir vi enda mer frustrert. 

Hun er diagnosert nå, og vil sannsynligvis få hjelp til å forstå seg selv og få verktøy hun kan bruke for å takle følelsene sine. Mitt beste råd til deg er å gi henne rom, og vær flink til å lytte når hun prater.

Snakk med henne når hun er rolig. Fortell henne at du blir lei deg og såret når hun sier slemme ting. Hun må absolutt kjenne på konsekvenser, men hun må også lære empati og det å ta hensyn til andre. Snakk med henne før hun blir straffet, så hun forstår hvorfor du slår av WiFi og når den skal skrus på igjen. Å vite hva hun kan forvente, og hva du forventer av henne og deg selv, kan hjelpe fordi det tar vekk usikkerheter.

Dere kommer dere gjennom dette. Vær åpen og fattet. Lytt, forstå, og ikke minst, samarbeid. Hun er ung med mye hormoner og følelser hun ikke klarer å sette ord på. At frustrasjonen rettes mot deg er ikke rart, siden det er 'trygt' å ta ut frustrasjonen på deg. 

Anonymkode: 3406c...48a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi har en datter på 11 som har gitt meg mange søvnløse netter det siste året. Vi måtte til slutt søke hjelp hos familievernkontoret. Det var så godt å prate med noen om dette, som jeg og mannen har holdt inni oss i mange måneder. Der kom temmelig raskt diagnosen Aspergers opp som tema. Vårt neste møte med tjenesten er om 2 uker. Men bare å overleve dagene fram til da synes uoverkommelig.

Hun er så sint hele tiden, spesielt på meg, hun håper jeg snart dør etc etc. nå har vi måttet stenge nettet denne helga, som konsekvens for noe hun har gjort, og da blir hun enda mer sint. Jeg vet ikke om barn med Aspergers (hvis det er dette hun har) klarer å lære av straff/konsekvenser. Hva slags konsekvenser bør det få for henne om at hun sender 20 sms til meg der hun sier hun hater meg og vil jeg skal dø? Å inndra telefonen hennes har jeg ikke lyst til, da hun har nesten ikke venner, men de få gangene hun har kontakt med andre er gjennom telefonen. Jeg skulle gjerne visst mer om hvordan møte disse sinneanfallene. Prating nytter ikke, hun nekter å høre, og blir bare sint, det virker som hun dyrker sinnet og ikke vil gi slipp på det. Nå har jeg mest lyst til å forlate barna og ta inn på hotell noen dager, for å komme meg til hektene, men kan ikke la mannen min stå i dette alene.

Utad er hun et vanlig barn, klassens ener faglig sett, høflig mot fremmede. Men hjemme i eget hjem er det vanskelig, tydeligvis. Og det er vanskelig for oss foreldrene å forstå hvorfor hun aldri vil være med andre barn, unntatt på sosiale medier. Hun takler dårlig forandringer i planene, da låser hun seg helt. Og dusjing..... det er en kamp å få henne til å ta vare på seg selv. 

jeg er helt utslitt og har blitt så frynsete, tårene sitter løst, og det er vanskelig å få sovet om natten.

Er det noen som har vært gjennom en utredning av sin datter (har hørt at det er store forskjeller på kjønnene her), og har opplevd at ting bedrer seg? 

Anonymkode: 5e454...754

Du lager deg sannsynligvis en ungdom  med mange fremtidige diagnoser hvis du tror at straff og at du skal lage negative konsekvenser er eneste løsningen. . 

Mitt beste tips er å endre hvordan du møter barnet ditt, for å se om diagnosen blir annerledes. Kanskje hun blir hyggeligere tilbake. Kanskje ikke. Straff er uansett ikke veien. 

Anonymkode: 3fff7...f94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du lager deg sannsynligvis en ungdom  med mange fremtidige diagnoser hvis du tror at straff og at du skal lage negative konsekvenser er eneste løsningen. . 

Mitt beste tips er å endre hvordan du møter barnet ditt, for å se om diagnosen blir annerledes. Kanskje hun blir hyggeligere tilbake. Kanskje ikke. Straff er uansett ikke veien. 

Anonymkode: 3fff7...f94

Nå er det nok ikke slik at jeg tror at straff og negative konsekvenser er eneste løsningen. Mulig innlegget mitt kunne tolkes dithen?

Ut av samtalene med familievernkontoret har det kommet klart frem at foreldrene må bestemme. Et barn kan ikke legge føringer for familiehverdagen. Selvsagt har barn medbestemmelsesrett, og skal kunne bestemme litt om ting som angår dem selv. Men det jeg synes er vanskelig, med et barn som trolig får denne diagnosen (vi er i prosess med utredning nå) er balansegangen mellom at vi skal bestemme, og at barnet faktisk ikke klarer å innrette seg etter det som blir bestemt. 
 

vi får nok råd fra fagfolk etter hvert, men det tar litt tid før konklusjonen kommer, mye papirarbeid og venting.
 

Anonymkode: 5e454...754

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg blir stresset og frustrert om planer endres, eller om noe skjer jeg ikke forventet. Den frustrasjonen kan fort endres til sinne: den type sinne hvor jeg får et enormt sterkt behov til å kaste noe i veggen/slå med dører osv. Jeg er dog voksen og har bedre kontroll enn det. Jeg vet at når jeg kjenner at jeg er på vei dit, så bør jeg gå på badet og puste litt for å få det ut. Det jeg trenger da er fred og ro til å takle stormen av følelser på egen hånd. Det er det samme om jeg er overveldet av sanseinntrykk. Da må jeg ha muligheten til å trekke meg unna i fred og ro. 

Nå vet jeg ikke hvordan du reagerer når jenta blir sint, men jeg vet at om min mor snakket til meg, spør meg hvorfor jeg er sint, hva som er galt, at jeg må roe meg eller noe annet, så ble det så mye verre.

At hun retter frustrasjonen mot deg kan være fordi hun føler at du 'blander' deg for mye? Folk med aspergers har veldig stort behov for alenetid, og spesielt stort behov for å trekke seg unna når ting blir overveldende.

På hjemmebanen kan en åpen dialog og regler hjelpe. For eksempel, om hun kjenner seg stresset og frustrert, så kan hun si "jeg trenger et øyeblikk" og gå på rommet uten at du protesterer. I familieselskap må jeg alltid unnskylde meg et par ganger, fordi bråket nevøene mine lager er helt uutholdelig. At familien min ikke spør "hvor skal du? Hvorfor går du når vi har det så hyggelig?" hjelper enormt mye.

Unngå "hvorfor, hvorfor" spørsmål når jenta di virker frustrert. Mange med aspergers klarer ikke å sette ord på hva de føler, og når vi blir presset, blir vi enda mer frustrert. 

Hun er diagnosert nå, og vil sannsynligvis få hjelp til å forstå seg selv og få verktøy hun kan bruke for å takle følelsene sine. Mitt beste råd til deg er å gi henne rom, og vær flink til å lytte når hun prater.

Snakk med henne når hun er rolig. Fortell henne at du blir lei deg og såret når hun sier slemme ting. Hun må absolutt kjenne på konsekvenser, men hun må også lære empati og det å ta hensyn til andre. Snakk med henne før hun blir straffet, så hun forstår hvorfor du slår av WiFi og når den skal skrus på igjen. Å vite hva hun kan forvente, og hva du forventer av henne og deg selv, kan hjelpe fordi det tar vekk usikkerheter.

Dere kommer dere gjennom dette. Vær åpen og fattet. Lytt, forstå, og ikke minst, samarbeid. Hun er ung med mye hormoner og følelser hun ikke klarer å sette ord på. At frustrasjonen rettes mot deg er ikke rart, siden det er 'trygt' å ta ut frustrasjonen på deg. 

Anonymkode: 3406c...48a

Tusen takk for veldig godt svar, her er det mye jeg tar med meg videre.

Anonymkode: 5e454...754

[AnonymBruker]

Ts, med din overskrift så får det til å høres ut som om dette gjelder alle jenter med autisme, noe som absolutt IKKE er tilfellet!

Anonymkode: 46da7...7c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du lager deg sannsynligvis en ungdom  med mange fremtidige diagnoser hvis du tror at straff og at du skal lage negative konsekvenser er eneste løsningen. . 

Mitt beste tips er å endre hvordan du møter barnet ditt, for å se om diagnosen blir annerledes. Kanskje hun blir hyggeligere tilbake. Kanskje ikke. Straff er uansett ikke veien. 

Anonymkode: 3fff7...f94

Jeg synes dette svaret er unødvendig. TS "lager" ikke diagnoser hos barnet sitt ved å gi henne konsekvenser. Konsekvenser er en del av oppdragelsen, og det er det i de fleste velfungerende familier. Det er omsorg å gi barn rammer, og det betyr at de ikke kan si og gjøre som de vil uten at folk reagerer. 

TS, føler med deg i dette. Jeg har en nevø med Asperger og det er en stor prøvelse for familien. De gjør det samme som en bruker over anbefaler - gir gutten rom til å avreagere, uten å spørre og grave så mye når han blir sint. For utenforstående kan det kanskje se ut som de resignerer, men de må rett og slett ha en litt annen tilnærming. 

Å sende sms der hun ber deg dø er ikke ok, uavhengig av diagnose. Det er ikke slik at en med Asperger ikke kan lære hva som er greit og ikke greit. Hun vil kanskje alltid være staere enn de fleste og ha et potensielt temperament, men hun kan lære rett fra galt. Jeg hadde faktisk tatt fra henne mobilen i et slikt tilfelle, med beskjed om når hun får den tilbake, selvsagt.

Anonymkode: 6a149...ef7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ts, med din overskrift så får det til å høres ut som om dette gjelder alle jenter med autisme, noe som absolutt IKKE er tilfellet!

Anonymkode: 46da7...7c6

Hun mener at hun vil ha erfaring fra andre som har døtre eller kjenner til jenter med asperger. Ikke at hennes jente representerer alle "jenter med Asperger".

Så hårsårt ting er blitt...

Anonymkode: 6a149...ef7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nå er det nok ikke slik at jeg tror at straff og negative konsekvenser er eneste løsningen. Mulig innlegget mitt kunne tolkes dithen?

Ut av samtalene med familievernkontoret har det kommet klart frem at foreldrene må bestemme. Et barn kan ikke legge føringer for familiehverdagen. Selvsagt har barn medbestemmelsesrett, og skal kunne bestemme litt om ting som angår dem selv. Men det jeg synes er vanskelig, med et barn som trolig får denne diagnosen (vi er i prosess med utredning nå) er balansegangen mellom at vi skal bestemme, og at barnet faktisk ikke klarer å innrette seg etter det som blir bestemt. 
 

vi får nok råd fra fagfolk etter hvert, men det tar litt tid før konklusjonen kommer, mye papirarbeid og venting.
 

Anonymkode: 5e454...754

Egentlig tolket jeg det ikke bare dit, jeg bare vil du skal tenke etter litt, fordi hvis noen tolker det slik, tenk på hvordan barnet ditt tolker deg. 

Men det er rart at du skriver dette med føringer,  for hvorfor skriver du det? Når det kommer til at barn legger føringer, så er det det samme som at de har medbestemmelsesrett. Faktisk så må det bli sånn fordi: Enten så er barnet med å bestemmer, eller så er de ikke det. Sånn tenker de fleste barn, gråsonen i midten er vanskelig og må enes om, og de må faktisk huske (minnes på) at dere har blitt enige om det. Så har du andre familier som faktisk ikke ordlegger seg slik overhode. De ville kanskje sagt noe som at de bytter på å ta valg/gjør ting på tur. Det er aldri en som bestemmer fordi alle bestemmer. Det er også en fin måte å gjøre det på. Det er viktig at du tenker over dette med hvordan du fremlegger hva du vil, fordi autister kan ha dårlig språk, men det kan også et vanlig barn ha. Vanlige barn kan også være redd for øyekontakt, og ikke lese kroppsspråk /tonefall. . Da er måten du ordlegger deg på ekstremt viktig, fordi de skjønner ikke hva du vil(!) og får ikke kommunisert det de ønsker på en god nok måte og blir sint. Blir du i tillegg med på å krangle/blir sint da har du faktisk laget det et problem. 

 Dessverre så er det sånn at man må i rette seg barnet uansett, diagnose eller ikke. Fordi de trenger tid på seg til å utvikle seg i riktig retning, noen mer enn andre. Klart det er tøft når det sklir ut. Det kan skje den beste, og kanskje er det en diagnose også. Det er bra du får hjelp. Det burde du fortsette med, jeg syns mange fler burde oppsøke hjelp når sånt som dette skjer. 👍 

Det er ikke noe logikk i at du og barnet kriger. De fleste barn vil ha det bra hele tiden. De må lære at de kan styre omgivelsene med god oppførsel, det kan gjøres helt uten negative konsekvens og straff. 🙂

 

Anonymkode: 3fff7...f94

[AnonymBruker]

Jeg Jeg tror det viktige her, selv om hun ikke er diagnostisert ennå, er å ta hensyn til at hun kan ha diagnosen, og dermed tilpasse konsekvenser og tilsnakk til dette:

 Hun har trolig mer vanskeligheter for å lese situasjoner og indirekte følelser som oppnår enn andre, og kan ha endel ikke-gjennomtenkte følelser og meninger. Samtidig er hun trolig (også utfra det du skriver om fag) veldig logisk anlagt, så om det du sier eller gjør er følelsesbasert og ikke logisk vil det trolig frustrere henne.

Jeg ville ikke forsøkt å få henne til å snakke om eller regulere selve sinnet i første omgang, trolig forstår hun ikke dette selv. Men jeg ville jobbet med å møte handlingene slik man ville gjort med et mindre barn - spørre hvorfor, og forklart at det gjør vondt for deg. Og at hun ikke liker å ha det vondt selv, og på samme måte liker ikke du å ha det vondt. Og at du gjerne vil hjelpe henne til å ikke synes at ting er så vanskelig, men at du synes det er vanskelig når hun sier sånne ting til deg.

Tar du for gitt at hun skal forstå hvorfor det hun sier er sårende? Det er ikke sikkert hun tenker så langt, og det kan være hun mangler evnen til å se hvorfor det sårer. Isåfall er jo det noe som krever trening, og det at hun er logisk sterk gjør at hun kan forstå (og trolig allerede forstår endel om) hvordan det hun sier kan påvirke andre, gjennom at hun får det forklart. Men da kan du ikke anta at hun forstår sånt.

Har du forklart henne (etter hun er rolig og har fått avreagert) hvorfor det sårer deg at hun sender slike sms, og spurt om hun har tenkt gjennom konsekvensen av at du dør? (Her må du være forberedt på at hun fortsatt kan være frustrert og si ja uten å nødvendigvis mene det- fortsett rolig å spørre hvorfor uten å presse, og om hun oppriktig mener at de grunnene hun sier er grunner til at du bør dø. Det er nok vondt, men det er en ekstremt god måte å få innblikk i hvordan hun tenker, og få henne til å føle seg hørt på og kanskje selv forstå at det er noe hun sier fordi hun er sint, ikke nødvendigvis noe hun mener).

 Jeg ville også fått frem at hun har lov å være frustrert og sint på deg, men at det ofte vil være konsekvenser av å si sånne ting til noen, fordi det er veldig sårende og kan til og med være farlig å si. Hvis du fortsatt velger å straffe ting, så er det veldig viktig at hun på forhånd vet straffen, og at hun har alternative måter å avreagere på (forlate situasjonen istedet feks), du kan ikke straffe henne for å si stygge ting i en situasjon der dere pusher henne til å dusje eller endre planer dersom hun ikke har andre muligheter til å unngå situasjonen på. Men da må dere sammen finne ut hvilke situasjoner som blir for mye, og hvordan de best kan løses.

Anonymkode: f32f4...e68

[AnonymBruker]

Vil inkludere noe jeg glemte å nevne i min tidligere post:

Jenter med aspergers er generelt mye flinkere til å fremstå normale når vi er ute blant folk. Vi observerer, analyserer og hermer de rundt oss. Det tar dessverre enormt mye energi å hele tiden måtte aktivt tenke gjennom hver eneste sosial interaksjon: hvordan skal jeg stå? Hvilken tone skal jeg prate med? Hva skal jeg si? Hva betyr det den andre personen sa nå, og hvilken tone snakket de med og hva betyr det? Hva forventes det at jeg skal svare? Hva forventer andre av meg?"

Hver eneste sosiale interaksjon er litt som å kjøre bil for første gang: man må tenke over hvor mye man skal vri på rattet i svingen, hvor bremsen er, hvor gasspedalen er, når skal man gire opp/ned og hvilket gir er hvor? Hva betyr det skiltet igjen og shit det regner!!! Hvordan slår jeg på vindusviskerene??

Om man da skal kjøre bil som om det er første gang man kjører hver eneste dag i kanskje 4-8-12 timer om gangen, så blir man utslitt, og da er det veldig lett å kræsje bilen når hjernen ikke lenger klarer å holde følge.

Når jeg er sliten, så klarer jeg ikke lenger å oppføre meg 'normalt'. Jeg får syltynn tålmodighet, blir lett distrahert, får hodepine og lettere overveldet av sanseinntrykk. Om jeg presser meg selv over en periode på 2-6 uker, så blir jeg så utslitt at jeg faller ned i alvorlige depresjoner. Dette er grunnen til at mange med aspergers blir uføretrygdet. Skole og jobb tapper oss for energi, og da har vi null energi til andre ting som hobbyer, familie og venner. Over kort tid vil man bli utbrent fordi livet kun er skole/jobb og ingenting annet. Jeg slet med alvorlige depresjoner flere ganger i året frem til jeg endelig fikk diagnosen i godt voksen alder. Nå er jeg uføretrygdet, og har ikke vært deprimert en eneste gang siden jeg fikk det siden jeg nå har kontroll på energibruken. Jeg kan ta egentid akkurat når jeg trenger det. Noen ganger er det nok med en time, andre ganger trenger jeg å være alene i flere dager. For andre fremstår jeg oppegående. 

Det er godt mulig at jenta di bruker opp all energien på skole og annet, så når hun er hjemme sliter hun med å holde på 'fasaden'. Gi henne litt rom, som jeg og andre har foreslått, når hun viser tegn til frustrasjon. Snakke kan dere gjøre når hun har fått litt alenetid. Fokuser på logikk fremfor følelser når dere prater sammen. En "jeg vil gjerne at vi skal kunne samarbeide så vi trives bedre sammen. Skal vi skrive ned noen regler som både jeg og du må følge når vi er sammen hjemme?" kan funke bra. Da kan du foreslå at hun får lov til å gå på rommet og roe ned når hun føler seg frustrert, og at hun ikke har lov til å sende meldinger når hun er frustrert fordi det er sårende for deg. 

Anonymkode: 3406c...48a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg synes dette svaret er unødvendig. TS "lager" ikke diagnoser hos barnet sitt ved å gi henne konsekvenser. Konsekvenser er en del av oppdragelsen, og det er det i de fleste velfungerende familier. Det er omsorg å gi barn rammer, og det betyr at de ikke kan si og gjøre som de vil uten at folk reagerer. 

TS, føler med deg i dette. Jeg har en nevø med Asperger og det er en stor prøvelse for familien. De gjør det samme som en bruker over anbefaler - gir gutten rom til å avreagere, uten å spørre og grave så mye når han blir sint. For utenforstående kan det kanskje se ut som de resignerer, men de må rett og slett ha en litt annen tilnærming. 

Å sende sms der hun ber deg dø er ikke ok, uavhengig av diagnose. Det er ikke slik at en med Asperger ikke kan lære hva som er greit og ikke greit. Hun vil kanskje alltid være staere enn de fleste og ha et potensielt temperament, men hun kan lære rett fra galt. Jeg hadde faktisk tatt fra henne mobilen i et slikt tilfelle, med beskjed om når hun får den tilbake, selvsagt.

Anonymkode: 6a149...ef7

Dette er fullt mulig jo. Fordi et barn som har det vanskelig, uavhengig av diagnose, vil ende opp med problematikk innenfor mange av de samme områdene som en autist kan ha. Jeg bruker ikke straff i min barneoppdragelse, og kjenner svært få som syns det er normalt. Jeg har likevel rammer i oppdragelsen.. 

Straff, har ingen logisk sammenheng med dårlig oppførsel. Derfor fungerer det ikke på hverken autister eller "normale" å utøve straff, for den som straffer blir bare en dårlig sjef. 

Dårlig oppførsel i seg selv, gagner ingen og er derfor ulogisk å oppføre seg dårlig. Noe en autist (mange vil kanskje legge til høytfungerende) egentlig ofte vil ha null problemer med å forstå.  Derfor kan man mistenke andre ting også i denne sammenheng. Det er mange med autisme som ikke sender melding til sin mor om at de vil hun skal dø. At TS sitt barn utagerer, err noe hun må forholde seg til som er tøft. Men straff/konsekvens er ikke nødvendigvis svaret på den problemstillingen. Jeg tror man komet lenger ved å se på andre aspekter. 

Anonymkode: 3fff7...f94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dette er fullt mulig jo. Fordi et barn som har det vanskelig, uavhengig av diagnose, vil ende opp med problematikk innenfor mange av de samme områdene som en autist kan ha. Jeg bruker ikke straff i min barneoppdragelse, og kjenner svært få som syns det er normalt. Jeg har likevel rammer i oppdragelsen.. 

Straff, har ingen logisk sammenheng med dårlig oppførsel. Derfor fungerer det ikke på hverken autister eller "normale" å utøve straff, for den som straffer blir bare en dårlig sjef. 

Dårlig oppførsel i seg selv, gagner ingen og er derfor ulogisk å oppføre seg dårlig. Noe en autist (mange vil kanskje legge til høytfungerende) egentlig ofte vil ha null problemer med å forstå.  Derfor kan man mistenke andre ting også i denne sammenheng. Det er mange med autisme som ikke sender melding til sin mor om at de vil hun skal dø. At TS sitt barn utagerer, err noe hun må forholde seg til som er tøft. Men straff/konsekvens er ikke nødvendigvis svaret på den problemstillingen. Jeg tror man komet lenger ved å se på andre aspekter. 

Anonymkode: 3fff7...f94

Du er helt på jordet og utenfor tema. 

Anonymkode: 2dc53...dc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Du er helt på jordet og utenfor tema. 

Anonymkode: 2dc53...dc9

Nei, vedkommende sa jeg hadde feil. Men det har jeg ikke.  Beklager at du føler det sånn, men alle sider skal jo belyses i en sak. Kanskje du ikke mener det, men da har du lite på KG å gjøre 

Anonymkode: 3fff7...f94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Du er helt på jordet og utenfor tema. 

Anonymkode: 2dc53...dc9

https://www.kk.no/mamma/derfor-bor-du-ikke-straffe-barna-dine/72021124

😱😱😱😱😱😱 Det finnes faktisk folk som bruker tiden sin på konstruktive ting, istedenfor å kalkulere ut hvordan de skal krangle på best mulig måte med barna sine og straffe dem. 

Anonymkode: 3fff7...f94

[AnonymBruker]

Dere håndterer henne jo helt feil.

Stressreduksjon er det som virker best. Senk kravene, faste rutiner og ikke straff! 
 

Les så mye du kan om jenter og Aspergers. Bruk lavaffektiv tilnærming. Når hun er i meltdown skal dere holde dere rolige. Da har hun mistet kontrollen. Uansett hva hun sier eller skriver på sms skal dere holde dere rolige. 
 

Det er faktisk deres adferd og reaksjoner dere må gjøre noe med for at situasjonen skal bedres.

Hilsen mor til datter (17) med autisme 

Anonymkode: 1eed5...20c

[AnonymBruker]

TS her, takker for svar og innspill. Tenker mye på det med stress og situasjoner der hun kan føle seg presset. Hun har hatt to fritidsaktiviteter, som hun har vært veldig flink i, og som (tidligere) har gitt henne mye glede. Det viktigste for oss med disse aktivitetene er at det har vært et sosialt miljø for henne utenom skolen, der det sosiale ikke fungerer helt.

Nå har hun sluttet med den ene aktiviteten, til stor sorg for meg for da ser jeg at hun taper en arena som hun mestret veldig godt. Og nå vil hun slutte på aktivitet nr 2. Jeg føler at vi resignerer helt nå, alt nullstilles, og hun blir stående alene uten det sosiale, og uten selvtilliten som disse ferdighetene gir henne og vil gi henne senere i livet. Hun er veldig dyktig på et musikkinstrument, og er tatt opp i et talentprogram på kulturskolen. Men vi kan jo ikke tvinge henne til å fortsette når hun ikke vil. Jeg er bare redd for at hun skal sitte inne hele tiden, uten å snakke med andre, og uten å ha noe annet å gjøre enn å spille på ipaden. Det er jo det mest komfortable for henne, der hun ikke får utfordringer, og det eneste hun har lyst til.

Vi har snakket med andre foreldre med en sønn med Asperger. De har forklart at de måtte la sønnen slutte på alt av aktiviteter, og han sitter mye alene inne.

Jeg vil bare det beste for henne, nå og senere, og unngå at hun begynenr å slite psykisk. Det er så vanskelig å vite hva jeg som mor skal gjøre, hvilke valg har jeg, og har jeg egentlig noen valg. Hvilke krav kan jeg stille til henne, og på hvilken måte kan jeg kommunisere dem, slik at det ikke låser seg helt for henne 😞 Vi har best om framskyndet møte med familievernkontoret nå, men de har det veldig travelt, så vi får se.

Anonymkode: 5e454...754

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

TS her, takker for svar og innspill. Tenker mye på det med stress og situasjoner der hun kan føle seg presset. Hun har hatt to fritidsaktiviteter, som hun har vært veldig flink i, og som (tidligere) har gitt henne mye glede. Det viktigste for oss med disse aktivitetene er at det har vært et sosialt miljø for henne utenom skolen, der det sosiale ikke fungerer helt.

Nå har hun sluttet med den ene aktiviteten, til stor sorg for meg for da ser jeg at hun taper en arena som hun mestret veldig godt. Og nå vil hun slutte på aktivitet nr 2. Jeg føler at vi resignerer helt nå, alt nullstilles, og hun blir stående alene uten det sosiale, og uten selvtilliten som disse ferdighetene gir henne og vil gi henne senere i livet. Hun er veldig dyktig på et musikkinstrument, og er tatt opp i et talentprogram på kulturskolen. Men vi kan jo ikke tvinge henne til å fortsette når hun ikke vil. Jeg er bare redd for at hun skal sitte inne hele tiden, uten å snakke med andre, og uten å ha noe annet å gjøre enn å spille på ipaden. Det er jo det mest komfortable for henne, der hun ikke får utfordringer, og det eneste hun har lyst til.

Vi har snakket med andre foreldre med en sønn med Asperger. De har forklart at de måtte la sønnen slutte på alt av aktiviteter, og han sitter mye alene inne.

Jeg vil bare det beste for henne, nå og senere, og unngå at hun begynenr å slite psykisk. Det er så vanskelig å vite hva jeg som mor skal gjøre, hvilke valg har jeg, og har jeg egentlig noen valg. Hvilke krav kan jeg stille til henne, og på hvilken måte kan jeg kommunisere dem, slik at det ikke låser seg helt for henne 😞 Vi har best om framskyndet møte med familievernkontoret nå, men de har det veldig travelt, så vi får se.

Anonymkode: 5e454...754

Du kommuniserer best med henne ved å løftene henne opp på samme nivå som deg. Med dette så mener jeg å utøve gjensidig respekt: Fordi: Du ville ikke tatt fra kollegaen din mobilen i lunsjpausen fordi det ikke var det kollegaen din burde drive med i lunsjen? Isteden kunne du foreslå å spise lunsjen sammen, og fortelle at du savner å ha noen å snakke med i lunsjen? 

Hvis hun ikke vil være sosial, så vil hun ikke, det er det ene du må infinne deg med. Du kan jo foreslå for henne å tenke på om det er lurt å slutte i aktivitetene. På den måten har du still et krav til henne. Hun må tenke selv. Du må gjerne foreslå konsekvenser også, som ikke er straff fra din side. Foreksempel så kan det å slutte i en aktivitet, eller sitte for mye på iPad gjøre at hun mister verdifull læring som hun vil ha behov for seinere for å oppnå det hun ønsker. Det er en faktisk konsekvens av hennes egen handling, og Ikke en straff. Videre kan du forsøke å finne ut va hva det er hun ønsker å oppnå i livet. Målet er jo at hun skal finne mening i å mestre ting på eget om initiativ fordi hun kan oppnå noe hun vil med det, og ikke fordi du vil hun skal gjøre det.  

Anonymkode: 3fff7...f94

[AnonymBruker]

For det aller første, dere må begynne å forberede henne mer på endringer i planene. En plan som henger på kjøkkenet over dagen kan hjelpe henne.

Det hjelper ikke å bli sint når hun er i meltdown, da bør en forholde seg rolig. Jeg vet det ikke er lett. Det som er typisk for mitt barn iallefall, er å kunne gjenta den samme setninger / spørsmålet en haug med ganger. Det er ganske frustrende synes jeg.

Utredningen av henne er det vel BUP som står for tror jeg. Dere kan henvises dit via fastlegen.

Anonymkode: 99551...907