Du som var grunnen til brudd. Hvor lang tid tok det før du møtte barna?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva som er vanlig når mamma eller pappa går for å satse på elskeren/ elskerinnen. Om hvor langt tid det tok før du møtte barna som ble forlatt og hvordan det gitt? 

Anonymkode: 29a12...5b5

[AnonymBruker]

Møtte hun ganske raskt, 2-3  måneder. Er  5 år siden å hun valgte selv å flytte til oss for 2 år siden. 

Anonymkode: 5d1f5...ac5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Møtte hun ganske raskt, 2-3  måneder. Er  5 år siden å hun valgte selv å flytte til oss for 2 år siden. 

Anonymkode: 5d1f5...ac5

Selv om du var grunnen til at foreldrene gikk fra hverandre ? 

Anonymkode: 29a12...5b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Selv om du var grunnen til at foreldrene gikk fra hverandre ? 

Anonymkode: 29a12...5b5

Hva? At jeg møtte hun etter 2 måneder eller at hun flyttet til oss?

Anonymkode: 5d1f5...ac5

[AnonymBruker]

To måneder hos oss også. Arrester meg gjerne, har lest psykologer gjerne anbefaler ett år. Men ting var turbulent en periode før vi avslutta, prøvde frem og tilbake for å se om det kunne fungere. Barna forstod hvor det bar selv om vi klarte å ha en god tone foran dem og oss i mellom. Fra jeg avsluttet det til de møtte oss som et par så tok det to eller nesten tre måneder. Det er noen år siden nå og det har gått overraskende bra mellom barna og den nye partneren. Lykkelige foreldre gir ofte lykkelige barn. 

Anonymkode: ab6de...350

[AnonymBruker]

Bare ikke vær grunnen til et brudd med barn involvert. Skilsmisse setter spor i unger som varer inn i voksenlivet. 

Anonymkode: 5f8b5...551

[CorvusCorax]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Bare ikke vær grunnen til et brudd med barn involvert. Skilsmisse setter spor i unger som varer inn i voksenlivet. 

Anonymkode: 5f8b5...551

Kommer jo helt an på. Mange - deriblant meg selv har ikke noen "spor". Jeg er veldig glad for at begge mine foreldre er lykkelige med sin nye partner. 

[AnonymBruker]

CorvusCorax skrev (3 minutter siden):

Kommer jo helt an på. Mange - deriblant meg selv har ikke noen "spor". Jeg er veldig glad for at begge mine foreldre er lykkelige med sin nye partner. 

Bra for deg, men ikke sant for mange. Ergo ikke verdt risikoen. 

Anonymkode: 5f8b5...551

[CorvusCorax]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Bra for deg, men ikke sant for mange. Ergo ikke verdt risikoen. 

Anonymkode: 5f8b5...551

Det er alltid verdt å skilles om det er til det beste for alle involvert. 

[AnonymBruker]

CorvusCorax skrev (Akkurat nå):

Det er alltid verdt å skilles om det er til det beste for alle involvert. 

Ja, det er det, men de tilfellene er langt færre enn tilfeller hvor det bare er snakk om et jag etter lykkemaksimering for den ene parten, eller de to voksne partene. Man tar et valg når man stifter familie, og det valget har konsekvenser man må leve med. For eksempel at samlivet ikke er eksepsjonelt, bare bra nok. 

Anonymkode: 5f8b5...551

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Bare ikke vær grunnen til et brudd med barn involvert. Skilsmisse setter spor i unger som varer inn i voksenlivet. 

Anonymkode: 5f8b5...551

Er det det at mamma og pappa ikke bor sammen som er traumatiserende, eller at de krangler, er bitre på hverandre, er uvenner og setter barna i lojalitetsskvis? 

Kanskje en lykkelig skilsmisse er bedre en ulykkelig ekteskap? 

Anonymkode: b0578...fc1

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Er det det at mamma og pappa ikke bor sammen som er traumatiserende, eller at de krangler, er bitre på hverandre, er uvenner og setter barna i lojalitetsskvis? 

Kanskje en lykkelig skilsmisse er bedre en ulykkelig ekteskap? 

Anonymkode: b0578...fc1

Jeg er ikke skilsmissebarn, men jeg vil tro at det for skilsmissebarn er totalbelastningen av manglende kjærlighet mellom foreldrene, brutte relasjoner, og ikke minst at barna må veksle mellom to hjem. Og det å være vitne til at foreldrene har det vanskelig og er i sorg. Så skjer det jo ofte at en eller begge foreldrene får seg nye kjærester og kanskje også nye barn. Mange føler seg lite sett, og rett og slett glemt.

Endret 2. mai 2021 av Gjenferdet

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja, det er det, men de tilfellene er langt færre enn tilfeller hvor det bare er snakk om et jag etter lykkemaksimering for den ene parten, eller de to voksne partene. Man tar et valg når man stifter familie, og det valget har konsekvenser man må leve med. For eksempel at samlivet ikke er eksepsjonelt, bare bra nok. 

Anonymkode: 5f8b5...551

Mine erfaringer, når det gjelder med selv og mine skilte venner, så har det alltid vært en av partene som har vært en pådriver til separasjonen/skilsmissen.  Da er det jo umulig å fortsette ekteskapet. 

[AnonymBruker]

Hannah80 skrev (3 minutter siden):

Mine erfaringer, når det gjelder med selv og mine skilte venner, så har det alltid vært en av partene som har vært en pådriver til separasjonen/skilsmissen.  Da er det jo umulig å fortsette ekteskapet. 

Ja, mine innvendinger retter seg, nær sagt selvfølgelig, ikke til parten som blir forlatt, men til den som leter etter litt mer lykke et annet sted eller - som tråden gjelder - den som er "årsaken til et brudd". 

Anonymkode: 5f8b5...551

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (9 minutter siden):

Jeg er ikke skilsmissebarn, men jeg vil tro at det for skilsmissebarn er totalbelastningen av manglende kjærlighet mellom foreldrene, brutte relasjoner, og ikke minst at barna må veksle mellom to hjem. Og det å være vitne til at foreldrene har det vanskelig og er i sorg. Så skjer det jo ofte at en eller begge foreldrene får seg nye kjærester og kanskje også nye barn. Mange føler seg lite sett, og rett og slett glemt.

Barn har ikke den samme følelsen av identitet og individualitet som vi voksne har. En stor del av deres identitet og tilhørighet og fundament i livet forsvinner når familien og de rollene som hører til den forsvinner. I tillegg til det du nevner her. Mange får aldri røtter igjen. For meg er det en ekstrem gambling, og en ansvarsfraskrivelse å vise til at barn har det bedre med lykkelige foreldre. Som om det å skikke seg i skjebnen og godta livet som det er, er synonymt med å lide og å være ulykkelig. Å bryte opp en familie er i de aller fleste tilfellene et egoistisk valg som har store konsekvenser, som folk helst ikke vil tenke så nøye over. 

Anonymkode: 5f8b5...551

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Er det det at mamma og pappa ikke bor sammen som er traumatiserende, eller at de krangler, er bitre på hverandre, er uvenner og setter barna i lojalitetsskvis? 

Kanskje en lykkelig skilsmisse er bedre en ulykkelig ekteskap? 

Anonymkode: b0578...fc1

Nei, det tror jeg ikke. Alternativet til at foreldrene ikke krangler og er bitre, er ikke bare "at de ikke bor sammen". Det mener jeg er å fordumme og å forenkle situasjonen til barn som sliter med også det foreldrene vil karakterisere som lykkelige skilsmisser. Barn mister selvfølgelig mer enn bare et felles hjem ved en skilsmisse. 

Anonymkode: 5f8b5...551

[CorvusCorax]

Gjenferdet skrev (17 minutter siden):

Jeg er ikke skilsmissebarn, men jeg vil tro at det for skilsmissebarn er totalbelastningen av manglende kjærlighet mellom foreldrene, brutte relasjoner, og ikke minst at barna må veksle mellom to hjem. Og det å være vitne til at foreldrene har det vanskelig og er i sorg. Så skjer det jo ofte at en eller begge foreldrene får seg nye kjærester og kanskje også nye barn. Mange føler seg lite sett, og rett og slett glemt.

Og noen opplever det totalt motsatte. En lykkelig mor og far som ser deg, som har energi til å gi omsorg, følge deg opp og gi deg et trygg oppvekstmiljø. 

Ja, en skilsmisse er tung uansett. Men det trenger ikke sette spor eller være en begrensing på noen som helst måte. 

[AnonymBruker]

CorvusCorax skrev (6 minutter siden):

Og noen opplever det totalt motsatte. En lykkelig mor og far som ser deg, som har energi til å gi omsorg, følge deg opp og gi deg et trygg oppvekstmiljø. 

Ja, en skilsmisse er tung uansett. Men det trenger ikke sette spor eller være en begrensing på noen som helst måte. 

Jeg forstår ikke helt hva du prøver å formidle inn i diskusjonen her, men det er veldig bra at du er av de som ikke har fått noen varige mén av å ha opplevd en skilsmisse. 

Anonymkode: 5f8b5...551

[CorvusCorax]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg forstår ikke helt hva du prøver å formidle inn i diskusjonen her, men det er veldig bra at du er av de som ikke har fått noen varige mén av å ha opplevd en skilsmisse. 

Anonymkode: 5f8b5...551

Hva er det du ikke forstår? Er det vanskelig å forstå fordi du har en annen mening enn meg? 

 

[CorvusCorax]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Barn har ikke den samme følelsen av identitet og individualitet som vi voksne har. En stor del av deres identitet og tilhørighet og fundament i livet forsvinner når familien og de rollene som hører til den forsvinner. I tillegg til det du nevner her. Mange får aldri røtter igjen. For meg er det en ekstrem gambling, og en ansvarsfraskrivelse å vise til at barn har det bedre med lykkelige foreldre. Som om det å skikke seg i skjebnen og godta livet som det er, er synonymt med å lide og å være ulykkelig. Å bryte opp en familie er i de aller fleste tilfellene et egoistisk valg som har store konsekvenser, som folk helst ikke vil tenke så nøye over. 

Anonymkode: 5f8b5...551

80% av mine venner er "skillsmissebarn" og alle har kommet igjennom livet uten varig mén. Så klart det har noe å si om foreldrene er lykkelige eller ei. Foreldrenes mentale helse har mye å si for oppvekstmiljø. Skiller man seg så er det for en grunn. Og det er absolutt ikke en skam å avslutte relasjonen om den ikke lenger fungerer optimalt. Man vil se foreldrene sine glad og fornøyd - ikke deprimerte eller flate. Ting skjer. Man vet aldri hva som skjer i fremtiden. Selv om ønsket var der - om at det skulle vare livet ut, så er ikke det alltid tilfelle. Og det er helt greit.