Familien min kommer til å ta livet av meg snart

[AnonymBruker]

Det høres kanskje brutalt ut, men det er fakta. Jeg har lenge følt meg som om jeg er i et fengsel. Jeg har null fritid, null alenetid og ekstremt mye krav fra de rundt meg til en hver tid. Jeg har et farlig høyt stressnivå (i følge legen), men får ikke sjansen til å stresse ned. Jeg jobber bare deltid for tida, er delvis sykemeldt uten at det hjelper noe. 
 

Forholdet med mannen min går dårlig. Det har vært dårlig lenge, men vi er avhengig av hverandre i forhold til ungene som krever så mye som de gjør. Jeg tar meg av 80% av alt med ungene nå som jeg jobber deltid. Han hinter stadig om sex og jeg spyr nesten bare av tanken. Orker ikke at han rører meg en gang. Jeg har ingenting å gi han. 
 

vi har to unger med bokstavdiagnose som skal følges opp. Til tross for medisinering, så har de enorme utfordringer på skolen. Ppt er i bildet, men det hjelper ikke på her hjemme. Det er en kamp fra morgen til kveld med skriking og kjefting og de slåss konstant når de er hjemme. Alt fra tannpuss til leggetid er et rent mareritt med dem! Lydnivået er så ille at jeg til tider hyperventilerer og har brystsmerter når de holder på. 
 

Og på den andre siden har jeg mamma. Hun sliter psykisk, og er ei real hurpe i de dårlige periodene sine. Angst og depresjon, så ikke noe alvorlig lidelse, men hun tømmer meg totalt med oppførselen sin. Spytter ut beskyldninger så fort det er noe. Det siste nå er at hun er sykelig sjalu på alt jeg gjør som ikke innebærer henne eller ungene mine. Da hagler det beskyldninger om at jeg hater familien min, ikke bryr meg om ungene, ikke vil være sammen med henne osv. I går sa hun rett ut at jeg ikke gjør nok for henne, er nok til stede. Jeg prøver å forklare at ungene krever så mye, men får da til svar at jeg orker alt annet, bare ikke henne. 
 

jeg går rundt og dirrer innvendig. Er konstant på gråten, skjelver, har høy puls og sliter med pusten for tida. Tidvis brystsmerter pga dette. Er det virkelig sånn livet skal være? Jeg går i behandling hos psykolog, men får ingen tips for hva jeg kan gjøre for å endre ting annet enn å sette grenser. Men når jeg setter dem, så blir de sure og lager et svært drama ut av det som tapper meg enda mer. 

Anonymkode: dc2a2...bf5

[AnonymBruker]

Jeg ville bare si at jeg føler med deg, og kjenner meg igjen i mye❤️ Livet med mann og krevende barn er ikke alltid som man har sett for seg. Hadde det ikke vært for at jeg automatisk hadde fått full foreldrerett, så hadde jeg skilt meg for lenge siden. 

Anonymkode: 1f593...c0b

[AnonymBruker]

Hva om du reiser vekk en helg hver måned? På hotell, spa eller lignende. 

Anonymkode: a4473...9f1

[Pilleville]

Trur dere trenger familiekontor, veiledning i forhold til barna. Det setter store spor hos barna om kvardagen består av kjefting og skriking. Dette føl dei heile livet. Ro kraftigt ned. Snakk istedenfor å kjeft. Be om hjelp fra barnevernet. Hjelpetiltak.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva om du reiser vekk en helg hver måned? På hotell, spa eller lignende. 

Anonymkode: a4473...9f1

Det går ikke. Han klarer dem ikke alene. Dessverre. Ikke har vi råd til det heller. 

Anonymkode: dc2a2...bf5

[AnonymBruker]

Pilleville skrev (1 minutt siden):

Trur dere trenger familiekontor, veiledning i forhold til barna. Det setter store spor hos barna om kvardagen består av kjefting og skriking. Dette føl dei heile livet. Ro kraftigt ned. Snakk istedenfor å kjeft. Be om hjelp fra barnevernet. Hjelpetiltak.

Vi har hatt oppfølging både av bup, helsestasjonen og ppt. Vært på cos-kurs og et annet sånt kurs. Det er ikke vi som skriker og kjefter, men ungene. På hverandre og på oss. Jeg blir slått og sparket daglig når jeg prøver å snakke med dem på en rolig måte. De er begge veldig fysisk utagerende. Bv har vi henvendt oss til før og fått beskjed om at de ikke kan hjelpe oss da vi er for ressurssterke

Anonymkode: dc2a2...bf5

[AnonymBruker]

Skjønner at dette er krevende! 💚 Det høres ut som om du trenger mer bistand fra mannen din, hvis du gjør 80 %. Sett krav - hvis du ikke gjør det, synes jeg du tildels har deg selv å takke. Og moren din hadde jeg prøvd å ta litt avstand fra. Det er ikke sikkert din oppfølging hjelper henne noe særlig? Og prøv å ikke ta deg nær av henne; det er sykdommen som «snakker».

Anonymkode: 2501c...794

[AnonymBruker]

Herregud, skjønner virkelig at det er tøft for deg! Altså familielivet kan være krevende for alle, men når du slenger på diagnoser og de utfordringene det har med seg og en mor toppen av det hele som bryter deg såpass ned.. Du er et supermenneske som fortsatt holder ut tenker jeg! Det er virkelig ingen mulighet å få barna i avlastningshjem feks en gang i måneden? Utrolig kjedelig om dere skal «straffes» for å være for ressurssterke. Din mor får jo ikke bidratt stort, men har du oppegående svigerforeldre? Hotelltur er ganske dyrt, men det er ingen mulighet for å ta deg én natt på airbnb, eller telt i skogen om så? Bare for å få en pustepause. Mannen din burde takle en natt her og der alene når du tar deg av 80% alene i hverdagen. 

Anonymkode: 4a91f...ba3

[AnonymBruker]

Moren din kan seile i sin egen sjø. Be om avlastning fra kommunen, ADH gir rett til ekstra penger fra NAV også. Separer deg fra mannen, du får bidrag og dobbelt barnetrygd. I tillegg vil bv hjelpe deg siden du er alene. 

Anonymkode: 1a283...dfc

[AnonymBruker]

Moren din må du kutte ut av livet ditt. Du høres ut som du er helt på stupet, og blir du alvorlig utbrent kan det hende du aldri kommer tilbake og blir varig ufør. Du må skjerme deg selv.

Du må ringe barnevernet igjen, hver dag, og kreve avlastning minst en helg i måneden. Stå på, ikke gi deg. Du trenger ikke smøre tykt på en gang, bare fortell hvordan du faktisk har det.

Jeg ville også involvert alle instanser igjen. Selv med bokstavdiagnoser skal ikke hverdagen være slik du beskriver den.

Dessuten burde du være 100 % sykmeldt. Da er vel barna på skolen på dagtid, så du kan sove, gå tur i skogen, gjøre yoga, lære meditasjonsteknikker?

Anonymkode: 37471...294

[AnonymBruker]

Grenser og konsekvenser for barna må dere jobbe med, så kanskje dere finner tid til å jobbe med forholdet også.

Vær klare, konsekvente og sterke.

Anonymkode: 40ebf...ebb

[AnonymBruker]

Poenget er at DU er den eneste som kan ta grep! Du må ta et valg. 

Anonymkode: 1a283...dfc

[Gjest Albbas]

Du er jo ikke ressurssterk, du er nesten tappet helt tom, så kontakt BV igjen. Vær helt ærlig. Dere må ha avlastning. 

Bytt psykolog, finn en som kan hjelpe deg med å finne bedre verktøy. 

100% sykemelding for en periode? 

[AnonymBruker]

Støtter forslaget om å kontakte barnevernet igjen, dere må få mulighet til avlastning. Få fastlegen din med på laget. Ingen er tjent med at dere som foreldre brenner dere helt ut. 

Anonymkode: 52b8d...d00

[Gjest supernova_87]

Du sier at når du setter grenser blir de sure og gjør ting som tapper deg enda mer, men hvordan er det du setter grensene da? Bor du med din mor? 

Hvis ikke så er mitt beste tips å rett og slett sette en enda tydeligere grense. Si fra når du kan snakke med henne og hold deg til det. Dersom hun begynner å ta opp på tilvist tidspunkt at "blablabla du gjør ikke nok" eller andre tema som gjør deg sliten sier du "dette vil jeg ikke snakke om, dersom du fortsetter å snakke om det kommer jeg til å legge på", og fortsetter hun legger du på. Hun kommer ikke til å lytte i begynnelsen, men etter hvert vil hun forstå at hun må behandle deg hyggelig for å ha noe med deg å gjøre. Jeg vet det høres hardt ut, men alternativet er at du blir totalt utbrent. 

Kan du være ærlig med mannen din? Ikke si at du spyr av tanken på sex med ham, men si at du opplever at det er vanskelig i forholdet og det gjør at tanken på sex byr deg i mot. Si hvor stresset du er, hvor mye fysiske symptom du har, at du ikke har det greit og trenger avlastning. Og at du trenger dette fordi du ønsker å gi forholdet dere mellom en sjanse (hvis det er sant). Ofte er det slik med sex at dersom noen alltid spør og blir avvist blir den som spør enda mer desperat fordi de aldri får, mens den andre får aldri mulighet til å kjenne på lysten selv. Da må man ta det helt tilbake. Muligens er det å initiere sex mannens forsøk på å jobbe for nærhet og noe som kan gi litt overskudd i hverdagen, og så virker det totalt motsatt og gjerne som at "hva faen, hvorfor ser du ikke at jeg ikke vil!?" gjerne har du også sagt det til han, og du får avsmak fordi han ikke respekterer det. Tror du han også er svært sliten av situasjonen med barna? 

Det høres ut som du virkelig står på, og jeg skjønner at dette er jævlig tøft. Skulle ønske jeg hadde noen styrkende ord å by på.  

[AnonymBruker]

Om dere ikke får avlastning så kan dere jo betale for barnevakt om dere har økonomien til det. Spør på finn eller lignende. Om barna har en voksenperson på skolen som «kan de» er det mulig å høre om de vil være støttekontakt for en pris?  Det skader ikke å spørre.

Anonymkode: 8d175...640

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det går ikke. Han klarer dem ikke alene. Dessverre. Ikke har vi råd til det heller. 

Anonymkode: dc2a2...bf5

Du blir nok overrasket hva han kan klare alene. Sett grenser ellers som psykologen sier. Over en lang periode. Barn trenger også grenser for å fungere optimalt. 

Anonymkode: 9c499...6c2

[AnonymBruker]

Søk tildelingskontoret i kommunen om avlastning på et avlastningssenter. Jeg har jobbet på et slikt i mange år, og selv om de fleste ungene hadde store funksjonshemninger hadde vi også noen med ADHD. Be legen om full sykemelding. Dropp å snakke med moren din for en periode. Men først og fremst sykemelding og meditasjon! Meditasjonen vil kunne gi deg det lille overskuddet du trenger for å kunne ta kontrollen over situasjonen. Dra til legen på mandag! Søk opp meditasjon og mindfulness på YouTube. Jeg liker å se på dr Joe Dispenza. Situasjonen din høres helt jævlig ut! Kan du skille deg og ha ungene annenhver uke?

Anonymkode: ac358...cb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du blir nok overrasket hva han kan klare alene. Sett grenser ellers som psykologen sier. Over en lang periode. Barn trenger også grenser for å fungere optimalt. 

Anonymkode: 9c499...6c2

 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Søk tildelingskontoret i kommunen om avlastning på et avlastningssenter. Jeg har jobbet på et slikt i mange år, og selv om de fleste ungene hadde store funksjonshemninger hadde vi også noen med ADHD. Be legen om full sykemelding. Dropp å snakke med moren din for en periode. Men først og fremst sykemelding og meditasjon! Meditasjonen vil kunne gi deg det lille overskuddet du trenger for å kunne ta kontrollen over situasjonen. Dra til legen på mandag! Søk opp meditasjon og mindfulness på YouTube. Jeg liker å se på dr Joe Dispenza. Situasjonen din høres helt jævlig ut! Kan du skille deg og ha ungene annenhver uke?

Anonymkode: ac358...cb1

DETTE

Anonymkode: 9ea0d...bfb

[Tatja]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi har hatt oppfølging både av bup, helsestasjonen og ppt. Vært på cos-kurs og et annet sånt kurs. Det er ikke vi som skriker og kjefter, men ungene. På hverandre og på oss. Jeg blir slått og sparket daglig når jeg prøver å snakke med dem på en rolig måte. De er begge veldig fysisk utagerende. Bv har vi henvendt oss til før og fått beskjed om at de ikke kan hjelpe oss da vi er for ressurssterke

Anonymkode: dc2a2...bf5

Da må dere KREVE at de hjelper dere. Vi gjorde det, fikk besøkshjem 1 helg per mnd. Har 2 barn, 1 med krevende diagnoser. Jeg sa klart ifra, at vi klarer ikke dette i lengden. Det ordnet seg ganske fort da. Kanskje ungene trenger pauser fra hverandre. 

Det burde gått å få avlastning via tildelingsenheten i kommunen, men det er enda vanskeligere enn hos barnevernet, så lenge ikke barna har store funksjonshemminger. 

Endret 1. mai 2021 av Tatja