Jeg er så sjalu...

[G.A.]

Jeg er så sjalu, og jeg innrømmer det ærlig..

Vi har selv vært prøvere i 2 år, og i løpet av den tiden har alle de jeg kjenner som kan få baby har fått baby.. Det er ihverfall sånn jeg føler det!

Nå trodde jeg de fleste var ferdige for en stund, og vi kunne få være prøvere i fred en stund.. Men neida, nå kom siste nytt, enda en venninne er gravid.

Og jeg må på nytt slite me misunnelse og skuffelse en stund..

Det svir like mye hver gang jeg får høre noen er gravid. Jeg begynner å bli så lei at jeg til og med kjendte misunnelsen når Mette Marit var på vei igjen.

Hva kan jeg gjøre for å få dagene til å gå litt lettere?

Skulle ønske jeg klarte å glede meg over alle som venter barn, men egoet mitt tillater det ikke..

[Skytte]

[Gjest Gjest]

Forskjell på minsunnelse (etter min definisjon i alle fall):

1. Man kan misunne folk at de blir gravde fordi man så gjerne skulle blitt det selv også, men glede seg over at at de venter en liten.

2. Man kan misunne folk at de blir gravide og ønske at siden man ikke blir det selv skulle ikke noen andre blitt det heller.

Du høres egentlig ut som du tilhører definisjon 2 og det er ikke bra! Kanskje du skal gå noen runder med deg selv og finne ut om du virkelig ønsker at det ikke skal bli født flere barn til verden før du kan føde? Det er vel ikke innerst inne det du mener vel?

Men skjønner det er sårt og vondt og skjønner skuffelsen for den fordømrade mensen som kommer og kommer og kommer...

Hvis dere har prøvd i hele to år har dere kanskje vært til utredning og slikt også? Kanskje tenke på alternativer som prøverør og adopsjon?

Jeg har tenkt å adoptere om det ikke blir noe: Tror jeg kunne blitt akkurat like glad i en unge uansett om jeg føder den selv eller ikke.

Og det å bli gravid eller ikke er ikke noe man "presterer" som å gjøre det bra på jobb, være flink med det ene eller det andre. De fleste kan få barn og en del kan ikke. Det er ikke noe personlig nederlag å ikke kunne få barn! Kanskje er det sjebnen som syns dere er så utmerkede foreldre at akkurat dere er utvalgt til å bli mamma og pappa til ei lita tulle fra Kina, eller en liten pjokk fra Colombia som ikke har fått den beste starten her i verden?

Men jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Min metode for ikke å miste motet er å tenke "fillern, jeg vil også, men det er jammen godt ikke alle har samme problemet. Og kan vi ikke lage et barn selv så betyr det ikke at vi ikke kan bli foreldre"

[G.A.]

Kanskje er det sjebnen som syns dere er så utmerkede foreldre at akkurat dere er utvalgt til å bli mamma og pappa til ei lita tulle fra Kina, eller en liten pjokk fra Colombia som ikke har fått den beste starten her i verden?

Takk, det er slike ting som får meg til å tenkte litt lettere på hverdagen

Holder nå på å samle nok mot til jeg skal få besøk av mine to gravide venninner.. Jeg blir nødt å holde masken, snakke om amming, barnevogner og fødsel, og vise dem hvor glad jeg er på deres vegne.

For jeg ER glad på deres vegne! Jeg unner mine venner det aller beste, og det beste som skjer i livet er jo å sette et nytt liv til verden.

[Tigernøff]

Kjenner meg selv igjen i det du skriver! Jeg var ufrivillig barnløs i fem og ett halvt år.. Og det var de årene nesten alle mine venninner fikk barn. Jeg var veldig glad på deres vegner, men det gjorde samtidlig veldig vondt.

Jeg prøvde å skifte litt fokus. Ville liksom være en del av "gjengen", selv om jeg ikke hadde barn selv. Jeg ble nesten som en tante til ungene til de nermeste venninnene og hadde de mye på besøk. Det var kjempekoselig! (og er det fortsatt) Ble automatisk mer engasjert i ungene, fordi de betydde mye for meg... og misunnelsen var ikke så sterk