Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke klarer å bryte forholdet ordentlig

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i mange år, og har barn sammen. Vært mye trøbbel med hans psykiske helse, og ganske tunge diagnoser. Jeg avsluttet forholdet enda en gang i fjor, og hadde det tungt, men bedre i over et halvt år. Så skulle vi forsøke litt samvær igjen, han var i strålende humør, og hadde tiltakslyst, ville være med ungene og bidro for første gang siden han flyttet ut. Det var sååå godt at noen tok ungene litt for meg, både natt og tidlig morgen og barnehage osv. Jeg endte igjen i samme runden, med å la han slippe inn igjen.

Så snudde det som det alltid gjør, han ble sint, oppfarende, jeg kan ikke fortelle om hvordan jeg egentlig har det, for han har det så mye verre. Har vært tydelig på at jeg ikke vil mer nå etter min egen oppfattelse. Han har foreslått flere ganger at vi offisielt skal flytte sammen igjen, jeg sier nei, og at jeg ikke er klare fordi jeg mener vi ikke har det noe bra sammen nå. Så kaster jeg han endelig ut, men det varer bare en dag før jeg synes synd på han og sier han kan komme tilbake. Jeg følte en så stor lettelse de timene, så jeg forstår ingenting av hvorfor jeg ba han komme igjen. Føles ut som jeg gjør det motsatte av hva jeg har lyst til  

Så noen dager senere, jeg ruger på dette og tenker at jeg klarer det neste gang. Da forteller han plutselig at han har leid ut boligen sin (!). Uten å snakke med meg. Og avtalen er allerede gjort, den andre (familie) har allerede sagt opp sin nåværende. Jeg står nå i en situasjon hvor hele hans familie vil bli veldig informert hvis jeg bryter av. Jeg føler meg så fanget. Og sint og overkjørt. Jeg har sagt at jeg har jo sagt tydelig fra at jeg ikke ville, han skjønner ikke dette. Han snakker hver dag om hvor godt det skal bli å slippe å tenke på to bosteder. Jeg føler meg helt nummen. Jeg vet ikke hvorfor jeg skrur av sånn  Jeg gjør det samme når det gjelder søvnen her. Jeg sover med barna, er oppe med de om natten, står opp på morgenen. Likevel vil han sove med meg i sengen. Enda jeg da sover så mye dårligere. Og når han legger seg sier han hvor godt det er å ligge der med meg, og at han trenger den hudkontakten for å ha det bra. Dette gjentar han om kvelden mens min tanke er "hvorfor ligger du her og ødelegger min søvn". Det er så motstridende alt. Og jeg blir så skuffet over at jeg ikke setter tydeligere grenser. Jeg er jo egentlig sterk. Og selvstendig. Men dette sliter jeg velger med  

Hvordan skal jeg komme meg ut av dette? 

Anonymkode: 275da...881

[AnonymBruker]

He he, nei du er ikke sterk og selvstendig. Du har ikke noen selvrespekt. Det er tydeligvis viktigere for deg at han har det bra enn at du og barna har det bra. Dette må du bare jobbe med rett og slett.

Anonymkode: af852...6f9

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

jeg sier nei, og at jeg ikke er klare fordi jeg mener vi ikke har det noe bra sammen nå.

Det her er det første du bør ta tak i. Du pakker inn budskapet med er ikke klar og nå. Slutt med det, han tar ikke poenget da, han tror naturlig nok at du har lyst på en framtid med han, det er bare timinga som er feil og hvis dere bare er uenige om timing, ikke om dere skal være sammen, så er det vel ikke så ille at han presser seg inn? (Jeg tipper i hvert fall at det er det han tenker.) Ta ansvar for uklarheten du skaper og øv deg på å si "Jeg vil ikke være sammen med deg." Ikke noe innpakning.

Videre må du øve deg på å si "Du skal ikke flytte inn her." Og så må du vedta for deg selv at hans boligproblem er nettopp det: hans. Du skal ikke bry deg om at han har sagt opp leiligheten sin eller hvordan han løser det med sted å bo, han har tydeligvis ingen beskjedenhetsproblemer så jeg vil tro han klarer å lure seg inn et annet sted.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg står nå i en situasjon hvor hele hans familie vil bli veldig informert hvis jeg bryter av.

Dette skjønner jeg ikke helt hva du mener med. Dere bor ikke sammen, du har ikke lyst til å være sammen med han, hvorfor skulle ikke familien bli informert? Er du redd for at de blir sure på deg fordi de sitter med problemet med denne slitsomme, grenseløse mannen da? Det synes jeg ikke du skal tenke på, de har sannsynligvis gjort en dårlig jobb med oppdragelsen, de får ta støyten.

[AnonymBruker]

Han får finne seg et nytt sted, da. 

Anonymkode: a403d...2bc

[Jentadi]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har vært sammen i mange år, og har barn sammen. Vært mye trøbbel med hans psykiske helse, og ganske tunge diagnoser. Jeg avsluttet forholdet enda en gang i fjor, og hadde det tungt, men bedre i over et halvt år. Så skulle vi forsøke litt samvær igjen, han var i strålende humør, og hadde tiltakslyst, ville være med ungene og bidro for første gang siden han flyttet ut. Det var sååå godt at noen tok ungene litt for meg, både natt og tidlig morgen og barnehage osv. Jeg endte igjen i samme runden, med å la han slippe inn igjen.

Så snudde det som det alltid gjør, han ble sint, oppfarende, jeg kan ikke fortelle om hvordan jeg egentlig har det, for han har det så mye verre. Har vært tydelig på at jeg ikke vil mer nå etter min egen oppfattelse. Han har foreslått flere ganger at vi offisielt skal flytte sammen igjen, jeg sier nei, og at jeg ikke er klare fordi jeg mener vi ikke har det noe bra sammen nå. Så kaster jeg han endelig ut, men det varer bare en dag før jeg synes synd på han og sier han kan komme tilbake. Jeg følte en så stor lettelse de timene, så jeg forstår ingenting av hvorfor jeg ba han komme igjen. Føles ut som jeg gjør det motsatte av hva jeg har lyst til  

Så noen dager senere, jeg ruger på dette og tenker at jeg klarer det neste gang. Da forteller han plutselig at han har leid ut boligen sin (!). Uten å snakke med meg. Og avtalen er allerede gjort, den andre (familie) har allerede sagt opp sin nåværende. Jeg står nå i en situasjon hvor hele hans familie vil bli veldig informert hvis jeg bryter av. Jeg føler meg så fanget. Og sint og overkjørt. Jeg har sagt at jeg har jo sagt tydelig fra at jeg ikke ville, han skjønner ikke dette. Han snakker hver dag om hvor godt det skal bli å slippe å tenke på to bosteder. Jeg føler meg helt nummen. Jeg vet ikke hvorfor jeg skrur av sånn  Jeg gjør det samme når det gjelder søvnen her. Jeg sover med barna, er oppe med de om natten, står opp på morgenen. Likevel vil han sove med meg i sengen. Enda jeg da sover så mye dårligere. Og når han legger seg sier han hvor godt det er å ligge der med meg, og at han trenger den hudkontakten for å ha det bra. Dette gjentar han om kvelden mens min tanke er "hvorfor ligger du her og ødelegger min søvn". Det er så motstridende alt. Og jeg blir så skuffet over at jeg ikke setter tydeligere grenser. Jeg er jo egentlig sterk. Og selvstendig. Men dette sliter jeg velger med  

Hvordan skal jeg komme meg ut av dette? 

Anonymkode: 275da...881

Dette tar ikke slutt for du gjør det slutt. Han er far til dine barn, men han trenger ikke være din kjæreste. Nå har du brukt masse til på å gjøre alle andre rundt deg fornøyd. På tide å ta tak i egen helse og velferd. 

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har vært sammen i mange år, og har barn sammen. Vært mye trøbbel med hans psykiske helse, og ganske tunge diagnoser. Jeg avsluttet forholdet enda en gang i fjor, og hadde det tungt, men bedre i over et halvt år. Så skulle vi forsøke litt samvær igjen, han var i strålende humør, og hadde tiltakslyst, ville være med ungene og bidro for første gang siden han flyttet ut. Det var sååå godt at noen tok ungene litt for meg, både natt og tidlig morgen og barnehage osv. Jeg endte igjen i samme runden, med å la han slippe inn igjen.

Så snudde det som det alltid gjør, han ble sint, oppfarende, jeg kan ikke fortelle om hvordan jeg egentlig har det, for han har det så mye verre. Har vært tydelig på at jeg ikke vil mer nå etter min egen oppfattelse. Han har foreslått flere ganger at vi offisielt skal flytte sammen igjen, jeg sier nei, og at jeg ikke er klare fordi jeg mener vi ikke har det noe bra sammen nå. Så kaster jeg han endelig ut, men det varer bare en dag før jeg synes synd på han og sier han kan komme tilbake. Jeg følte en så stor lettelse de timene, så jeg forstår ingenting av hvorfor jeg ba han komme igjen. Føles ut som jeg gjør det motsatte av hva jeg har lyst til  

Så noen dager senere, jeg ruger på dette og tenker at jeg klarer det neste gang. Da forteller han plutselig at han har leid ut boligen sin (!). Uten å snakke med meg. Og avtalen er allerede gjort, den andre (familie) har allerede sagt opp sin nåværende. Jeg står nå i en situasjon hvor hele hans familie vil bli veldig informert hvis jeg bryter av. Jeg føler meg så fanget. Og sint og overkjørt. Jeg har sagt at jeg har jo sagt tydelig fra at jeg ikke ville, han skjønner ikke dette. Han snakker hver dag om hvor godt det skal bli å slippe å tenke på to bosteder. Jeg føler meg helt nummen. Jeg vet ikke hvorfor jeg skrur av sånn  Jeg gjør det samme når det gjelder søvnen her. Jeg sover med barna, er oppe med de om natten, står opp på morgenen. Likevel vil han sove med meg i sengen. Enda jeg da sover så mye dårligere. Og når han legger seg sier han hvor godt det er å ligge der med meg, og at han trenger den hudkontakten for å ha det bra. Dette gjentar han om kvelden mens min tanke er "hvorfor ligger du her og ødelegger min søvn". Det er så motstridende alt. Og jeg blir så skuffet over at jeg ikke setter tydeligere grenser. Jeg er jo egentlig sterk. Og selvstendig. Men dette sliter jeg velger med  

Hvordan skal jeg komme meg ut av dette? 

Anonymkode: 275da...881

Hold helt enkelt en seremoni helt alene der du lover å slutte svikte deg selv, så holder du løftet fra da

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (13 minutter siden):

Det her er det første du bør ta tak i. Du pakker inn budskapet med er ikke klar og nå. Slutt med det, han tar ikke poenget da, han tror naturlig nok at du har lyst på en framtid med han, det er bare timinga som er feil og hvis dere bare er uenige om timing, ikke om dere skal være sammen, så er det vel ikke så ille at han presser seg inn? (Jeg tipper i hvert fall at det er det han tenker.) Ta ansvar for uklarheten du skaper og øv deg på å si "Jeg vil ikke være sammen med deg." Ikke noe innpakning.

Videre må du øve deg på å si "Du skal ikke flytte inn her." Og så må du vedta for deg selv at hans boligproblem er nettopp det: hans. Du skal ikke bry deg om at han har sagt opp leiligheten sin eller hvordan han løser det med sted å bo, han har tydeligvis ingen beskjedenhetsproblemer så jeg vil tro han klarer å lure seg inn et annet sted.

Dette skjønner jeg ikke helt hva du mener med. Dere bor ikke sammen, du har ikke lyst til å være sammen med han, hvorfor skulle ikke familien bli informert? Er du redd for at de blir sure på deg fordi de sitter med problemet med denne slitsomme, grenseløse mannen da? Det synes jeg ikke du skal tenke på, de har sannsynligvis gjort en dårlig jobb med oppdragelsen, de får ta støyten.

Skal bare svare kort på dette. Ingen har visst at vi er "sammen" igjen, fordi jeg har holdt igjen. Nå har han jo da offentliggjort dette ved å si at huset hans er tilgjengelig. Uten at jeg har sagt at det er greit. Så plutselig vil det ende opp med et brudd til.  

Jeg har sagt flere ganger rett ut at "jeg vil ikke være sammen med deg" og "ber du meg ta et valg nå sier jeg nei". Fordi det har vært mye trusler, sinne og stygge ord i dårlige perioder før, har jeg sagt det er uaktuelt med mindre jeg ser over lengre tid at han ikke er sint. Og det har jo ikke holdt. Han sier det er min skyld og min oppførsel som gjør han sint, og bare han får flytte inn så blir alt bra, og bare jeg slutter å mase så blir alt bra. 

Anonymkode: 275da...881

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har sagt flere ganger rett ut at "jeg vil ikke være sammen med deg" og "ber du meg ta et valg nå sier jeg nei". Fordi det har vært mye trusler, sinne og stygge ord i dårlige perioder før, har jeg sagt det er uaktuelt med mindre jeg ser over lengre tid at han ikke er sint. Og det har jo ikke holdt. Han sier det er min skyld og min oppførsel som gjør han sint, og bare han får flytte inn så blir alt bra, og bare jeg slutter å mase så blir alt bra. 

Anonymkode: 275da...881

Du holder døra åpen for at det kan bli noe på sikt, da tipper jeg at det eneste han får med seg er at det er et tidsspørsmål før dere blir sammen igjen.

Hvis det har vært mye trusler, sinne og stygge ord, så er ikke dette en mann du vil ha i huset til barna dine. Han hadde i hvert fall ikke vært velkommen i mitt hus, og mine barn er tenåringer.

Som en annen nevner over, du virker å være mer opptatt av at han skal ha det bra enn at du og ungene skal ha det bra. Når du omorganiserer prioriteringslista di kan det være at ting faller på plass og du lar han ta ansvar for sitt eget liv som en voksen mann. Hans familie og hans bosituasjon er ikke dine problem (og det tror jeg du skal være glad for).

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Skal bare svare kort på dette. Ingen har visst at vi er "sammen" igjen, fordi jeg har holdt igjen. Nå har han jo da offentliggjort dette ved å si at huset hans er tilgjengelig. Uten at jeg har sagt at det er greit. Så plutselig vil det ende opp med et brudd til.  

Jeg har sagt flere ganger rett ut at "jeg vil ikke være sammen med deg" og "ber du meg ta et valg nå sier jeg nei". Fordi det har vært mye trusler, sinne og stygge ord i dårlige perioder før, har jeg sagt det er uaktuelt med mindre jeg ser over lengre tid at han ikke er sint. Og det har jo ikke holdt. Han sier det er min skyld og min oppførsel som gjør han sint, og bare han får flytte inn så blir alt bra, og bare jeg slutter å mase så blir alt bra. 

Anonymkode: 275da...881

Du er så tafatt!

Du forklarer deg for mye, gjør for mye ut av ting. 

Sett deg ned med deg selv, lag et ark , en oversikt over livet ditt. Mannen hiver du ut av livet, for godt, kun korte sms om noe gjelder barna OG KUN BARNA. Om han piper om noen annet enn om barna da svarer du ikke. 

Slutt å hint, slutt kom med lovord om kanskje ditten og muligens datten.Bare si NEI, ferdig snakka. Trengs ikke noe forklaring engang. "Vi er ikke sammen" "Jeg er singel" "Skaff deg eget bosted og liv"

Du sier til han "Det er slutt mellom oss. "

Anonymkode: 662c1...0d2

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (11 minutter siden):

Du holder døra åpen for at det kan bli noe på sikt, da tipper jeg at det eneste han får med seg er at det er et tidsspørsmål før dere blir sammen igjen.

Hvis det har vært mye trusler, sinne og stygge ord, så er ikke dette en mann du vil ha i huset til barna dine. Han hadde i hvert fall ikke vært velkommen i mitt hus, og mine barn er tenåringer.

Som en annen nevner over, du virker å være mer opptatt av at han skal ha det bra enn at du og ungene skal ha det bra. Når du omorganiserer prioriteringslista di kan det være at ting faller på plass og du lar han ta ansvar for sitt eget liv som en voksen mann. Hans familie og hans bosituasjon er ikke dine problem (og det tror jeg du skal være glad for).

Ja, jeg tror jeg er på det nivået som kalles medavhengig. Har også vært utsatt for psykisk vold i tidligere forhold, og jeg går jo i samme fella igjen.. Sliter veldig med å sette grenser for det. Jeg ville jo hatt han om han var snill og ikke sint. Min intensjon med å si det på den måten er å tydeliggjøre at det er pga han det ikke går med oss, ikke pga meg. 

Anonymkode: 275da...881

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er så tafatt!

Du forklarer deg for mye, gjør for mye ut av ting. 

Sett deg ned med deg selv, lag et ark , en oversikt over livet ditt. Mannen hiver du ut av livet, for godt, kun korte sms om noe gjelder barna OG KUN BARNA. Om han piper om noen annet enn om barna da svarer du ikke. 

Slutt å hint, slutt kom med lovord om kanskje ditten og muligens datten.Bare si NEI, ferdig snakka. Trengs ikke noe forklaring engang. "Vi er ikke sammen" "Jeg er singel" "Skaff deg eget bosted og liv"

Du sier til han "Det er slutt mellom oss. "

Anonymkode: 662c1...0d2

Takk! Jeg trenger slike spark bak! ❤️ 

Anonymkode: 275da...881

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så kaster jeg han endelig ut, men det varer bare en dag før jeg synes synd på han og sier han kan komme tilbake. Jeg følte en så stor lettelse de timene, så jeg forstår ingenting av hvorfor jeg ba han komme igjen. Føles ut som jeg gjør det motsatte av hva jeg har lyst til  

Det du opplever kalles avhengighet. Han har ekstreme narsissistiske tendenser og han mishandler deg psykisk. Du har ingen kjærlighet for ham, din dårlige samvittighet for ham et sterkere enn noe kjærlighet vil bli.

Du gjør det motsatte av det du vil fordi du VIL IKKE dette, men inni deg føler en plikt og ansvar for å hjelpe ham, det kalles også medavhengighet, sjekk det ut på YouTube, Dr Ramani. Trauma bond, er det som binder dere sammen. For å skjønne hvorfor du er sammen med ham og ikke klarer å la ham gå, se på din egen barndom og oppvekst, hvorfor finner du deg i dette?

Anonymkode: 1bc2d...9d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det du opplever kalles avhengighet. Han har ekstreme narsissistiske tendenser og han mishandler deg psykisk. Du har ingen kjærlighet for ham, din dårlige samvittighet for ham et sterkere enn noe kjærlighet vil bli.

Du gjør det motsatte av det du vil fordi du VIL IKKE dette, men inni deg føler en plikt og ansvar for å hjelpe ham, det kalles også medavhengighet, sjekk det ut på YouTube, Dr Ramani. Trauma bond, er det som binder dere sammen. For å skjønne hvorfor du er sammen med ham og ikke klarer å la ham gå, se på din egen barndom og oppvekst, hvorfor finner du deg i dette?

Anonymkode: 1bc2d...9d9

Takk for tips! Jeg har lest meg til dette tidligere, likevel sitter jeg her år etter år.. Jeg har egentlig ikke opplevd så mye traumatisk i barndommen, så det er litt uforståelig. En litt kald mor, og veldig mye ansvar for småsøsken, men ikke særlig utover det. 

Anonymkode: 275da...881

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Ja, jeg tror jeg er på det nivået som kalles medavhengig. Har også vært utsatt for psykisk vold i tidligere forhold, og jeg går jo i samme fella igjen.. Sliter veldig med å sette grenser for det. Jeg ville jo hatt han om han var snill og ikke sint. Min intensjon med å si det på den måten er å tydeliggjøre at det er pga han det ikke går med oss, ikke pga meg. 

Anonymkode: 275da...881

Sånne menn blir som oftest ikke mindre sinte. Det er sannheten. Og i alle fall ikke når de skylder på andre for sinnet sitt, slik han skylder på deg!

Anonymkode: 018c1...029

[Gjest Blondie65]

Du må begynne med klar og tydelig tale.

Til deg selv! Du har et fantasibilde av mannen som er far til dine barn. Den mannen du har drømt frem i fantasien finnes ikke i den virkelige verden. Du må slutte å kommunisere til deg selv at dette kan gå bra, han kan endre seg, han kan bli bedre. Nei, han kan ikke det fordi han ikke vil.

Til han sier du at det var synd for han med den leiligheten, men det er ikke ditt problem at han tror dere skal bo sammen for det skal dere ikke, ikke i dag, ikke i morgen og ikke på noe tidspunkt i fremtiden. Dette er den helt klare kommunikasjonen du skal formidle til han.

Når han begynner å argumentere eller prøve å manipulere sier du: det er slutt, du må gå videre i livet ditt. Jeg HAR gått videre.

Og så, kjære ts, hvorfor sitter du og klandrer deg selv? Blir du noe sterkere og mer viljesterk av det? Det er lov å analysere situasjonen, men da må det være for å lære av det, ikke for å gjøre deg selv hjelpeløs. Her og nå - TS. Du må handle og leve HER OG NÅ. Ikke granske hvorfor ting alltid går galt, men hvorfor og hvordan ting skal bli bedre her og nå. Du blir nødt å lage et lite helvete HER OG NÅ for at ting skal bli bra. Du vet at du er nødt til det, så hvorfor ikke ta det i dag i håp om at morgendagen blir bedre?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Min intensjon med å si det på den måten er å tydeliggjøre at det er pga han det ikke går med oss, ikke pga meg. 

Anonymkode: 275da...881

Det er nok ikke det budskapet han oppfatter.

Anonymkode: a403d...2bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

En litt kald mor, og veldig mye ansvar for småsøsken,

Det holder å bli utsatt for emosjonellt utilgjengelige foreldre så finner man emosjonellt utilgjengelige partnere.. for mrg gjaldt det å se inni meg, HVORFOR tilater jeg meg å bli behandlet sånn? 

Anonymkode: 1bc2d...9d9