Din erfaring med bonusbarn?

[AnonymBruker]

Jeg har blitt sammen med en fyr som har to barn fra før. Vi har ikke tenkt til å flytte sammen eller noe enda, men jeg er litt nysgjerrig på andres erfaring med bonusbarn. Enten om man bor med de eller ikke 😊

Anonymkode: 2ea24...07d

[AnonymBruker]

Jeg kunne ikke sett for meg noe annet. Mannen i mitt liv, og et nydelig barn. Et ekte bonusbarn. Positivt forhold til barnets mor også.

Anonymkode: 759e0...d5c

[Blomsterpotta]

Bare å søke opp det her på forumet, er mange historier om både stemødre og bonusbarn.

[AnonymBruker]

Det var tungt i starten. Vi og barnemor har veldig ulikt syn på ting. Nå har vi minst mulig kontakt, men prøver å gjøre det beste for barnet.

Anonymkode: bab80...9e2

[AnonymBruker]

Her bor barnet fast hos meg og far, og så har han litt samvær med mor. Mor er ikke i stand til å ha omsorgen for barnet. Vi forsøker å ha noe samarbeid, men i all hovedsak er det jeg og far som tar avgjørelser knyttet til barnet, og det er vi som har samarbeid med skolen.

Fra starten av var det viktig for meg å bygge en positiv relasjon med barnet, og gjøre hyggelige ting sammen. Det har heldigvis gått lett, og nå er barnet veldig knyttet til meg. Samtidig var det en stor overgang for meg å gå fra singellivet, til å få en hel familie på en gang, og det var viktig å gi meg selv tid og plass til å være bare meg. Vi har også hele veien hatt begrenset med frihet som kjærestepar, nettopp fordi mor har så lite samvær. 

En ting jeg tenker at er viktig, er at en har et visst felles utgangspunkt når det gjelder oppdragelse. Det vil kunne gi store gnisninger om f.eks. barnets forelder ønsker en veldig fri barneoppdragelse, mens steforelder ønsker å ha tydelige rammer. Enda vanskeligere blir det om man også vil ha felles barn. For meg ville det ikke vært et alternativ å gå inn i forholdet, om ikke jeg hadde like mye å si hva gjelder grensesetting. Her behandler jeg rett og slett barnet fullt ut som om han var min egen.

Det er også vår erfaring at det er veldig positivt for barnet om man klarer å ha godt samarbeid, og en god tone. Selv om det er vi som har kommunikasjon med skolen, og følger opp dette, informerer vi barnets mor. Vi forteller også om eventuelle utfordringer vi eller skolen har. Vi kan også invitere til å gjøre noen ting sammen alle sammen, slik at barnet for oppleve å ha alle sine samlet. Mor har hele veien vært positivt innstilt til meg, og har uttrykt at hun er takknemlig for at far er sammen med meg. Om samarbeidet hadde vært veldig konfliktfylt, er det mulig jeg hadde skygget banen.

Mitt beste råd er å tenke nøye gjennom situasjonen, snakke med kjæresten slik at du mest mulig vet hva du går til, og så gjøre vurdering etter det. Ta ting gradvis, i et tempo alle er komfortable med. Og forbered deg på at det kan kreve en god dose raushet når man skal ha omsorg for andres barn.

Anonymkode: f48b4...31e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her bor barnet fast hos meg og far, og så har han litt samvær med mor. Mor er ikke i stand til å ha omsorgen for barnet. Vi forsøker å ha noe samarbeid, men i all hovedsak er det jeg og far som tar avgjørelser knyttet til barnet, og det er vi som har samarbeid med skolen.

Fra starten av var det viktig for meg å bygge en positiv relasjon med barnet, og gjøre hyggelige ting sammen. Det har heldigvis gått lett, og nå er barnet veldig knyttet til meg. Samtidig var det en stor overgang for meg å gå fra singellivet, til å få en hel familie på en gang, og det var viktig å gi meg selv tid og plass til å være bare meg. Vi har også hele veien hatt begrenset med frihet som kjærestepar, nettopp fordi mor har så lite samvær. 

En ting jeg tenker at er viktig, er at en har et visst felles utgangspunkt når det gjelder oppdragelse. Det vil kunne gi store gnisninger om f.eks. barnets forelder ønsker en veldig fri barneoppdragelse, mens steforelder ønsker å ha tydelige rammer. Enda vanskeligere blir det om man også vil ha felles barn. For meg ville det ikke vært et alternativ å gå inn i forholdet, om ikke jeg hadde like mye å si hva gjelder grensesetting. Her behandler jeg rett og slett barnet fullt ut som om han var min egen.

Det er også vår erfaring at det er veldig positivt for barnet om man klarer å ha godt samarbeid, og en god tone. Selv om det er vi som har kommunikasjon med skolen, og følger opp dette, informerer vi barnets mor. Vi forteller også om eventuelle utfordringer vi eller skolen har. Vi kan også invitere til å gjøre noen ting sammen alle sammen, slik at barnet for oppleve å ha alle sine samlet. Mor har hele veien vært positivt innstilt til meg, og har uttrykt at hun er takknemlig for at far er sammen med meg. Om samarbeidet hadde vært veldig konfliktfylt, er det mulig jeg hadde skygget banen.

Mitt beste råd er å tenke nøye gjennom situasjonen, snakke med kjæresten slik at du mest mulig vet hva du går til, og så gjøre vurdering etter det. Ta ting gradvis, i et tempo alle er komfortable med. Og forbered deg på at det kan kreve en god dose raushet når man skal ha omsorg for andres barn.

Anonymkode: f48b4...31e

Du ble nå et forbilde for meg!! Takk for at du delte dine erfaringer 

Anonymkode: 2ea24...07d

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna?
Har selv hatt et bonusbarn, og det var litt vanskelig med tanke på at jeg var uenig i mange av måtene som barnet ble oppdratt på. Jeg hadde ingen oppdragerrolle i den forstand, men reagerte på mange situasjoner der jeg ville ha gjort ting annerledes. Valgte å forlate mannen, siden jeg forstod at jeg ikke ønsket at mine barn skulle blitt oppdratt på samme måten.

Jeg og barnet var for det meste gode venner, men det ble fort til at jeg måtte passe barnet, selv om jeg hadde andre ting å gjøre. Følte meg oftere som en au-pair, enn en kjæreste. Synes derimot det var koselig å tilbringe tid med barnet, men det ble ikke helt som jeg hadde sett for meg.

Barnet kommer alltid først, og sånn skal det selvfølgelig være. Men du må regne med mindre kjærestetid, mindre tid til deg selv, og at barnets ønsker alltid kommer først.

Jeg hadde ikke den beste opplevelsen, men det er mange som fint klarer å ha et veldig fint liv med bonusbarn. Spesielt om dere har god kommunikasjon, snakker om forventninger, og at dere har respekt for hverandre - barna inkludert. Håper at du lærer barna å kjenne godt, før du flytter inn. Har selv hatt stefedre som jeg nærmest ikke kjente før de flyttet inn. Det var ikke gøy.

Ønsker uansett deg og dere lykke til, håper at det går fint for dere

Anonymkode: 7eb76...f96

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det har mye å si hvordan den andre forelderen forholder seg til meg. Har vi et godt forhold, får jeg et godt forhold til ungene. Men har også erfart det motsatte. Jeg flyttet ganske kjapt, rett og slett fordi biologisk mor var så ustabil at det ble skummelt (jeg var ung). 

Anonymkode: ec08c...b85

[AnonymBruker]

Bonusbarnet er med i pakka sammen med mannen:) Det tror jeg er et viktig utgangspunkt. Min erfaring er at bonusbarna er tilpasningsdyktige til foreldrenes nye kjærester. Jo yngre barna er jo lettere er det for bonusforeldren å bli akseptert som bonusforelder. Her fungerer egentlig alt fin med bonusbarnet, han er en fin gutt. Pappaen hans og jeg har to barn sammen også.

Det mange ikke tenker på når de blir sammen med noen med barn, er at eksen hans kommer med på kjøpet i mer eller mindre grad. Og med det følger også at barnet blir oppdratt forskjellig. I vårt tilfelle flyter grensene mer når det kommer til leggetider, sosiale medier og grensesetting hos moren hans. Vi er de "strenge". Men vi må ha like regler for han og våre felles barn. Så dette har vært en utfordring. Man må på en måte bare lære seg å svelge noen kameler. For man blir veldig glad i bonusbarna sine, og vil det beste for dem. og når man mener at de ikke blir behandlet godt nok i tiden han ikke er under ditt ansvar så tærer jo det. Sånn er det for meg. 

Men bonusbarnet i seg selv er ingen utfordring. Det er bare hyggelig med han. Ikke minst må jeg si at da jeg begynte å date faren hans, merket jeg fort at han var moden på en helt annen måte enn de andre jeg hadde datet. Han tok ansvar og var veldig omsorgsfull. Etter at vi fikk barna våre var han også veldig trygg i rollen som pappa. 

Anonymkode: 8c577...9a1

[AnonymBruker]

Det er veldig forskjell på alder på barna. Jeg har to bonusbarn, og yngste har bare vært positiv hele veien og positiv til at pappa fikk ny kjæreste. Eldste har vært motstander fra dag én. Under 10 år er de fleste barn mere fleksible, fra 12 og oppover og som pre-teens, blir alt vanskeligere.

Jeg skal ikke lyve, det kan være vanskelig. Andres barn er og blir andres barn. Hans yngste har attpåtil noen ekstra utfordringer, og vi får mange tilbakemeldinger fra skolen om at de sliter med ham. Far og jeg bruker mye tid på å snakke om dette, og her befinner jeg meg jo mer i midten; jeg kan sympatisere med far som ofte vil beskytte sønnen sin, samtidig som jeg ser alt mer "utenfra" og også lett kan sette meg i lærerens sko som sikkert mener gutten mangler oppdragelse. 

Du ser på kloss hold hvor vanskelig det er for foreldre når barna sliter med noe, og hvor lett det er å bli defensiv. Slik vil det jo også være for meg om vi får et barn sammen. Jeg må ofte prøve å se ting fra fars perspektiv, men tror også det er sunt å for ham å få noen meninger utenfra, fremfor at det blir et ekkokammer der alle andre er problemet.

Anonymkode: d8051...131

[AnonymBruker]

Jeg har hatt bonusbarn! Fortsatt veldig glade i de, selv om det ble slutt mellom jeg og faren deres.  Blir naturlig å ha litt kontakt, de er jo storesøsken til mine barn ☺️ Det er ikke enkelt å være bonusmamma eller pappa, det krever at du gir mye, har høy toleranse og ett stort hjerte. Men du kan få mye igjen også. Ikke gå inn i en mamma rolle om barna allerede har en mor. Vær en god og trygg voksen omsorgsperson i stedet. Ofte følte jeg mer mer som ei nær tante, enn noe mor. Og det blir nok riktigst også ☺️

Anonymkode: 64893...136

[AnonymBruker]

Helt forferdelig. Alt måtte planlegges rundt den ungen og barnemoren. Aldri noe spontanitet eller å sette oss som par først. 

Anonymkode: 03805...0be

[AnonymBruker]

On 5/1/2021 at 1:12 PM, AnonymBruker said:

Du ble nå et forbilde for meg!! Takk for at du delte dine erfaringer 

Anonymkode: 2ea24...07d

Takk, så hyggelig! Jeg tenker jo at jeg har vært avhengig av innstillingen til dem rundt meg - at jeg får lov til å være likestilt forelder, og at mor er positiv. Håper mine erfaringer kan komme til nytte.

Anonymkode: f48b4...31e

[AnonymBruker]

Ungene har aldri vært problem, kun deres mor! 

 

Anonymkode: faec7...ca6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Helt forferdelig. Alt måtte planlegges rundt den ungen og barnemoren. Aldri noe spontanitet eller å sette oss som par først. 

Anonymkode: 03805...0be

Hva slags samværsfordeling hadde de da?

Det eneste jeg "krever" at mannen er at de har en ryddig samværsavtale som overholdes. Det gir forutsigbarhet i hverdagen. De ukene han ikke har barna kan jo vi gjøre vi hva vi vil. 

Anonymkode: d8051...131