Når en alenemor ikke orker mer...

[AnonymBruker]

Jeg ble brått alene med mine to barn,  på 1 og 3 år. Siden da har jeg holdt det gående helt alene, barna er nå 22 og 20 år. Barnefar ga helt opp kontakten kort tid etter brudd og jeg har kun mine foreldre og en søster som familie her i Norge. De har stilt lite opp, bortsett fra at vi har feiret høytidene sammen.

Jeg har stått på, begge barna har fått det de ønsker seg, jeg har kjørt dem til og fra skolen, fritidsaktiviteter,  venner. Jeg har sittet i FAU, vært foreldrekontakt , stilt på dugnader og i det hele tatt engasjert meg 110%. Samtidig som jeg har vært i full jobb. Barna har ikke manglet noe, vi har vært på ferier, hyttetur og alt annet på lik linje med andre barn. Jeg har alltid prioritert ungene mine, selvom det til tider har gått hardt utover meg selv. 

Nå begynner jeg å tenke om jeg har gjort det rette. Føler at ungene er ekstremt utakknemlige og setter lite pris på meg. Eldste flyttet ut i fjor og tar aldri kontakt medmindre han trenger penger. Ringer jeg er han for opptatt til å prate. Yngste jenta bor ennå hjemme, hun er som unge jenter flest mors verste fiende. Alt er feil og ingenting er godt nok. 

Jeg begynner å få nok nå, føler jeg har gitt alt jeg har og får kun utakknemlighet i retur. Yngste er ekstremt frekk og lite hyggelig,  jeg synes det er vanskelig å forholde seg til henne innimellom.  

Nå er jeg ekstremt sliten, føler at jeg har feilet grovt som mor. Jeg har gitt ungene mine alt, men glemt å lære dem takknemlighet.  Jeg har lyst til å begynne å tenke litt på meg selv nå, for en gangs skyld unne meg frisør og klær som ikke er kjøpt på salg på hm.  Jeg har lyst til å be yngste flytte ut fordi jeg orker ikke den kranglingen hjemme. 

Jeg vil unne meg selv noe før det blir for seint Jeg er i 50 årene og vil nyte de siste årene . 

Hva tenker dere?  er jeg for egoistisk? 

 

Anonymkode: 3e914...359

[AnonymBruker]

En tjueåring kan få hjelp til å flytte ut på en hyggelig måte.

Anonymkode: dc805...934

[AnonymBruker]

jeg flyttet på hybel da jeg var 16 år. ja få henne ut så du kan få mer fred. som 20 åring er hun en ung voksen dame, og ikke en tenåring i opprør. la de ta litt ansvar for seg selv fremover!

Anonymkode: 76866...40a

[Amigo]

Jeg tenker du nå med god samvittighet ta vare på deg selv.. Du har gjort din jobb med oppveksten, så nå bør du kunne vise barna at du er et menneske med egne behov. 

At de virker egoistiske nå ligger vel til alderen. De er på vei å lage sine egne liv. La de få finne utav hvilken rettning de vil gå videre. 

Deretter går det nok noen år, så kommer de tilbake til mamma for råd, veiledning og tanker om hvor god oppvekst de har hatt med en dose takknemlighet. 😉💗

[vikilLJA]

Nei jeg syns ikke du er egoistisk. Noen barn må nok dyttes ut av redet. 

[Kvinnenavn]

Sender klem❤️ Du får si det helt ærlig til dem begge, hvordan du føler det. De har bare godt av å lære seg at du også er et menneske. Fortell dem at du har gitt dem alt du hadde og at du håper de vet det. 

[AnonymBruker]

Syns du skal ta vare på deg selv. Det er dessverre ganske vanlig at ungdom er ufyselige, det var jeg selv som tjue, selv med de mest velmenende og iherdige foreldre. Syns ikke du skal være så hard med deg selv. Det blir nok lettere å få en god relasjon til datter om du gir henne ansvar og rom til å bli mer voksen.

Anonymkode: 34d0f...ede

[AnonymBruker]

Det du sto i står jeg i nå. Håper inderlig at barna setter pris på det om noen år.

Anonymkode: b205e...568

[Diamantdryss]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

barna er nå 22 og 20 år. 

Da er de ikke barn lenger men voksne mennesker. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg ble brått alene med mine to barn,  på 1 og 3 år. Siden da har jeg holdt det gående helt alene, barna er nå 22 og 20 år. Barnefar ga helt opp kontakten kort tid etter brudd og jeg har kun mine foreldre og en søster som familie her i Norge. De har stilt lite opp, bortsett fra at vi har feiret høytidene sammen.

Jeg har stått på, begge barna har fått det de ønsker seg, jeg har kjørt dem til og fra skolen, fritidsaktiviteter,  venner. Jeg har sittet i FAU, vært foreldrekontakt , stilt på dugnader og i det hele tatt engasjert meg 110%. Samtidig som jeg har vært i full jobb. Barna har ikke manglet noe, vi har vært på ferier, hyttetur og alt annet på lik linje med andre barn. Jeg har alltid prioritert ungene mine, selvom det til tider har gått hardt utover meg selv. 

Nå begynner jeg å tenke om jeg har gjort det rette. Føler at ungene er ekstremt utakknemlige og setter lite pris på meg. Eldste flyttet ut i fjor og tar aldri kontakt medmindre han trenger penger. Ringer jeg er han for opptatt til å prate. Yngste jenta bor ennå hjemme, hun er som unge jenter flest mors verste fiende. Alt er feil og ingenting er godt nok. 

Jeg begynner å få nok nå, føler jeg har gitt alt jeg har og får kun utakknemlighet i retur. Yngste er ekstremt frekk og lite hyggelig,  jeg synes det er vanskelig å forholde seg til henne innimellom.  

Nå er jeg ekstremt sliten, føler at jeg har feilet grovt som mor. Jeg har gitt ungene mine alt, men glemt å lære dem takknemlighet.  Jeg har lyst til å begynne å tenke litt på meg selv nå, for en gangs skyld unne meg frisør og klær som ikke er kjøpt på salg på hm.  Jeg har lyst til å be yngste flytte ut fordi jeg orker ikke den kranglingen hjemme. 

Jeg vil unne meg selv noe før det blir for seint Jeg er i 50 årene og vil nyte de siste årene . 

Hva tenker dere?  er jeg for egoistisk? 

 

Anonymkode: 3e914...359

Ja kjære deg, klart du skal tenke på deg selv også nå! Barna dine er 20 og 22 år gamle.

Anonymkode: d5cfd...adc

[Blomsterpotta]

Diamantdryss skrev (9 minutter siden):

Da er de ikke barn lenger men voksne mennesker. 

De er fremdeles barna hennes da. 

[AnonymBruker]

Tenk på deg selv! Det har du all rett til, og jeg tror ikke du har feilet med oppveksten. Sønnen din er i en fase der han ER opptatt, opptatt av venner, studier, å bo for seg selv, dra på byen osv. Han tar ikke telefonen fordi han VET at du er der når du trenger han - noe som tyder på at han er trygg i relasjonen til deg. Begge brødrene mine måtte bli over 25 før de begynte å ringe mamma bare for å prate og uten å be om noe. Jeg var litt yngre, men som 20 år gammel jente var jeg helt sikkert ufyselig, og mamma var det teiteste som fantes der hun kom med råd og konsekvenser jeg ikke ville ha - jeg var jo "voksen" 🙈 

Men bestill deg frisørtime, kjøp nytt tøy, finn en hobby og bruk tid med venner. Det har du lov til. Så kan du invitere barna på middag, hjelpe til hvis de trenger uten å blakke deg selv og sannsynligvis kommer de til å komme tilbake til deg når de blir litt eldre ❤

Anonymkode: 9183b...0c8

[AnonymBruker]

Blomsterpotta skrev (6 minutter siden):

De er fremdeles barna hennes da. 

De VOKSNE barna hennes. 
 

Forstår deg ts, begynn med mild manipulering av yngste så hun flytter ut og tror det er hennes egen ide. Da blir det hvertfall ikke mer dårlig stemning mellom dere. Og det kan tenkes at dere får et bedre forhold når hun flytter ut.

Anonymkode: e593d...841

[Blomsterpotta]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De VOKSNE barna hennes. 
 

Forstår deg ts, begynn med mild manipulering av yngste så hun flytter ut og tror det er hennes egen ide. Da blir det hvertfall ikke mer dårlig stemning mellom dere. Og det kan tenkes at dere får et bedre forhold når hun flytter ut.

Anonymkode: e593d...841

Jeg fikk med meg at de var voksne, men hun trenger ikke presisere det nør alderen står oppført.

[Diamantdryss]

29 minutter siden, Blomsterpotta said:

De er fremdeles barna hennes da. 

Ja men de er voksene.

[AnonymBruker]

Kan du ikke ta vare på deg selv, og være tålmodig med barna samtidig i tillegg? De skal bruse fra seg i 10 år til antagelig før dette roer seg. Så jeg vil anbefale deg å smøre deg med tålmodighet.  De er ikke ferdig utviklet mentalt før de er 25, minst. Hjelp dem med utdanning og jobb, og å bygge forståelse for samfunnet. Når dette er i boks kan du nyte 50årene. 

Anonymkode: c2b8a...72c

[Gjest supernova_87]

Huff, jeg føler med deg. Dette er en slitsom situasjon. 

Det her høres ut som en klassisk selvutslettende mor-situasjon. Det er ikke så uvanlig. Man gjør alt for barna, og på veien utsletter man seg selv, og det barna lærer er å utslette deg også. Du har modellert at du ikke har grenser, så dermed behandler de deg dårlig. Det er selvsagt ikke greit, men det er ofte en konsekvens av foreldre som kanskje skammer seg eller er redd for at barna skal få for lite, da gir de "ALT", og får ikke vist noe av det viktigste som at mor trenger også pauser, mor unner seg ting for pengene hun har kjøpt osv. 

Det du føler på nå det tror jeg er SÅ sunt! Du er verdifull, du har stått på, du har jobbet og strevd, og det skulle bare mangle at du skal nyte godt av det. Helst for lenge siden! 

Sett en tydelig, klar, men omsorgsfull grense hos 20-åringen din om at hun må finne seg et sted å bo innen august. Sett opp en avtale om leie, eventuelt at hun gjør sin del av husarbeidet og betaler for mat o.l. Begynn å bruke dine velfortjente penger på frisør og det du ønsker deg. 

Jeg synes du absolutt ikke er egoistisk, og tvert i mot at du og barna dine har godt av at du blir mer egoistisk! 

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan du ikke ta vare på deg selv, og være tålmodig med barna samtidig i tillegg? De skal bruse fra seg i 10 år til antagelig før dette roer seg. Så jeg vil anbefale deg å smøre deg med tålmodighet.  De er ikke ferdig utviklet mentalt før de er 25, minst. Hjelp dem med utdanning og jobb, og å bygge forståelse for samfunnet. Når dette er i boks kan du nyte 50årene. 

Anonymkode: c2b8a...72c

Å hjelpe barn på 20 og 22 år med jobb og utdanning når de er frekke og utakknemlige er å gjøre dem en bjørnetjeneste, og å fullstendig utslette seg selv. Barn (voksne) må lære at INGEN hjelper dem om de er uspiselige og frekke. TS jobber hardt for pengene sine, skal hun gi dem og være tålmodig mot noen som er rasshøl tilbake? Hva lærer barna egentlig av det, at det er mor som skal stå på pinne for dem til de har livet sitt i orden?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

De VOKSNE barna hennes. 
 

Forstår deg ts, begynn med mild manipulering av yngste så hun flytter ut og tror det er hennes egen ide. Da blir det hvertfall ikke mer dårlig stemning mellom dere. Og det kan tenkes at dere får et bedre forhold når hun flytter ut.

Anonymkode: e593d...841

Dette er et idiotisk forslag. Hvis datteren er så lett å manipulere at hun tror det er sin egen ide å flytte, da er datteren ikke klar for å flytte. Bare se for deg hva en potensiell arbeidsgiver kan komme til å gjøre! 

Anonymkode: c2b8a...72c

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig i denne alderen at når barna flytter ut så blir det stille en stund. Mye nytt som skjer som tar oppmerksomheten når man plutselig bor for seg selv. Så kommer de gradvis mer og mer tilbake ettersom de blir eldre. Tror ikke dette nødvendigvis er tegn på at du har feilet på noen måte. Det er bare sånn med unge voksne som flytter ut.

Anonymkode: 0b939...879