Jeg blir deprimert av at ingen bryr seg om meg

[AnonymBruker]

Beklager dette her, men jeg har ingen jeg kan snakke med nå så det blir forum. Jeg tør ikke å gå ute i dagslys lenger fordi jeg hele tiden går alene. Det er for sårt å se folk som sitter sammen, venner som går sammen, folk som sitter på kafe, naboer som snakker sammen. Jeg er forever alone. Å høre om folk som har vært på enten en fest eller hva enn er, jeg har aldri vært en del av moroa. 
Jeg hadde et liv før pandemien, men det livet ble avsluttet før pandemien så jeg kan ikke egentlig skylde på den. Men nettopp pga at jeg er den jeg er så klarte jeg meg ikke bra der heller. Jeg er kanskje litt for random for folk. Jeg får ikke sterke bekjentskaper. Jeg skjønner ikke hva det er med meg. Det som har holdt meg oppe er jo at jeg har trodd at dette var noe som kom til å ordne seg når jeg ble eldre, men det har ikke det. Jeg er tilbake og jeg er like alene som da jeg var tenåring. Livet mitt startet da jeg ble 18, for da flyttet jeg vekk fra mitt lille hjemsted og startet med blanke ark. Det ble mange tøffe kamper på veien der og, men jeg hadde troa og så kom liksom det jeg hadde sett for meg. Så lever jeg livet og trodde jeg hadde fått meg venner. Men det er "noe" med meg som ikke helt vil våkne opp. Jeg føler liksom aldri full glede. En forelskelse ødelegger liksom alt igjen og jeg føler det er forbudt. Jeg er nedfor fordi jeg fikk følelsene og kjefter på meg selv hele tiden. Jeg måtte hele tiden finne på noe for å rømme fra disse følelsene. Jeg så alltid på det som en trening i å motstå fristelser. Jeg har altså hørt en slik sint stemme hele tiden jeg likte en mann. Det var slik "gå videre" "det blir bare tull om du satser på han" "ikke åpne deg, han kommer bare til å utnytte det" osv osv. Konstant kjefting. Hørte det ikke bokstavelig talt men jeg tror likevel på tankene. Disse "vennene" jeg hadde da hører jeg ingenting fra lenger. Så i løpet av tiden fra jeg var tenåring og frem til nå så har jeg altså kommet tilbake like ensom. Jeg liker en ny fyr, som jeg sikkert også bare bør glemme. Jeg er 90% at han ikke svarer. Dette er ting som er direkte stengt for meg. Han vet nok at jeg går alene mye, så jeg blir ei dame man ikke viser seg sammen med. Jeg har bare ike lov å føle slike ting. Det er automatisk det jeg vil ha som err fobudt. Det jeg ville ha før, kan jeg nok nå ta, fordi jeg ikke vil ha det lenger. Jeg vil nå ha en mann som ikke er så kjekk, egentlig ikke har de typiske tingene folk nok tror jeg vil ha i en mann. Derimot føler jeg nesten at jeg bare kan velge en kjempe kjekk mann... noe jeg nok ikke kunne for bare 1 år siden for da var det dette jeg ville ha.. 
Jeg tør ikke å vise meg ute lenger rett og slett, pga jeg er redd for at han skal se meg. Men jeg er nok så kjedelig at jeg nok e som luft. Jeg kan ikke bare liksom melde han heller. 

Anonymkode: a096c...194

[AnonymBruker]

Har du opplevd mobbing og omsorgssvikt? 
Det virker som du er godt inne i en negativ og selvforsterkende spiral. 
I Norge er det dessverre sånn at de fleste har nok med seg selv. Selv utadvendte folk kan slite med å få nye venner, spesielt som voksen. Kjæreste blir jo også vanskeligere og vanskeligere jo eldre man blir, siden folk jo etablerer seg. 
Tankene dine er destruktive og selvkritiske. Det er en slags «egoisme» i det, som det jo lett blir hos psykisk syke. Prøv å finne oppriktig glede og engasjement for noe annet enn deg selv og dine negative tanker. Bli besøksvenn, frivillig i Dyrebeskyttelsen, begynn i kor, bytt jobb, ta et studium/språkkurs/annet kurs. Flytt fokus, og så kommer resten av seg selv. Sjekk der du bor om det finnes vennegrupper på FB, bli med Turistforening på tur etc. Det er MANGE i samme situasjon. 

Anonymkode: 0080e...412

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Beklager dette her, men jeg har ingen jeg kan snakke med nå så det blir forum. Jeg tør ikke å gå ute i dagslys lenger fordi jeg hele tiden går alene. Det er for sårt å se folk som sitter sammen, venner som går sammen, folk som sitter på kafe, naboer som snakker sammen. Jeg er forever alone. Å høre om folk som har vært på enten en fest eller hva enn er, jeg har aldri vært en del av moroa. 
Jeg hadde et liv før pandemien, men det livet ble avsluttet før pandemien så jeg kan ikke egentlig skylde på den. Men nettopp pga at jeg er den jeg er så klarte jeg meg ikke bra der heller. Jeg er kanskje litt for random for folk. Jeg får ikke sterke bekjentskaper. Jeg skjønner ikke hva det er med meg. Det som har holdt meg oppe er jo at jeg har trodd at dette var noe som kom til å ordne seg når jeg ble eldre, men det har ikke det. Jeg er tilbake og jeg er like alene som da jeg var tenåring. Livet mitt startet da jeg ble 18, for da flyttet jeg vekk fra mitt lille hjemsted og startet med blanke ark. Det ble mange tøffe kamper på veien der og, men jeg hadde troa og så kom liksom det jeg hadde sett for meg. Så lever jeg livet og trodde jeg hadde fått meg venner. Men det er "noe" med meg som ikke helt vil våkne opp. Jeg føler liksom aldri full glede. En forelskelse ødelegger liksom alt igjen og jeg føler det er forbudt. Jeg er nedfor fordi jeg fikk følelsene og kjefter på meg selv hele tiden. Jeg måtte hele tiden finne på noe for å rømme fra disse følelsene. Jeg så alltid på det som en trening i å motstå fristelser. Jeg har altså hørt en slik sint stemme hele tiden jeg likte en mann. Det var slik "gå videre" "det blir bare tull om du satser på han" "ikke åpne deg, han kommer bare til å utnytte det" osv osv. Konstant kjefting. Hørte det ikke bokstavelig talt men jeg tror likevel på tankene. Disse "vennene" jeg hadde da hører jeg ingenting fra lenger. Så i løpet av tiden fra jeg var tenåring og frem til nå så har jeg altså kommet tilbake like ensom. Jeg liker en ny fyr, som jeg sikkert også bare bør glemme. Jeg er 90% at han ikke svarer. Dette er ting som er direkte stengt for meg. Han vet nok at jeg går alene mye, så jeg blir ei dame man ikke viser seg sammen med. Jeg har bare ike lov å føle slike ting. Det er automatisk det jeg vil ha som err fobudt. Det jeg ville ha før, kan jeg nok nå ta, fordi jeg ikke vil ha det lenger. Jeg vil nå ha en mann som ikke er så kjekk, egentlig ikke har de typiske tingene folk nok tror jeg vil ha i en mann. Derimot føler jeg nesten at jeg bare kan velge en kjempe kjekk mann... noe jeg nok ikke kunne for bare 1 år siden for da var det dette jeg ville ha.. 
Jeg tør ikke å vise meg ute lenger rett og slett, pga jeg er redd for at han skal se meg. Men jeg er nok så kjedelig at jeg nok e som luft. Jeg kan ikke bare liksom melde han heller. 

Anonymkode: a096c...194

Hei, tror det er lurt om du redigerer inn noen avsnitt i HI, tungt for mange å lese så langt sammenhengende