Være ærlig om helsa - eller lyve om den - om uføretrygd.

[AnonymBruker]

Jeg har et dilemma. 

Jeg er uføretrygdet og ganske syk. Men jeg får meg ikke til å fortelle det. Ingen liker noen som prater om sykdom. Men jeg merker at min familie er direkte sure på meg fordi jeg er uføretrygdet og stikker i meg hele tiden. 

De kan si sånne ting som: du skal ikke skaffe deg jobb igjen da? Du kan vel jobbe litt? Det er jo kjedelig å bare gå hjemme. Man blir jo ganske dum av å gå hjemme. Man blir da ganske snever når man ikke kan prate med andre voksne i løpet av en dag. Du har råd til det og det da? Ja, hva kostet den tingen da? 

Jeg har en del mer i trygd enn de har i lønn. Det vil si at jeg har 25 000 utbetalt, mens de som er surest har mellom 17 000 - 20 000 utbetalt. Jeg var desverre så dum at jeg sa at jeg hadde forsikring. 

Slik det er nå tørr jeg ikke fortelle når jeg har gjort noe "normalt" (besøkt ei venninne, gått på kino, spist ute sammen med min mann) eller kjøpt meg noe nytt. Jeg poster heller ikke på sosiale medier lengre. Jeg vet jeg kunne bare latt være og brydd meg, men jeg blir helt på gråten av å passe sånn på hele tiden. Jeg kan ikke si at jeg har gått meg en tur uten at det blir dårlig stemning. 

Jeg har en fysisk sykdom som krever mye oppfølging i helsevesenet, jeg er ofte innlagt (jeg forteller ikke det) og er sengeliggende store deler av dagen. Jeg hviler meg før og etter aktivitet. 

Hva ville du ha gjort? 

Jeg skulle ønske jeg kunne være meg selv, ikke enten ei som sutrer, eller ei som snylter. 

Anonymkode: cef6f...2e1

[AnonymBruker]

Du må stå opp for deg selv og sette de på plass, de er misunnelige for at du får mer penger enn dem. Ikke la de prate sånn til deg

Anonymkode: a0f0c...c62

[AnonymBruker]

Jeg lyver alltid om det, så det er sikkert folk som går rundt og tenker at jeg snylter. Men hadde jeg hatt en sykdom som var mindre stigmatisert så hadde jeg ikke giddet å lyve tror jeg. Heller være en som folk syns sutrer enn en som folk tror er en snylter. 

 

Anonymkode: 95c38...463

[AnonymBruker]

Jeg har også familiemedlemmer som er slik, og jeg valgte til slutt å kutte kontakten med dem. Jeg orker ikke å skulle hakkes på når jeg endelig klarer å delta på noe sosialt eller gjøre noe hyggelig for meg selv etter å ha ligget på sykehus/hjemme i senga i flere dager i smerter. Forklarte min nærmeste familie som jeg fortsatt har kontakt med om min avgjørelse, og at jeg kommer ikke på besøk så lenge de slektningene som oppfører seg dårlig mot meg er der.

Beste avgjørelsen jeg har gjort. Nå velger jeg kun å forholde meg til mennesker som gir meg noe positivt tilbake.

 

Anonymkode: e8cf8...c20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg har et dilemma. 

Jeg er uføretrygdet og ganske syk. Men jeg får meg ikke til å fortelle det. Ingen liker noen som prater om sykdom. Men jeg merker at min familie er direkte sure på meg fordi jeg er uføretrygdet og stikker i meg hele tiden. 

De kan si sånne ting som: du skal ikke skaffe deg jobb igjen da? Du kan vel jobbe litt? Det er jo kjedelig å bare gå hjemme. Man blir jo ganske dum av å gå hjemme. Man blir da ganske snever når man ikke kan prate med andre voksne i løpet av en dag. Du har råd til det og det da? Ja, hva kostet den tingen da? 

Jeg har en del mer i trygd enn de har i lønn. Det vil si at jeg har 25 000 utbetalt, mens de som er surest har mellom 17 000 - 20 000 utbetalt. Jeg var desverre så dum at jeg sa at jeg hadde forsikring. 

Slik det er nå tørr jeg ikke fortelle når jeg har gjort noe "normalt" (besøkt ei venninne, gått på kino, spist ute sammen med min mann) eller kjøpt meg noe nytt. Jeg poster heller ikke på sosiale medier lengre. Jeg vet jeg kunne bare latt være og brydd meg, men jeg blir helt på gråten av å passe sånn på hele tiden. Jeg kan ikke si at jeg har gått meg en tur uten at det blir dårlig stemning. 

Jeg har en fysisk sykdom som krever mye oppfølging i helsevesenet, jeg er ofte innlagt (jeg forteller ikke det) og er sengeliggende store deler av dagen. Jeg hviler meg før og etter aktivitet. 

Hva ville du ha gjort? 

Jeg skulle ønske jeg kunne være meg selv, ikke enten ei som sutrer, eller ei som snylter. 

Anonymkode: cef6f...2e1

Jeg ville sendt melding hver gang jeg ble innlagt sånn at de skjønte at det ikke bare var tull og at det faktisk er tøft for deg.

Anonymkode: f1de5...82a

[AnonymBruker]

Hvis det er noen trøst er vi mange som opplever å få de samme kommentarene. I min familie er det mine foreldre som nå er i 60- og 70-årene som kommer med flest stikk. De har hatt flaks og har aldri hatt problemer med helsa, mens jeg var uheldig og ble funksjonshemmet i ung alder. De mangler rett og slett forståelse for andre enn seg selv, og jeg synes det virker som at det gjelder det fleste i den generasjonen. Jeg kjenner en del andre syke/funksjonshemmede med foreldre i samme generasjon, og de møtes også med de samme kommentarene. 
Du må bare la være å diskutere med dem. Jo mer du forsøker å forklare eller forsvare deg, jo mer vriene blir disse empatiløse folka, da beskyldes man gjerne for å være dramatisk og sympatisøkende. Bare sett en grense og vær tydelig på at du ikke ønsker å diskutere helsen eller økonomien din, og avbryt dem hver gang de prøver å tråkke over grensen. De kommer ikke til å endre seg, så det beste du kan gjøre er å endre kommunikasjonen. 

Anonymkode: 5e6c9...a7f

[AnonymBruker]

Jeg skjønner problemet ditt ts, men hva er grunnen til at du ikke vil fortelle det? Er du redd for at de skal bli bekymret for deg? At du skal være til bry? Er det noen i familien din som vet? 

Jeg tenker jo at det er ganske ensomt for deg å holde det hemmelig, og det er synd at du syns det er skambelagt at du er syk. Det er ikke sikkert du tjener så mye på å være ærlig, men jeg tror heller ikke du taper på det. Det går an å være ærlig om at man er syk, uten å sutre over at det er sånn. De alle fleste uføre ønsker jo at de var friske og i stand til å jobbe.

Du kan si fra neste gang du får en kommentar at "jeg er ufør fordi jeg har denne sykdommen, den er ganske alvorlig og derfor har jeg heldigvis et nettverk rundt meg som ser at det er gode grunner til min uføretrygd.", Si også fra når du er innlagt. Du kan si "Hei. Jeg har blitt lagt inn på sykehus, hadde vært hyggelig om noen tok en tur innom for en prat." (Hvis du orker det da selvfølgelig! (Og det ikke er korona))

Ikke gå inn i en diskusjon, bare vør ærlig på at sånn er det, og at du ikke ønsker kommentarer eller diskusjoner rundt det. Da slipper du også å lyve når du har gode dager ❤

Anonymkode: d93af...4fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ville sendt melding hver gang jeg ble innlagt sånn at de skjønte at det ikke bare var tull og at det faktisk er tøft for deg.

Anonymkode: f1de5...82a

Jeg har tenkt tanken. At jeg skal sende de snap av venefloner og drypp (jeg får cellegift). Men grunnen til at jeg ikke har gjort dette er at det vil være vanskelig for meg å holde motet oppe om jeg skal vise hva jeg står i. Jeg må på en måte få fokuset bort fra sykdom om det ikke skal gå ut over meg selv, og mannen min. 

Jeg sier jo til mannen min at det er som det er, dette tar legene seg av, så kan vi heller gjøre noe trivelig etterpå. 

Hmm, kanskje jeg skal be om å få prate med en sosionom eller noe. 

TS

Anonymkode: cef6f...2e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg skjønner problemet ditt ts, men hva er grunnen til at du ikke vil fortelle det? Er du redd for at de skal bli bekymret for deg? At du skal være til bry? Er det noen i familien din som vet? 

Jeg tenker jo at det er ganske ensomt for deg å holde det hemmelig, og det er synd at du syns det er skambelagt at du er syk. Det er ikke sikkert du tjener så mye på å være ærlig, men jeg tror heller ikke du taper på det. Det går an å være ærlig om at man er syk, uten å sutre over at det er sånn. De alle fleste uføre ønsker jo at de var friske og i stand til å jobbe.

Du kan si fra neste gang du får en kommentar at "jeg er ufør fordi jeg har denne sykdommen, den er ganske alvorlig og derfor har jeg heldigvis et nettverk rundt meg som ser at det er gode grunner til min uføretrygd.", Si også fra når du er innlagt. Du kan si "Hei. Jeg har blitt lagt inn på sykehus, hadde vært hyggelig om noen tok en tur innom for en prat." (Hvis du orker det da selvfølgelig! (Og det ikke er korona))

Ikke gå inn i en diskusjon, bare vør ærlig på at sånn er det, og at du ikke ønsker kommentarer eller diskusjoner rundt det. Da slipper du også å lyve når du har gode dager ❤

Anonymkode: d93af...4fc

Det var veldig gode råd! Jeg ble litt rørt jeg, takk❤️

Anonymkode: cef6f...2e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg har et dilemma. 

Jeg er uføretrygdet og ganske syk. Men jeg får meg ikke til å fortelle det. Ingen liker noen som prater om sykdom. Men jeg merker at min familie er direkte sure på meg fordi jeg er uføretrygdet og stikker i meg hele tiden. 

De kan si sånne ting som: du skal ikke skaffe deg jobb igjen da? Du kan vel jobbe litt? Det er jo kjedelig å bare gå hjemme. Man blir jo ganske dum av å gå hjemme. Man blir da ganske snever når man ikke kan prate med andre voksne i løpet av en dag. Du har råd til det og det da? Ja, hva kostet den tingen da? 

Jeg har en del mer i trygd enn de har i lønn. Det vil si at jeg har 25 000 utbetalt, mens de som er surest har mellom 17 000 - 20 000 utbetalt. Jeg var desverre så dum at jeg sa at jeg hadde forsikring. 

Slik det er nå tørr jeg ikke fortelle når jeg har gjort noe "normalt" (besøkt ei venninne, gått på kino, spist ute sammen med min mann) eller kjøpt meg noe nytt. Jeg poster heller ikke på sosiale medier lengre. Jeg vet jeg kunne bare latt være og brydd meg, men jeg blir helt på gråten av å passe sånn på hele tiden. Jeg kan ikke si at jeg har gått meg en tur uten at det blir dårlig stemning. 

Jeg har en fysisk sykdom som krever mye oppfølging i helsevesenet, jeg er ofte innlagt (jeg forteller ikke det) og er sengeliggende store deler av dagen. Jeg hviler meg før og etter aktivitet. 

Hva ville du ha gjort? 

Jeg skulle ønske jeg kunne være meg selv, ikke enten ei som sutrer, eller ei som snylter. 

Anonymkode: cef6f...2e1

Fortell om innleggelsen da vel... 

Anonymkode: 66038...6ca

[AnonymBruker]

Vet de hvilken sykdom du har i det hele tatt? 

Anonymkode: ce299...37d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vet de hvilken sykdom du har i det hele tatt? 

Anonymkode: ce299...37d

Nei, de gjør ikke det. 

TS

Anonymkode: cef6f...2e1

[AnonymBruker]

Jeg forstår begge sider her. Det er frustrerende å stå tidlig opp hver dag, dra på en stressende jobb (som du kanskje ikke liker), komme hjem sliten på ettermiddagen og så skulle drive med mat/husvask etc..og så har du venner/familie som kan sove til når de vil og styre hele dagen selv, slipper å forholde seg til sure sjefer og stressa kollegaer, atpåtil får de mer penger enn deg. De føler at de bidrar til samfunnet, jobber og står på og så er belønningen mindre enn for de som ikke bidrar, men suger til seg selv fra samfunnets oppsparte midler. 

Og så er det alt de ikke ser, fordi det holdes skjult. Om jeg skulle blitt uføretrygdet så hadde jeg delt mye av hva enn jeg slet med i hverdagen, om det var legebesøk eller sykehusinnleggelser. Jeg hadde også stått på for at jeg uansett skulle bidratt noe til samfunnet enten som frivillig på et senter, besøksvenn eller bare plukket søppel eller noe når jeg orket. Dette hadde vært svært viktig for meg. Hadde ikke taklet å ikke bidra med noe.

Anonymkode: d4897...bb1

[GammelKaktus]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, de gjør ikke det. 

TS

Anonymkode: cef6f...2e1

Hvorfor ikke?

Jeg må jo si at jeg tror jeg hadde minimert kontakten om jeg hadde en såpass ræva familie som gnåler  men når de ikke vet du er syk eller hva du feiler heller så kan jeg jo til en viss grad forstå at de kommenterer ting. Tror de du fikk uføretrygden automatisk i posten? De skjønner vel at du feiler noe siden du mottar uføretrygd... 

[AnonymBruker]

Jeg har også familie som er misunnelig på meg, selv om de tjener over det dobbelte av hva jeg får. Jeg snakker aldri om penger med de lenger, har gjort samme feil som deg. Når de begynner overser jeg det, da er det de som føler seg dumme. Ikke like givende å «plage» noen som ikke responderer.

Anonymkode: 8c7a4...4bb

[flusa]

Jeg er ærlig,uansett hva.

Jeg kjente litt på noe ala det samme som deg,tidligere.

Folk som kommenterte at jeg burde komme meg i jobb, ble direkte mast på, om å få meg jobb igjen.

Til slutt fikk jeg nok, jeg satte ned foten og sa ifra.

Jeg er såpass syk at jeg ikke klarer å jobbe, selvom jeg vil.

Jeg vil jobbe. Men klarer ikke.

Derimot har jeg minste ufør utbetalt i mnd.,så er ikke mye å skryte av.

Men man må lære seg å si ifra, og det på en ordentlig måte.

Man må sette seg selv i respekt hos andre.

[AnonymBruker]

FrøkenMånestråle skrev (10 minutter siden):

Hvorfor ikke?

Jeg må jo si at jeg tror jeg hadde minimert kontakten om jeg hadde en såpass ræva familie som gnåler  men når de ikke vet du er syk eller hva du feiler heller så kan jeg jo til en viss grad forstå at de kommenterer ting. Tror de du fikk uføretrygden automatisk i posten? De skjønner vel at du feiler noe siden du mottar uføretrygd... 

Det er litt vanskelig å forklare. 

Jeg har alltid vært den i familien som folk har forventet lite av, men likevel har jeg prestert godt. Da har det vært hint om at jeg lyver eller overdriver. Så jeg sliter med tillit. 

Så om jeg hadde sagt: - jeg er syk og redd for å dø, og de hadde svart at jeg lyver eller overdriver er jeg redd jeg ikke er sterk nok til å tåle det. Så jeg tørr ikke. 

Ja, de vet jeg feiler noe, men ikke omfanget. De har aldri spurt om noe. Og har jeg sagt bittelitt blir jeg møtt med taushet eller de snakker om annet. En tante sa også: nei hysj nå med den sykdomspraten! Min far sa: nei, slutt å prat om slikt! 

Så jeg tier da. Og fjerner meg mer og mer. Men noen ganger må jeg omgås de, og da føler jeg meg elendig resten av dagen. 

TS

Anonymkode: cef6f...2e1

[AnonymBruker]

Jeg er også uføretrygdet pga. alvorlig fysisk sykdom. Jeg kjenner meg igjen i alt du forteller. I mitt tilfelle så fører sykdommen bla. annet til døvhet. Og merkelig nok er den delen aller henger seg opp i. «Du kan vel høre når du bruker høreapparat», når je sier «hæ» får jeg beskjed om å skru opp lyden på apparatene eller når jeg ber noen gjenta en setning svarer de med «»glem det». Dette med å miste hørselen innebærer så mye mer enn lyd. Selv ante jeg ikke hva det innebar når jeg var hørende så jeg forventer ikke at alle andre skal forstå det. Men, jeg har forklart familien dette mange ganger og de nekter å forstå. I tillegg til dette med hørselen har jeg jo andre plager i forbindelse med sykdommen, hodepine har jeg omtrent hele tiden, jeg har ikke balanse og kaster ofte opp. Fra andre får jeg høre «slik har alle det innimellom».
Resultatet av alt dette er at jeg har utviklet en slags selvforrakt, jeg hater livet som ufør og er bitter for at akkurat jeg måtte bli syk. Og når andre setter spørsmål ved situasjonen min kun for å være frekk blir jeg rett og slett bare oppgitt og veldig lei meg. Så min nye strategi er å holde kjeft om alt som handler om helse. 
Heldigvis har jeg en samboer og barn som er veldig forstålsesfulle❤️

Anonymkode: 68c59...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er også uføretrygdet pga. alvorlig fysisk sykdom. Jeg kjenner meg igjen i alt du forteller. I mitt tilfelle så fører sykdommen bla. annet til døvhet. Og merkelig nok er den delen aller henger seg opp i. «Du kan vel høre når du bruker høreapparat», når je sier «hæ» får jeg beskjed om å skru opp lyden på apparatene eller når jeg ber noen gjenta en setning svarer de med «»glem det». Dette med å miste hørselen innebærer så mye mer enn lyd. Selv ante jeg ikke hva det innebar når jeg var hørende så jeg forventer ikke at alle andre skal forstå det. Men, jeg har forklart familien dette mange ganger og de nekter å forstå. I tillegg til dette med hørselen har jeg jo andre plager i forbindelse med sykdommen, hodepine har jeg omtrent hele tiden, jeg har ikke balanse og kaster ofte opp. Fra andre får jeg høre «slik har alle det innimellom».
Resultatet av alt dette er at jeg har utviklet en slags selvforrakt, jeg hater livet som ufør og er bitter for at akkurat jeg måtte bli syk. Og når andre setter spørsmål ved situasjonen min kun for å være frekk blir jeg rett og slett bare oppgitt og veldig lei meg. Så min nye strategi er å holde kjeft om alt som handler om helse. 
Heldigvis har jeg en samboer og barn som er veldig forstålsesfulle❤️

Anonymkode: 68c59...302

Jeg blir enda mer lei meg når jeg leser det du skriver, men også dere andre som kjenner der igjen. Tenk at det skal være slik😥

Ja, jeg kjenner på en gryende selvforakt. For det er mye "kjeft" å få, og veldig lite omsorg. Når jeg var ung og frisk trudde jeg at syke fikk det. Jeg opplever noe helt annet. 

Min mann og mine nærmeste venner er veldig snille og gode, og tilrettelegger for at jeg kan få fine opplevelser. Så jeg må nok fokusere på det som er godt. 

Jeg har ei venninne som snart mister hørselen. Jeg er glad du fortalte litt om hvordan dette er for deg, slik at jeg kan forstå henne bedre. 

Jeg gir deg en digital klem ❤️

TS

Anonymkode: cef6f...2e1

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Kommentarene hagler fra alle rundt meg. 

Spesielt fra min far, som ironisk nok er 50% uføretrygdet selv. Og siden han jobber delvis så mener han at alle må kunne jobbe delvis når dem er syk. 

Har "tatt imot" kommentarer nå i 4 år. Har prøvd å fortelle dem problemene mine, og har også prøvd å late som ingenting. Ingen av dette hjelper. Så i går, faktisk, bestemte jeg meg for at nå er det nok. Jeg skal si imot dem fra nå av. Be dem holde kjeft og kutte ut, slutte å bry seg osv. Får se hvordan det går. Mulig det blir dårlig stemning da, men det får bare være. Neste steg er å trekke meg tilbake fra familien. Gidder ikke ta imot mer fra dem. Kjenner alt dette tærer på, og det er ikke greit. 

Anonymkode: f852f...9ad