Tar alle forhold slutt?

[hecuba]

Jeg liker ikke helt den tanken, jeg. At alle forhold tar slutt. Nesten halvparten av alle som gifter seg, skiller seg. Skiller de seg ikke, forsvinner ofte følelsene etterhvert(og da er vel forholdet over på en måte da også).

Kjærester er bare kjærester. Prøveforhold, liksom. Virker ikke som om så mange tar det seriøst å være kjærester. Det er liksom "jeg-et" som gjelder, men det å ha en partner er likevel ganske fint imellomtiden. Før man vet hva man vil. Da virker det så unødvendig med kjærester. Bare bortkasta følelser.. Huff..

Vet ikke hvorfor. Hadde en samtale med typen av alle folk her om dagen. Faktisk han som sa dette. Har bare et ord som kan beskrive den følelsen: uff-au-sukk-f***-hvorfor(ja.. oppsummerer det)

Hva mener dere? Tror dere virkelig at når dere gifter dere/får dere samboer så er det for livet? Eller ser dere på det som naturlig å gå lei etter en stund?

har ikke lyst til å ha denne oppfatningen...

:cry:

[Gjest Bellatrix]

Jeg giftet meg fordi jeg vil tilbringe resten av livet med min kjære. Så, nei, jeg tror ikke alle forhold tar slutt. :-D

Endret 1. september 2005 av Fighter

[Gjest Gjesta]

Jeg tenkte akkurat det samme som deg i dag da jeg leste utenpå Se&Hør om enda et par som skulle skilles. Det er så ufattlig mange som skilles eller flytter fra hverandre i dag. Det var da ikke slik før i tiden!!

Kanskje folk tar mye lettere på det i 2005?? Kanskje det ikke er så farlig å ha en skilsmisse eller et par samboerskap bak seg??

Jeg skjønner det ikke

Endret 1. september 2005 av ~Alwa~

[hecuba]

Jeg har ikke lyst til å skifte partnere hele livet..

Har lyst til å være trygg på at jeg har en person å sovne sammen(helst også våkne) med resten av livet.. Teit eksempel, men jeg har problemer med å sove om dagen..

Huff.. Vil ha en klem. Dette var en deprimerende tanke! :cry:

[nusta]

Er vel ikke det at folk tar lettere på ting i dag enn det de gjorde før i tiden.

Er vel mer det at før i tiden hadde man ikke noe valg. Skulle en dame forlate mannen sin da hadde hun ingenting å gå til, pluss at hun måtte tåle skammen som fulgte med.

Men personlig tror jeg på livslangt forhold

Må bare finne drømmemannen først....og at jeg er hans drømmekvinne, det er vel oppskriften sånn helt enkelt forklart

[~sikka~]

Jeg har ikke lyst til å skifte partnere hele livet.. 

Har lyst til å være trygg på at jeg har en person å sovne sammen(helst også våkne) med resten av livet.. Teit eksempel, men jeg har problemer med å sove om dagen.. 

Huff.. Vil ha en klem. Dette var en deprimerende tanke!  :cry:

←

så søt du er da..

[~sikka~]

For å svare på innlegget...

Jeg giftet meg for livet, men etter hvert har jeg begynnt å tro at vi kanskje kommer til å vokse fra hverandre, eller at kjærligheten vil dø. Uff ganske trist tanke egentlig.

Er enig med nusta i at flere nok skiller seg nå fordi vi på en måte har mer ett valg.

[Gjest Embla s]

Takk og pris for at det er "så mye letter å skille seg i dag"!! Og jeg nekter å tro at "folk flest" tar lett på det å skille seg. Selv om det tilsynelatende ser slik ut i Se&Hør. Ser ikke helt målet med å "holde ut" for enhver pris.

[~sikka~]

Takk og pris for at det er "så mye letter å skille seg i dag"!! Og jeg nekter å tro at "folk flest" tar lett på det å skille seg. Selv om det tilsynelatende ser slik ut i Se&Hør. Ser ikke helt målet med å "holde ut" for enhver pris.

←

Ja enig med deg.

Og ofte er det vel det beste for flere parter å bare gå fra hverandre istedet for å holde sammen, for hvem vet hvilken grunn.

[hecuba]

Fint at muligheten er der, men synd at det er nødvendig så ofte. Snakker ikke om at man skal tvinge seg til å holde ut i lengden dersom man virkelig ikke har det bra.. Poenget er jo at jeg vil at det skal være mulig å ha det bra med en person resten av livet. Selv om det ikke skjer meg, vil jeg at det skal være mulig. Alt annet er så trist. Tenkt om det ikke finnes noen lykkelige slutter. Huff.

Er jo også litt dumt dersom folk tar såpass lett på det at så fort det kommer en liten nedtur, så går man lei. Kan være økonomisk, stress fra jobb osv. Ting som gjør at man blir for lite opptatt av hverandre og egentlig føler at man har nok med seg selv..

Nei, ser ut som om det tryggeste man kan gjøre hvis man vil ha en partner for livet, er å gifte seg inn i en kultur hvor man blir drept dersom man skiller seg.. Men tanken er ikke videre oppmuntrende, egentlig..

Jeg ER faktisk deppa angående dette akkurat nå.. Hehe.. Må nesten le av meg selv, så tragisk. Tror jeg legger meg..

[Gjest Embla s]

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med en "lykkelig slutt"? Målet med livet er vel ikke at slutten skal være lykkelig, men at vi skal være mest mulig lykkelige underveis?

Og jeg tror fortsatt ikke noe på at "folk flest" går fra hverandre fordi de "går litt lei".

[Gjest Gjest]

Det er vanskelig å si hva som er årsaken til at omtrent 50 % av alle ekteskap som inngås ender i skilsmisse. Det er en deprimerende tanke. Kan virkelig kjærlighet ta slutt? Hvis man en gang har elsket noen veldig høyt, hvorfor går dette over? (Jeg skjønner det om man blir ekstremt såret ved utroskap o.l) Men kan det gå over uten grunn.... jeg er forvirret.

[Gjest Gjest_Mie_*]

Det hele henger sammen med det jeg vil kalle 'lettvindtsamfunnet'. Det er lettere å skille seg en å jobbe for forholdet. For et forhold er noe man må jobbe for at skal fungere. Man må kommunisere, man må fornye seg, man må ta seg tid til hverandre og man må være der når den andre har det vondt. Jeg har den oppfatelsen fra flere på forumet her at 'når det ikke fungerer så er det bedre å gå fra hverandre'. Dette mener jeg er feil. Dersom det ikke fungerer, behøver man ikke bare finne seg i det, men man kan jobbe med først og fremst seg selv og kommunikasjonen for å FÅ det til å fungere. Å tro at gresset er så mye grønnere på andre siden er utopi, noe som gjenspeiles igjen og igjen i kontaktannonsene fra desperate kvinner mellom 35 og 45 med 'to flotte jenter'. Selv har jeg en fantasisk mann som jeg kommuniserer med på alle plan og som jeg ofte tar meg selv i å bli 'nyforelsket' i iblandt. Men så passer vi på å jobbe sammen for at vi skal ha et flott forhold også, og vi er veldig bevisst på det begge to, samt at vi begge har en intelligens godt over gjennomsnittsnivå.

Men i dagens grandiosa på 10 minutter-samfunn der moralen er på et historisk bunnivå er det vel ikke annet å vente enn at folk går fra hverandre.

Mie.

[Gjest 1111]

Jeg tror ikke at noen binder seg til et annet menneske gjennom samboerskap, ekteskap eller lignende i den tro om at det kommer til å gå skeis en eller annen gang i fremtiden. Jeg tror at folk er positive når de går inn i et forhold, og vil tro og tror at det skal vare livet ut.

Men så er det nå slik, at det kommer knuter på tråden etterhvert. Noen klarer å kjempe seg gjennom dem, noen faller av og det ender i skilsmisse og brudd. Jeg tror ikke det er noe man går inn for, noe man "skulle ha sett fire år før vi giftet oss", jeg tror rett og slett det er ting som skjer. Gjennom livet vårt forandrer vi oss en hel del, og da er disse knutene på tråden helt naturlig og helt uunngåelige. Det er bare det spørsmålet om man klarer seg gjennom dem eller ikke.

[Gjest GreenSky]

Jeg forholder meg til realitetene. Kanskje ryker forholdet, og kanskje ikke. Tenker ikke at "nå skal vi være sammen for alltid" men at "nå prøver vi så godt vi kan." Du kan jo snu på flisa og si at 50% av alle gifte velger å ikke skille seg. Og det er jo ikke så ille, det?

[Gjest jamsi]

Jeg tror at det var like store problemer i ekteskapene før i tiden som i dag, men da holdt man enten ut eller klarte seg igjennom det og noen skilte seg faktisk også. Tiden gikk også langsommere den gangen, for da jeg var barn så var det et fåtall som hadde egen bil. Vi to tog eller buss eller båt dit vi skulle, ferier tok tid for vi måtte kjøre rundt fjordarmene - var ikke så mange tunneller som sparte tid den gangen. Vi hadde tv men den tok ikke så mye oppmerksomhet for vi hadde kun en kanal og var det ingenting der vi ville se på så slo vi av tv. Vi spilte kort på kvelden, hadde oftere gjester da enn nå. Min mor var riktignok hjemmeværende men min far jobbet og det var kun en fridag i uken. Alle hadde fellesferie som la byene øde i tre uker hver sommer.

Ting skal skje så fort i dag, vi flytter sammen etter en måned eller mindre, vi må være samboere med hver eneste kjæreste. Og har vi bodd sammen i et halvt år så er det på tide å gifte seg. Og ofte blir vi gravide etter et par måneder sammen, og et barn kan komme som et sjokk på alle - selv de som har vært sammen i flere år.

Idag starter de fleste forhold med sex, praten er underordnet - vi er sjelevenner, trenger ikke å prate. Og så kommer hverdagen med dolokket som ikke blir lagt ned, tannkremtuben som blir klemt på midten, søppelet som ikke blir tatt ut osv. Vi har ikke tid til å vente på at problemer går over, vi har ikke tid til å kaste bort tiden vår på å vente på at det skal bli bra igjen. Og så skal vi være med på ditt og være med på datt med dine venner og mine venner og våre venner. Og i stedet for å prate når probleme oppstår, forlater vi heller forholdet.

Jeg tror det er viktig å ta seg tid til å bli kjent med hverandre, ikke bare rent kroppslig, men også på det mentale planet. Og prøve å innse at vi faktisk ikke er helt like på alle plan, godta at vi er litt forskjellige og at et forhold ikke går på skinner hele tiden. Av og til er det linjebrudd som vi må jobbe med.

Men som Greensky sier, snu problemstillingen på hodet, 50 % velger å ikke skille seg og ditt forhold hører kanskje til i den gruppen.

[Gjest *Snart medlem*]

Jeg tenker også som deg av og til, Hecuba, men jeg synes egentlig det er bortkastet å gå rundt å bekymre seg over sånt hele tiden. Man kan lett bli oppgitt av å se at de fleste forhold rundt seg går i oppløsning, men det må jo ikke være sånn! Det er bare du og kjæresten din som avgjør hvor lenge deres forhold skal vare, og hvis begge to er innstilt på først og fremst å ta tak i problemer i stedet for å la ethvert problem bli en potensiell årsak til brudd, så er man jo langt på vei

Men jeg tror nok også at det er enkelte som tar lett på forhold, og går fra hverandre med en gang de møter motstand. Jeg har selv et eksempel fra min egen familie, der en kvinnelig slektning av meg betrodde meg at hun kanskje ville skilles fra mannen sin. Jeg spurte hva som var problemet i forholdet, og det viste seg at de hadde lite tid til hverandre grunnet jobb + tillitsverv i jobben, og at når de kom hjem om kvelden sovnet de foran fjernsynet i hver sin stol. De er skilt i dag.

Dersom dette faktisk var problemene til dette paret, mener jeg at de kunne gjort noe med problemene, men for disse var det visst enklere å bare gå fra hverandre.

Men Hecuba! Ikke vær så pessimistisk

[Gjest Gjest]

alle forhold tar slutt ja.enten ved at den ene parten dør eller gjør det slutt.

[Gjest GreenSky]

alle forhold tar slutt ja.enten ved at den ene parten dør eller gjør det slutt.

←

Fikk pluttslig skrekk-bilder i hodet om et liv etter døden og tilbringe uendeligheten med samme person. Da kan man snakke om å være lei av hverandre.

[Wonderwoman]

Skjønner akkurat tankegangen....

Kanskje det er derfor så mange av oss haster inn i samboerskap og forpliktelser, fordi det å "bare" være kjærester ikke er nok liksom?

Og da er det jo egentlig ikke så rart at ting skjærer seg heller... Det holder jo ikke å være forelska i lengden, personlig kan jeg godt forelske meg i noen jeg egentlig ikke kjenner, og det vil jo ikke si at vi nødvendigvis kan få et lykkelig liv sammen

Selv om det føles sånn der og da

Etter noen års erfaring har i alle fall jeg funnet ut at før jeg flytter sammen med noen igjen, skal jeg være overbevist om at jeg kjenner vedkommende, og at det er like seriøst for oss begge.

tror det å gi seg tid til å bli kjent er veldig veldig lurt...

Noe annet er ikke aktuelt for meg...

La oss beholde troen på kjærligheten