Å være gift med en med unnvikende personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Er det noen her inne som har erfaring med å leve i en kjærlighetsrelasjon med en som har unnvikende personlighetsforstyrrelse?

Partneren min har nylig fått diagnosen og jeg er ordentlig bekymret for hva jeg kan forvente at samlivet vårt vil utvikle seg i årene fremover? Vi er gift og har barn, og jeg har lest at skilsmissestatistikken for denne diagnosen er så høy som 90% *grøss*.

Jeg har observert at han trekker seg unna når jeg søker nærhet pg trøst, fryser til og stivner helt. De siste årene har han lagt seg til for vane å sove på et annet soverom og intimiteten mellom oss er i ferd med å forsvinne helt, noe som er en stor sorg for meg. 

Han har aldri stilt spørsmål rundt meg som person/min historie og lever generelt veldig isolert uten venner, fritidsaktiviteter og med minimal kontakt med familien. Melder seg ut fra familielivet vårt og sitter stort sett på telefonen, noe som gjør meg både irritert og bekymret på vegne av hans relasjon med barna, som har blitt ekstra knyttet til og klengete på meg. 

Jeg har selv trygg tilknytning og et rikt sosialt liv, og stort sett så klarer jeg meg fint selv med denne avstanden i relasjonen, da jeg har mange andre støttespillere. Det er viktig for meg å gi "prosjekt familie" et ordentlig forsøk særlig siden barna våre fortsatt er i bhg-alder. 

Vil behandlig/psykoterapi kunne hjelpe? Noen som har lignende erfaring og vil dere? 

 

 

 

 

Anonymkode: c57dd...a1a

[AnonymBruker]

Hadde ikke orket å leve slik. 

Anonymkode: 078aa...692

[AnonymBruker]

Hva var foranledningen til at han fikk diagnosen?  

Anonymkode: a1400...099

[AnonymBruker]

Det er mulig å opparbeide seg en tryggere tilknytningsstil i behandling hos noen som med god kunnskap om det. Om det er mulig kommer helt an på mannen din og hans motivasjon. Utrygg tilknytningsstil skyldes ofte tilknytningen til foreldre i barndommen, og disse forholdene bør bearbeides i terapi. 

Jeg har selv utrygg tilknytningsstil, men vekslende mellom unnvikende og nervøs. Jeg må bruke logikk og jobbe veldig hardt med meg selv i mange situasjoner. Det viktigste for meg er å kommunisere hva jeg har behov for. Det er imidlertid uheldig at din mann ikke klarer være der i det hele tatt når du søker til ham. Kanskje det er mulig for ham å være bevisst på det og endre handlingsmønsteret nå som han kan lære seg å være mer bevisst. 

Anonymkode: a9e34...8d0

[AnonymBruker]

Altså, personlighetsforstyrrelse er ikke bare noe man plutselig får. Dette kan umulig være noe nytt for deg, og du har selv valgt å gifte deg inn i dette.

Anonymkode: 053f6...962

[Menchit]

Jeg har selv upf, og en ganske alvorlig variant av utrygg tilknytning.

Hva du kan vente deg kommer an på mange faktorer, du kjenner din partner best. Men som regel vil det være slik at styrken på symptomtrykket vil variere med hvor store belastninger en lever med. Jo mer tilleggsbelastninger jo mer symptomer. Da tenker jeg ikke på belastning som husarbeid, tidsklemma eller slike ting. Men vanskelige livshendelser, som arbeidsløshet, oppleve manglende mestring, økonomiske problemer, sosiale vansker, sorg, samlivsproblemer osv.

Men det er egentlig ikke noen grunn at at ting skal bli verre helt av seg selv.

Det er fullt mulig å gå fra utrygg til trygg tilknytning, og omvendt. De fleste har også forskjellig "kvalitet" på de forskjellige relasjonene. Feks kan en ha trygg tilknytning i vennskap, men utrygg iforhorld til partner. Nær familie er også ofte i en særstilling. For meg er det mye vanskeligere enn venner feks.

I et parforhold med en trygg og omsorgsfull partner har man faktisk veldig gode forutsetninger for å endre dynamikken.

Anbefaler emosjonsforkusert parterapi. 

Om parforhold og tilknytningspykologi, anbefales på det sterkeste.

https://psykologtidsskriftet.no/fra-praksis/2010/09/hold-me-tight

[AnonymBruker]

Jeg mener å huske at mannen min har fått den diagnosen. Kjenner igjen mye av det du skriver. Men at ting har fått den avstanden vi har mellom oss i dag tror jeg ikke bare er hans skyld. Men vi deler i praksis bare adresse og økonomi. Jeg er lei, men akkurat nå er det så mye annet som er vanskelig at orker ikke belastningen en skilsmisse vil påføre oss heller. Men det er ikke usannsynlig at det kommer til å skje. 

Anonymkode: 77ad4...7be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Altså, personlighetsforstyrrelse er ikke bare noe man plutselig får. Dette kan umulig være noe nytt for deg, og du har selv valgt å gifte deg inn i dette.

Anonymkode: 053f6...962

Mange med personlighetsforstyrrelser klarer seg veldig godt, spesielt upf, siden en blir ekstremt god til å tilpasse seg.

Helt til det ikke går lenger. Jeg var over 40 da jeg kom dit, ble sykmeldt og til slutt ufør.

Upf er en oversett og "glemt" lidelse, rett og slett fordi den som regel gir mindre problemer for omgivelsene, sammenlignet med de aller fleste andre. For den som er rammet er imidlertid ikke problemene mindre, det er en del av lidelsen å skjule, tilpasse og jobbe svært svært hardt for å "passe inn"

Anonymkode: 07fdf...89e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mange med personlighetsforstyrrelser klarer seg veldig godt, spesielt upf, siden en blir ekstremt god til å tilpasse seg.

Helt til det ikke går lenger. Jeg var over 40 da jeg kom dit, ble sykmeldt og til slutt ufør.

Upf er en oversett og "glemt" lidelse, rett og slett fordi den som regel gir mindre problemer for omgivelsene, sammenlignet med de aller fleste andre. For den som er rammet er imidlertid ikke problemene mindre, det er en del av lidelsen å skjule, tilpasse og jobbe svært svært hardt for å "passe inn"

Anonymkode: 07fdf...89e

TS her. 

Da vi ble sammen så jeg på ham som en tradisjonell introvert, men god og snill og til å stole på. 

Det siste året har vært tøft med to små barn, dødsfall i nær familie, noe som trolig er en slags førtiårskrise, stor misnøye med arbeidsplassen for hans del og for mye hjemmekontor på oss begge. Pandemi-tid passer han på mange måter fint med mye isolasjon og få sosiale forventninger, men jeg tror det har gjort det mye vanskeligere for ham å føle at han lykkes på jobb. 

 

 

Anonymkode: c57dd...a1a

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Altså, personlighetsforstyrrelse er ikke bare noe man plutselig får. Dette kan umulig være noe nytt for deg, og du har selv valgt å gifte deg inn i dette.

Anonymkode: 053f6...962

Nei, det er ikke noe man plutselig får, men "problemet" er at folk gjerne er flinke til å skjule hvem de egentlig er, spesielt om de føler skam rundt det. Og generelt vil man jo gjerne vise seg fra sin beste side. Men til slutt slår det sprekker, om man er sammen lenge nok.

Min eksmann fikk denne diagnosen mens vi var gift, men da vi ble sammen var han blant annet fulltidsstudent. Den gang tenkte jeg bare at "det er litt angst", for han hadde både venner og drev med sine studier. Etter hvert ble han ekstremt avhengig av meg, i tillegg og studiene gikk åt skogen, i tillegg til at han virkelig gled inn i diagnosen sin. Han var også regnet som "snill" og "god". Det folk ikke visste var at etterhvert som han "turte" å vise meg diagnosen sin, desto mer destruktiv ble han også.

I tillegg til denne diagnosen ble han dessverre voldelig. Som jeg ser på i dag som et uttrykk for at han ikke klarte å gi uttrykk for det han faktisk følte inni seg, og frustrasjonen gikk utover meg. I tillegg trigget jeg nok han ganske kraftig, for jeg klarte meg relativt godt i både studier og jobb, samt at jeg hadde noen venner. Og "dessverre" er jeg en som sier i mot, og det var vel ikke den beste kombinasjonen sett i dagens lys.

Ingen kunne vite at han skulle bli voldelig. Han ble voldelig etter flere år sammen, etter at vi hadde giftet oss. Det virket som "han slapp taket", og da fikk jeg virkelig erfare hvem han egentlig var.

Uansett. Ts: jeg sier ikke din mann er som min eks. Jeg er ganske overbevist om at han nok hadde noen narsissistiske trekk utover sin personlighetsforstyrrelse. Derimot kan jeg kanskje forstå noe av det du går gjennom, før det gikk så langt som det gikk hos oss. For min del var nok frustrasjonen at eksen var så ekstremt uselvstendig (i mine øyne). Han ville ikke være sosial, kun med meg, men han hadde heller ingen interesser, så han kunne sitte og vente på at jeg ble ferdig med å gjøre mine ting. Hele tiden. Jeg holdt på å bli gal fordi han på en side ønsket å være alene, samtidig som han bare ville være med meg om vi gjorde noe som helst. Bare å ta bussen eller gå i butikken ble en utfordring, og etterhvert en irritasjon for mitt vedkommende.

Jeg tenker at en terapeut og noen med kunnskap om denne personlighetsforstyrrelsen kan hjelpe. Hjelpe han finne noen mekanismer og noen måter å håndtere det på. Det vil jo ikke forsvinne, men det finnes ulike måter å håndtere og takle det på.

Endret 29. april 2021 av SPOCA

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (4 minutter siden):

Nei, det er ikke noe man plutselig får, men "problemet" er at folk gjerne er flinke til å skjule hvem de egentlig er, spesielt om de føler skam rundt det. Og generelt vil man jo gjerne vise seg fra sin beste side. Men til slutt slår det sprekker, om man er sammen lenge nok.

Min eksmann fikk denne diagnosen mens vi var gift, men da vi ble sammen var han blant annet fulltidsstudent. Den gang tenkte jeg bare at "det er litt angst", for han hadde både venner og drev med sine studier. Etter hvert ble han ekstremt avhengig av meg, i tillegg og studiene gikk åt skogen, i tillegg til at han virkelig gled inn i diagnosen sin. Han var også regnet som "snill" og "god". Det folk ikke visste var at etterhvert som han "turte" å vise meg diagnosen sin, desto mer destruktiv ble han også.

I tillegg til denne diagnosen ble han dessverre voldelig. Som jeg ser på i dag som et uttrykk for at han ikke klarte å gi uttrykk for det han faktisk følte inni seg, og frustrasjonen gikk utover meg. I tillegg trigget jeg nok han ganske kraftig, for jeg klarte meg relativt godt i både studier og jobb, samt at jeg hadde noen venner. 

Ingen kunne vite at han skulle bli voldelig. Han ble voldelig etter flere år sammen, etter at vi hadde giftet oss. Det virket som "han slapp taket", og da fikk jeg virkelig erfare hvem han egentlig vår.

Uansett. Ts: jeg sier ikke din mann er som min eks. Jeg er ganske overbevist om at han nok hadde noen narsissistiske trekk utover sin personlighetsforstyrrelse. Derimot kan jeg kanskje forstå noe av det du går gjennom, før det gikk så langt som det gikk hos oss. For min del var nok frustrasjonen at eksen var så ekstremt uselvstendig (i mine øyne). Han ville ikke være sosial, kun med meg, men han hadde heller ingen interesser, så han kunne sitte og vente på at jeg ble ferdig med å gjøre mine ting. Hele tiden. Jeg holdt på å bli gal fordi han på en side ønsket å være alene, samtidig som han bare ville være med meg om vi gjorde noe som helst. Bare å ta bussen eller gå i butikken ble en utfordring, og etterhvert en irritasjon for mitt vedkommende.

Jeg tenker at en terapeut og noen med kunnskap om denne personlighetsforstyrrelsen kan hjelpe. Hjelpe han finne noen mekanismer og noen måter å håndtere det på. Det vil jo ikke forsvinne, men det finnes ulike måter å håndtere og takle det på.

Det er veldig forskjellig hvordan det slår ut virker det som. Jeg har også UPF, men er helt motsatt av mannen din. I mitt siste forhold (15år) ble det til slutt brudd fordi jeg taklet ikke at vi skulle gjøre alle slike ting sammen...

Jeg sliter med å ta plass feks, derfor vil jeg gjøre en god del ting alene, slik at jeg får gjort det i mitt tempo. Det innebærer handling, shopping, lengre bilturer kunne jeg ofte ønsket at vi hadde hver vår bil 😅

Jeg har aldri vært voldelig, men på slutten var jeg så frustrert at det gikk utover inventaret, mer enn en gang (ingen andre tilstede)

Men, min samboer hadde sterke narsissistisle trekk, og det trigget veldig. Og heller enn at forholdet hadde vært bra om jeg var frisk tror jeg det hadde vært over etter veldig kort tid.

Upf betyr egentlig bare at personen har sterke unnvikende trekk, utenom det vil jo resten av personligheten avgjøre hvordan en opptrer.

Man ER faktisk ikke en personlighetsforstyrrelse heller. 

 

Anonymkode: 07fdf...89e

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (9 minutter siden):

Nei, det er ikke noe man plutselig får, men "problemet" er at folk gjerne er flinke til å skjule hvem de egentlig er, spesielt om de føler skam rundt det. Og generelt vil man jo gjerne vise seg fra sin beste side. Men til slutt slår det sprekker, om man er sammen lenge nok.

Min eksmann fikk denne diagnosen mens vi var gift, men da vi ble sammen var han blant annet fulltidsstudent. Den gang tenkte jeg bare at "det er litt angst", for han hadde både venner og drev med sine studier. Etter hvert ble han ekstremt avhengig av meg, i tillegg og studiene gikk åt skogen, i tillegg til at han virkelig gled inn i diagnosen sin. Han var også regnet som "snill" og "god". Det folk ikke visste var at etterhvert som han "turte" å vise meg diagnosen sin, desto mer destruktiv ble han også.

I tillegg til denne diagnosen ble han dessverre voldelig. Som jeg ser på i dag som et uttrykk for at han ikke klarte å gi uttrykk for det han faktisk følte inni seg, og frustrasjonen gikk utover meg. I tillegg trigget jeg nok han ganske kraftig, for jeg klarte meg relativt godt i både studier og jobb, samt at jeg hadde noen venner. Og "dessverre" er jeg en som sier i mot, og det var vel ikke den beste kombinasjonen sett i dagens lys.

Ingen kunne vite at han skulle bli voldelig. Han ble voldelig etter flere år sammen, etter at vi hadde giftet oss. Det virket som "han slapp taket", og da fikk jeg virkelig erfare hvem han egentlig var.

Uansett. Ts: jeg sier ikke din mann er som min eks. Jeg er ganske overbevist om at han nok hadde noen narsissistiske trekk utover sin personlighetsforstyrrelse. Derimot kan jeg kanskje forstå noe av det du går gjennom, før det gikk så langt som det gikk hos oss. For min del var nok frustrasjonen at eksen var så ekstremt uselvstendig (i mine øyne). Han ville ikke være sosial, kun med meg, men han hadde heller ingen interesser, så han kunne sitte og vente på at jeg ble ferdig med å gjøre mine ting. Hele tiden. Jeg holdt på å bli gal fordi han på en side ønsket å være alene, samtidig som han bare ville være med meg om vi gjorde noe som helst. Bare å ta bussen eller gå i butikken ble en utfordring, og etterhvert en irritasjon for mitt vedkommende.

Jeg tenker at en terapeut og noen med kunnskap om denne personlighetsforstyrrelsen kan hjelpe. Hjelpe han finne noen mekanismer og noen måter å håndtere det på. Det vil jo ikke forsvinne, men det finnes ulike måter å håndtere og takle det på.

TS her. 

Takk for svar.

Så bra du kom deg ut av forholdet.

Dette er min store frykt - at dette er et ormebol som jeg ikke aner hva inneholder.

Jeg har ikke sett noen antydning til voldelighet heldigvis. Men han klarer ikke å justere stemmen sin når han snakker strengt til barna og de blir kjemperedde. Noe som igjen gjør at jeg kritiserer han og kritikk hater han jo. Nå forstår jeg hvorfor. 

Har ikke sett antydning til angst for butikk/offentlig transport, men har lagt merke til at han sitter og "mumler for seg selv" når vi tar tbanen og det har gjort meg litt betenkt. 

Har også troen på parterapi og at jeg kan finne måter å leve med dette på og ikke trigge han. Det unner jeg både han og barna våre. 

 

Anonymkode: c57dd...a1a

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det er veldig forskjellig hvordan det slår ut virker det som. Jeg har også UPF, men er helt motsatt av mannen din. I mitt siste forhold (15år) ble det til slutt brudd fordi jeg taklet ikke at vi skulle gjøre alle slike ting sammen...

Jeg sliter med å ta plass feks, derfor vil jeg gjøre en god del ting alene, slik at jeg får gjort det i mitt tempo. Det innebærer handling, shopping, lengre bilturer kunne jeg ofte ønsket at vi hadde hver vår bil 😅

Jeg har aldri vært voldelig, men på slutten var jeg så frustrert at det gikk utover inventaret, mer enn en gang (ingen andre tilstede)

Men, min samboer hadde sterke narsissistisle trekk, og det trigget veldig. Og heller enn at forholdet hadde vært bra om jeg var frisk tror jeg det hadde vært over etter veldig kort tid.

Upf betyr egentlig bare at personen har sterke unnvikende trekk, utenom det vil jo resten av personligheten avgjøre hvordan en opptrer.

Man ER faktisk ikke en personlighetsforstyrrelse heller. 

 

Anonymkode: 07fdf...89e

Det er jeg helt enig i. Problemet er hvis man selv luller seg inn i den tro at man er personlighetsforstyrrelsen sin, og det derfor blir gitt som unnskyldning for å aldri bidra, aldri kunne bli stilt krav til eller aldri gjøre noe som helst. F.eks ble dette et problem fordi han nektet å ta i mot hjelp fra psykologer eller f.eks NAV. Han fikk egen oppfølging via studiene, men heller ikke det maktet han. Og det er lov å ikke makte, ikke misforstå, men han ville ikke gjøre noe som helst, og fikk han kritikk var jo det vanskelig også, for det tålte han heller ikke. Det endte med at han levde på meg, hvor vår inntekt bestod av min deltidsjobb og studielån. Studielån fikk han ikke fordi han ble hengende så langt etter med studiene, og han tok heller ikke mot hjelp fra NAV selv om han hadde rett på AAP.

Og problemet var også for vår del at han var veldig vekslende: han ville på en side ofte være helt alene, men på mange områder var jeg den eneste han ville gjøre ting med. Det ble et ekstremt uforutsigbart liv for min del.

Ikke misforstå: jeg er veldig introvert selv. Jeg hater å dra på shopping med andre, og jeg sover best alene. Men det er forskjell å stenge ute andre mennesker og ikke ta i mot hjelp, og det å foretrekke alenetid. Når selv jeg, så ekstremt introvert som jeg i utgangspunktet er, så sier det egentlig ganske mye. Men det går på ham, og ikke nødvendigvis på diagnosen som sådan.

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

TS her. 

Takk for svar.

Så bra du kom deg ut av forholdet.

Dette er min store frykt - at dette er et ormebol som jeg ikke aner hva inneholder.

Jeg har ikke sett noen antydning til voldelighet heldigvis. Men han klarer ikke å justere stemmen sin når han snakker strengt til barna og de blir kjemperedde. Noe som igjen gjør at jeg kritiserer han og kritikk hater han jo. Nå forstår jeg hvorfor. 

Har ikke sett antydning til angst for butikk/offentlig transport, men har lagt merke til at han sitter og "mumler for seg selv" når vi tar tbanen og det har gjort meg litt betenkt. 

Har også troen på parterapi og at jeg kan finne måter å leve med dette på og ikke trigge han. Det unner jeg både han og barna våre. 

 

Anonymkode: c57dd...a1a

Det kan jeg godt forstå. Jeg tenker det er håp, om han også ønsker hjelp. Problemet er jo at han må ville det. Har du tatt det opp med han da? Hva sier han til det? Altså, mener, hvis dere snakker rolig, uten å legge det fram som kritikk av ham.

Og jeg tenker at det er veldig leit at han ikke klarer å regulere seg ift stemmebruk, det er jo noe som bør tas tak i. Han er helt sikkert en flott kar, men han trenger kanskje litt hjelp til å finne den riktige måten å reagere på. Og det er kanskje enklere om andre "nøytrale" parter hjelper ham, framfor deg hvor det kanskje fort kan bli tolket som kritikk (selv om du ikke mener det sånn)? 

Jeg føler med deg, og det skal jo ikke være sånn at man føler man må gå rundt og bekymre seg over å ikke trigge ham. Det blir noe som ligger latent som virkelig ikke er bra for verken barna eller deg.

[Zeitgeist]

SPOCA skrev (1 minutt siden):

Det er jeg helt enig i. Problemet er hvis man selv luller seg inn i den tro at man er personlighetsforstyrrelsen sin, og det derfor blir gitt som unnskyldning for å aldri bidra, aldri kunne bli stilt krav til eller aldri gjøre noe som helst. F.eks ble dette et problem fordi han nektet å ta i mot hjelp fra psykologer eller f.eks NAV. Han fikk egen oppfølging via studiene, men heller ikke det maktet han. Og det er lov å ikke makte, ikke misforstå, men han ville ikke gjøre noe som helst, og fikk han kritikk var jo det vanskelig også, for det tålte han heller ikke. Det endte med at han levde på meg, hvor vår inntekt bestod av min deltidsjobb og studielån. Studielån fikk han ikke fordi han ble hengende så langt etter med studiene, og han tok heller ikke mot hjelp fra NAV selv om han hadde rett på AAP.

Og problemet var også for vår del at han var veldig vekslende: han ville på en side ofte være helt alene, men på mange områder var jeg den eneste han ville gjøre ting med. Det ble et ekstremt uforutsigbart liv for min del.

Ikke misforstå: jeg er veldig introvert selv. Jeg hater å dra på shopping med andre, og jeg sover best alene. Men det er forskjell å stenge ute andre mennesker og ikke ta i mot hjelp, og det å foretrekke alenetid. Når selv jeg, så ekstremt introvert som jeg i utgangspunktet er, så sier det egentlig ganske mye. Men det går på ham, og ikke nødvendigvis på diagnosen som sådan.

Det kan jeg godt forstå. Jeg tenker det er håp, om han også ønsker hjelp. Problemet er jo at han må ville det. Har du tatt det opp med han da? Hva sier han til det? Altså, mener, hvis dere snakker rolig, uten å legge det fram som kritikk av ham.

Og jeg tenker at det er veldig leit at han ikke klarer å regulere seg ift stemmebruk, det er jo noe som bør tas tak i. Han er helt sikkert en flott kar, men han trenger kanskje litt hjelp til å finne den riktige måten å reagere på. Og det er kanskje enklere om andre "nøytrale" parter hjelper ham, framfor deg hvor det kanskje fort kan bli tolket som kritikk (selv om du ikke mener det sånn)? 

Jeg føler med deg, og det skal jo ikke være sånn at man føler man må gå rundt og bekymre seg over å ikke trigge ham. Det blir noe som ligger latent som virkelig ikke er bra for verken barna eller deg.

Han er heldigvis åpen for både parterapi og behandling. 

[AnonymBruker]

Zeitgeist skrev (8 minutter siden):

Han er heldigvis åpen for både parterapi og behandling. 

Det er veldig veldig viktig hvilken terapi dere velger.

Det er stor forskjell på feks kognitiv og emosjonsforkusert terapi. 

Igjen, les boka "Hold med tight", den gir veldig god innsikt i hvordan terapi kan hjelpe.

Anonymkode: 07fdf...89e

[AnonymBruker]

Jeg har selv UPF. Kjenner meg igjen i mange av beskrivelsene her. Jeg er sammen med en dame som jeg ikke vil være sammen med. Har villet slå opp i 5 år, men har ikke turt. Har vært for feig og bare utsetter det. Jo lenger jeg venter desto verre det blir å slå opp liksom. Jeg har aldri vært voldelig, men jeg har kjent på ekstrem frustrasjon fordi jeg ikke klarer å si ifra om ting og heller ikke klarer å stå opp for meg selv i diskusjoner (hjernen min finner alltid en grunn til at jeg selv tar feil).

Jeg møtte henne i en god periode av livet mitt. Jeg var ajour med alt av studier. Hadde ferie og overskudd til å henge med venner. Men så gikk det tunge studiet på NTNU rett vest og jeg falt av lasset. Da hadde jeg ikke lenger kapasitet til å være sosial og hele livet raknet. Så nå er jeg godt voksen, uten utdanning, med en jobb jeg hater, en dame jeg ikke er forelsket i, uten venner og jeg føler meg helt paralysert av en eller annen grunn. 

Har gått til både psykiater og psykolog, men det hjelper ikke. Fordi til syvende og sist er det jeg som må gjøre jobben, men jeg er rett og slett for feig til å ta tak i viktige ting. Utsetter og utsetter. Bare det å åpne pensumbøker var noe jeg utsatte og utsatte. 

Jeg anbefaler ingen å bli sammen med en som har UPF, med mindre de kan bevise at de har alt under kontroll. 

 

Anonymkode: 88d58...fd8

[Zeitgeist]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det er veldig veldig viktig hvilken terapi dere velger.

Det er stor forskjell på feks kognitiv og emosjonsforkusert terapi. 

Igjen, les boka "Hold med tight", den gir veldig god innsikt i hvordan terapi kan hjelpe.

Anonymkode: 07fdf...89e

Den er bestilt på biblioteket. Skal komme oss i emosjonsfokusert parterapi ASAP. 

[Million]

Det høres omtrent ut som å være gift med en istapp. At du holder ut, sier jeg. 

[AnonymBruker]

Disse trives nok best med thai koner? Da får de gjøre som de vil og få være i fred.

Anonymkode: 4aecf...dd1

[AnonymBruker]

Kanskje han bare er deprimert og ikke trives i den nye rollen som mann og far og i tillegg ikke har de store følelser for deg, men at han ikke tør å ta noe steg på å gjøre en endring, så han venter på at du blir lei og avslutter forholdet. 

 

Anonymkode: ac7a7...194