Føler ikke at bonusbarn er bonus akkurat i dag

[AnonymBruker]

Først vil jeg presisere at jeg ikke er personen bak tråden om å hate bonusbarna. Jeg føler ikke på hat til barnet, men på en frustrasjon for situasjonen rundt.

Først og fremst føler jeg veldig på det med å finne min rolle og plass. Mannen og eks-sambo har selvsagt laget egne regler, rutiner og tradisjoner for den familien de hadde og dette barnet. Og nei, jeg visste virkelig ikke dette da jeg ble sammen med en barn fra før. Eksempler på ting jeg synes er vanskelig

- Kjøper jeg inn en sjokoladeplate som skal brukes i en kake, en pakke kjeks til en planlagt tur eller lignende, må jeg låse det inn for at det ikke skal forsvinne. Selv om jeg forteller barnet at "dette er til kaken vi skal bake til bestefar", blir det stjålet. Enten finner jeg igjen papiret med sjokolade på mellom sofaputene, eller så ligger papiret brettet pent ut igjen så det ser ut som sjokoladen fremdeles er der i skapet. Jeg synes dette er så utrolig frekt og respektløst, men siden mannen og eksen tillot tror jeg ikke det er lurt av meg å komme inn å endre dette? Jeg har forsøkt å si at "si ifra når noe er tomt", men det gidder ikke barnet. Samme om jeg har kjøpt brus til helgen. Har sagt h*n kan skru på korken og sette inn igjen i kjøleskapet etter å ha forsynt seg. Finner likevel åpnede flasker overalt med varm, tam brus. (Det finnes flere slike eksempler, men tror dere skjønner greia).

Kommer det et fellesbarn ønsker jeg IKKE at mitt barn skal oppføre seg på denne måten. Men man må vel ha like regler for alle barna i et hjem? 

- Barnets forherligelse av mor. Hun har truet meg og baksnakket meg grovt. Jeg mener ikke bare litt rør med venninner, men at jeg ville ha anmeldt henne dersom dette ikke ville ha vært belastende for barnet. Hun har også sluttet i fire jobber pga "alle andre er idioter", og jeg har hørt via andre at hun har "fått lov til å slutte selv" fordi hun forsuret arbeidsmiljøet. Hun og mannen hadde gått fra hverandre før jeg traff ham, og vi har ingen grunn til konflikt som jeg kan fatte. Når barnet så snakker mye om hvor flink og fantastisk mamma er skjønner jeg at dette er helt naturlig, og jeg prøver det jeg kan å støtte barnet på det og bygge en god relasjon mellom barnet og mor. Men det er like slitsomt hver gang. Jeg synes det er forferdelig vanskelig!

- Som alle andre barn, tar også dette barnet med seg tallerkener og glass til rommet sitt. Nå har midlertid mor forlangt at jeg "barnet må få ha privatliv" slik at jeg ikke kan gå og hente dette på rommet. Som alle andre barn, er også dette barnet slik laget at h*n kan si "mamma sier du ikke kan gå på mitt rom!" når jeg spør etter de manglende glassene om mannen ikke er hjemme. Jeg blir så frustrert av det! 

Jeg er bare så utrolig sliten av å alltid være den som skal hjelpe, støtte, stille opp, ta hensyn, delta, bidra, men alltid trekke meg litt tilbake og "vite min plass". Dette er vanskelig! Jeg begynner nesten å tro at jeg har vært for forsiktig og forståelesfull i et forsøk på å ikke ødelegge noe, og etter hvert bare må si "dette er mitt hjem, nå følger vi mine og pappa sine regler i pappaukene!"

Før noen kommer med kommentarer om at stakkars barn som merker at jeg synes situasjonen er vanskelig osv... Barnet kommer ofte til meg med problemer, betror meg vanskeligheter som ikke mor og far får høre om. Barnet uttrykker også ønske om at jeg skal delta på begivenheter. Med mindre mor skal delta, for da forventes jeg tydeligvis å bidra til men ikke delta på feiringer.

At jeg er glad i dette barnet betyr ikke at jeg noen ganger kan føle på en slags avsky for situasjonen rundt. Føler også avmakt i hvor tabu det føles å ha negative følelser knyttet til situasjoner som involverer bonusbarn. Jeg vet også at oppførsel jeg ser på som respektløs kommer av den oppdragelsen barnet får, likevel tar jeg meg i å ha sekunder hvor jeg tenker "for en drittunge!" når barnet gjør ting jeg ikke liker. 

Ja, jeg har fortalt mannen om disse følelsene. Han blir også innimellom sliten av og irritert på barnet. Han føler naturlig nok ikke på denne følelsen jeg har, av å skulle bidra men ikke få delta. 

Er det flere som føler på en slags ufullkommenhet og at dette er så utrolig vanskelig?

Anonymkode: 74616...4cd

[AnonymBruker]

Har stebarn selv som nå er voksne, men jeg hadde egne barn på samme alder så alle måtte fint innfinne seg med dem samme reglene som gjaldt i hjemmet.

Ingen fikk ta ting i skap eller skuffer uten å spørre først, alle barna også våre felles barn ringer oss og spør om å få ditt eller datt når jeg og mannen er ute av huset begge to.

Det som ble bedre for oss var at når mannens eldst reiste på videregående så flyttet hans yngste til oss på fulltid.

Mindre dill med en psykisk syk mor horde livet lettere for oss alle.

Anonymkode: 8c998...1de

[Gjest Lama_Drama]

Vi er en familie med mine og dine. Vi er to foreldre (biologisk eller ei) og vi setter sammen grensene. Vi oppdrar hverandres barn som våre egne. Stjeler noen sjokolade får det samme konsekvenser om det er biologisk eller ikke.

Vi er en familie. Det er den eneste måten å overleve på. Her i huset er det VÅRE regler. Mor/far på andre siden bestemmer hjemme hos swg selv. 
 

Barna er nå vant til at begge foreldrene her setter grenser og det er ikke noe problem. 

[AnonymBruker]

Moren har da ingenting med regler i deres hus. Det bestemmer du og far. 

Er bonusmamma selv og ikke snakk om at hun skal diktere her. Ikke har hun prøvd heller siden vi er ganske like på regler og grenser. 

Vi har også felles barn og vi gjør ingen forskjell på dem. Dette sa jeg klart og tydelig om før vi flyttet sammen.

Her må du prate med din samboer. Fortelle ståa og dere må bli enige. At mor blander seg inn hele tiden er ikke sunt for noen.

Anonymkode: 761ac...340

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Jeg hørte en podcast hvor en psykolog snakket om bonusfamiliedynamikk, og da sa psykologen at steforeldre tåler veldig lite fra stebarn. Jeg forsøker derfor ofte å tenke "hadde jeg tålt dette fra egne barn?" og "hadde jeg blitt irritert på dette fra egne barn?". Ofte er svaret ja, jeg tror oppriktig dette hadde irritert meg med egne barn også.

Noen ganger synes jeg barnet er forferdelig irriterende. Det tror jeg foreldre også gjør innimellom, men at det er mindre tabu enn om man som steforelder føler på det?

Jeg vet ikke, 

Har hele veien vært så bevisst at jeg skal la mor og barnet styre dette og ikke ødelegge noe der at jeg lurer på hvor jeg ble av selv oppi alt dette.

Har snakket med mannen. Han opplever dette også vanskelig da hun blander seg via barnet. Kan f eks si til barnet at "xx er ikke moren din, det er ikke greit om hun går på rommet ditt/kjefter på deg". Time på fvk er bestilt.

Anonymkode: 74616...4cd

[AnonymBruker]

Du kan prøve å snakke med faren om endringer i regler? Jeg synes du også burde ha noe å si der. Om du ikke tenker at å stjele sjokolade f eks er ok, så burde det ikke være det. Da kan du og faren sammen komme fram til en strategi om hvordan få barna til å forstå og oppføre seg etter endringene.

Anonymkode: 383b6...e68

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet? Forstår at du vil anonymisere, men det er jo relevant mtp. hva man kan forvente. 

Jeg går også utifra at barnet er enebarn (enn så lenge). Det er viktig å huske på at dersom h*n hadde hatt en bror eller en søster, hadde det krevd tilpasning der og.

Mitt bonusbarn kan også gå og hente ting i skapet uten å spørre. Forskjellen er at de er to, og far gir da streng beskjed: "jeg har kjøpt to brus, bare den ene er til deg. Du får ikke ta den andre". Dersom h*n tar begge, så får h*n kjeft både fra far og fra søsken. Det er jo noen former for oppdragelse som barn med søsken får, og de uten ikke får. I de situasjonene så må foreldre korrigere. Det gjelder spesielt når de kanskje med tiden vil få søsken (og dere får et felles barn). 

Når barnet slenger tilbake at "mamma sier dette", så hadde jeg bare svart at nå er du ikke hos mamma, du er hos oss.

Anonymkode: 12638...d6b

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du skal ha lov å sette reglene i ditt hjem. Selv om du ikke er mor til barnet.

Jeg regner med at du bidrar til at barnet kan bo slik det bor, i form av økonomiske bidrag til huslån, praktisk hjelp i huset, klesvask osv.? Da har du selvsagt også rett til å ha en mening.

Mor skal ikke bestemme hva du kan eller ikke kan gjøre i ditt eget hjem når bonusbarnet er der. Selvsagt kan du banke på døren og spørre etter tallerkner og glass. Selvsagt kan du gi beskjed at hun/han ikke får lov å ta sjokolade. Dette er ikke urimelige ting, og dersom du ikke "gir deg selv lov" til å sette disse grensene kommer du til å bli helt utslitt og kanskje går det utover forholdet på sikt. Det er vel ingen tjent med?

Anonymkode: d8861...64b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Takk for svar!

Jeg hørte en podcast hvor en psykolog snakket om bonusfamiliedynamikk, og da sa psykologen at steforeldre tåler veldig lite fra stebarn. Jeg forsøker derfor ofte å tenke "hadde jeg tålt dette fra egne barn?" og "hadde jeg blitt irritert på dette fra egne barn?". Ofte er svaret ja, jeg tror oppriktig dette hadde irritert meg med egne barn også.

Noen ganger synes jeg barnet er forferdelig irriterende. Det tror jeg foreldre også gjør innimellom, men at det er mindre tabu enn om man som steforelder føler på det?

Jeg vet ikke, 

Har hele veien vært så bevisst at jeg skal la mor og barnet styre dette og ikke ødelegge noe der at jeg lurer på hvor jeg ble av selv oppi alt dette.

Har snakket med mannen. Han opplever dette også vanskelig da hun blander seg via barnet. Kan f eks si til barnet at "xx er ikke moren din, det er ikke greit om hun går på rommet ditt/kjefter på deg". Time på fvk er bestilt.

Anonymkode: 74616...4cd

Det er vanskelig, og jeg kjenner på de samme tingene som deg.

Utfordringen er at man hele tiden går litt på tå som steforelder. Barn kan være forbanna på foreldrene sine, men slutter aldri å være glad i dem. Og foreldre kan miste besinnelsen, men si unnskyld, og ting er reparert. Som steforelder er du alltid litt på minus, og løper risikoen å ødelegge den skjøre forbindelsen dere har. 

Jeg tenker på filmen Stepmom, der Julia Roberts er stemor til en ufordragelig 12-åring. Jenta bare presser tilbake, slenger dritt og manipulerer. Når Julia prøver å irettesette henne, får hun tilbake "you're not my mother!". Hun blir forbanna og responderer "thank God for that!". Da blir jenta selvsagt kjempelei seg, for hun trenger betingelsesløs omsorg også fra noen hun hater.

Kjæresten og jeg har ikke flyttet sammen ennå, men jeg forutser mye av dette når vi gjør det.

Anonymkode: 12638...d6b

[AnonymBruker]

Altså, det å ta brus og ajokolade uten å spørre først er elstremt frekt, biologisk barn eller ei. Her må både egne barn og bonusbarn spørre om å få ting. Og de setter alltid brusen tilbake i kjøleskapet med korken på. Ting du beskriver hadde jeg blitt irritert på også, på egne barn og bonusbarn. Jeg banker på døra og går inn på rommet for å hente glass og asjetter etc. eller ber ungen ta det på kjøkkenet selv. Her har vi veldig forskjellige regler i de ulike hjem, og barna har ingen problemer med det. Barn er veldig tilpassningsdyktige og klarer fint å ha ulike regler hos mamma og pappa.

Anonymkode: c7f7d...77e

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Utfordringen er at man hele tiden går litt på tå som steforelder. Barn kan være forbanna på foreldrene sine, men slutter aldri å være glad i dem. Og foreldre kan miste besinnelsen, men si unnskyld, og ting er reparert. Som steforelder er du alltid litt på minus, og løper risikoen å ødelegge den skjøre forbindelsen dere har. 

Akkurat sånn er det!

Føler jeg går på tå, og er litt "på nåde" denne relasjonen. At om jeg feiler, på samme måte som jeg tror alle foreldre gjør, er noe ødelagt eller at da er jeg ikke verdt noe mer. Opplever også at samfunnet mener at det kun er lov å føle positive følelser for bonusbarn. Jeg kjenner ofte på frustrasjon rundt situasjonen.

Anonymkode: 74616...4cd

[AnonymBruker]

Nå legger ikke biomor seg borti hva vi gjør her hjemme, men hadde hun prøvd seg med det hadde jeg ledd høyt. Vårt hus, våre regler. Og de er åpenbart veldig forskjellige fra mors hus, men ungene klager ikke og vi har et godt forhold. 

Da vi flyttet sammen var jeg veldig tydelig på at alle ungene skal rydde etter seg. Kildesortere søppel, holde orden i fellesområdene, henge opp ytterklær, sette inn sko, sette ting tilbake når de er brukt. Osv osv. Min var vant til dette, samboers måtte jeg mase en del på (maser forsåvidt på samboer om de samme tingene, jeg går ikke og rydder etter folk). Ingen sier noe på det, ungene blir flinkere etter hvert som tiden går, samboer trenger mer tid. 😝

Anonymkode: ba646...f98

[AnonymBruker]

Regel nummer 1 for bonusforeldre er at du skal aldri mene noe som helst om mor (eller far) overfor barnet. Jeg lærte det på den harde måten. Unn barnet å få elske sine feilbarlige foreldre ubetinget. Det er sånn det skal være. 

Du har alt å vinne på å ta et skritt tilbake, puste, og fokusere på å være en tilstedeværende, god voksenperson for barnet.

Jeg ville latt ting ligge mye mer. Jeg ville ikke ha hengt meg opp i ting som tallerkener på rommet og "stjeling" av mat fra kjøkkenet. La faren deale med det. Gjem unna godsakene som er kjøpt inn til et konkret formål, så slipper du stress rundt det. Den typen intimitet som har rom for kjeft og irettesettelser tar lang tid (år!) å bygge opp, og den lar seg raskt rive ned i en relasjon uten ubetinget kjærlighet. Bonus-foreldrerollen er sårbar, vær varsom og tålmodig. 

Det høres ut som om barnet er ganske stort, så jeg ville ikke ha bekymret meg over å ha forskjellige regler for bonusbarn og ditt eventuelle fremtidige barn. Der blir aldersforskjellen så stor. 

 

Anonymkode: 26c2e...dfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Først vil jeg presisere at jeg ikke er personen bak tråden om å hate bonusbarna. Jeg føler ikke på hat til barnet, men på en frustrasjon for situasjonen rundt.

Først og fremst føler jeg veldig på det med å finne min rolle og plass. Mannen og eks-sambo har selvsagt laget egne regler, rutiner og tradisjoner for den familien de hadde og dette barnet. Og nei, jeg visste virkelig ikke dette da jeg ble sammen med en barn fra før. Eksempler på ting jeg synes er vanskelig

- Kjøper jeg inn en sjokoladeplate som skal brukes i en kake, en pakke kjeks til en planlagt tur eller lignende, må jeg låse det inn for at det ikke skal forsvinne. Selv om jeg forteller barnet at "dette er til kaken vi skal bake til bestefar", blir det stjålet. Enten finner jeg igjen papiret med sjokolade på mellom sofaputene, eller så ligger papiret brettet pent ut igjen så det ser ut som sjokoladen fremdeles er der i skapet. Jeg synes dette er så utrolig frekt og respektløst, men siden mannen og eksen tillot tror jeg ikke det er lurt av meg å komme inn å endre dette? Jeg har forsøkt å si at "si ifra når noe er tomt", men det gidder ikke barnet. Samme om jeg har kjøpt brus til helgen. Har sagt h*n kan skru på korken og sette inn igjen i kjøleskapet etter å ha forsynt seg. Finner likevel åpnede flasker overalt med varm, tam brus. (Det finnes flere slike eksempler, men tror dere skjønner greia).

Kommer det et fellesbarn ønsker jeg IKKE at mitt barn skal oppføre seg på denne måten. Men man må vel ha like regler for alle barna i et hjem? 

- Barnets forherligelse av mor. Hun har truet meg og baksnakket meg grovt. Jeg mener ikke bare litt rør med venninner, men at jeg ville ha anmeldt henne dersom dette ikke ville ha vært belastende for barnet. Hun har også sluttet i fire jobber pga "alle andre er idioter", og jeg har hørt via andre at hun har "fått lov til å slutte selv" fordi hun forsuret arbeidsmiljøet. Hun og mannen hadde gått fra hverandre før jeg traff ham, og vi har ingen grunn til konflikt som jeg kan fatte. Når barnet så snakker mye om hvor flink og fantastisk mamma er skjønner jeg at dette er helt naturlig, og jeg prøver det jeg kan å støtte barnet på det og bygge en god relasjon mellom barnet og mor. Men det er like slitsomt hver gang. Jeg synes det er forferdelig vanskelig!

- Som alle andre barn, tar også dette barnet med seg tallerkener og glass til rommet sitt. Nå har midlertid mor forlangt at jeg "barnet må få ha privatliv" slik at jeg ikke kan gå og hente dette på rommet. Som alle andre barn, er også dette barnet slik laget at h*n kan si "mamma sier du ikke kan gå på mitt rom!" når jeg spør etter de manglende glassene om mannen ikke er hjemme. Jeg blir så frustrert av det! 

Jeg er bare så utrolig sliten av å alltid være den som skal hjelpe, støtte, stille opp, ta hensyn, delta, bidra, men alltid trekke meg litt tilbake og "vite min plass". Dette er vanskelig! Jeg begynner nesten å tro at jeg har vært for forsiktig og forståelesfull i et forsøk på å ikke ødelegge noe, og etter hvert bare må si "dette er mitt hjem, nå følger vi mine og pappa sine regler i pappaukene!"

Før noen kommer med kommentarer om at stakkars barn som merker at jeg synes situasjonen er vanskelig osv... Barnet kommer ofte til meg med problemer, betror meg vanskeligheter som ikke mor og far får høre om. Barnet uttrykker også ønske om at jeg skal delta på begivenheter. Med mindre mor skal delta, for da forventes jeg tydeligvis å bidra til men ikke delta på feiringer.

At jeg er glad i dette barnet betyr ikke at jeg noen ganger kan føle på en slags avsky for situasjonen rundt. Føler også avmakt i hvor tabu det føles å ha negative følelser knyttet til situasjoner som involverer bonusbarn. Jeg vet også at oppførsel jeg ser på som respektløs kommer av den oppdragelsen barnet får, likevel tar jeg meg i å ha sekunder hvor jeg tenker "for en drittunge!" når barnet gjør ting jeg ikke liker. 

Ja, jeg har fortalt mannen om disse følelsene. Han blir også innimellom sliten av og irritert på barnet. Han føler naturlig nok ikke på denne følelsen jeg har, av å skulle bidra men ikke få delta. 

Er det flere som føler på en slags ufullkommenhet og at dette er så utrolig vanskelig?

Anonymkode: 74616...4cd

Når jeg ble ilag med mannen hadde jeg allerede to barn (bf hadde samvær 1 gang i mnd.). Mannen var klar på at han skulle ha like mye å si i hverdagen, og det har fungert kjempe fint her. Kunne ikke fungert om han ikke kunne irettesatt de.

Du må sette dine regler. Du kommer nok til å møte litt motstand fra barnet, men slik vil det alltid være. Mor har ingenting hun skulle sagt når barnet er hos dere.

Anonymkode: 1ab0a...94e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar!

Jeg hørte en podcast hvor en psykolog snakket om bonusfamiliedynamikk, og da sa psykologen at steforeldre tåler veldig lite fra stebarn. Jeg forsøker derfor ofte å tenke "hadde jeg tålt dette fra egne barn?" og "hadde jeg blitt irritert på dette fra egne barn?". Ofte er svaret ja, jeg tror oppriktig dette hadde irritert meg med egne barn også.

Noen ganger synes jeg barnet er forferdelig irriterende. Det tror jeg foreldre også gjør innimellom, men at det er mindre tabu enn om man som steforelder føler på det?

Jeg vet ikke, 

Har hele veien vært så bevisst at jeg skal la mor og barnet styre dette og ikke ødelegge noe der at jeg lurer på hvor jeg ble av selv oppi alt dette.

Har snakket med mannen. Han opplever dette også vanskelig da hun blander seg via barnet. Kan f eks si til barnet at "xx er ikke moren din, det er ikke greit om hun går på rommet ditt/kjefter på deg". Time på fvk er bestilt.

Anonymkode: 74616...4cd

Jeg har ikke bonus barn, men jeg har egne barn og jeg hadde ikke orka å leve i en situasjon der jeg ikke har noe jeg skulle sagt i eget hjem. Jeg forstår deg veldig godt. 

Hadde mine barn spist opp sjokolader som jeg har gitt beskjed om skal brukes i kaker og satt fra seg brus med lokket av overalt så hadde jeg blitt irritert.

Og hvis barnet ønsker privatliv så må han/hun sørge for at asjetter/bestikk/kopper blir tatt med tilbake til kjøkkenet. Og jeg er helt for at barna skal ha sitt privatliv og at man skal respektere deres grense, men de er ikke uten ansvar de heller. 

 

Anonymkode: f4f7d...1aa

[AnonymBruker]

Jeg har det ganske likt som deg. Kanskje verre også. 
Føler heller ikke at bonus barn er bonus, men helt motsatt. 

Nå er det sånn at jeg ikke kan kjøpe snack eller godteri til helgen lenger, alt blir spist opp før jeg rekker å si at alt dette er til helgekos. 

Nytter ikke å si ifra, nytter ikke si at hun skal få på lørdag. Og det får jo hun hver gang!

Jeg bruker ALLTID dobbelt så mye penger på mat. Fordi alt blir spist opp før meg, og jeg må kjøpe igjen. 
I det siste begynte jeg å kjøpe alt dobbelt

eksempel: Trenger jeg en sjokoldeplate, kjøper jeg to. Trenger jeg noe godt til å lage dessert, kjøper jeg to ting. Kjøper jeg noe godt til kaffe etter jobb, kjøper jeg TO.

Men tror ikke jeg gidder mer

Anonymkode: fa489...8c8

[Trolltunge]

Når man er en familie med mine og dine barn mener jeg at biologisk far eller mor har et ansvar for at bonusfar eller bonusmor ikke kommer i en situasjon hvor han eller hun ikke må finne seg i urimelig oppførsel fra fra både barn og den andre forelderen. 

Ingen bør være i en situasjon der man er "rettsløs", kneblet og uten autoritet i eget hjem. Å bli sammen med en som har barn fra før skal ikke innebære å bare måtte tie og tåle, hva det enn er, og uansett hvor urimelig. 

Den som er biologisk far eller mor bør da sette grenser ovenfor både barn og den andre forelderen, så bonusfar eller bonusmor ikke må leve i en ulevelig situasjon, uten "lov til å" si fra eller sette grenser. 

Det er din mann som feiler og svikter deg her TS. Barn, om de er egne eller ikke, har det med å ta seg til rette, om det aksepteres. Det er naturlig del av utviklingen til barn, det å teste ut hva de kan gjøre og slippe unna med, fordi de skal finne sin sin "plass, makt og stemme" i verden, og det gjør de ved å gjøre det de vil gjøre, teste grenser, og lære seg hva som aksepteres og ikke ved om de slipper unna med det eller ikke. 

Kloke foreldre, biologiske eller ikke, setter derfor grenser, og lærer barna hva som er akseptabelt og ikke. 

Det er et feigt svik mot barn å ikke sette kloke grenser for uakseptabel oppførsel, for de skal ut i verden, og barn som ikke har lært kloke grenser angående oppførsel, egoisme og omtanke for andre vil få utfordringer med det videre i livet. 

Angående at barnet ikke klarer å tilpasse seg regler, grenser og forventninger i jobb, og slutter fordi andre er idioter, er nok et resultat av foreldre som har vært slappe med grenser og å lære henne å fungere sosialt akseptabelt. 

Det finnes noen personligheter og diagnoser som gjør at barn kan få problemer med slikt, uansett hvor mye innsats foreldre har lagt i å forsøke å lære barnet hva som forventes i forhold til å fungere sosialt, og grenser for oppførsel, men i og med at du knapt nevner far og at han gjør noe med utfordringene, og biologisk mor fremheier at jenta skal ha rett til nærmest hva det skulle være, så tenker jeg at det er mor og far som er problemet i denne situasjonen. Jenta gjør som barn gjør, tester hva hun kan tillate seg å gjøre, uten at det får konsekvenser, og mor og far har sviktet grovt i å lære henne oppførsel som gjør henne i stand til å gå ut i resten av verden, og fungere godt i situasjoner hvor det er forventninger til innsats og oppførsel. 

Det er synd på barn hvor foreldre svikter slik, for det gir ofte store problemer for dem når de skal videre i livet. De får problemer med det. Blir ikke likt, mestrer ikke krav og forventninger, og klarer ikke å omstille seg til å bidra sosialt og ved innsats som kreves på alle arenaer utenfor hjemmet. Vil oppleve gang på gang at de velges bort, både i yrkesliv og på andre sosiale arenaer, får ikke vennskap og forhold til å fungere, og vil ikke være i stand til å se at de selv er problemet, for de har ikke lært at de har et sosialt ansvar for å tilpasse seg, gi vilje og innsats for å fungere etter forventninger fra andre, eller akseptere at det alltid vil være elementer av ting som ikke er gøy, behagelig eller givende som også må takles med innsats og å ta ansvar. 

Alle barn er narssisistiske, uten at det er noe feil ved det. Deres egne ønsker, behov og krav er et medfødt utgangspunkt, og små barn har ingen forståelse for at de ikke er sentrum i universet for alt og alle. De er sentrum i universet for seg selv, og deres ønsker, behov og krav står helt naturlig som viktigere enn andres ønsker, behov og krav. 

Det er slik. Det skal være slik, og de første levemånedene er det også slik for omgivelsene. Barnets behov må bare dekkes, og barnet kan ikke tilpasse seg omstendigheter eller andres behov. Mat når det er sulten, skift når det er nødvendig, søvn når det sover, totalt uten hensyn til andres behov. 

Allerede innen året må imidlertid foreldre begynne å lære barnet å tilpasse seg hva som er forventet, greit og ikke greit. Begynne å forme barnet bort fra medfødt narssisisme, og tilpasse seg andre. Lov og ikke lov, uansett om barnet skriker i frustrasjon over å ikke få og få lov til hva som helst. Noe fordi det er farlig for barnet, annet bare fordi det ikke er greit. 

Denne prosessen med å forme barna ut av narssisistisk utgangspunkt, og inn i å fungere sosialt akseptabelt og hensiktsmessig for barnet selv og omgivelsene pågår så gjennom hele barndom og ungdomstid. Det er omgivelsene som lærer barnet å fungere som del av familie og samfunn.

Lærer man ikke barna opp ved å sette grenser og ved å la dem forstå at andres behov, ønsker og krav til dem må respekteres og aksepteres, så vokser ikke barnet ut av sitt narssisistiske utgangspunkt, og vil følgelig ikke fungere i henhold til forventningene de vil møte gjennom livet, på alle arenaer i samfunnet. Da vil de ikke takle krav og forventninger fra andre, og foreldrene har sviktet i å gi barnet forståelse for hvordan man skal fungere sammen med andre, tilpasse seg andre, gi innsats etter forventninger, vise omtanke for andre, ha vilje til å gjøre også det som ikke er kjekt, men nødvendig, og totalt sett kunne fungere sosialt og praktisk i samfunnet generelt. 

Når foreldrene svikter slik vil resultatet bli at barnet opplever krav og forventninger i samfunnet som noe det kan avvise. Det har ikke lært å takle krav og forventninger. 

Følgelig vil samfunnet avvise barnet når det er voksent nok til at det er krav og forventninger, og foreldrene har ved å svikte angående å forberede barnet på et samfunn hvor det alltid er krav og forventninger gitt barnet et enormt problem. Det klarer ikke å fungere og tilpasse seg krav, vil oppleve å bli valgt bort både i vennskap og jobb, vil bli skuffet og sinna over det, og er ikke i stand å se at problemet er seg selv, ikke at andre "nekter" å fylle egne behov. 

Det ironiske er at det er flere foreldre som svikter sine barn slik i misforstått kjærlighet, ved å skjemme bort og ikke sette grenser, enn barn som faktisk vokser opp med virkelig dårlige foreldre, som svikter på grovere måter, ender opp med barn som tror at verden skal spinne rundt dem, og legges tilrette for dem, og blir sinna, misstilpasset og ulykkelige i at "verden ikke lever opp til forventningene". 

Langt innlegg dette, men det virker som far og mor har feilet stort i å gi dette barnet nødvendig sosial opplæring, og du som bonusmor lider også under det, men jeg vil si at det er din mann som svikter deg her, ved å ikke stå opp for at du selvfølgelig har stemme og autoritet i deres og ditt hjem. 

Verre er det likevel at far tydeligvis er en av to foreldre som har sviktet barnet. Det har ikke lært å fungere utover å få lov til å være en diktator på hjemmebane. 

Altså om man ser bort fra at det ligger en diagnose som medfører problemer med å kunne ha empati og forståelse for andre bak dette, så har mor og far feilet grovt, og skapt et narssisistisk monster (altså feilet i å lede barnet ut av narssisist utgangspunkt) som de har "skjemt bort" i misforstått kjærlighet, til å ikke fungere i samfunnet. De har vært "så snille" at de har skapt en ung jente som vil bli sinna, skuffet og falle utenfor sosialt. De har oppdratt henne til å ikke fungere, og til å bli ulykkelig. For man blir ikke fornøyd og lykkelig når man ikke takler krav og forventninger i livet, og ikke har lært å fungere i samfunnet. Da er man oppdratt til å feile, bli valgt bort, og mangle forståelse for hvorfor. 

Du bør ha en seriøs samtale med din mann. Han virker å svikte både deg og jenta. Om det er av feighet eller at han tror at det å ikke sette grenser er å være kjærlig far vet jeg ikke ut fra det du forteller, men bonusbarnet ditt er neppe problemet her. Hun er kanskje uspiselig på mange måter, men det er mest sannsynlig et resultat av foreldre som har sviktet, og svikter, og årsaken til problemet er foreldrene. 

Det høres ut som hun er for gammel til at det er mulig å rette opp i det også dessverre, for sent å snu det fullstendig, uten terapi og profesjonell hjelp, men det er ikke grunn til å ikke prøve å bidra til at jenta får litt opplæring i å lære seg at verden ikke sirkulerer rundt henne, og at hun ikke kan gjøre akkurat som hun vil, og få lov til å gjøre alt mulig uten konsekvenser.

Så lenge hun fremdeles bor hjemme er det mulig å gi henne noe opplæring i å takle krav og forventninger, men da må du få din mann til å innse hvor viktig det er. 

Jenta er neppe problemet ditt her. Din mann er problemet ditt. Han og mor til jenta. 

Det er imidlertid jenta de svikter, langt utover din manns svik ovenfor deg. 

Det er faktisk synd på slike barn. Å ha foreldre som svikter i å gi nødvendig forståelse for å fungere i livet og samfunnet er å ha foreldre som tilrettelegger for å få et vanskelig liv. Det er ikke godhet, klokhet eller kjærlighet å ikke lære barn å takle forventninger og krav, det er et svik som gir store konsekvenser for barna. Det er å legge til rette for at barnet vil feile, velges bort og bli sinna og ulykkelig. Skuffet over at verden ikke er tilrettelagt for dem, men uten evne til å skjønne at det er egne mangler, det de ikke lærte seg, ikke verden som er problemet. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Regel nummer 1 for bonusforeldre er at du skal aldri mene noe som helst om mor (eller far) overfor barnet. Jeg lærte det på den harde måten. Unn barnet å få elske sine feilbarlige foreldre ubetinget. Det er sånn det skal være. 

Du har alt å vinne på å ta et skritt tilbake, puste, og fokusere på å være en tilstedeværende, god voksenperson for barnet.

Jeg ville latt ting ligge mye mer. Jeg ville ikke ha hengt meg opp i ting som tallerkener på rommet og "stjeling" av mat fra kjøkkenet. La faren deale med det. Gjem unna godsakene som er kjøpt inn til et konkret formål, så slipper du stress rundt det. Den typen intimitet som har rom for kjeft og irettesettelser tar lang tid (år!) å bygge opp, og den lar seg raskt rive ned i en relasjon uten ubetinget kjærlighet. Bonus-foreldrerollen er sårbar, vær varsom og tålmodig. 

Det høres ut som om barnet er ganske stort, så jeg ville ikke ha bekymret meg over å ha forskjellige regler for bonusbarn og ditt eventuelle fremtidige barn. Der blir aldersforskjellen så stor. 

 

Anonymkode: 26c2e...dfe

Takk for råd angående aldersforskjell. ❤️

Utover vil jeg si at det er det jeg prøver på, å trekke meg tilbake og støtte barnets relasjon med mor. Jeg skjønner at dette er viktig. Likevel er det vanskelig.

Anonymkode: 74616...4cd

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Trolltunge said:

Når man er en familie med mine og dine barn mener jeg at biologisk far eller mor har et ansvar for at bonusfar eller bonusmor ikke kommer i en situasjon hvor han eller hun ikke må finne seg i urimelig oppførsel fra fra både barn og den andre forelderen. 

Ingen bør være i en situasjon der man er "rettsløs", kneblet og uten autoritet i eget hjem. Å bli sammen med en som har barn fra før skal ikke innebære å bare måtte tie og tåle, hva det enn er, og uansett hvor urimelig. 

Den som er biologisk far eller mor bør da sette grenser ovenfor både barn og den andre forelderen, så bonusfar eller bonusmor ikke må leve i en ulevelig situasjon, uten "lov til å" si fra eller sette grenser. 

Det er din mann som feiler og svikter deg her TS. Barn, om de er egne eller ikke, har det med å ta seg til rette, om det aksepteres. Det er naturlig del av utviklingen til barn, det å teste ut hva de kan gjøre og slippe unna med, fordi de skal finne sin sin "plass, makt og stemme" i verden, og det gjør de ved å gjøre det de vil gjøre, teste grenser, og lære seg hva som aksepteres og ikke ved om de slipper unna med det eller ikke. 

Kloke foreldre, biologiske eller ikke, setter derfor grenser, og lærer barna hva som er akseptabelt og ikke. 

Det er et feigt svik mot barn å ikke sette kloke grenser for uakseptabel oppførsel, for de skal ut i verden, og barn som ikke har lært kloke grenser angående oppførsel, egoisme og omtanke for andre vil få utfordringer med det videre i livet. 

Angående at barnet ikke klarer å tilpasse seg regler, grenser og forventninger i jobb, og slutter fordi andre er idioter, er nok et resultat av foreldre som har vært slappe med grenser og å lære henne å fungere sosialt akseptabelt. 

Det finnes noen personligheter og diagnoser som gjør at barn kan få problemer med slikt, uansett hvor mye innsats foreldre har lagt i å forsøke å lære barnet hva som forventes i forhold til å fungere sosialt, og grenser for oppførsel, men i og med at du knapt nevner far og at han gjør noe med utfordringene, og biologisk mor fremheier at jenta skal ha rett til nærmest hva det skulle være, så tenker jeg at det er mor og far som er problemet i denne situasjonen. Jenta gjør som barn gjør, tester hva hun kan tillate seg å gjøre, uten at det får konsekvenser, og mor og far har sviktet grovt i å lære henne oppførsel som gjør henne i stand til å gå ut i resten av verden, og fungere godt i situasjoner hvor det er forventninger til innsats og oppførsel. 

Det er synd på barn hvor foreldre svikter slik, for det gir ofte store problemer for dem når de skal videre i livet. De får problemer med det. Blir ikke likt, mestrer ikke krav og forventninger, og klarer ikke å omstille seg til å bidra sosialt og ved innsats som kreves på alle arenaer utenfor hjemmet. Vil oppleve gang på gang at de velges bort, både i yrkesliv og på andre sosiale arenaer, får ikke vennskap og forhold til å fungere, og vil ikke være i stand til å se at de selv er problemet, for de har ikke lært at de har et sosialt ansvar for å tilpasse seg, gi vilje og innsats for å fungere etter forventninger fra andre, eller akseptere at det alltid vil være elementer av ting som ikke er gøy, behagelig eller givende som også må takles med innsats og å ta ansvar. 

Alle barn er narssisistiske, uten at det er noe feil ved det. Deres egne ønsker, behov og krav er et medfødt utgangspunkt, og små barn har ingen forståelse for at de ikke er sentrum i universet for alt og alle. De er sentrum i universet for seg selv, og deres ønsker, behov og krav står helt naturlig som viktigere enn andres ønsker, behov og krav. 

Det er slik. Det skal være slik, og de første levemånedene er det også slik for omgivelsene. Barnets behov må bare dekkes, og barnet kan ikke tilpasse seg omstendigheter eller andres behov. Mat når det er sulten, skift når det er nødvendig, søvn når det sover, totalt uten hensyn til andres behov. 

Allerede innen året må imidlertid foreldre begynne å lære barnet å tilpasse seg hva som er forventet, greit og ikke greit. Begynne å forme barnet bort fra medfødt narssisisme, og tilpasse seg andre. Lov og ikke lov, uansett om barnet skriker i frustrasjon over å ikke få og få lov til hva som helst. Noe fordi det er farlig for barnet, annet bare fordi det ikke er greit. 

Denne prosessen med å forme barna ut av narssisistisk utgangspunkt, og inn i å fungere sosialt akseptabelt og hensiktsmessig for barnet selv og omgivelsene pågår så gjennom hele barndom og ungdomstid. Det er omgivelsene som lærer barnet å fungere som del av familie og samfunn.

Lærer man ikke barna opp ved å sette grenser og ved å la dem forstå at andres behov, ønsker og krav til dem må respekteres og aksepteres, så vokser ikke barnet ut av sitt narssisistiske utgangspunkt, og vil følgelig ikke fungere i henhold til forventningene de vil møte gjennom livet, på alle arenaer i samfunnet. Da vil de ikke takle krav og forventninger fra andre, og foreldrene har sviktet i å gi barnet forståelse for hvordan man skal fungere sammen med andre, tilpasse seg andre, gi innsats etter forventninger, vise omtanke for andre, ha vilje til å gjøre også det som ikke er kjekt, men nødvendig, og totalt sett kunne fungere sosialt og praktisk i samfunnet generelt. 

Når foreldrene svikter slik vil resultatet bli at barnet opplever krav og forventninger i samfunnet som noe det kan avvise. Det har ikke lært å takle krav og forventninger. 

Følgelig vil samfunnet avvise barnet når det er voksent nok til at det er krav og forventninger, og foreldrene har ved å svikte angående å forberede barnet på et samfunn hvor det alltid er krav og forventninger gitt barnet et enormt problem. Det klarer ikke å fungere og tilpasse seg krav, vil oppleve å bli valgt bort både i vennskap og jobb, vil bli skuffet og sinna over det, og er ikke i stand å se at problemet er seg selv, ikke at andre "nekter" å fylle egne behov. 

Det ironiske er at det er flere foreldre som svikter sine barn slik i misforstått kjærlighet, ved å skjemme bort og ikke sette grenser, enn barn som faktisk vokser opp med virkelig dårlige foreldre, som svikter på grovere måter, ender opp med barn som tror at verden skal spinne rundt dem, og legges tilrette for dem, og blir sinna, misstilpasset og ulykkelige i at "verden ikke lever opp til forventningene". 

Langt innlegg dette, men det virker som far og mor har feilet stort i å gi dette barnet nødvendig sosial opplæring, og du som bonusmor lider også under det, men jeg vil si at det er din mann som svikter deg her, ved å ikke stå opp for at du selvfølgelig har stemme og autoritet i deres og ditt hjem. 

Verre er det likevel at far tydeligvis er en av to foreldre som har sviktet barnet. Det har ikke lært å fungere utover å få lov til å være en diktator på hjemmebane. 

Altså om man ser bort fra at det ligger en diagnose som medfører problemer med å kunne ha empati og forståelse for andre bak dette, så har mor og far feilet grovt, og skapt et narssisistisk monster (altså feilet i å lede barnet ut av narssisist utgangspunkt) som de har "skjemt bort" i misforstått kjærlighet, til å ikke fungere i samfunnet. De har vært "så snille" at de har skapt en ung jente som vil bli sinna, skuffet og falle utenfor sosialt. De har oppdratt henne til å ikke fungere, og til å bli ulykkelig. For man blir ikke fornøyd og lykkelig når man ikke takler krav og forventninger i livet, og ikke har lært å fungere i samfunnet. Da er man oppdratt til å feile, bli valgt bort, og mangle forståelse for hvorfor. 

Du bør ha en seriøs samtale med din mann. Han virker å svikte både deg og jenta. Om det er av feighet eller at han tror at det å ikke sette grenser er å være kjærlig far vet jeg ikke ut fra det du forteller, men bonusbarnet ditt er neppe problemet her. Hun er kanskje uspiselig på mange måter, men det er mest sannsynlig et resultat av foreldre som har sviktet, og svikter, og årsaken til problemet er foreldrene. 

Det høres ut som hun er for gammel til at det er mulig å rette opp i det også dessverre, for sent å snu det fullstendig, uten terapi og profesjonell hjelp, men det er ikke grunn til å ikke prøve å bidra til at jenta får litt opplæring i å lære seg at verden ikke sirkulerer rundt henne, og at hun ikke kan gjøre akkurat som hun vil, og få lov til å gjøre alt mulig uten konsekvenser.

Så lenge hun fremdeles bor hjemme er det mulig å gi henne noe opplæring i å takle krav og forventninger, men da må du få din mann til å innse hvor viktig det er. 

Jenta er neppe problemet ditt her. Din mann er problemet ditt. Han og mor til jenta. 

Det er imidlertid jenta de svikter, langt utover din manns svik ovenfor deg. 

Det er faktisk synd på slike barn. Å ha foreldre som svikter i å gi nødvendig forståelse for å fungere i livet og samfunnet er å ha foreldre som tilrettelegger for å få et vanskelig liv. Det er ikke godhet, klokhet eller kjærlighet å ikke lære barn å takle forventninger og krav, det er et svik som gir store konsekvenser for barna. Det er å legge til rette for at barnet vil feile, velges bort og bli sinna og ulykkelig. Skuffet over at verden ikke er tilrettelagt for dem, men uten evne til å skjønne at det er egne mangler, det de ikke lærte seg, ikke verden som er problemet. 

Barnet er 9 år. Det er mor som ikke klarer å tilpasse seg arbeidslivet. Jeg formulerte meg uklart i HI. 

Jeg har hatt noen samtaler med mannen om at jeg synes det er viktig å oppdra barn til å bli personer andre kan like og ønsker å knytte seg til, hjelpe og samarbeide med. Han lider under en slags forestilling om at barnet må få alt mulig fordi det er så synd å være barn i to hjem, og overkompenserer noe voldsomt. 

Anonymkode: 74616...4cd

[AnonymBruker]

Jeg har ikke stebarn, men jeg har egne barn. Jeg har også en 9 åring, og den oppførselen du beskriver er ikke ok. Barna kan forsyne seg med Mar hvis de er sultne, men de får ikke ta sjokoladeplater, is eller annen dessert. Dette trenger jeg ikke forklare når jeg har kjøpt inn heller. Jeg tror kanskje jeg aldri har forklart dem det, de bare vet at det ikke er ok. Når det gjelder kopper og kar på rommet ville jeg laget en regel om at hvis det tar med ting inn på rommet skal det også ut igjen. Hvor lenge har du vært i livet til barnet? Hvis det er en liten stund ville jeg bare satt klare regler. Lag de gjerne i fellesskap. Du, pappa og barnet. Forklar at du ønsker dere skal ha det hyggeligere hjemme alle 3, og at dere derfor må bli enige om noen regler. La barnet føle at det er med å bestemme. Du kan ikke ha det sånn. En 9åring skal ikke tyrannisere hjemmet. 

Anonymkode: 76134...baa