Pause....

[Gjest Gjest_meg_*]

Min kjæreste og meg har vært sammen i 6 og et halvt år. For et halvt år siden så sa han til meg at han visste ikke om han elsket meg mer. Dette var noe han hadde følt en god stund, og det var en følelse som plutselig hadde kommet. Vi har ingen problemer i forholdet..vi har det nydelig sammen.. det er vi enige om begge to. Vi prøvde å fortsette forholdet, og vi hadde det fint.. men nå nylig så sa han at han fremdeles ikke elsket meg, tross i at vi hadde hatt d så fint sammen. Ingen av oss vet helt hva vi skal gjøre..begge vil fortsette forholdet!Men så klart ikke så lenge følelsene ikke er der, men han ønsker altså at de skal komme tilbake... Det som vi har bestemt oss for nå er at vi skal ta en pause... Sånn at han skal få finne ut av følelsene sine. Jeg tror virkelig at han skal finne ut at han savner meg og at han elsker meg, jeg tror det virkelig. Men jeg skal prøve å gå videre i livet mitt og gjøre mine ting og prøve å ta vare på meg selv. Grunnen til at håpet mitt er stort er at dette på en måte har skjedd før..vi har slått opp, men blitt sammen igjen før..så jeg vet at det kan gå. OG at jeg vet at vi har det veldig bra sammen og at han kommer til å savne dette. Jeg vil gjerne høre noen ord fra folk med erfaringer rundt akkurat dette. Men vær så snill og ikke kom med noe snakk om at han er en dritt og sånn for det er han ikke.. å elske er også å slippe fri og det er en grunn til at jeg elsker denne gutten. Jeg syns dette er UTROLIG hardt men jeg tenker på en måte at vi må være fra hverandre en stund nå, for at vi skal få være sammen resten av livet... Føles som hodet nesten sprenges, men jeg tør ikke slippe tårene helt til enda, er redd jeg aldri skal slutte å gråte.

[Gjest Gjest]

Han elsker deg ikke, eller er ikke FORELSKET i deg?

Det kan virke som om han leter etter følelsen av forelskelse, og ikke kjenner igjen den gode "hverdagslige" kjærligheten.

I alle forhold vil man få tanker som "ER han virkelig den rette, ELSKER jeg han virkelig, HVORDAN ville det vært sammen med andre, HVORFOR kjenner jeg ikke de samme "boblene av lykke" som jeg kjente før..."

Forelskelse er en flyktig følelse som gjennomsnittlig varer i ca 6 mnd i begynnelsen av et forhold, og som kan dukke opp innimellom i løpet av et samliv. Etterhvert som tiden går og man tilpasser seg hverandre, så vil "hverdagskjærligheten" vokse frem. Man respekterer hverandre, trives i hverandres selskap, og er glade i hverandre. Man er ikke forelsket hele tiden, og innimellom kan man være så lei trynet på partneren at man bare har lyst til å pakke sakene sine og dra avgårde.

Det er hverdagskjærligheten, viljen til å leve et liv sammen og kunnskapen om at gresset ikke er grønnere på den andre siden, selv om det smaker annerledes, som binder et par sammen gjennom et langt samliv.

Biologisk sett er følelsene i samlivet som en vei. En vei hvor man ikke kjenner hver eneste kurve og hver eneste bakketopp. Det er de lette nedoverbakkene man suser ned sammen, de tunge oppoverbakkene som virkelig tar pusten fra en, eller de lange, kjedelige strekningene som ser ut til å ikke ha en ende..

Så lenge man går på veien sammen, i både oppoverbakker, nedoverbakker og kjedelige strekninger, og har et felles mål om å nå målet ved enden av den, så har man de aller beste forutsetninger for å lykkes i samlivet.

Det er ikke for ingenting man snakker om 3 års krisen, 7 års krisen og andre kriser. Statistikken viser at det skjer en stor andel skilsmisser/samlivsbrudd ved gitte tider i løpet av et samliv. Og dette forklares med at det skjer ting biologisk etter så og så lang tid, som dermed får mange til å bryte ut av samlivet. Jeg vil tro at dere nå opplever en av disse. Dere er dermed helt normale, for å si det slik!

Å ta en pause på veien, ved at en fremdeles ønsker å gå fremover, mens den andre skjærer ut på sidelinjen for å tenke seg om er ikke alltid så greit. I noen tilfeller KAN han/hun komme tilbake, men det vil jo da være lett å ønske seg pauser igjen senere.

Og hva hvis han/hun treffer en annen person, og bestemmer seg for å følge denne istedenfor? Resultatet blir en masse vonde følelser og at den som brøt ut etter hvert oppdager at veien han har begynt på med den andre partneren er like bratt og svingete som den første. Da er det for sent!

Pauser er en lettvint måte å feige ut på når man blir "sliten". Prøv heller å oppmuntre hverandre til å gå videre sammen, og ta tankene og fokuset bort fra de "bratte og kjedelige strekningene". Da vil dere snart være på full fart nedover neste bakke og videre på den lange veien til felles lykke!

Det ble gjerne litt mye litterære virkemidler her, men det er lettere å forklare på den måten..

Håper det ordner seg for dere!

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Lykke til! Du har sett han kommer tilbake før å da gjør han sikkert det igjen. Innlegger over Feigt med pause? Da er det vel feigere å bli i forhold bare for å bli der. Det har ingen godt av tipper jeg?

[Gjest Gjest]

Takk for et langt svar! Jeg er veldig enig i det du sier.. Men jeg føler på en måte at vi ikke hadde noe annet valg enn å ta en tenkepause.. For vi prøvde jo å holde sammen..og følelsene hans kom ikke tilbake da heller. Vi prøvde i 6 mnd... Du har helt rett i det du skriver om forelskelse. Men forelsket var jo bare helt i begynnelsen, dette har jo gått over til en dyp elske følelse for begge med tiden. Det er denne elske følelsen hans som nå er gått over. Er dette også normalt i et forhold? Jeg håper at det han trenger er å virkelig kjenne at han savner meg og at dette skal gi han et svar. Man vet jo ikke hva man har før det er borte. Det er dessverre lett å ta hverandre for gitt. Takk igjen for svar!

[Gjest I samme situasjon..]

Hei Hovedinnlegger!

Jeg har vært i samme situasjon som deg, dvs at det var mest jeg som hadde "mistet" følelsene, ikke mannen.

Min erfaring er at det er veldig mye rett i svaret du har fått over her. Vi hadde vært sammen omtrent like lenge som dere (6-7 år) og jeg vurderte seriøst både pauser og å gå ut av forholdet. Jeg var rett og slett "lei" og så ikke noe løsning på problemene. Vi har jo et utrolig bra forhold i bunn, men det var rett og slett blitt mer som "to som bor sammen" enn kjærester. I over ett år slet jeg med disse følelsene, og prøvde å ta intiativ til at vi skulle gjøre mer sammen. Men det jeg egentlig gjorde når jeg ser tilbake er at jeg terpet hele tiden på "problemene", at jeg ikke så noen løsning, at jeg var lei, at kjæresten ikke engasjerte seg. Men hvem får vel egentlig lyst og motivasjon til å være kjærester sammen når det hele tiden fokuseres på negativitet og forventninger?

Det endte opp med at vi begynte å virkelig prate sammen. Ikke bare "klage" over de negative tingene, men å se objektivt på hvordan forholdet vårt har utviklet seg det siste året, hvilke ytre hendelser som har innvirket på det, og hva man egentlig trengte og savnet. Det kom jo frem at både jobbsituasjonen til min kjære (han har en jobb hvor han "brenner seg helt ut" om dagene og kommer hjem som et slakt som hverken orker å prate eller finne på noe), det at vi fikk barn sammen året før, flytting til nytt hus og noen måneder hvor vi måtte bo sammen hos våre foreldre og søsken med den mangelen på privatliv vi hadde der, at pcen har tatt forferdelig mye av vår fritid, og at vi har hatt altfor lite sosial omgang på hver vår kant, altså vært for lite selvstendige, har hatt en stor innvirking på hvordan samlivet vårt har blitt. Vi hadde heller ikke tatt oss ferie på over 2 år, så begge var gjennomslitne.

Vi tok oss en 3 uker lang ferie i utlandet sammen, så vi fikk legge hverdagen og kjas og mas bak oss litt, kun med tanke på å slappe av. Ikke for å "ordne opp i forholdet" vårt. Det var ikke sånn at ting ordnet seg med en gang vi fikk fri, de første dagene sov begge store deler av døgnet og lot være å gruble og tenke så mye. Etter hvert som energien vendte tilbake begynte vi å finne på litt utflukter og spiste en masse god mat ute i byen vi bodde. Med lange, deilige kvelder på terassen kom også praten i gang igjen. Vi pratet om alt og ingenting. Om stjerner på himmelen, drømmer vi har hatt sammen, flirte av dumme ting vi har funnet på, om oppussing av huset, hvordan det ligger an i kjærlighetslivet til felles venner.. alt og ingenting! Det var så uendelig deilig å bare være seg selv, sammen. Ikke var vi trøtte og slitne, og ikke tok jobb, pc, barn og andre forpliktelser over all tiden.

I løpet av ferien gikk det et lys opp for begge med tanke på "uvaner" eller måter å gjøre ting på som har vært ødeleggende helt fra begynnelsen av, hvor hverdagen og kommunikasjonen oss i mellom ville bli mye bedre hvis vi gjorde noe med det.

Så begge tok seg selv i nakken, og prøvde å forandre på det. Herlighet så mye lettere det var å være positiv og ha gode samtaler oss i mellom når vi ordnet opp i det. Feks bare sånne småting som at jeg aldri klarte å ta avgjørelser. Om det nå var hvor jeg ville spise, om jeg ville være hjemme eller ute, om vi burde gjøre ting sånn eller slik, jeg bestemte meg for at dette var jo bare tull (det har skapt så mye irritasjon oss i mellom) og begynte å velge ting med en gang eller foreslå ting selv.

Det var gull verdt! Ikke bare den tingen, men flere andre små og store irritasjonsmomenter som vi har hatt begge to.

Når vi kom tilbake fra ferien og hverdagslivet begynte igjen, så forsøkte vi å holde på dette, og forandre på det som gjorde oss irritable og stjal all tiden.

Mannen kommer til å bytte jobb (kanskje til og med yrke) i løpet av en periode på 2-3 år, vi har satt faste tider på pcbruk, vi har begynt å være sosiale på hver vår kant, og ikke dra sammen til alle sammenkomster, og mye annet.

Jeg merker at ting har forandret seg oss i mellom. Det at vi har fått en positiv holdning, og ikke fokuserer så mye på negativitet har virkelig gjort mye! Vi har litt mer tid sammen, og koser oss med det vi faktisk gjør, ikke hva vi "burde" ha gjort. Vi planlegger innredningen av huset vårt sammen, og koser oss kjempemye med å kikke på møbler og interiør i forskjellige butikker. Kan sitte en hel kveld og bare prate om hva som blir fint og hva vi kan forandre på.

Jeg er ikke like overstadig, berusende forelsket som jeg var helt i begynnelsen, men jeg elsker han virkelig. Det hender innimellom at jeg bare sitter og kikker på han, og kjenner at jeg er uendelig stolt over han. Av hvem han er, hva han gjør, hvor dyktig han er i jobben, at han er så nydelig, at han er min, og det nydelige barnet vi har sammen. Eller når vi nå finner på morsomme, små utflukter med bare oss. Da føler jeg meg som en tenåring igjen, og kjenner at ting kan være spennende oss i mellom, selv om vi har vært sammen lenge. Selv etter 7 år kan det dukke opp småting som jeg ikke visste om han og omvendt. Jeg er uendelig glad for at vi valgte å gjøre noe aktivt med ting, og ikke bare tok pause eller splittet opp.

Jeg vet med meg selv at hvis jeg i den perioden hadde lagt avstand mellom oss, så ville jeg ikke bare risikert å trives bedre (enn i den "dårlige" perioden i samlivet) alene, eller åpnet ørlite opp for å treffe nye mennesker og kaaaanskje tillate meg å bli forelsket igjen. Det visste jeg ikke da, men jeg ser det nå.

Hva som er rett for dere å gjøre er jo opp til dere, men jeg er enig med Gjesten over her, pause ER for lettvint. Det er jo en grunn til at det er så mange skilsmisser, og grunnen til mange av de er jo at folk har for store forventninger og gir opp for lett. Jeg kan jo sitere det den gamle damen svarte da hun etter et langt liv sammen med mannen ble spurt om hun hadde vurdert skilsmisse: "Skilsmisse? NEI! Men mord?!"

til dere begge to!

[Linn3c]

Så inmari gode og lange innlegg det var i denne tråden! Veit iallefall kva eg skal gjera om det nokongong blir slik at me blir leie av kvarandre...