14-åringen er så ufin...

[AnonymBruker]

14-åringen (blir 15 i år) tar omtrent knekken på oss til tider. Altså, det humøret hennes er så svingende at du vet aldri hva du møter på når du snakker til henne. Hun kan være blid og i godt humør et øyeblikk og sur, grinete og ufin i neste. I tillegg tåler hun ikke at vi ikke bare jatter med henne hele tiden. Hvis vi mener noe annet enn henne eller prøver å komme med forslag til noe, så klikker hun i vinkel. Da begynner hun å kjefte høylydt, banner og styrer og det går ikke ann å snakke til henne.

Altså, jeg vet jo at humørsvingninger er normalt, men det er så slitsomt. Og den der ufine væremåten med banning den aksepterer vi ikke. Men, hvordan håndterer man slik oppførsel? Føler liksom ikke at vi får det helt til.

Anonymkode: 14663...8b2

[AnonymBruker]

Det høres veldig normalt ut, og det er svært forståelig at det er slitsomt for dere andre i familien. 

Jeg har troen på at det viktigste er å jobbe med relasjonen mellom dere. Når hun blir uregulert og strever med sine følelser, så er det viktig å forsøke at dere voksne er regulerte. 

Bilturer med bare datter/forelder kan være en fin arena å snakke sammen på, hvis det ellers er vanskelig å komme i posisjon. 

Har hun noen bekymringer rundt familielivet (skilsmisse, sykdom), det sosiale, faglig eller egen helse? 

Jeg ville først og fremst begynt med å finne ut hva som ligger bak de store svingningene. Vær detektiv. Jeg husker selv at jeg irriterte meg grønn over spesielt min mor i flere år, vi kommuniserer rett og slett veldig ulikt. Det ga store og mange krangler gjennom tenårene mine, selv om jeg var og er veldig glad i henne. Men hun trykket og kan fortsatt trykke på alle de punktene som provoserer meg, og da sa det poff. Nå er jeg mer regulert, og kan bytte samtaletema ved behov. 😉

Anonymkode: ebfc3...b81

[AnonymBruker]

Prøv å snakk med henne en gang hun er rolig. Ville holdt fokuset på at alle har rett til egne meninger, men at selv om man er nær familie så snakker man ordentlig til hverandre, også når man er uenige. Støtter også forslaget over om biltur. Sikkert lurt å møte henne med nysgjerrighet i stedet for kritikk. 

Anonymkode: 68997...8a7

[AnonymBruker]

Haha støtter den første svaret, jeg kan i dag også irritere meg grønn over min egen mor sin måte å ta opp uenigheter på, forskjellen nå er at jeg er voksen og håndterer det på en voksen måte. Kanskje det ikke bare er hun som "ikke tåler å ikke bli jattet med", som du uttrykker det. 

Anonymkode: 4b0b5...336

[AnonymBruker]

Har prøvd å snakke med henne når hun er rolig mange ganger. Har kjørt bil osv. Det er ikke noe spesielt som vi har funnet ut, annet enn vanlig ungdomsting.

Og greia er at det er jo ikke uenigheter en gang. Hun er/blir sur og grinete under en helt vanlig samtale om været (eksempel). Hun klarer ikke føre en samtale uten å være/bli sur og grinete. 

TS

Anonymkode: 14663...8b2

[Blomsterpotta]

Høres ut sånn mine unger var. Niesa mi er sånn nå for tiden. Trekker du pusten på feil sted i en setning, så er helvete løst.

Dette er utrolig slitsom, men dessverre veldig vanlig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg husker selv at jeg irriterte meg grønn over spesielt min mor i flere år, vi kommuniserer rett og slett veldig ulikt. Det ga store og mange krangler gjennom tenårene mine, selv om jeg var og er veldig glad i henne. Men hun trykket og kan fortsatt trykke på alle de punktene som provoserer meg, og da sa det poff. Nå er jeg mer regulert, og kan bytte samtaletema ved behov. 😉

Anonymkode: ebfc3...b81

Jeg er så enig! 
Min mor har en måte å snakke på som gjør meg sint, og som tenåring taklet jeg det veldig dårlig. Jeg mener at hun kommer med skjult kritikk/små stikk, mens hun selv mener at hun "bare snakker helt vanlig". Å tilbringe en dag med henne betyr at man får kritikk på alt fra hvordan man er kledd til hvordan jeg drikker vann fra et glass. Det er innmari slitsomt, men når jeg forsøker å forklare henne hvordan jeg opplever henne kjenner hun seg ikke igjen og sier at jeg overdriver. Da jeg var tenåring klarte jeg ikke forholde meg til henne på en god måte, men reagere med eksplosivt sinne og slamring med dører. Først etter at jeg ble voksen har jeg lært meg at jeg kan velge å ikke bli sint, men dette er såpass krevende at jeg synes ikke det er noe man kan forvente av en tenåring. Hjernen blir jo først ferdig utviklet i tjueårene. 

Anonymkode: 2d8a0...a14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg er så enig! 
Min mor har en måte å snakke på som gjør meg sint, og som tenåring taklet jeg det veldig dårlig. Jeg mener at hun kommer med skjult kritikk/små stikk, mens hun selv mener at hun "bare snakker helt vanlig". Å tilbringe en dag med henne betyr at man får kritikk på alt fra hvordan man er kledd til hvordan jeg drikker vann fra et glass. Det er innmari slitsomt, men når jeg forsøker å forklare henne hvordan jeg opplever henne kjenner hun seg ikke igjen og sier at jeg overdriver. Da jeg var tenåring klarte jeg ikke forholde meg til henne på en god måte, men reagere med eksplosivt sinne og slamring med dører. Først etter at jeg ble voksen har jeg lært meg at jeg kan velge å ikke bli sint, men dette er såpass krevende at jeg synes ikke det er noe man kan forvente av en tenåring. Hjernen blir jo først ferdig utviklet i tjueårene. 

Anonymkode: 2d8a0...a14

Dette er ikke tilfellet her. Samtalen kan dreie seg om at jeg spør hvordan hun har hatt det på skolen i dag og hva de har gjort for noe, hvordan det går med en venninne av henne som ikke har det bra osv. Jeg er positiv og blid i kommunikasjonen med henne, alikevel får jeg bare irritasjon og surhet tilbake føler jeg.

Mannen er mer masete, og hun sier selv at hun blir fort irritert på han, og liker heller min måte å kommunisere på. Alikevel så møter jeg mye irritasjon og surhet😓

TS

Anonymkode: 14663...8b2

[AnonymBruker]

Blomsterpotta skrev (5 timer siden):

Høres ut sånn mine unger var. Niesa mi er sånn nå for tiden. Trekker du pusten på feil sted i en setning, så er helvete løst.

Dette er utrolig slitsom, men dessverre veldig vanlig.

Ja, det er litt sånn føler jeg😉 Det er sikkert helt vanlig, men det er så slitsomt å forholde seg til henne. Når blir det bedre?

TS

Anonymkode: 14663...8b2

[Telle]

Det er sikkert slitsomt å være henne også i denne perioden. Har dere snakket sammen om disse humørsvingingene hennes? Hva opplever hun når det skjer?

[Blomsterpotta]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, det er litt sånn føler jeg😉 Det er sikkert helt vanlig, men det er så slitsomt å forholde seg til henne. Når blir det bedre?

TS

Anonymkode: 14663...8b2

Roet seg da de flyttet hjemmefra 😊 

[AnonymBruker]

Telle skrev (1 time siden):

Det er sikkert slitsomt å være henne også i denne perioden. Har dere snakket sammen om disse humørsvingingene hennes? Hva opplever hun når det skjer?

Ja, det har jeg. Men, hun er lite interessert i å ha noe samtale rundt dette. Blir bare irritert og sur.

TS

Anonymkode: 14663...8b2

[AnonymBruker]

Blomsterpotta skrev (19 minutter siden):

Roet seg da de flyttet hjemmefra 😊 

Takk😅

TS

Anonymkode: 14663...8b2

[AnonymBruker]

Vi har det også sånn hjemme. Føler jeg må gå på eggeskall, forsiktig med alt jeg sier og gjør, for å unngå dårlig stemning og kjefting og roping. Det er forferdelig slitsomt, og jeg gruer meg nesten til helgene da hun er mye hjemme, og prøver å være mye borte selv, for å slippe bråk.  Noen dager er fine, hun er snill og fornuftig, så kommer noen andre der ALT er galt, og det er min feil, og jeg er dum, og hun ønsker at jeg var død osv. 😞

Anonymkode: 087f6...584