Jeg snakker snart ikke mer med familien

[AnonymBruker]

Vi er så skremmende forskjellige, jeg og mine søsken at jeg får mindre og mindre å prate med de om. Det samme gjelder egentlig min far som blir mer og mer tussete, antagelig  pga misbruk av alkohol. Vil ikke ha han for mye sammen med barna mine, rett og slett. Og svigerfamilien omgås i stor grad bare når de må, det har jeg aldri forstått, men begynner bli slik hos oss også... Er dette vanlig? Jeg hadde aldri trodd vi ville ende der, men jeg har på en måte nådd et metningspunkt og kjenner jeg har så lite overskudd til halvgode relasjoner. Barna mine tar nesten all fokus og tid, når det finnes pusterom vil jeg gjøre hyggelige ting, sammen med venninner eller moren min feks. Ikke sitte og jatte med i et selskap jeg har null til felles med. Trist, men sant.  Hvordan har dere det? 

Anonymkode: 26ce7...8c4

[AnonymBruker]

Er så enig, har faktisk ingen igjen i hjembygda, bortsett fra et onkelbarn og mamma som jeg setter veldig høyt.. av en og flere grunner,  så faller alle fra.. For 20når siden var det trist,  men hallo - som du sa det; man bruker ikke kvalitetstid med halvgode relasjoner, eller mennesker man ikke deler noe med lenger det være seg slekta eller venner fra oppveksten. Til og med et søskenbarn på fars side som alltid har vært min øyenstein, og vi vokste opp sammen... det viser seg at kontakten er kutta pga eksen min.. Javel, tenker jeg... er ikke akkurat som  man kan komme å sia unnskyld etter å bare gi den kalde skuldra.. 

Klarer alltid å lande på beina, skal det vel nå også, bare ikke i hjembygda.   

Antetkjønnsfrosk og drømfettfiolin. 41år

 

 

Anonymkode: 0f847...a8c

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som har ekstremt varierende humør, og som tolker alt i verste retning. I tillegg er hun sjalu, manipulerende og sprer falske rykter om meg. Hun har ikke lagt skjul på at hun misliker min "suksess" og selv om jeg hele tiden har forsvart hennes handlinger overfor andre og syntes synd på henne så ser jeg nå at forholdet bare er destruktivt.  Hun har ignorert meg totalt i noen måneder nå selv om jeg ikke har gjort henne noe som helst, bare fordi jeg har snakket tilbake når hun har slengt dritt til meg. Vanligvis bruker jeg aldri si noe men denne gangen fikk jeg nok. Hun skal hele tiden påpeke at det er feil med andre, men tar ingen selvkritikk og mener hun er perfekt selv. Hun er vel som en narsissist. Og med flere slike familiemedlemmer så har jeg bare tenkt at det er bedre å trekke seg tilbake, og slutte å jakte på slik vi hadde det for 20-30 år siden. 

Anonymkode: 4d595...be3

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen, jeg. Jeg føler at jeg får svært lite utav å omgås min nærmeste familie - Vi har så og si ingenting å snakke om eller noe til felles. Jeg kjenner de ikke, og de kjenner ikke meg. De kjeder meg, og noen av dem lever på en måte som jeg bare ikke orker å engasjere meg i. Mulig at de tenker det samme om meg. Nå har vi nesten kun kontakt når det er noe praktisk som skal ordnes, og jeg kjenner at det er helt greit, selv om jeg samtidig selvfølgelig ideelt sett skulle ønske at vi var en nær og tett sammensveiset familie.
 

Som andre over her har sagt så gidder jeg ikke bruke av min (dyrebare) fritid på halvgode relasjoner hverken med familie eller andre. Har valgt å bo på hjemstedet så lenge jeg fortsatt har besteforeldre som lever, etter det kjenner jeg at det ikke er noe som holder meg her lengre. 

Anonymkode: 0ac7b...8f0