Ingen alvorlig psykisk lidelse

[AnonymBruker]

Var hos (ny) fastlege i går for å diskutere om jeg burde slutte med antidepressiva eller ikke. Hn spør om jeg har prøvd samtaleterapi, hvorpå jeg sier ja men på en måte ikke siden jeg slutta etter to timer (samt litt tvang når jeg var 10-12 år, men det husker jeg ikke noe av). 
 

Jeg sier også at det sikkert er lange ventelister og vanskelig å få innpass, og legen sier at hn uansett ikke vil henvise meg til noen psykolog da jeg ikke har noen alvorlig psykisk sykdom. At hn heller mente jeg burde oppsøke en privat praktiserende psykolog (jeg er i lavtlønnet yrke da jeg måtte droppe ut av studiene pga det var for belastende og jeg jobber kun 50% fordi jeg vet jeg ikke har kapasitet til det, ikke mye rom til psykologbehandøing i det budsjettet...)

 

Det er jo bare positivt å ikke ha det, hvorfor treffer det meg? Hvorfor får jeg lyst til å sulte meg selv og bli skikkelig tynn bare for å «bevise» at jeg har det vondt? Eller gjøre andre dumme ting..

Anonymkode: 98f24...a48

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Var hos (ny) fastlege i går for å diskutere om jeg burde slutte med antidepressiva eller ikke. Hn spør om jeg har prøvd samtaleterapi, hvorpå jeg sier ja men på en måte ikke siden jeg slutta etter to timer (samt litt tvang når jeg var 10-12 år, men det husker jeg ikke noe av). 
 

Jeg sier også at det sikkert er lange ventelister og vanskelig å få innpass, og legen sier at hn uansett ikke vil henvise meg til noen psykolog da jeg ikke har noen alvorlig psykisk sykdom. At hn heller mente jeg burde oppsøke en privat praktiserende psykolog (jeg er i lavtlønnet yrke da jeg måtte droppe ut av studiene pga det var for belastende og jeg jobber kun 50% fordi jeg vet jeg ikke har kapasitet til det, ikke mye rom til psykologbehandøing i det budsjettet...)

 

Det er jo bare positivt å ikke ha det, hvorfor treffer det meg? Hvorfor får jeg lyst til å sulte meg selv og bli skikkelig tynn bare for å «bevise» at jeg har det vondt? Eller gjøre andre dumme ting..

Anonymkode: 98f24...a48

Sannsynligvis fordi du kjenner på hvor mye indre smerte, og når du ikke kom noen vei med å kommunisere med ord, så får du behov for å kommunisere med handling fordi du trenger å bli hørt og sett. 

Litt omvendt på en måte. Mange som selvskader sliter med å kommunisere med ordene sine hvordan de har det, derfor kan de bruke sulting, selvskading etc. Som en slags kommunikasjon og ikke minst virkelighetsflukt. Det handler ikke nødvendigvis om å ville ha oppmerksomhet, men ren fortvilelse og nedsatt kunnskap til å tåle smerte og regulere følelser. 

Det du kan gjøre hvis de har det i din by, er å finne peivat behandler med refusjonsavtale. Da betaler du bare inntil frikort. 

Jeg håper ikke du tyr til å sulte deg, skade deg etc. Det er et vanskelig mønster å komme ut av. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Var hos (ny) fastlege i går for å diskutere om jeg burde slutte med antidepressiva eller ikke. Hn spør om jeg har prøvd samtaleterapi, hvorpå jeg sier ja men på en måte ikke siden jeg slutta etter to timer (samt litt tvang når jeg var 10-12 år, men det husker jeg ikke noe av). 
 

Jeg sier også at det sikkert er lange ventelister og vanskelig å få innpass, og legen sier at hn uansett ikke vil henvise meg til noen psykolog da jeg ikke har noen alvorlig psykisk sykdom. At hn heller mente jeg burde oppsøke en privat praktiserende psykolog (jeg er i lavtlønnet yrke da jeg måtte droppe ut av studiene pga det var for belastende og jeg jobber kun 50% fordi jeg vet jeg ikke har kapasitet til det, ikke mye rom til psykologbehandøing i det budsjettet...)

 

Det er jo bare positivt å ikke ha det, hvorfor treffer det meg? Hvorfor får jeg lyst til å sulte meg selv og bli skikkelig tynn bare for å «bevise» at jeg har det vondt? Eller gjøre andre dumme ting..

Anonymkode: 98f24...a48

Hva tenker du det hadde hjulpet? En alvorlig psykisk lidelse er ikke noe man velger å få seg og det å sulte seg tynn er ikke en alvorlig psykisk lidelse i seg selv

Anonymkode: 1bada...924

[Mazarini]

Purple_Pixiedust skrev (1 time siden):

Det du kan gjøre hvis de har det i din by, er å finne peivat behandler med refusjonsavtale. Da betaler du bare inntil frikort.

Dette! Mange som ikke er kor over det! Men ofte kan det være lange ventelister, og det kan gå raskere hvis man henvises av fastlegen. (Eller er det sånn at man MÅ henvises av fastlegen??)

[Purple_Pixiedust]

Mazarini skrev (1 minutt siden):

Dette! Mange som ikke er kor over det! Men ofte kan det være lange ventelister, og det kan gå raskere hvis man henvises av fastlegen. (Eller er det sånn at man MÅ henvises av fastlegen??)

Tror man kan ringe selv, men vet ikke om det går tregere av den grunn. 

[AnonymBruker]

Jeg gikk til en privat med refusjonsavtale i min tidligere by, måtte slutte pga jeg skulle flytte. Før det gikk jeg på dps, men rakk bare en time også valgte jeg den private med refusjonsavtale som jeg bare rakk å gå til to ganger (man kan ikke gå begge steder)... så er jo mest min egen skyld at jeg ikke har fått noen behandling.

Anonymkode: 98f24...a48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hva tenker du det hadde hjulpet? En alvorlig psykisk lidelse er ikke noe man velger å få seg og det å sulte seg tynn er ikke en alvorlig psykisk lidelse i seg selv

Anonymkode: 1bada...924

Nei jeg vet.

Anonymkode: 98f24...a48

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (1 time siden):

Sannsynligvis fordi du kjenner på hvor mye indre smerte, og når du ikke kom noen vei med å kommunisere med ord, så får du behov for å kommunisere med handling fordi du trenger å bli hørt og sett. 

Litt omvendt på en måte. Mange som selvskader sliter med å kommunisere med ordene sine hvordan de har det, derfor kan de bruke sulting, selvskading etc. Som en slags kommunikasjon og ikke minst virkelighetsflukt. Det handler ikke nødvendigvis om å ville ha oppmerksomhet, men ren fortvilelse og nedsatt kunnskap til å tåle smerte og regulere følelser. 

Det du kan gjøre hvis de har det i din by, er å finne peivat behandler med refusjonsavtale. Da betaler du bare inntil frikort. 

Jeg håper ikke du tyr til å sulte deg, skade deg etc. Det er et vanskelig mønster å komme ut av. 

Ja, tenker også det er det at jeg ikke følte meg sett. Men vet jo ikke hvor mye hun har lest i journalen min, vi snakket ikke noe om hvordan syk jeg var, hn bare spurte hvor lenge jeg hadde vært deprimert.

jeg tror mye av problemet er grunnet i mobbing i barndommen og et langt voldelig forhold som jeg ikke har fått bearbeidet på noe vis. Og jeg vet ikke om jeg klarer det alene. 
 

Jeg fungerer akkurat i jobb, men på privaten klarer jeg ikke annet enn å ligge i senga. Vet ikke hvor lenge jeg holder ut livet uten krefter og lyst.

Anonymkode: 98f24...a48

[AnonymBruker]

Tror dere misforstår hverandre litt. 

Noen diagnoser regnes som alvorlig psykisk lidelse. Det er de tunge, arvelige sykdommene som schizofreni og bipolar 1.

De aller fleste regnes som lettere psykisk sykdom. Det er angst, depresjon osv. Det betyr ikke at folk ikke får redusert sin livskvalitet betraktelig av disse eller ikke er syke. 

Anonymkode: 43fb1...375

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Ja, tenker også det er det at jeg ikke følte meg sett. Men vet jo ikke hvor mye hun har lest i journalen min, vi snakket ikke noe om hvordan syk jeg var, hn bare spurte hvor lenge jeg hadde vært deprimert.

jeg tror mye av problemet er grunnet i mobbing i barndommen og et langt voldelig forhold som jeg ikke har fått bearbeidet på noe vis. Og jeg vet ikke om jeg klarer det alene. 
 

Jeg fungerer akkurat i jobb, men på privaten klarer jeg ikke annet enn å ligge i senga. Vet ikke hvor lenge jeg holder ut livet uten krefter og lyst.

Anonymkode: 98f24...a48

Jeg har også den historikken som du forteller om, og det førte til at jeg blant annet utviklet personlighetsforstyrrelse. Pluss jeg var sårbar i utgangspunktet fordi jeg har en utviklingsforstyrrelse. 

[AnonymBruker]

Kanskje du kan kontakte kommunepsykolog? Det er eventuelt gratis. Du får neppe veldig mange timer der, da. 

Jeg syns legens forslag om å kontakte en privatpraktiserende psykolog med avtale høres lurt ut for deg.

Jeg ønsker deg bedre dager

 

Anonymkode: 6ad61...95c

[AnonymBruker]

Lidelsestrykket kan være høyt uten at det kommer i kategorien «alvorlig psykisk lidelse» rett og slett. Det kan være at kommunen har tilbud til deg som kan gi deg utbytte? 

Anonymkode: b0e98...91f

[AnonymBruker]

Mazarini skrev (37 minutter siden):

Dette! Mange som ikke er kor over det! Men ofte kan det være lange ventelister, og det kan gå raskere hvis man henvises av fastlegen. (Eller er det sånn at man MÅ henvises av fastlegen??)

 

Man må henvises av lege til disse også.

Men lettere psykisk lidelse er egentlig en litt rar måte å kategorisere lidelser på, mange kjenner disse lidelsene veldig sterkt både mentalt og fysisk.

Anonymkode: bf6a1...985

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg gikk til en privat med refusjonsavtale i min tidligere by, måtte slutte pga jeg skulle flytte. Før det gikk jeg på dps, men rakk bare en time også valgte jeg den private med refusjonsavtale som jeg bare rakk å gå til to ganger (man kan ikke gå begge steder)... så er jo mest min egen skyld at jeg ikke har fått noen behandling.

Anonymkode: 98f24...a48

Da var du henvist av forrige fastlege? Det er jo ikke din skyld at du rakk å gå bare to ganger pga at du flyttet. Den nye fastlegen bør henvise deg. Vis til tidligere henvisning og forklar situasjonen.

Anonymkode: c7ee5...3b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Man må henvises av lege til disse også.

Men lettere psykisk lidelse er egentlig en litt rar måte å kategorisere lidelser på, mange kjenner disse lidelsene veldig sterkt både mentalt og fysisk.

Anonymkode: bf6a1...985

Det er jo ikke rart. Alle sykdommer rangerer. Ja man kan kjenne lidelsen sterkt,men det betyr at selve lidelsen er alvorlig  

Anonymkode: 1bada...924

[AnonymBruker]

Kan være det er rask psykisk helsehjelp som et kommunalt tilbud. Det trenger du ikke henvisning fra lege. Sjekk ut:) 

Anonymkode: 67c90...ca0