Barna nekter faren å være lykkelig

[LadyM]

Min søster døde for fire år siden. Hennes mann tok det veldig tungt, men klarte å ta seg av de seks voksne barna, barnebarna, hus og hjem igjennom krisen. I fjor fant han kjærligheten igjen hos en dame som også var enke, men barna hans (med unntak av en) mislikte sterkt at han hadde funnet seg en ny "så fort". Han ble alvorlig syk og den nye dama tok seg pent av ham, støttet ham og hjalp ham gjennom den vanskelige sykdomsperioden, noe etpar av barna IKKE gjorde. De la heller stein til byrden ved å krangle seg i mellom og lage vanskeligheter for resten av familien. Før påske forlovet han seg med kjæresten, og da ble det fullstendig hurmlumhei i barneflokken (31-42 år). De ba ham bryte forlovelsen med en gang, og truet med å kutte all kontakt med ham om han ikke gjorde det. De ville ikke se henne i huset (hans hus, de har alle hus selv), ikke engang høre snakk om henne. Han prøvde å forklare dem at ved eventuelt giftemål ville ikke hans nye kone arve noe av det han og hans avdøde kone hadde hatt felles, men barna ville ikke høre og holdt på sitt. Han tok av seg ringen foran barna og lovte å vente med det. Både han og kjæresten er veldig ulykkelige pga dette. 

Jeg ble helt sjokkert da jeg hørte dette, og ganske forbannet. Er det mulig å være så egoistisk som de barna? Jeg har lyst å lekse opp for dem så ørene flagrer, men hva tenker dere om dette? Hvordan løse det på best mulig og fredelig vis? 

Endret 26. april 2021 av LadyM

[Silva Pluvialis]

Kan det være at de kjenner på en sårhet over å føle at den nye kjæresten tar morens plass? Det forsvarer selvsagt ikke ufyselig oppførsel, men man kan jo forstå at det er sårt. Samtidig som de er voksne og bør unne faren å ha det bra.

Endret 26. april 2021 av Gjenferdet

[AnonymBruker]

Har de fått anledning til å bli kjent med henne? Eller er hun en fremmed dame som "plutselig" snek seg inn i barndomshjemmet og overtok mors plass? 

Jeg tenker at selv voksne kan være ordentlig umodne og egoistiske noen ganger, og at de nok trenger å bevisstgjøres rundt hvordan deres oppførsel påvirker far. Du kan gjerne stille dem spørsmål for å få dem til å reflektere litt rundt situasjonen. Antagelig er det enklest og best å snakke med én og én, og ikke hele flokken. Min erfaring er at voksne søsken i flokk oppfører seg slik de gjorde som barn, og overhodet ikke evner å oppføre seg som normale voksne. Det er kanskje noe av det som skaper vansker her, at søsknenes bånd er så sterkt at de ikke vil slippe inn noen nye. 

Ellers, snakk positivt om fars forlovede, og bidra til at de kan bli kjent. Invitér gjerne på familiemiddager eller aktiviteter, men igjen kan det være lurt med én og én og ikke hele flokken på en gang.
Kan også kanskje være lurt å få frem hvordan hun er annerledes enn din søster, men da uten å sammeligne dem. For å sammenligne henne med din søster/deres mor tror jeg er det dummeste man kan gjøre, det setter nok sinnene i kok. Men hvis far og hun f.eks. har begynt med en ny hobby sammen, eller hvis hun liker ballett og et av dine niesers/nevøers barn driver med ballett kan sånne ting være gode samtaleemner.
Hvis hun orker og tør kan det kanskje være fint med en åpenhjertig samtale med et av barna, om at hun også har opplevd vonde ting i livet, men jeg forstår veldig godt hvis dette ikke er noe hun vil når barna er så motvillige mot henne. 

Anonymkode: f55d6...33e

[LadyM]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har de fått anledning til å bli kjent med henne? Eller er hun en fremmed dame som "plutselig" snek seg inn i barndomshjemmet og overtok mors plass? 

 

De har hatt god anledning til å bli kjent med henne, men noen av dem har nektet å treffe henne. Må bare legge til at det er ikke noe feil på dama, hun har gode antenner, opptrer tilbakeholdent og er stillferdig, er høyt utdannet og totalt økonomisk uavhengig av noen. Hun har en datter som ikke har noe problem at moren har funnet seg en ny mann. Hennes far døde ett år før min søster. 

 

Endret 26. april 2021 av LadyM

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har de fått anledning til å bli kjent med henne? Eller er hun en fremmed dame som "plutselig" snek seg inn i barndomshjemmet og overtok mors plass? 

Jeg tenker at selv voksne kan være ordentlig umodne og egoistiske noen ganger, og at de nok trenger å bevisstgjøres rundt hvordan deres oppførsel påvirker far. Du kan gjerne stille dem spørsmål for å få dem til å reflektere litt rundt situasjonen. Antagelig er det enklest og best å snakke med én og én, og ikke hele flokken. Min erfaring er at voksne søsken i flokk oppfører seg slik de gjorde som barn, og overhodet ikke evner å oppføre seg som normale voksne. Det er kanskje noe av det som skaper vansker her, at søsknenes bånd er så sterkt at de ikke vil slippe inn noen nye. 

Ellers, snakk positivt om fars forlovede, og bidra til at de kan bli kjent. Invitér gjerne på familiemiddager eller aktiviteter, men igjen kan det være lurt med én og én og ikke hele flokken på en gang.
Kan også kanskje være lurt å få frem hvordan hun er annerledes enn din søster, men da uten å sammeligne dem. For å sammenligne henne med din søster/deres mor tror jeg er det dummeste man kan gjøre, det setter nok sinnene i kok. Men hvis far og hun f.eks. har begynt med en ny hobby sammen, eller hvis hun liker ballett og et av dine niesers/nevøers barn driver med ballett kan sånne ting være gode samtaleemner.
Hvis hun orker og tør kan det kanskje være fint med en åpenhjertig samtale med et av barna, om at hun også har opplevd vonde ting i livet, men jeg forstår veldig godt hvis dette ikke er noe hun vil når barna er så motvillige mot henne. 

Anonymkode: f55d6...33e

Det et VOKSNE barn. Klart voksne også kan ha såre, vonde og irrasjonelle følelser, men det er ikke greit å oppføre seg slik. Kun barn har fripass på å utøve så irrasjonelle følelser. 
 

Denne mannen har mistet kona si, og så blitt alvorlig syk, og nå blir han nektet ekte kjærlighet av sine egne barn. Ufyselig.

Anonymkode: aa3bf...f81

[AnonymBruker]

Iom at du er tante, og søster til avdøde, så ser ikke jeg noe problem i å si ordentlig ifra til barna hans. Hvorfor i alle dager skal de ta ifra han lykken og forvente at han skal være ensom? Unner de ikke faren å ha et godt liv? 

Anonymkode: 3a0ee...5dd

[Havbris]

Det er litt rart dette: Når egne barn blir voksne er de ofte påpasselige med å understreke at de nå er voksne og vil gjøre egne valg. Når andre voksne i familien - slik som denne faren - også ønsker å gjøre egne valg, så blir de voksne barna plutselig som små barn igjen og styres av irrasjonelle følelser. Ikke lett å være foreldre uansett hvor gamle barna er.

[spektralkatt]

Kjenner jeg har ikke så mye sympati for oppførselen til de voksne barna her. 

Jeg har forståelse for at det er vanskelig for dem, og at det er trøblete å takle å oppdage at pappa er en mann med følelser og evne til forelskelse. Men, syns ikke det er noen grunn til nå dille så mye med disse voksne barna. 

Tenker far rett og slett bør sette ned foten og gi barna beskjed om at de må respektere han ,og hans liv. 

Eller om du ønsker, kan du prøve å forklare til dem at de rett og slett må skjerpe seg og slutte å plage faren sin?  

[AnonymBruker]

Far bør forklare at ja, de mistet moren sin, men han mistet også sin kjæreste og livspartner. Og nå har han sjansen til å finne en form for lykke, partnerskap og stabilitet igjen. Unner de han ikke dette? Tror de ikke deres mor ville ha ønsket at han skulle finne glede i livet igjen? Tror de at deres mor ville ha ønsket at han skulle være ulykkelig for alltid? Det ønsker i alle fall ikke jeg for min mann dersom jeg skulle falle fra.

Anonymkode: 6fe3f...d17

[AnonymBruker]

Om han gifter seg, må han gjøre opp boligen som han sitter i uskiftet (antar han og den avdøde hadde felles eie). 
 

Har du dette fra barna, eller kun faren sin side? 

Anonymkode: a18d3...e3a

[AnonymBruker]

Må anta til nå at rasjonelt snakk ikke har fungert - jeg foreslår at far, med hjelp av eventuelt deg - setter seg ned og skriver et brev til hvert av barna, der det både er forsøk på å ivareta de irrasjonelle følelsene til barna men samtidig setter et udiskuterbart krav til forventet  oppførsel hos dem om man videre skal ha kontakt - så er det opp til det enkelte "barnet" å velge for framtiden. Sett en strek og still krav. Send brevet rekommandert til hver enkelt.

Anonymkode: d3f6f...a8e

[AnonymBruker]

Snakk ordentlig med dine nevøer og nieser, en av gangen, og hør HVORFOR de mener det de mener. Hva er det de er så i mot, hvordan har dette blitt så betent?  Men det kan hende du blir avvist, det er nok uhyre private ting og følelser som ligger bak. Denne framstillingen er veldig preget av at du ser hans side av saken, og slett ikke deres. Av egen erfaring kan det være såre ting med farens oppførsel mot dem som ligger til grunn, ikke det objektive faktum at han har funnet seg en ny dame og vil gifte seg med henne, men noe med måten han har gjort det på, eller noe annet han har gjort, hva han har sagt til barna, hvordan han har "tatt seg av hus og hjem og barnebarn og de seks voksne barna gjennom krisen" eller før og etter krisen.  Penger. Følelser. Juss. Sosiale ting. Barndom. Moren. Forhold til resten av familien. Hans egen sykdom. Moren sykdom. 

Din overskrift: "Barna nekter faren  være lykkelig" er noe min far ville sagt, og sa, både til oss og alle andre som ville høre. Sannheten var så langt derifra, vi både sa, skrev og forsøke legge til rette for at han skulle være lykkelig, og vi hadde ingen ting i mot den nye dama min far plutselig slo seg sammen med. Det var en hel masse annet vi var i mot, og med gode grunner. For oss måtte vi ta tiden til hjelp, det gikk ihvertfall fire år før vi kunne tilgi. Og det handlet overhodet ikke om hans nåværende kjærlighetsliv.

Uansett er det ingen ting i din historie som tilsier at han har håndtert de voksne barna sine bra. Da hadde de ikke reagert slik.

Anonymkode: ee2b2...5e7

[AnonymBruker]

(tillegg) Du skriver

LadyM skrev (11 timer siden):

Både han og kjæresten er veldig ulykkelige pga dette. 

Jeg ble helt sjokkert da jeg hørte dette, og ganske forbannet. Er det mulig å være så egoistisk som de barna? Jeg har lyst å lekse opp for dem så ørene flagrer, men hva tenker dere om dette? Hvordan løse det på best mulig og fredelig vis? 

Med den holdningen kommer du ingen vei. Det er ikke opp til deg å løse dette. Hvis du starter en samtale med det utgangspunktet her, blir de garantert avvisende. Når du så tydelig tror på hans versjon og at de er egoistiske, og du er sjokkert og forbanna, da skaper du slett ingen fredelig løsning og bro mellom partene. Du bare bekrefter at faren er ... ett-eller-annet som gir dem god grunn til å oppføre seg som de gjør. Han snakker til og med dårlig om dem til eks-svigerfamilien, og fremstiller seg selv som offer. Vent til du eventuelt får høre deres versjon (men det er ikke sikkert at du får, for de må i så fall sverte faren sin, og det kan hende de er voksne nok og veldig glad i ham, slik at de ikke gjør det).

Anonymkode: ee2b2...5e7

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (11 timer siden):

Kan det være at de kjenner på en sårhet over å føle at den nye kjæresten tar morens plass? Det forsvarer selvsagt ikke ufyselig oppførsel, men man kan jo forstå at det er sårt. Samtidig som de er voksne og bør unne faren å ha det bra.

Hadde barna faktisk vært barn hadde jeg forstått tanken din. Med desse barna er voksne. De har sett denne «stemoren» hjelpe faren gjennom psykisk sykdom og de ser nok også at de er glad i hverandre. De er sinnsykt egoistiske. 

Anonymkode: d6426...03f

[AnonymBruker]

Voksne personer står selv som ansvarlige for sine handlinger. De her oppfører seg som drittunger. Det er lov å være både sint og såret, men hvorfor i alle dager skal de manipulere og stikke kjepper i hjulene for fars lykke bare fordi de selv ikke har kommet over at moren er død? Makan 

Anonymkode: db630...700

[Nasse Nøff]

For det første: Dersom han sitter i uskiftet bo (noe det du skriver tyder på), må han enten skifte boet før han gifter seg på nytt, eller få barnas samtykke. Det høres det vel kanskje ikke ut som de vil gi.  Basert på det du skriver kan det jo virke som om barna er urimelige, men kan det være at de frykter at faren "blir lurt" av den nye damen? I og med at han har barn som er opp til 42 år kan vi vel regne med at han i det minste er i sekstiårene, om ikke eldre. Jeg blir litt nysgjerrig på hvorfor det er viktig for ham (eller henne) å gifte seg etter et år som kjærester? de fleste i en slik situasjon velger vel å være kjærester eller samboere? Har hun barn? Er hun norsk, eller trenger hun å gifte seg for å få oppholdstilatelse? Det er mulig jeg er veldig skeptisk altså, men tenker at det må jo være en grunn for at voksne barn har så sterke meninger om dette... 

[Raven.Writingdesk]

Nasse Nøff skrev (6 minutter siden):

For det første: Dersom han sitter i uskiftet bo (noe det du skriver tyder på), må han enten skifte boet før han gifter seg på nytt, eller få barnas samtykke. Det høres det vel kanskje ikke ut som de vil gi.  Basert på det du skriver kan det jo virke som om barna er urimelige, men kan det være at de frykter at faren "blir lurt" av den nye damen? I og med at han har barn som er opp til 42 år kan vi vel regne med at han i det minste er i sekstiårene, om ikke eldre. Jeg blir litt nysgjerrig på hvorfor det er viktig for ham (eller henne) å gifte seg etter et år som kjærester? de fleste i en slik situasjon velger vel å være kjærester eller samboere? Har hun barn? Er hun norsk, eller trenger hun å gifte seg for å få oppholdstilatelse? Det er mulig jeg er veldig skeptisk altså, men tenker at det må jo være en grunn for at voksne barn har så sterke meninger om dette... 

Bingo!

Tenker akkurat det samme. Hvorfor det voldsomme behovet for å gifte seg? Er det virkelig mannen i historien her som presser på for at han skal bli gift på ny? Jeg finner det vanskelig å tro at voksne barn ikke unner foreldren sin lykke om det er tap av ektefelle inn i bildet, og det virker rimelig å tenke at disse voksne barna ikke er ondskapsfulle egoister men kanskje genuint bekymret for at deres far er i ferd med å bli utnyttet i en sårbar situasjon ? 

[AnonymBruker]

Hvorfor må de gifte seg? Kan de ikke bare være samboere?

Jeg syns ærlig talt det er noe som skurrer her. 

Anonymkode: 98724...4d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hvorfor må de gifte seg? Kan de ikke bare være samboere?

Jeg syns ærlig talt det er noe som skurrer her. 

Anonymkode: 98724...4d1

Ja ikke sant, skurr at noen elsker hverandre og vil gifte seg. Det er så skurrete. 🤯 kan de ikke få feire kjærligheten?

Anonymkode: d1c4a...460

[Ulven]

38 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor må de gifte seg? Kan de ikke bare være samboere?

Jeg syns ærlig talt det er noe som skurrer her. 

Anonymkode: 98724...4d1

Å forlove seg er ikke ensbetydende med å gifte seg. Det er en del av den eldre garde som forlover seg når de etablerer seg på nytt, men som lar det være med det.