Plutselig trist etter samlivsbruddet

[AnonymBruker]

Vi var samboere i 11år... ifjor viste han meg plutselig en ny side, han hadde mistet alt for meg. Jeg var på det tidspunktet ekstremt langt nede. Fikk panikkanfall og forstod det bare ikke. 

Etter ei stund med en sur mann rundt meg, måtte vi ende der dessverre. 2 barn har vi. Godt samarbeid også. Har egentlig truffet en ny en nå, men merker jeg savner tilbake de tingene min forrige gjorde. Litt mindre rastløs..Kosete på en annen måte. Rutinene vi hadde . Vil det bli bedre evt med han nye? 

Det kommer sånn stikk av og til. Er redd jeg ikke har fått sørget ordentlig enda. Kjenner tomrom på kveldene. Gruer meg til familie sammenkomst fordi det vil være rart uten han. 

Akkurat nå gråter jeg... Vil det forbli sånn? Noen tips? Fortelle det til han et jeg er lei meg? Han tok alt da enkelt.... 

Kvinne 31. 

Anonymkode: 01218...4f5

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å venne seg til en ny mann. Det tar tid å vokse sammen og tid å legge helt bak seg eksen. 

Anonymkode: f24d8...fa6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er vanskelig å venne seg til en ny mann. Det tar tid å vokse sammen og tid å legge helt bak seg eksen. 

Anonymkode: f24d8...fa6

Er det virkelig sånn? Det er akkurat som jeg småpirker. Kjenner jeg savner at han gjør sånn og sånn. Savner den tryggheten vi hadde. Jeg har sagt til alle rundt meg at det går så bra, men så dukker det opp minner og triste perioder igjen. 😑

Vet aldri om jeg klarer å gå bygget opp alt igjen. Trygghet, det å kunne få rutiner og ting jeg liker å gjøre, som også han kan gjøre. Savner bare personen i eksen, er ikke følselsene. 

Anonymkode: 01218...4f5

[AnonymBruker]

Hvor lenge er det siden det ble slutt? Kanskje du gikk inn i et nytt forhold litt for fort? Når dere har vært sammen såpass lenge tar det tid før du klarer å rive deg fra toskapen dere hadde, og det kan være lurt å finne tilbake til deg selv før du hopper inn i et nytt toskap

Anonymkode: 374e9...e09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Er det virkelig sånn? Det er akkurat som jeg småpirker. Kjenner jeg savner at han gjør sånn og sånn. Savner den tryggheten vi hadde. Jeg har sagt til alle rundt meg at det går så bra, men så dukker det opp minner og triste perioder igjen. 😑

Vet aldri om jeg klarer å gå bygget opp alt igjen. Trygghet, det å kunne få rutiner og ting jeg liker å gjøre, som også han kan gjøre. Savner bare personen i eksen, er ikke følselsene. 

Anonymkode: 01218...4f5

Jeg kan savne følelsen av at eksen kjente meg så godt. At jeg ikke må forklare ham ting om meg eller mitt liv. Pluss han og kjæresten har veldig ulik personlighet, og jeg kan iblant savne de fine tingene ved eksen. Selv om jeg ikke vil ha eksen tilbake. Forelskelsen er også annerledes og uvant. Jeg kan ta meg i å savne den jeg var med eksen. Men min erfaring er at det går i puljer. Plutselig er det ting som "løsner" med kjæresten, og plutselig er det ting som "faller vekk" og som jeg ikke lenger tenker på med eksen. 

Anonymkode: f24d8...fa6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Vi var samboere i 11år

Kvinne 31. 

Anonymkode: 01218...4f5

Dere var samboere hele ditt voksne liv. Dere var sikkert kjærester en stund før dere ble samboere også, så jeg gjetter at han er den eneste ordentlige kjæresten du har hatt. Jeg tenker det er helt normalt at dette forverrer sorgprosessen etter samlivsbruddet. Dere har nesten vokst opp sammen dere var så unge dengang, dere har laget voksenlivet deres sammen, dere har vokst sammen. Alt du har gjort i ditt voksne liv, alle dine tradisjoner, hverdagsvaner, rutiner og alt, er sterkt knyttet til ham. Det er veldig forståelig at det gjør kjempevondt når dere ikke lenger deler det eneste voksenlivet du har kjent.

Jeg støtter ABe09 som forslår at du burde forsøke å finne deg selv. Når du har vært samboer med eksen hele ditt voksne liv, tenker jeg at du på en måte må starte hele den prosessen på nytt. Du må finne ut av hvem du er, og finne ut av hvilke rutiner og vaner du faktisk trives med, og skape nye tradisjoner og rutiner. Disse tingene gjør mange når de er unge og flytter hjemmefra og er studenter, og når mange gjør det sammen virker det kanskje mindre skummelt og det er lett å hoppe i det. Men dere som etablerte dere i ung alder utsetter ofte denne finne seg selv-prosessen til dere er eldre og når samlivsbruddet skjer og dere plutselig står der og kjenner at livet er litt tomt fordi dere ikke helt vet hvem dere selv er. Da kan det kjennes ekstra skummelt å begi seg ut i den prosessen, men med gode venner og folk rundt går det som regel veldig bra. Eventuelt er det også helt normalt å be om litt veiledning fra profesjonelle. 

Et siste tips, når det gjelder den vanskelige oppgaven med å finne ut av hvem du er, tenk gjennom hvem du ikke er. Da blir det kanskje klarer hvem du faktisk er. 

Anonymkode: 62d2a...c1b

[AnonymBruker]

Jeg stemmer i med noen av de andre over her. Du har nok gått inn i et nytt forhold altfor tidlig. Du trenger å finne deg selv, og få balansen i ditt nye liv, før du etablerer deg med noen andre. En slags tommelfingerregel er vel at man må gå igjennom minst et helt år, med alle høytider og hendelser, før sorgen begynner å blekne. Fordi det er sorg du føler. Du er i sorg over tapet av partneren din. 

Mann 50 som har vært igjennom dette to ganger. 

Anonymkode: 2fdf0...059

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

 En slags tommelfingerregel er vel at man må gå igjennom minst et helt år, med alle høytider og hendelser, før sorgen begynner å blekne. 

Anonymkode: 2fdf0...059

Den omstillinga kan ta mye lenger enn et år. Og ta lenger tid om man er singel i perioden. 

Anonymkode: f24d8...fa6

[AnonymBruker]

Det tar litt over 2 år, gi det tid. Du har nok bare tilpasningsforstyrrelser. Eller så slår du opp med kjæresten og prøver å finne deg selv først og finne roen i livet. 

 

Anonymkode: 0d7ba...051

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det tar litt over 2 år, gi det tid. Du har nok bare tilpasningsforstyrrelser. Eller så slår du opp med kjæresten og prøver å finne deg selv først og finne roen i livet. 

 

Anonymkode: 0d7ba...051

Altså, vi er ikke offisielt kjærester. Vi bor hver for oss. Han har reisejobb så han er borte 2 uker også. Jeg merker jeg savner han når han er borte. Han legger mye vekt på meg, bryr seg om meg, ringer 2 ganger daglig ca. Så vil ikke ødelegge det fine vi kanskje kan få. Han har jo vært trøsten min i det vonde, samtidig så dukker det opp tristhet i meg - og ikke minst at han skal plutselig bare kutte meg ut som kjæresten min bare gjorde. 

Håper det er normal reaksjon. Bør kanskje vente med flytting og alt til jeg føler jeg kjenner han bedre? 

Kan vi i det hele tatt få en rutine på alt? Vil alt føles tryggere etterhvert med han her? 

Anonymkode: 01218...4f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dere var samboere hele ditt voksne liv. Dere var sikkert kjærester en stund før dere ble samboere også, så jeg gjetter at han er den eneste ordentlige kjæresten du har hatt. Jeg tenker det er helt normalt at dette forverrer sorgprosessen etter samlivsbruddet. Dere har nesten vokst opp sammen dere var så unge dengang, dere har laget voksenlivet deres sammen, dere har vokst sammen. Alt du har gjort i ditt voksne liv, alle dine tradisjoner, hverdagsvaner, rutiner og alt, er sterkt knyttet til ham. Det er veldig forståelig at det gjør kjempevondt når dere ikke lenger deler det eneste voksenlivet du har kjent.

Jeg støtter ABe09 som forslår at du burde forsøke å finne deg selv. Når du har vært samboer med eksen hele ditt voksne liv, tenker jeg at du på en måte må starte hele den prosessen på nytt. Du må finne ut av hvem du er, og finne ut av hvilke rutiner og vaner du faktisk trives med, og skape nye tradisjoner og rutiner. Disse tingene gjør mange når de er unge og flytter hjemmefra og er studenter, og når mange gjør det sammen virker det kanskje mindre skummelt og det er lett å hoppe i det. Men dere som etablerte dere i ung alder utsetter ofte denne finne seg selv-prosessen til dere er eldre og når samlivsbruddet skjer og dere plutselig står der og kjenner at livet er litt tomt fordi dere ikke helt vet hvem dere selv er. Da kan det kjennes ekstra skummelt å begi seg ut i den prosessen, men med gode venner og folk rundt går det som regel veldig bra. Eventuelt er det også helt normalt å be om litt veiledning fra profesjonelle. 

Et siste tips, når det gjelder den vanskelige oppgaven med å finne ut av hvem du er, tenk gjennom hvem du ikke er. Da blir det kanskje klarer hvem du faktisk er. 

Anonymkode: 62d2a...c1b

Takk ❤ Jeg skal prøve. Men klarer ikke å kutte ut han nye. Da vil jeg kanskje angre, å det er noe av den verste følelsen. Jeg er nok mer redd for å bli forlatt av han her også. Det å plutselig bli alene uten grunnlag er frustrerende og vondt. . 

Anonymkode: 01218...4f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk ❤ Jeg skal prøve. Men klarer ikke å kutte ut han nye. Da vil jeg kanskje angre, å det er noe av den verste følelsen. Jeg er nok mer redd for å bli forlatt av han her også. Det å plutselig bli alene uten grunnlag er frustrerende og vondt. . 

Anonymkode: 01218...4f5

Du trenger ikke kutte ham ut, men du kan be om litt tid for deg selv. Hvis han er en god mann (og det høres det jo ut som at han er) har han ikke noe problem med det. Ta sommeren for deg selv, og kjenn etter hvordan det faktisk er å være alene.

Jeg sier ikke at dette gjelder deg, for jeg vet ikke nok om deg til å si noe om det. Men jeg tror at en del som rusher inn i et nytt forhold gjør det fordi de er livredde for å være alene, og tar første og beste mann/kvinne som dukker opp uten at de egentlig passer så godt sammen. Mens de som tar seg tid til å sørge og våger å stå i de vonde følelsene blir sterkere og bedre rustet, og tør å vente til den riktige mannen/kvinnen dukker opp. Tror altså at det lønner seg på sikt å bruke litt ekstra tid før du går inn i et nytt forhold.

Og så tror jeg at du burde ta et par rådgivningssamtaler med en psykolog eller parterapeut sånn at du kan få noen gode råd mot frykten for å bli forlatt. Dette er helt normale følelser å kjenne på etter et samlivsbrudd. Tror det er viktig at du får støtte til å rydde opp i de følelsene før du går inn et nytt forhold med denne nye mannen. Ellers risikerer du å dra med deg en nisse på lasset som kanskje kan ende opp med å ødelegge noe fint. Så ta tak i disse følelsene som eksen din ga deg da han dro, og ikke la det ødelegge det nye forholdet. 

Anonymkode: 62d2a...c1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Du trenger ikke kutte ham ut, men du kan be om litt tid for deg selv. Hvis han er en god mann (og det høres det jo ut som at han er) har han ikke noe problem med det. Ta sommeren for deg selv, og kjenn etter hvordan det faktisk er å være alene.

Jeg sier ikke at dette gjelder deg, for jeg vet ikke nok om deg til å si noe om det. Men jeg tror at en del som rusher inn i et nytt forhold gjør det fordi de er livredde for å være alene, og tar første og beste mann/kvinne som dukker opp uten at de egentlig passer så godt sammen. Mens de som tar seg tid til å sørge og våger å stå i de vonde følelsene blir sterkere og bedre rustet, og tør å vente til den riktige mannen/kvinnen dukker opp. Tror altså at det lønner seg på sikt å bruke litt ekstra tid før du går inn i et nytt forhold.

Og så tror jeg at du burde ta et par rådgivningssamtaler med en psykolog eller parterapeut sånn at du kan få noen gode råd mot frykten for å bli forlatt. Dette er helt normale følelser å kjenne på etter et samlivsbrudd. Tror det er viktig at du får støtte til å rydde opp i de følelsene før du går inn et nytt forhold med denne nye mannen. Ellers risikerer du å dra med deg en nisse på lasset som kanskje kan ende opp med å ødelegge noe fint. Så ta tak i disse følelsene som eksen din ga deg da han dro, og ikke la det ødelegge det nye forholdet. 

Anonymkode: 62d2a...c1b

Tusen takk for råd. ❤❤

Anonymkode: 01218...4f5