Ansatte i skolen som leter etter adferdsvansker hos barn

[AnonymBruker]

Jobber selv i skolen og stusser over at alt som viker litt fra A4-oppførsel oppfattes som et problem hos barna. I alle fall i følge enkelte ansatte.

En jente i 1.klasse ble av noen ansatte snakket om som " et veldig spesielt tilfelle" og at det måtte være noe galt. Hun var mye alene i starten av skoleåret, sto ofte på et sted gjennom hele friminuttet og var veldig tilbaketrukket og sjenert. Det jeg så var kun en normal jente som var usikker på omgivelsene og som kanskje ikke følte seg helt trygg i den nye tilværelsen. Jeg sa det aldri høyt at jeg var uenig, fordi de som uttalte seg var bedre utdannet enn meg og med mer erfaring.

Nå på slutten av skoleåret har hun blitt varm i trøya, er en av de som forstår det sosiale samspillet best, er aldri alene og er stort sett smørblid. Jeg kan bare ikke skjønne at noen kunne tenke at det var noe spesielt galt med henne.

Er dere enige i at letingen etter adferdsvansker går litt for langt? Bare barn er litt mer urolige enn snittet snakkes det om at "h*n har sikkert noen bokstaver", osv..

Anonymkode: 3a5bf...dc5

[AnonymBruker]

Skjønner på innlegget ditt at du er relativt fersk i skolen. Jeg har jobbet som lærer i 10 år og på min arbeidsplass kan vi ha en litt form for overdrevent galgenhumorspråk når vi snakker oss i mellom. Jeg kan nok  ha sagt noe sånn som du referer til uten at jeg nødvendigvis mente at hun hadde en diagnose, men at det er vanskelig å forstå seg på henne eller at man er litt bekymret uten at det er mistanke om noen diagnose. I alvorlige og seriøse samtaler med eksterne samarbeidspartnere og foreldre har vi et nyansert og profesjonelt språk.  Alle arbeidsplasser har nok en form for galgenhumor som kan virke ganske drøy for nye mennesker på plassen, og det kan vel virke ganske drøyt når vi jobber med barn.  Dette gjelder selvfølgelig ikke alle lærere/ ansatte i skolen, men det har hvert fall jeg erfart på min arbeidsplass. Vi lærere kan uansett ikke sende elever til utredning i hytt og gevær, det er en lang vurdering sammen med foreldre og ppt og evt andre før det er aktuelt. 

 

Anonymkode: e91c7...8ac

[AnonymBruker]

Jepp. Synes det er veldig uprofesjonelt. Opplevde det med mitt ene barn da vi byttet barnehage også. Fordi vi hadde hatt litt oppfølging av ppt, med veldig god utvikling for øvrig, virket det som pedleder lette med lupe. Enda vårt barn knapt hadde hatt noe tid i den barnehagen pga corona og den stengte ned, så var hun visst i gang med egen kartlegging uten å snakke med oss foreldre først. Var visst så mye bekymringsfullt. Fikk litt hakeslepp av punktene hun trakk frem, noe stemte jo rett og slett ikke i det hele tatt (som at han slet finmotorisk), og andre ting var helt banale. Hun var så veldig bekymret for skolestart og at vårt barn kom til å slite så mye med overgangen (ppt i forrige barnehage var ikke bekymret for dette og mente det ikke var noe behov for videre oppfølging i skolen mest sannsynlig) Vel, har akkurat hatt andre utviklingssamtale for første skoleåret og han klarer seg helt fint. 

Anonymkode: c3c43...291

[AnonymBruker]

Tenker det er fint at barna blir sett og at de voksne i skolen undrer seg over ulike typer adferd. Tidlig innsats👍🏻

Anonymkode: d6603...e23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Skjønner på innlegget ditt at du er relativt fersk i skolen. Jeg har jobbet som lærer i 10 år og på min arbeidsplass kan vi ha en litt form for overdrevent galgenhumorspråk når vi snakker oss i mellom. Jeg kan nok  ha sagt noe sånn som du referer til uten at jeg nødvendigvis mente at hun hadde en diagnose, men at det er vanskelig å forstå seg på henne eller at man er litt bekymret uten at det er mistanke om noen diagnose. I alvorlige og seriøse samtaler med eksterne samarbeidspartnere og foreldre har vi et nyansert og profesjonelt språk.  Alle arbeidsplasser har nok en form for galgenhumor som kan virke ganske drøy for nye mennesker på plassen, og det kan vel virke ganske drøyt når vi jobber med barn.  Dette gjelder selvfølgelig ikke alle lærere/ ansatte i skolen, men det har hvert fall jeg erfart på min arbeidsplass. Vi lærere kan uansett ikke sende elever til utredning i hytt og gevær, det er en lang vurdering sammen med foreldre og ppt og evt andre før det er aktuelt. 

 

Anonymkode: e91c7...8ac

Er ikke så fersk, og du hørte jo ikke tonen i det som ble sagt. Det var nok ikke galgenhumor, men seriøst ment.

Anonymkode: 3a5bf...dc5

[AnonymBruker]

Skulle ønske at skole/bhg tok tak i utfordringene min sønn hadde. Jeg måtte kjempe med nebb og klør for at han skulle få hjelp. 

Anonymkode: 91fd1...6ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Skjønner på innlegget ditt at du er relativt fersk i skolen. Jeg har jobbet som lærer i 10 år og på min arbeidsplass kan vi ha en litt form for overdrevent galgenhumorspråk når vi snakker oss i mellom. Jeg kan nok  ha sagt noe sånn som du referer til uten at jeg nødvendigvis mente at hun hadde en diagnose, men at det er vanskelig å forstå seg på henne eller at man er litt bekymret uten at det er mistanke om noen diagnose. I alvorlige og seriøse samtaler med eksterne samarbeidspartnere og foreldre har vi et nyansert og profesjonelt språk.  Alle arbeidsplasser har nok en form for galgenhumor som kan virke ganske drøy for nye mennesker på plassen, og det kan vel virke ganske drøyt når vi jobber med barn.  Dette gjelder selvfølgelig ikke alle lærere/ ansatte i skolen, men det har hvert fall jeg erfart på min arbeidsplass. Vi lærere kan uansett ikke sende elever til utredning i hytt og gevær, det er en lang vurdering sammen med foreldre og ppt og evt andre før det er aktuelt. 

 

Anonymkode: e91c7...8ac

Det høres ikke ut do. Om du er så voldsomt erfaren i læreryrket heller... Ts sin oppfatning stemmer på en prikk.

Anonymkode: c4f0c...9c9

[AnonymBruker]

Tråkker sikkert på en del tær nå, men mange foreldre har nok litt skylapper på vegne av egne barn, og at de er så vant til barnas adferd at de betegner den som normal, selv om samfunnet betrakter barnet som et barn med adferdsvansker. Allerede i første klasse kunne jeg peke ut barna som skilte seg ut med unormal adferd. I dag har alle disse barna en diagnose, enten det er ADHD eller andre diagnoser. For en erfaren lærer er nok dette enda lettere å se enn hos folk generelt

Anonymkode: a63b4...151

[AnonymBruker]

Helt enig med deg Ts. Opplever det nå med læreren til én av mine barn. Tror hun har lett etter feil basert på at far og jeg er skilt og hun vet vi er i konflikt om enkelte ting. Fikk sjokk når hun fortalte på første utviklingssamtale, om «»problembarnet» vårt. Barnet var med på samtalen og innholdet var 80% negativt om at han ikke vil høre på de voksne eller innrette seg, og det ble så vidt nevnt med en setning at han er sterk faglig. Han ble utrolig lei seg og skamfull, vi var forberedt på fokus på innsatsen han har gjort med skolearbeidet og litt om trivsel. Jeg syns det er påfallende at vi ikke har hørt et eneste ord om dette, før bomben smalt på utviklingssamtale nå i april. Jeg synes også det er rart at vi aldri har hørt slike tilbakemeldinger fra barnehagen. Jeg synes også det er rart at jeg ikke kjenner igjen problemet hjemmefra, hvor han stort sett gjør det han får beskjed om. Det er nok lett å se seg blind på egne barns oppførsel, ja det er jeg enig i. Og jeg har nøye vurdert han siden samtalen og jeg kan se at han kan prøve å dra ut tiden og finne på unnskyldninger når det er leggetid/ leksetid o.l. Men han gir seg så fort jeg sier at nå er det nok. Og dette er vel normalt for en 7-åring. Syns virkelig skolen her har laget stor ståhei for «ingenting». Vi skal på nytt «samarbeidsmøte» nå neste uke og hverken jeg, far eller noen andre nære venner og familie skjønner hvorfor 

Anonymkode: f29a2...4c6

[AnonymBruker]

Vi har hatt lignende erfaring hvor barnet ikke deltar aktivt når de er ute i barnehagen. Da var det adferdsvansker. 
 

Men barnet var ellers meget sosial og meget aktiv før og etter barnehagen. Spiser og sover godt og ingen konflikter i heimen. (Disse spørsmålene ble vi spurt om). Problemet var at de pakket barnet i altfor mye og varme klær. Det har vi gjort de oppmerksomme på til ingen nytte! 
 

De siste ukene med varmt vær, har de kledd ungen med 3 lag under vinterdressen. Vi har fjernet de varme klærne fra garderoben, men da har de kledd på barnet låneklær. 
 

Og de skjønner ikke hvorfor barnet ikke orker å leke, når hen koker i klærne. 

Anonymkode: 7503c...164

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Helt enig med deg Ts. Opplever det nå med læreren til én av mine barn. Tror hun har lett etter feil basert på at far og jeg er skilt og hun vet vi er i konflikt om enkelte ting. Fikk sjokk når hun fortalte på første utviklingssamtale, om «»problembarnet» vårt. Barnet var med på samtalen og innholdet var 80% negativt om at han ikke vil høre på de voksne eller innrette seg, og det ble så vidt nevnt med en setning at han er sterk faglig. Han ble utrolig lei seg og skamfull, vi var forberedt på fokus på innsatsen han har gjort med skolearbeidet og litt om trivsel. Jeg syns det er påfallende at vi ikke har hørt et eneste ord om dette, før bomben smalt på utviklingssamtale nå i april. Jeg synes også det er rart at vi aldri har hørt slike tilbakemeldinger fra barnehagen. Jeg synes også det er rart at jeg ikke kjenner igjen problemet hjemmefra, hvor han stort sett gjør det han får beskjed om. Det er nok lett å se seg blind på egne barns oppførsel, ja det er jeg enig i. Og jeg har nøye vurdert han siden samtalen og jeg kan se at han kan prøve å dra ut tiden og finne på unnskyldninger når det er leggetid/ leksetid o.l. Men han gir seg så fort jeg sier at nå er det nok. Og dette er vel normalt for en 7-åring. Syns virkelig skolen her har laget stor ståhei for «ingenting». Vi skal på nytt «samarbeidsmøte» nå neste uke og hverken jeg, far eller noen andre nære venner og familie skjønner hvorfor 

Anonymkode: f29a2...4c6

Jeg jobber også som lærer, i ungdomsskolen, og jeg synes det er leit å lese det du beskriver. Det er vanskelig når ens oppfatning av eget barn overhodet ikke stemmer overens med skolens. Jeg er glad du innser at foreldre kan se seg blind på egne barn. Jeg synes det er feil å lete etter diagnoser på barn og unge, det som er viktig er å se etter avvik innenfor en normal som er ganske vid. Mange lærere kurses i hva de skal være oppmerksomme på, i tett samarbeid med forskjellige instanser. Man skal henvise videre ved bekymring, og la kompetente fagfolk overta derfra.                                                        Dessverre kan adferdsproblematikk være veldig utfordrende. Jeg har mer enn en gang opplevd at foresatte ikke aksepterer at deres barn faktis er en Dr. Jekyll and Mr. Hyde, de opplever barnet som veloppdragent og stillferdig. På skolen opplever vi en frekk unge som sparker i dørene, nekter å forholde seg til gitte beskjeder, hen plager andre og oppfører seg bedritent. Når man så gir foresatt beskjed når man ikke frem, for ungen utagerer på skolen, ikke hjemme. Da er det essensielt at skole og hjem samarbeider, uten å klandre hverandre, for å finne best mulig løsning. Jeg vil gjerne foreldre som er aktive og samarbeidsvillige, ingenting er bedre enn det for alle parter! Håper det ordner seg for barnet ditt 

Anonymkode: 53d1c...716

[AnonymBruker]

Tror det er vanskelig å generalisere over om det er for mye eller for lite eller akkurat passe fokus på avvik i barns atferd i skoler (og barnehager), for det vil være mange forskjeller fra skole til skole, fra klasse til klasse, fra lærer til lærer. Og ikke minst stor forskjell på hvordan foreldre, barn (ofte i ettertid) og andre oppfatter denslags fokus/manglende fokus. 

Jeg har erfaringer med at det har vært altfor lite fokus i flere sammenhenger, både som forelder til to "bokstavbarn", som forelder i en klasse der opptil flere av andres barn "gikk under radaren", som tante, som miljøterapeut i skole og som barnevernskonsulent. Det betyr ikke at mine erfaringer er nok til å generalisere over at det er for lite fokus på det i norsk skole. Men jeg mener helt oppriktig at det i alle fall er altfor lite kunnskap om det i skolen generelt, for det er ikke nok kunnskap før alle barn i skolen blir tilstrekkelig sett og forstått på riktig måte, uansett om problemet er at normal atferd blir problemforklart eller at problemer ikke blir sett og tatt tak i. 

Anonymkode: 84af8...03a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Skulle ønske at skole/bhg tok tak i utfordringene min sønn hadde. Jeg måtte kjempe med nebb og klør for at han skulle få hjelp. 

Anonymkode: 91fd1...6ff

Dette er vår erfaring også

Anonymkode: e2290...096

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Helt enig med deg Ts. Opplever det nå med læreren til én av mine barn. Tror hun har lett etter feil basert på at far og jeg er skilt og hun vet vi er i konflikt om enkelte ting. Fikk sjokk når hun fortalte på første utviklingssamtale, om «»problembarnet» vårt. Barnet var med på samtalen og innholdet var 80% negativt om at han ikke vil høre på de voksne eller innrette seg, og det ble så vidt nevnt med en setning at han er sterk faglig. Han ble utrolig lei seg og skamfull, vi var forberedt på fokus på innsatsen han har gjort med skolearbeidet og litt om trivsel. Jeg syns det er påfallende at vi ikke har hørt et eneste ord om dette, før bomben smalt på utviklingssamtale nå i april. Jeg synes også det er rart at vi aldri har hørt slike tilbakemeldinger fra barnehagen. Jeg synes også det er rart at jeg ikke kjenner igjen problemet hjemmefra, hvor han stort sett gjør det han får beskjed om. Det er nok lett å se seg blind på egne barns oppførsel, ja det er jeg enig i. Og jeg har nøye vurdert han siden samtalen og jeg kan se at han kan prøve å dra ut tiden og finne på unnskyldninger når det er leggetid/ leksetid o.l. Men han gir seg så fort jeg sier at nå er det nok. Og dette er vel normalt for en 7-åring. Syns virkelig skolen her har laget stor ståhei for «ingenting». Vi skal på nytt «samarbeidsmøte» nå neste uke og hverken jeg, far eller noen andre nære venner og familie skjønner hvorfor 

Anonymkode: f29a2...4c6

Du ser heller ikke sønnen din sammen med så mange andre barn. Det er ganske ofte barn oppfører seg helt ulikt på skole og hjemme. Skole er en helt annen plass, annet miljø, mye andre barn å forholde seg til, mye lyder ++++++
 

Læreren sitter ikke å finner på slikt på gøy, så det stemmer nok det læreren sier.  Om det er fordi miljøet ikke er rett for han, læreren ikke «kan han» enda eller om han rett og slett bare er sånn, diagnose, dårlig oppdratt eller hva det er, det er jo det dere må finne ut av. Hvorfor er han slik på skolen? Ikke «er han slik på skolen?» 

Det er så komplekst. Kan bære læreren gjør feil, kan være dere hjemme gjør feil, kan være ingen gjør feil osv. 

Jeg vet om et pr barn som har skiftet skole og blomstret der, altså klassemiljøet var feil for de. Det trenger ikke bare ha med lærer å gjøre men de andre barna i klassen. Men det er nok heller sjeldent, ofte om barn flytter skole så ser man at problemene følger etter. Jeg tenker det er flott at dere skal på ny samtale, prøv å gå inn med et åpent sinn.  Skriv ned spørsmål på forhånd, vær litt forberedt, si at dere vil finne ut hvorfor han er slik på skolen. 

Anonymkode: 07edf...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du ser heller ikke sønnen din sammen med så mange andre barn. Det er ganske ofte barn oppfører seg helt ulikt på skole og hjemme. Skole er en helt annen plass, annet miljø, mye andre barn å forholde seg til, mye lyder ++++++
 

Læreren sitter ikke å finner på slikt på gøy, så det stemmer nok det læreren sier.  Om det er fordi miljøet ikke er rett for han, læreren ikke «kan han» enda eller om han rett og slett bare er sånn, diagnose, dårlig oppdratt eller hva det er, det er jo det dere må finne ut av. Hvorfor er han slik på skolen? Ikke «er han slik på skolen?» 

Det er så komplekst. Kan bære læreren gjør feil, kan være dere hjemme gjør feil, kan være ingen gjør feil osv. 

Jeg vet om et pr barn som har skiftet skole og blomstret der, altså klassemiljøet var feil for de. Det trenger ikke bare ha med lærer å gjøre men de andre barna i klassen. Men det er nok heller sjeldent, ofte om barn flytter skole så ser man at problemene følger etter. Jeg tenker det er flott at dere skal på ny samtale, prøv å gå inn med et åpent sinn.  Skriv ned spørsmål på forhånd, vær litt forberedt, si at dere vil finne ut hvorfor han er slik på skolen. 

Anonymkode: 07edf...288

Barnehage er også noe helt annet enn skole og kan ikke sammenlignes. I tilleg så går barnet gjennom flere «finne seg selv» faser fra bhg til 7åring.

Anonymkode: 07edf...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg jobber også som lærer, i ungdomsskolen, og jeg synes det er leit å lese det du beskriver. Det er vanskelig når ens oppfatning av eget barn overhodet ikke stemmer overens med skolens. Jeg er glad du innser at foreldre kan se seg blind på egne barn. Jeg synes det er feil å lete etter diagnoser på barn og unge, det som er viktig er å se etter avvik innenfor en normal som er ganske vid. Mange lærere kurses i hva de skal være oppmerksomme på, i tett samarbeid med forskjellige instanser. Man skal henvise videre ved bekymring, og la kompetente fagfolk overta derfra.                                                        Dessverre kan adferdsproblematikk være veldig utfordrende. Jeg har mer enn en gang opplevd at foresatte ikke aksepterer at deres barn faktis er en Dr. Jekyll and Mr. Hyde, de opplever barnet som veloppdragent og stillferdig. På skolen opplever vi en frekk unge som sparker i dørene, nekter å forholde seg til gitte beskjeder, hen plager andre og oppfører seg bedritent. Når man så gir foresatt beskjed når man ikke frem, for ungen utagerer på skolen, ikke hjemme. Da er det essensielt at skole og hjem samarbeider, uten å klandre hverandre, for å finne best mulig løsning. Jeg vil gjerne foreldre som er aktive og samarbeidsvillige, ingenting er bedre enn det for alle parter! Håper det ordner seg for barnet ditt 

Anonymkode: 53d1c...716

Jeg forstår hva du mener. Og jeg er åpen for at det kan være annerledes på skolen av en eller annen grunn, men det er veldig vanskelig å se for seg. Jeg ser han ofte sammen med mange andre barn.. men jeg skal være åpen og samarbeide, så klart. Takk for råd.

Anonymkode: f29a2...4c6

[AnonymBruker]

Jeg gikk på skolen på 80-tallet. Jeg var jenta som sto der. Jeg trengte hjelp til å komme ut i lek. Det var ingen som lette etter bokstaver eller kartla da. Enten var du smart, eller så var du dum, eller midt i mellom. Jeg var smart. Ei narsissist forbarmet seg over meg. Når hun var syk, sto jeg alene. Jeg hatet gruppearbeid og gym når jeg ble valgt ut sist. Ingen andre likte meg hadde hun sagt.  Eller hadde hun bare bekreftet det jeg hadde sagt? Jeg gikk på do halve friminuttet. Pustet lettet ut når det ringte inn. Jeg kunne matte. Jeg visste ikke hvordan jeg spurte om de ville leke. Men det var det ingen voksne som så. De var ikke opptatt av bokstaver. De var opptatt av å røyke.

Anonymkode: 3aaa4...5cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Helt enig med deg Ts. Opplever det nå med læreren til én av mine barn. Tror hun har lett etter feil basert på at far og jeg er skilt og hun vet vi er i konflikt om enkelte ting. Fikk sjokk når hun fortalte på første utviklingssamtale, om «»problembarnet» vårt. Barnet var med på samtalen og innholdet var 80% negativt om at han ikke vil høre på de voksne eller innrette seg, og det ble så vidt nevnt med en setning at han er sterk faglig. Han ble utrolig lei seg og skamfull, vi var forberedt på fokus på innsatsen han har gjort med skolearbeidet og litt om trivsel. Jeg syns det er påfallende at vi ikke har hørt et eneste ord om dette, før bomben smalt på utviklingssamtale nå i april. Jeg synes også det er rart at vi aldri har hørt slike tilbakemeldinger fra barnehagen. Jeg synes også det er rart at jeg ikke kjenner igjen problemet hjemmefra, hvor han stort sett gjør det han får beskjed om. Det er nok lett å se seg blind på egne barns oppførsel, ja det er jeg enig i. Og jeg har nøye vurdert han siden samtalen og jeg kan se at han kan prøve å dra ut tiden og finne på unnskyldninger når det er leggetid/ leksetid o.l. Men han gir seg så fort jeg sier at nå er det nok. Og dette er vel normalt for en 7-åring. Syns virkelig skolen her har laget stor ståhei for «ingenting». Vi skal på nytt «samarbeidsmøte» nå neste uke og hverken jeg, far eller noen andre nære venner og familie skjønner hvorfor 

Anonymkode: f29a2...4c6

I dette tilfellet er det vel ikke snakk om noe diagnose? Barn kan ha gode og dårlige perioder i livet, f.eks pga foreldrenes skilsmisse. Hvis barnet i den perioden har det vondt og/eller oppfører seg dårlig, må det jo videreformidles til foreldrene, som forhåpentligvis kan være med å bidra til endring. 

Anonymkode: bd691...6e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

I dette tilfellet er det vel ikke snakk om noe diagnose? Barn kan ha gode og dårlige perioder i livet, f.eks pga foreldrenes skilsmisse. Hvis barnet i den perioden har det vondt og/eller oppfører seg dårlig, må det jo videreformidles til foreldrene, som forhåpentligvis kan være med å bidra til endring. 

Anonymkode: bd691...6e1

Ja, hvis læreren skjønte at dette var pga konflikten, burde ikke dette blitt tatt opp med eleven til stede! Podcasten sinnsyn har en episode om symptomer unger kan få pga konflikter mellom foreldre

Anonymkode: 3aaa4...5cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

I dette tilfellet er det vel ikke snakk om noe diagnose? Barn kan ha gode og dårlige perioder i livet, f.eks pga foreldrenes skilsmisse. Hvis barnet i den perioden har det vondt og/eller oppfører seg dårlig, må det jo videreformidles til foreldrene, som forhåpentligvis kan være med å bidra til endring. 

Anonymkode: bd691...6e1

Dette også. Det er også viktig at foreldre informerer skole og bhg når det skjer ting i familien som kan være vanskelig. Kriteriet er ikke at barnet må ha det vanskelig men at man sier ifra så barnet kan få den omsorgen det trenger når det trenger det. Barn kan se ut til å takle dødsfall, samlivsbrudd (kan være andres samlivsbrudd også), sykdom, sykehus etc etc veldig bra men så kommer det ut i skoletiden eller bhg. Hvis vi er på tur til byens bibliotek med barnehagen og Kari slår seg fullstendig vrang og nekter å gå. Man håndterer situasjonen på en helt annen måte dersom Kari er sliten i beina eller om hun egentlig har en reaksjon på noe som skjer hjemme. 

Anonymkode: 3ca04...cbf