Å ende langvarige forhold

[AnonymBruker]

Når man har delt livet med noen i 10+ år, hvordan klarer man å gå fra det?

Vi har vært sammen i 7 år. 7 bortkastede år, føles det som. Vi bor hver for oss, og har delt omsorg for våre barn, fra tidligere forhold.
Vi elsker hverandre, men vi vil ikke det samme. Eller, han sier han vil det samme, men gjør ingenting for å faktisk nå målet eller gjøre ventetiden for meg holdbar. Jeg er lei av å vente på en mann som kun er opptatt av å utvikle seg selv og ikke forholdet. Hans karriere og eget liv veier mest.

Jeg derimot trenger utvikling - i forholdet, personlig, og generelt. Jeg trenger å vokse. Jeg trenger et samliv, ikke bare ses nå og da. Jeg ønsker meg familie, med en mann som er tilstede. Jeg trenger bekreftelse, hverdagssnakk, noen å spise middag med og sove med. Noen som også er der når jeg trenger det, og ikke bare når det passer han.

Han er jevnt over en snill mann, selv om vi har hatt våre stygge krangler. Så å forlate forholdet, er ikke noe jeg tar lett på. Jeg vet at han har gjort så godt han kan, men det er likevel ikke bra nok. Og jeg føler at vi har kommet til et siste punkt, hvor vi begge er lei. Jeg er lei av å mangle så mye, og han er lei av at jeg er lei. Og da klarer vi ikke lenger å motivere hverandre eller løfte hverandre opp. Jeg ser ingen annen utvei enn å gå. 

Jeg er derimot redd for ettervirkningene. Valget er gjennomtenkt og har ligget oppe til diskusjon i over et år nå, men jeg klarer ikke å ta det siste steget. Føler dårlig samvittighet for at jeg er egoistisk og ikke holder ut mer. Men jeg har det ikke bra lenger. Og det påvirker meg på alle andre arenaer i livet.
Hvordan legger man så mange år bak seg? Er så utenkelig å skulle gå videre, uten hverandre.. Frykten for å bli deprimert og ensom, og aldri møte "den rette",  er større enn å ta selve steget.

Anonymkode: 9db4e...d9e

[AnonymBruker]

Det går helt fint. Jeg gikk etter 12 år.

Du sier selv at du ikke klarer meg og ikke har det bra. Det er ikke sikkert du får noen ettervirkninger som du kaller de heller. Jeg sørget på forhånd, og dagen etter bruddet var et fakta begynte jeg å få det bedre. Det var en enorm lettelse å bare bestemme seg, å vite at det var over. Det var ikke sorg, det var glede.

Jeg visste at jeg hadde prøvd alt jeg kunne i et par år for å reparere, men han ville ikke endre noe. Og når det bare er én som jobber for forholdet, så er det i praksis over. To stk må jobbe for å få det til å fungere.

Du legger ikke årene bak deg. Du har levd de årene, og de vil alltid være med deg. Jeg glemmer jo ikke de 12 årene, men jeg har bevisst prøvd å glemme det vonde. Du har vel også gode minner, og de tar du vare på

Ikke sikkert du blir verken deprimert eller ensom, men vær obs og kjenn etter, og skaff hjelp tidlig om du kjenner på det. Men etter min erfaring, og flere venninner også, så blir man faktisk lettet og glad når valget er tatt.

Motivasjonen bør uansett ikke være å dra for å finne den rette. Jeg dro og jeg forventet helt ærlig at det var det, ikke mer kjærlighet. Plutselig møtte jeg drømmemannen likevel, og i dag har jeg det utrolig godt med han.

Hadde jeg ikke vært gjennom alt med eksen, og tatt valgene som ble tatt der, så hadde jeg ikke sett hvor bra mannen jeg nå har er, og jeg verdsetter han hver dag. Jeg vet hvor ille man kan ha det, og jeg vet nå hvor bra man kan ha det også. Det viktigste er at du har det godt med deg selv, for det er du som skal ha det bra, først alene, og så kanskje med noen andre senere. 

Dette klarer du. Ingenting kommer til å endre seg i forholdet ditt høres det ut som. Det eneste du kan gjøre for å få det  bedre, er å ha det bra alene. Og tro meg, man kan ha det veldig, veldig bra alene. Jeg ble meg selv igjen etter bare en liten måned, og det var godt å kjenne på friheten etter å ha vært fastlåst et sted hvor man ikke kom noen vei i flere år.

Anonymkode: b804f...3fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det går helt fint. Jeg gikk etter 12 år.

Du sier selv at du ikke klarer meg og ikke har det bra. Det er ikke sikkert du får noen ettervirkninger som du kaller de heller. Jeg sørget på forhånd, og dagen etter bruddet var et fakta begynte jeg å få det bedre. Det var en enorm lettelse å bare bestemme seg, å vite at det var over. Det var ikke sorg, det var glede.

Jeg visste at jeg hadde prøvd alt jeg kunne i et par år for å reparere, men han ville ikke endre noe. Og når det bare er én som jobber for forholdet, så er det i praksis over. To stk må jobbe for å få det til å fungere.

Du legger ikke årene bak deg. Du har levd de årene, og de vil alltid være med deg. Jeg glemmer jo ikke de 12 årene, men jeg har bevisst prøvd å glemme det vonde. Du har vel også gode minner, og de tar du vare på

Ikke sikkert du blir verken deprimert eller ensom, men vær obs og kjenn etter, og skaff hjelp tidlig om du kjenner på det. Men etter min erfaring, og flere venninner også, så blir man faktisk lettet og glad når valget er tatt.

Motivasjonen bør uansett ikke være å dra for å finne den rette. Jeg dro og jeg forventet helt ærlig at det var det, ikke mer kjærlighet. Plutselig møtte jeg drømmemannen likevel, og i dag har jeg det utrolig godt med han.

Hadde jeg ikke vært gjennom alt med eksen, og tatt valgene som ble tatt der, så hadde jeg ikke sett hvor bra mannen jeg nå har er, og jeg verdsetter han hver dag. Jeg vet hvor ille man kan ha det, og jeg vet nå hvor bra man kan ha det også. Det viktigste er at du har det godt med deg selv, for det er du som skal ha det bra, først alene, og så kanskje med noen andre senere. 

Dette klarer du. Ingenting kommer til å endre seg i forholdet ditt høres det ut som. Det eneste du kan gjøre for å få det  bedre, er å ha det bra alene. Og tro meg, man kan ha det veldig, veldig bra alene. Jeg ble meg selv igjen etter bare en liten måned, og det var godt å kjenne på friheten etter å ha vært fastlåst et sted hvor man ikke kom noen vei i flere år.

Anonymkode: b804f...3fd

Samme grunn her, frykt for å bli ensom. 

Hvor møtte du denne mannen som var din drømmemann? Jeg trodde det var drømmemannen jeg møtte nå sist, men det viste seg å ikke være det likevel. Vi er alt for forskjellige på enkelte områder.

Anonymkode: de782...f50

[AnonymBruker]

Jeg brøt et 24 år og 11 mnd langt forhold i fjor sommer. Planla det i flere år men klarte ikke å ta steget før det var en hendelse som satte en stopper. Følte umiddelbart ny giv og styrke å har det nå bedre enn noensinne. Så alt går. 

Anonymkode: 59947...301

[AnonymBruker]

Og jeg gikk etter 30 år. Burde ha gjort det for femten år siden, angrer ikke et sekund. 

Anonymkode: 4dba1...a5d

[AnonymBruker]

Men er det ikke lettere å gå nettopp når det har "vært en hendelse"?

Føler at vi har hatt en del "hendelser" opp gjennom årene, men så klarer jeg på magisk vis å alltid tilgi å gå videre. Men kjenner jo at alle episodene ligger i bakhodet, og bidrar til å drepe motivasjon, lyst og humør videre. Oppå alt annet som ikke fungerer.

Jeg kan ikke vente på drama, føler bare at jeg må si det. Men vet ikke hvordan. Hadde dog vært lettere om det skjedde noe, som førte til at begeret mitt virkelig rant over en siste gang.

TS

Anonymkode: 9db4e...d9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men er det ikke lettere å gå nettopp når det har "vært en hendelse"?

Føler at vi har hatt en del "hendelser" opp gjennom årene, men så klarer jeg på magisk vis å alltid tilgi å gå videre. Men kjenner jo at alle episodene ligger i bakhodet, og bidrar til å drepe motivasjon, lyst og humør videre. Oppå alt annet som ikke fungerer.

Jeg kan ikke vente på drama, føler bare at jeg må si det. Men vet ikke hvordan. Hadde dog vært lettere om det skjedde noe, som førte til at begeret mitt virkelig rant over en siste gang.

TS

Anonymkode: 9db4e...d9e

Jeg lover, det var mange hendelser oppigjennom til oss også. Men jeg trodde jeg ikke skulle klare meg alene. Så jeg slet meg gjennom der. 

Anonymkode: 59947...301

[AnonymBruker]

Jeg tror nøkkelen til å gå fra et forhold man ikke trives i, er å ta fokus vekk fra hvor mye man har investert i forholdet. Og gjøre det slutt og finne en annen type mann. 

Anonymkode: 362da...8c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Og jeg gikk etter 30 år. Burde ha gjort det for femten år siden, angrer ikke et sekund. 

Anonymkode: 4dba1...a5d

Det jeg lurer på er om du noen ganger kjente på redselen for å bli alene, og bli sittende "gammel og grå" uten å ha noen å dele hverdagene med? Det er det som holder meg igjen, at det kan bli verre å være alene enn å bli i et destruktivt forhold? Vi har forsåvidt et ok vennskap, men er totalt ulik og har ingenting til felles lenger. Ikke engang tv eller film kan vi se sammen, da vi har så ulike interesser. Mine behov er nedprioritert, og tilnærmet null.

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 
Jeg er derimot redd for ettervirkningene. Valget er gjennomtenkt og har ligget oppe til diskusjon i over et år nå, men jeg klarer ikke å ta det siste steget. Føler dårlig samvittighet for at jeg er egoistisk og ikke holder ut mer. Men jeg har det ikke bra lenger. Og det påvirker meg på alle andre arenaer i livet.
Hvordan legger man så mange år bak seg? Er så utenkelig å skulle gå videre, uten hverandre.. Frykten for å bli deprimert og ensom, og aldri møte "den rette",  er større enn å ta selve steget.

Anonymkode: 9db4e...d9e

Kjenner på akkurat det samme, redselen for å bli sittende alene som en sur og ensom kvinne, vet ikke om det vil være bedre for meg enn å bli værende?

Anonymkode: ef1e7...7cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det jeg lurer på er om du noen ganger kjente på redselen for å bli alene, og bli sittende "gammel og grå" uten å ha noen å dele hverdagene med?

Ja. Ofte! Men jeg er kanskje over snittet kynisk, og tenker at vi blir født alene og dør alene, jeg skal jaggu klare å leve litt alene, også. 

I tillegg er det bedre å velge selv når jeg er alene og sammen med noen, på slutten av forholdet følte jeg bare en intens forakt mot mannen, det hendte jeg ønsker at han døde. Da er det faktisk så usunt å være i forholdet at det ikke er noe å tenke på. 

Anonymkode: 4dba1...a5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Samme grunn her, frykt for å bli ensom. 

Hvor møtte du denne mannen som var din drømmemann? Jeg trodde det var drømmemannen jeg møtte nå sist, men det viste seg å ikke være det likevel. Vi er alt for forskjellige på enkelte områder.

Anonymkode: de782...f50

Angående det med drømmemannen nå - jeg har som nevnt vært gjennom mye med eksen, og over 12 år lærte jeg mye generelt om hva jeg trenger og ikke trenger i et forhold, og hva som er ok oppførsel

Jeg lagde meg en liten liste over ting som var viktig for meg. F.eks økonomisk stabilitet i form av å ikke ha kredittkortgjeld og å kunne økonomi, en person som bare er blid generelt, og en person som setter familie og venner høyt. Ingenting om utseende, men om grunnleggende trekk som du ser.

Han dukket opp i form av en venn som plutselig ble noe mer rett og slett😊 og alle erfaringer med eksen gjorde meg rustet til å virkelig se hvor bra han var. Tro meg, jeg var skeptisk, og det tok tid før jeg aksepterte at han faktisk er så bra, og at han brydde seg om meg. Jeg var brent. Han var tålmodig, og det var gull verd å være tålmodige med hverandre generelt i livet.

Håper det ordner seg for deg, husk at det bare er du selv som kan gi deg mulighet for å bli glad igjen. Å være alene er så mye bedre enn å være i et dårlig forhold. Perioden jeg var alene etter bruddet var faktisk fantastisk. 

Anonymkode: b804f...3fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det jeg lurer på er om du noen ganger kjente på redselen for å bli alene, og bli sittende "gammel og grå" uten å ha noen å dele hverdagene med? Det er det som holder meg igjen, at det kan bli verre å være alene enn å bli i et destruktivt forhold? Vi har forsåvidt et ok vennskap, men er totalt ulik og har ingenting til felles lenger. Ikke engang tv eller film kan vi se sammen, da vi har så ulike interesser. Mine behov er nedprioritert, og tilnærmet null.

 

Kjenner på akkurat det samme, redselen for å bli sittende alene som en sur og ensom kvinne, vet ikke om det vil være bedre for meg enn å bli værende?

Anonymkode: ef1e7...7cf

Er det verre å være alene, enn i et dårlig forhold? Man har jo venner, søsken, barn osv. Heller alene, og med frihet til å gjøre/ leve som jeg ønsker, enn tosomhet med en lite hyggelig hverdag

Anonymkode: d2f61...cae

[AnonymBruker]

Hvis man har vært lenge i et dårlig forhold så har «mine» venner blitt mere perifer fordi min manns venner er blitt viktigere og de vi mest har omgang med. Men skal nevnes at vi har få venner da min mann er litt... tja, spesiell?

Har forøvrig lite familie selv, men har mye kontakt med de voksne barna og barnebarn, men de bor i andre deler av landet (studier, jobb, ektefeller). 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det verre å være alene, enn i et dårlig forhold? Man har jo venner, søsken, barn osv. Heller alene, og med frihet til å gjøre/ leve som jeg ønsker, enn tosomhet med en lite hyggelig hverdag

Anonymkode: d2f61...cae

 

Anonymkode: ef1e7...7cf

[AnonymBruker]

Jeg synes det var merkelig å avslutte et rundt 8 år langt forhold. Det rare var at jeg på en måte ble "ferdig" med forholdet en stund før det tok helt slutt, og selv om det endte på en ganske dårlig måte, så var jeg helt nummen. Det er jeg enda, 1 år senere. Det er som om det er et helt avsluttet kapittel, og alt med dette forholdet er liksom "dødt". Alle mine følelser er borte, men jeg kan av og til mimre over ting vi gjorde sammen og alt vi opplevde - uten at det gjør vondt.

Det er som om fra den dagen jeg forsto at 'nå er det over', så hjalp hjernen meg med å gå videre på en sær måte, der det føltes som alt bare ble til en fjern drøm. Jeg tenkte først at det var en forsvarsmekanisme og at det ville komme diverse ting til overflaten med tiden, men det har ikke skjedd. Hvis alle kunne hatt det slik etter et brudd, hadde det jo vært supert, men jeg har ingen oppskrift på hvordan det her skjedde. Det er vel en prosess, da. Som startet lenge før, kanskje.

Anonymkode: 61ba8...ad3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg synes det var merkelig å avslutte et rundt 8 år langt forhold. Det rare var at jeg på en måte ble "ferdig" med forholdet en stund før det tok helt slutt, og selv om det endte på en ganske dårlig måte, så var jeg helt nummen. Det er jeg enda, 1 år senere. Det er som om det er et helt avsluttet kapittel, og alt med dette forholdet er liksom "dødt". Alle mine følelser er borte, men jeg kan av og til mimre over ting vi gjorde sammen og alt vi opplevde - uten at det gjør vondt.

Det er som om fra den dagen jeg forsto at 'nå er det over', så hjalp hjernen meg med å gå videre på en sær måte, der det føltes som alt bare ble til en fjern drøm. Jeg tenkte først at det var en forsvarsmekanisme og at det ville komme diverse ting til overflaten med tiden, men det har ikke skjedd. Hvis alle kunne hatt det slik etter et brudd, hadde det jo vært supert, men jeg har ingen oppskrift på hvordan det her skjedde. Det er vel en prosess, da. Som startet lenge før, kanskje.

Anonymkode: 61ba8...ad3

Jeg hadde det likt etter sist forhold, selv om jeg ble dumpa og sterkt ønska forholdet. Tror bare strikken i forholdet var strekt langt, jeg hadde vært tålmodig med ham og da brudd var hans svar, sa liksom alt i meg bare "steng ned forholdet". Og jeg gikk videre så fort at det overraska meg. 

Anonymkode: 362da...8c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg hadde det likt etter sist forhold, selv om jeg ble dumpa og sterkt ønska forholdet. Tror bare strikken i forholdet var strekt langt, jeg hadde vært tålmodig med ham og da brudd var hans svar, sa liksom alt i meg bare "steng ned forholdet". Og jeg gikk videre så fort at det overraska meg. 

Anonymkode: 362da...8c2

Ja, det er skikkelig rart. Men det er vel ofte slik at man kan være dårlig på å predikere fremtidige følelsesreaksjoner, og at man er flinkere til å tilpasse seg enn man tror på forhånd (... psykologistudent over here 🙄).

Når det ikke er noen vei tilbake, er det jo bare én vei; og det er å gå videre.

Anonymkode: 61ba8...ad3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Og jeg gikk etter 30 år. Burde ha gjort det for femten år siden, angrer ikke et sekund. 

Anonymkode: 4dba1...a5d

22 år, og burde gått etter 10. Brukte mye tid på å tenke på ny partner, men nå etter 2 år, har jeg landet veldig bra i meg selv som singel. M49

Anonymkode: 6e419...d6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Men er det ikke lettere å gå nettopp når det har "vært en hendelse"?

Føler at vi har hatt en del "hendelser" opp gjennom årene, men så klarer jeg på magisk vis å alltid tilgi å gå videre. Men kjenner jo at alle episodene ligger i bakhodet, og bidrar til å drepe motivasjon, lyst og humør videre. Oppå alt annet som ikke fungerer.

Jeg kan ikke vente på drama, føler bare at jeg må si det. Men vet ikke hvordan. Hadde dog vært lettere om det skjedde noe, som førte til at begeret mitt virkelig rant over en siste gang.

TS

Anonymkode: 9db4e...d9e

Jeg opplevde en del hendelser gjennom årene som tydeligvis preget meg. Min x var utro blant annet, men jeg tilgav han. Flere år senere innså jeg at vi var alt for ulike, og forholdet behynte å gå nedover. Etter nesten et år med nærmere null intimitet, fikk jeg fingeren ut, å avsluttet forholdet. Hadde allerede prøvd alt for å fikse det, men han tok ikke tak noe. 

Gikk etter 12 år. Vi ble sammen i ungdomstiden, og gjorde det slutt i midten av 20-årene. 

Har nå ny samboer, og har aldri vært så lykkelig noen gang. Ble virkelig godt kjent med meg selv i perioden jeg var alene og, og visste hva jeg ville ha (og ikke ville ha) da jeg var klar for et nytt forhold. 

Anonymkode: 89235...bcb