Mann som er sur 90% av tiden

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av at den mannen skal være så sykt sur hele tiden. Han snur på femøringen og kan gå fra å være i superhumør til han snur seg rundt og er pottesur og vi andre bare står der som et spørsmålstegn. 
Han mistrivdes der vi bodde før, vi flyttet, og han mistrives der vi bor nå. 
Mistrives på jobben, synes alle er idioter osv osv, dere skjønner tegninga. Jeg kjenner at jeg har nådd mitt metningspunkt og har bare mest lyst til å dra min vei. Men vi har vært sammen lenge, og det skremmer meg litt å skulle bli alene. 
 

Råd?

Anonymkode: 51cd7...d00

[AnonymBruker]

Hvor lenge har han vært sånn? Har dere snakket sammen om hvorfor han er så sur?

Anonymkode: a5f8e...39a

[AnonymBruker]

Jepp, eksmannen var sur nesten hele tida. Hvis jeg sa noe "galt" (alt mellom himmel og jord, kunne være et spørsmål om hva han ville ha til middag liksom) så ble alt fælt.

Enten må han gjøre noe med det, altså snakke med noen, eller så hadde jeg gått fra han. Jeg orker ikke surmegga folk i livet mitt. Eksen nektet å snakke med meg, eller med noen andre. Han nektet å snakke med fastlege, psykolog eller lignende, for han hadde det visst greit. At jeg ikke hadde det bra var ikke viktig. 

Anonymkode: a820d...b8a

[Tulling]

Hadde en lik opplevelse. Han kom hjem og kjefta og smalt etter han var på jobb. Jeg sa til han at enten gjør han noe med det, og skifter jobb. Eller så drar jeg, for det gikk ikke an å leve med.

Han skifta jobb, kom hjem blid ei stund. Så gikk det tilbake til samme.

Over en periode over flere år ba jeg han flere ganger om å søke hjelp. Bagatelliserte det.

Mot slutten var det kjefting og smelling daglig. Før jobb, og etter jobb, og siden han ikke var i noe godt humør, var han generelt mye negativ om alt og ingenting.

Ingenting skjer, hvis han ikke selv tar tak i det for å gjøre det bedre. Du kan ikke hjelpe ett menneske som ikke vil hjelpe seg selv.

Det eneste jeg angrer på, var at jeg ikke forlot han tidligere enn jeg gjorde. 

Livet er for kort til å tilbringe det med folk som ikke gidder gjøre sitt for at man skal kunne trives med de.

[AnonymBruker]

Mannen min VAR helt lik, men vi pratet mye om det, og jeg begynte å gjøre han bevisst på det , og nå har han lagt den sure og negative siden fra seg 😁 så det er fullt mulig å endre seg 😁

Anonymkode: 54188...d68

[AnonymBruker]

eksen gikk rundt og dampa på samme måten. Det var så slitsomt å forholde seg til han når han aldri greide å komme seg over det som var så kjipt. 

Det rare er at barnet vårt er ganske lik. Han og er veldig lett "krenket", men legger ikke lokk på følelsene som faren gjør, men gråter og er lei seg over alt mulig. Legen sier det handler om "frontallappen" i hjernen som ikke kobler helt rett.

Eksen husker i alle år de små tingene han ble krenket over. Ting som egentlig vanlige ikke bryr seg med. Ingen jeg kjenner "er sånn" Ble helt sjokkert flere ganger over alt han husket..

Barnet vårt har ADD med noe autisme trekk, og svigermor er lik eksen. Så jeg antar det går i arv dette. Vet ikke om det er relevant for TS.

Anonymkode: 60558...cef

[AnonymBruker]

Har dere barn?

Hva er fordelen for deg å være sammen med han?

Anonymkode: af9a6...b66

[AnonymBruker]

At mannen er kronisk sur skyldes nok at dere ikke passer sammen. Avslutt forholdet, så får dere det sikkert bedre begge to.

Anonymkode: ba5a9...235

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er så lei av at den mannen skal være så sykt sur hele tiden. Han snur på femøringen og kan gå fra å være i superhumør til han snur seg rundt og er pottesur og vi andre bare står der som et spørsmålstegn. 
Han mistrivdes der vi bodde før, vi flyttet, og han mistrives der vi bor nå. 
Mistrives på jobben, synes alle er idioter osv osv, dere skjønner tegninga. Jeg kjenner at jeg har nådd mitt metningspunkt og har bare mest lyst til å dra min vei. Men vi har vært sammen lenge, og det skremmer meg litt å skulle bli alene. 
 

Råd?

Anonymkode: 51cd7...d00

Er du meg? Har samme og vi har barn sammen. Jeg vet at jeg aldri kan gjøre han lykkelig, så jeg dro fra han for å finne roen alene. 

Anonymkode: af610...f01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

At mannen er kronisk sur skyldes nok at dere ikke passer sammen. Avslutt forholdet, så får dere det sikkert bedre begge to.

Anonymkode: ba5a9...235

Man skulle tro det, men eksen her finner ingenting noen plass eller noen som gjør han lykkelig. 

Anonymkode: af610...f01

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor du er sammen med en slik manchild. Gjør det slutt! Du kommer til å angre hvis du blir værende i forholdet!

Anonymkode: d0637...f01

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Fakewoke said:

Har du gått opp i vekt?

Det er noen menn som ikke tør å si ifra

Eller kanskje han vil ha analsex? TS, har dere mye analsex?

Anonymkode: d0637...f01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har dere barn?

Hva er fordelen for deg å være sammen med han?

Anonymkode: af9a6...b66

Ja, ungdommer. 
 

Akkurat nå - ingen fordeler....

Anonymkode: 51cd7...d00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvor lenge har han vært sånn? Har dere snakket sammen om hvorfor han er så sur?

Anonymkode: a5f8e...39a

Av og på i mange år. Vi har vært sammen leeenge.... 

Noe har vært berettiget tidligere, han har opplevd kjipe ting, men man må liksom komme seg videre. Det er nye ting hele tiden. Har forsøkt å få han til å snakke med noen, men han nekter. Det ligger en del ubearbeidede hendelser som han burde snakket med profesjonelle om.

Anonymkode: 51cd7...d00

[AnonymBruker]

Jeg er også litt sånn Rundt kjæresten min.. mest fordi vi ikke passer sammen.. han er så SYKT egoistisk.. alt vi gjør sammen er det han vil og jeg føler jeg helt har mistet meg selv .. vil egentlig bort- men akkurat som deg så er lengden på forholdet det som holder meg tilbake.. sykt... for årene bare går ... jeg tror jeg kommer  til å «hoppe av karusellen» , men redd for det ukjente..

Anonymkode: df394...dd5

[AnonymBruker]

Her kommer et svar fra en som tidligere var mye sur og tok det ut på de rundt meg. Jeg er kvinne, men jeg oppførte meg likt som mannen til TS.

Jeg lære aldri hjemmefra at slik oppførsel ikke er OK. Tvert imot lærte jeg at det er nettopp slik man skulle oppføre seg hjemme, for det var sånn mamma og pappa oppførte seg. Når de kom hjem fra jobb var de pottesure. Rundt frokostbordet og middagsbordet var det krangling eller surmuling og tung stemning. Jeg vokste opp med dette og trodde dette var normalt.
I hele min oppvekst ødela jeg gode vennskap ved å være sur og lage dårlig stemning, men ingen var ærlige med meg om hvorfor de kuttet meg ut. Først da jeg var 21 og fikk en venninne som ikke la to fingre imellom men sa rett ut til meg at hun syntes jeg var et skikkelig fært menneske og at jeg ikke kunne oppføre meg sånn, begynte jeg å mistenke at det kanskje var meg det var noe feil med. Da spurte jeg henne om hun kunne utdype det hun hadde sagt om at jeg ikke kunne oppføre meg sånn, og vi fikk en skikkelig fin samtale. Hun forklarte meg at når jeg tok med meg det tunge humøret mitt inn i et rom påvirker det alle rundt meg, og dette forstod jeg godt for jeg kjente det igjen fra hvordan jeg følte det i oppveksten når mamma og pappa kom hjem fra jobb, men jeg hadde aldri tidligere reflektert over min egen oppførsel.
Dette ble et vendepunkt for meg. Jeg skjønte at jeg måtte lære å ta ansvar for meg selv og for mine egne følelser, men ingen hadde lært meg dette i barndommen så jeg kom til å trenge hjelp. Jeg fant en psykolog som raskt forstod hva jeg ønsket hjelp til, og som ga meg hjemmelekser. Psykologen var virkelig nyttig, og etter bare noen uker begynte jeg å kjenne meg lettere i kroppen. Ikke bare lettere i humøret, men også i hele kroppen. Jeg fikk det mye bedre med meg selv. Og vennskapene mine ble selvfølgelig mye bedre. 

Nå er jeg godt voksen, og jeg er aldri sur uten grunn lenger. De gangene jeg blir sur nå er det fordi jeg har god grunn til å bli sur. Men når jeg kommer hjem fra jobb tar jeg et aktivt valg om å være i godt humør, selv om jeg er sliten og sulten hilser jeg på familien min i en hyggelig tone. Eventuelt tar jeg ansvar for meg selv ved å spise et knekkebrød e.l. før jeg drar fra jobb, sånn at jeg har energi til å oppføre meg på en god måte hjemme. Hvis jeg har hatt en skikkelig dårlig dag sender jeg en SMS om at jeg trenger å ta meg en treningstur før jeg kommer hjem. Det gjør samboeren min også, så vi har begge forståelse for at man kan ha slitsomme og tunge dager, men ingen av oss er sure hjemme. Det er et valg vi tar hver dag. 

 

Min historie hjelper nok ikke TS, for det er nok lite hun får gjort annet enn å forsøke å ansvarliggjøre mannen og få ham til å reflektere over egen oppførsel, og håpe at han våger å endre seg. 
Men jeg håper at kanskje mannen hennes (eller andre sure menn og kvinner) leser dette og kjenner seg igjen, og så tør å be om hjelp og våger å gjøre den jobben som skal til for å endre seg. For det er absolutt en jobb, og det er slitsomt og vanskelig. Men resultatet blir så innmari bra, både for deg selv men ikke minst for alle rundt deg.
Så neste gang du er sur, tenk gjennom hvorfor du er sur, og vær ærlig med deg selv når du spør deg selv om du har grunn til å være sur. Vet det er vanskelig å være ærlig med seg selv, men gi det et forsøk. Våg å kjenne på vonde følelser og stå i det, med trening blir det lettere. 

Anonymkode: aedf9...44d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Her kommer et svar fra en som tidligere var mye sur og tok det ut på de rundt meg. Jeg er kvinne, men jeg oppførte meg likt som mannen til TS.

Jeg lære aldri hjemmefra at slik oppførsel ikke er OK. Tvert imot lærte jeg at det er nettopp slik man skulle oppføre seg hjemme, for det var sånn mamma og pappa oppførte seg. Når de kom hjem fra jobb var de pottesure. Rundt frokostbordet og middagsbordet var det krangling eller surmuling og tung stemning. Jeg vokste opp med dette og trodde dette var normalt.
I hele min oppvekst ødela jeg gode vennskap ved å være sur og lage dårlig stemning, men ingen var ærlige med meg om hvorfor de kuttet meg ut. Først da jeg var 21 og fikk en venninne som ikke la to fingre imellom men sa rett ut til meg at hun syntes jeg var et skikkelig fært menneske og at jeg ikke kunne oppføre meg sånn, begynte jeg å mistenke at det kanskje var meg det var noe feil med. Da spurte jeg henne om hun kunne utdype det hun hadde sagt om at jeg ikke kunne oppføre meg sånn, og vi fikk en skikkelig fin samtale. Hun forklarte meg at når jeg tok med meg det tunge humøret mitt inn i et rom påvirker det alle rundt meg, og dette forstod jeg godt for jeg kjente det igjen fra hvordan jeg følte det i oppveksten når mamma og pappa kom hjem fra jobb, men jeg hadde aldri tidligere reflektert over min egen oppførsel.
Dette ble et vendepunkt for meg. Jeg skjønte at jeg måtte lære å ta ansvar for meg selv og for mine egne følelser, men ingen hadde lært meg dette i barndommen så jeg kom til å trenge hjelp. Jeg fant en psykolog som raskt forstod hva jeg ønsket hjelp til, og som ga meg hjemmelekser. Psykologen var virkelig nyttig, og etter bare noen uker begynte jeg å kjenne meg lettere i kroppen. Ikke bare lettere i humøret, men også i hele kroppen. Jeg fikk det mye bedre med meg selv. Og vennskapene mine ble selvfølgelig mye bedre. 

Nå er jeg godt voksen, og jeg er aldri sur uten grunn lenger. De gangene jeg blir sur nå er det fordi jeg har god grunn til å bli sur. Men når jeg kommer hjem fra jobb tar jeg et aktivt valg om å være i godt humør, selv om jeg er sliten og sulten hilser jeg på familien min i en hyggelig tone. Eventuelt tar jeg ansvar for meg selv ved å spise et knekkebrød e.l. før jeg drar fra jobb, sånn at jeg har energi til å oppføre meg på en god måte hjemme. Hvis jeg har hatt en skikkelig dårlig dag sender jeg en SMS om at jeg trenger å ta meg en treningstur før jeg kommer hjem. Det gjør samboeren min også, så vi har begge forståelse for at man kan ha slitsomme og tunge dager, men ingen av oss er sure hjemme. Det er et valg vi tar hver dag. 

 

Min historie hjelper nok ikke TS, for det er nok lite hun får gjort annet enn å forsøke å ansvarliggjøre mannen og få ham til å reflektere over egen oppførsel, og håpe at han våger å endre seg. 
Men jeg håper at kanskje mannen hennes (eller andre sure menn og kvinner) leser dette og kjenner seg igjen, og så tør å be om hjelp og våger å gjøre den jobben som skal til for å endre seg. For det er absolutt en jobb, og det er slitsomt og vanskelig. Men resultatet blir så innmari bra, både for deg selv men ikke minst for alle rundt deg.
Så neste gang du er sur, tenk gjennom hvorfor du er sur, og vær ærlig med deg selv når du spør deg selv om du har grunn til å være sur. Vet det er vanskelig å være ærlig med seg selv, men gi det et forsøk. Våg å kjenne på vonde følelser og stå i det, med trening blir det lettere. 

Anonymkode: aedf9...44d

Takk  hvordan gikk du frem for å finne rett psykolog?

jeg er ALLTID sur rundt kjæresten min.. selv om jeg har topp på jobb, hos venner, m min side av familien så blir jeg drit sur av å omgås kjæresten min...ALT han gjør plager meg.. 

Anonymkode: df394...dd5

[AnonymBruker]

Min mann er langsur, eller langfurt som jeg kaller det, for han furter rett og slett når ting ikke har gått hans vei, selv når hans vei var helt urimelig. 

Før stresset det meg, og jeg ble veldig påvirket av det. Med eneste resultat at han dro det ut lengre fordi jeg prøvde å blidgjøre ved å være så grei og omtenksom. 

Så gikk jeg lei av det. Og hadde en skikkelig samtale med ham om at han kan få furte når han vil, men da lar jeg ham være i fred og furte. Finner på egne ting og driver med mitt. 

Som sagt så gjort. Da var det visst ikke så kjekt og hadde slik mening å furte lenger, så det er nede på et minimum. Skjer sjelden nå som eneste resultat er at jeg driver med mitt og lar ham være furt. 

Innimellom er han det fremdeles, jeg lar ham være furt i fred, og når jeg går lei av det sier jeg enkelt og greit at nå har jeg nådd metning, og gidder ikke å ha furt mann lenger. Det respekterer han faktisk og gir seg, for gir han seg ikke da vet han at neste skritt for min del er å ta en husmorferie. Da reiser jeg rett og slett bort et par dager. Det har jeg gjort et par ganger han likevel ikke ga seg med å furte. 

Så min erfaring er at slikt minimeres om man ikke degger med den som er sur. 

Det er ikke så kjekt å furte når det ikke setter andre i service for å få deg blid. 

 

Anonymkode: a7803...1ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

jeg er ALLTID sur rundt kjæresten min.. selv om jeg har topp på jobb, hos venner, m min side av familien så blir jeg drit sur av å omgås kjæresten min...ALT han gjør plager meg.. 

Anonymkode: df394...dd5

Da er det på tide å avslutte forholdet ..

Anonymkode: e442f...52a

[AnonymBruker]

Jeg var også sammen med en som var mye sur. Alt var galt, ham klaget virkelig på alt. Han sov aldri godt, maten var aldri bra nok, folk i trafikken gjorde alltid noe feil, noen på butikken var irriterende, osv. Han sliter psykisk, så det er grunnen hans tror jeg. I tillegg til en oppvekst hvor både foreldre og søsken har slitt og vært dysfunksjonelle.

Jeg klarte ikke det mer. Jeg er en positiv person som liker å passe på meg selv og nyte livet. Å gå rundt og høre på den sutringa gjorde meg rett og slett psykisk dårlig. Kan fortsatt få litt klaustrofobi av å være sammen med ham (vi har barn sammen, så må møtes), hvis han er skikkelig negativ. 

Jeg har det så mye bedre nå 😄 Jeg er ikke en som bryr meg om jeg må sykle i snøstorm, om noen bryter vikeplikten, om noen er treig i kassa på Rema osv. Jeg har det bra lell liksom. Så nå er livet mye bedre

Anonymkode: a5f8e...39a