Kan jeg bli lykkelig med samboer?

[AnonymBruker]

Er blitt samboer med en mann jeg har vært sammen med i over to år. 
Det har vært/ til dels er et ganske turbulent forhold. Jeg har vært i tvil mange ganger, men det er gått over. 
Han har skuffet meg mange ganger ved å ikke være der for meg da jeg har forventet det. Han har to voksne barn, der jeg går greit sammen med den ene, mens den andre nekter å treffe meg ( etter å ha hørt på moren som har truffet meg kun en gang, men har fått for seg at hun ikke liker meg). I starten av forholdet snakket samboer konstant om eksen, så mye at jeg to ganger måtte si at nå holder det. Av en eller annen grunn måtte familien hans også til enhver tid snakke om eksen hans til meg og fortelle om forholdet mellom samboer og hans eks. Det var mye, men jeg var forelsket så jeg sto i det. I ettertid har jeg blitt godt mottatt av hans familie og i dag fungerer det veldig godt sammen med dem. 
Men, ser også at alt dette her som skjedde i starten gjør at jeg tviler på forholdet. Jeg tviler ikke på at han elsker meg, men jeg tviler innimellom på om jeg virkelig elsker han. Jeg er slik som vil prate ut om ting og tar en diskusjon om det trengs, han er konfliktsky som bare det og kan ikke snakke om ting i det hele tatt. Sier ikke jeg noe, så er han stum som en østers. Der jeg er helt åpen om hvis jeg har snakket med eksmannen, sir han ikke et ord hvis han har snakket med eks kona. Jeg har spurt om han har snakket med eks kona om dette med ene barnet som ikke vil se meg, om hun kan snakke med barnet (som er 18 år) så vi kan løse dette, men det vil han ikke. Han har alltid vært «redd» eks kona. 
I tillegg har jeg mistet jobben, det er vanskelig å få ny og jeg hater situasjonen. Jeg elsker å jobbe og kjennes som et enormt nederlag å måtte gå på NAV.  Jeg har tenkt på par terapi for oss, men nå da jeg er på NAV har jeg ikke sjans til å betale for det. 
Alt føles bare som et kaos inni meg og jeg kan ikke snakke med han om det. Jeg er bare lei meg med tanke på alt og det gjør bare vondt. Kjennes som om jeg aldri skal bli glad og lykkelig igjen.  Føler livet er et kaos av usikkerhet. 
Vet ikke helt hva jeg ønsker med dette, men var godt å få skrevet det ned og få det ut litt....  

Takk for at du leste 💜

Anonymkode: fc663...bd9

[Jessic_a]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er blitt samboer med en mann jeg har vært sammen med i over to år. 
Det har vært/ til dels er et ganske turbulent forhold. Jeg har vært i tvil mange ganger, men det er gått over. 
Han har skuffet meg mange ganger ved å ikke være der for meg da jeg har forventet det. Han har to voksne barn, der jeg går greit sammen med den ene, mens den andre nekter å treffe meg ( etter å ha hørt på moren som har truffet meg kun en gang, men har fått for seg at hun ikke liker meg). I starten av forholdet snakket samboer konstant om eksen, så mye at jeg to ganger måtte si at nå holder det. Av en eller annen grunn måtte familien hans også til enhver tid snakke om eksen hans til meg og fortelle om forholdet mellom samboer og hans eks. Det var mye, men jeg var forelsket så jeg sto i det. I ettertid har jeg blitt godt mottatt av hans familie og i dag fungerer det veldig godt sammen med dem. 
Men, ser også at alt dette her som skjedde i starten gjør at jeg tviler på forholdet. Jeg tviler ikke på at han elsker meg, men jeg tviler innimellom på om jeg virkelig elsker han. Jeg er slik som vil prate ut om ting og tar en diskusjon om det trengs, han er konfliktsky som bare det og kan ikke snakke om ting i det hele tatt. Sier ikke jeg noe, så er han stum som en østers. Der jeg er helt åpen om hvis jeg har snakket med eksmannen, sir han ikke et ord hvis han har snakket med eks kona. Jeg har spurt om han har snakket med eks kona om dette med ene barnet som ikke vil se meg, om hun kan snakke med barnet (som er 18 år) så vi kan løse dette, men det vil han ikke. Han har alltid vært «redd» eks kona. 
I tillegg har jeg mistet jobben, det er vanskelig å få ny og jeg hater situasjonen. Jeg elsker å jobbe og kjennes som et enormt nederlag å måtte gå på NAV.  Jeg har tenkt på par terapi for oss, men nå da jeg er på NAV har jeg ikke sjans til å betale for det. 
Alt føles bare som et kaos inni meg og jeg kan ikke snakke med han om det. Jeg er bare lei meg med tanke på alt og det gjør bare vondt. Kjennes som om jeg aldri skal bli glad og lykkelig igjen.  Føler livet er et kaos av usikkerhet. 
Vet ikke helt hva jeg ønsker med dette, men var godt å få skrevet det ned og få det ut litt....  

Takk for at du leste 💜

Anonymkode: fc663...bd9

Har ingen spesielle råd, men hold ut. Dette er en vanskelig tid der du trenger å koble deg til han. Syns du skal fortelle han at du trenger omsorg nå. Klem 

[AnonymBruker]

Jessic_a skrev (Akkurat nå):

Har ingen spesielle råd, men hold ut. Dette er en vanskelig tid der du trenger å koble deg til han. Syns du skal fortelle han at du trenger omsorg nå. Klem 

Tusen takk! 
Ja, tenker også at jeg må holde ut, men det er tøft. Han er ikke god på omsorg dessverre, han vil nok, men vet ikke hvordan han gjør det.  
TS 

Anonymkode: fc663...bd9

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hær er du nødt til å jobbe med kommunikasjonen. Du må få fortalt han hva du føler. Forstår at dere akkurat har flyttet sammen? Jeg stusser jo over at dere velger å flytte sammen uten å ha løst problemet med ene barnet også. Betyr dette nå da at barnet aldri kommer til faren sin? Det kan jo virkelig ikke være noe godt å flytte inn i. Hadde det ikke vært bedre å vente til barnet da i tilfelle har flyttet ut helt, hvis det ikke har vært mulig å løse? en 18-åring går jo fortsatt på vgs. Det hjelper jo ikke på forholdet til barnet at dere overkjører det, selv om det har en urimelig reaksjon. nå har dere jo tydelig vist at barnet er mindre viktig for faren enn deg, og sånn sett sannsynligvis ødelagt forholdet der for mange år. Men skaden har jo skjedd.

Jeg tenker at når du sliter så mye i et forhold etter kun 2 år så er dette ikke liv laga. Dere burde i alle fall ikke flyttet sammen så fort. Han har skuffet deg flere ganger, allerede i den nyforelska fasen. Da skal det mye til at det blir noe bedre. Du må i det minste klare å fortelle han hva du trenger, så han får sjansen til å vise deg at han faktisk er der for deg. Han virker jo for å være en mann som ikke forstår stort av hva mennesker rundt han trenger, både når det gjelder egne barn og kjæreste. Så da må noen fortelle han det.

Anonymkode: 716b7...4c6

[AnonymBruker]

Du er klar over at 18 åringen er voksen og bestemmer over seg selv? Hvis hen ikke vil møte deg, så kan ikke du tvinge mannen din til å få eksen sin til å tvinge 18 åringen. 

Anonymkode: f455e...e39

[AnonymBruker]

En mann som konstant snakker om eksen er ikke over henne, og emosjonellt utilgjengelig for deg, beklager men du Bør finne ut om du er fornøyd med forholdet som det er. Sjansen er stor for at det aldri blir bedre. 

Anonymkode: 54ae2...2c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg tenker at hær er du nødt til å jobbe med kommunikasjonen. Du må få fortalt han hva du føler. Forstår at dere akkurat har flyttet sammen? Jeg stusser jo over at dere velger å flytte sammen uten å ha løst problemet med ene barnet også. Betyr dette nå da at barnet aldri kommer til faren sin? Det kan jo virkelig ikke være noe godt å flytte inn i. Hadde det ikke vært bedre å vente til barnet da i tilfelle har flyttet ut helt, hvis det ikke har vært mulig å løse? en 18-åring går jo fortsatt på vgs. Det hjelper jo ikke på forholdet til barnet at dere overkjører det, selv om det har en urimelig reaksjon. nå har dere jo tydelig vist at barnet er mindre viktig for faren enn deg, og sånn sett sannsynligvis ødelagt forholdet der for mange år. Men skaden har jo skjedd.

Jeg tenker at når du sliter så mye i et forhold etter kun 2 år så er dette ikke liv laga. Dere burde i alle fall ikke flyttet sammen så fort. Han har skuffet deg flere ganger, allerede i den nyforelska fasen. Da skal det mye til at det blir noe bedre. Du må i det minste klare å fortelle han hva du trenger, så han får sjansen til å vise deg at han faktisk er der for deg. Han virker jo for å være en mann som ikke forstår stort av hva mennesker rundt han trenger, både når det gjelder egne barn og kjæreste. Så da må noen fortelle han det.

Anonymkode: 716b7...4c6

TS her! 
Barnet bor fast hos sin mor og har bodd der 1,5 år. 
Barnet nekter å treffe sin far også. Det gikk greit mellom oss i starten, men bor til barnet klarte å ødelegge det med sjalusien sin dessverre.  
Jeg forteller hva jeg trenger, men han har vanskelig for å imøtekomme det. Det er ikke pga han ikke vil, men han klarer det ikke. 

Anonymkode: fc663...bd9

[AnonymBruker]

Hvis han ikke klarer å vise omsorg og være den kjæresten du ønsker deg, og heller ikke gjør noe for å bli bedre på det, da hjelper det ikke hva du gjør dessverre. Du kan ikke endre andre enn deg selv. Har du vært tydelig på dine behov og forventninger og han ikke gjør noe for å møte dem, er det ikke mer du får gjort.

Jeg er selv på vei ut av et to år langt forhold, jeg vil ikke leve resten av livet i sorg og savn over en kjæreste som ikke er den han "utga" seg for å være i starten. Min skjønner ikke hvorfor man skal si fine ting til hverandre og slikt; det for holde at vi er kjærester liksom, da sier det seg selv at han liker meg... nå er han deprimert da, men han mener det uansett. 

Anonymkode: 2a3f0...6c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her! 
Barnet bor fast hos sin mor og har bodd der 1,5 år. 
Barnet nekter å treffe sin far også. Det gikk greit mellom oss i starten, men bor til barnet klarte å ødelegge det med sjalusien sin dessverre.  
Jeg forteller hva jeg trenger, men han har vanskelig for å imøtekomme det. Det er ikke pga han ikke vil, men han klarer det ikke. 

Anonymkode: fc663...bd9

Men barnet nekter å møte sin far pga forholdet til deg? og dere velger likevel å flytte sammen? Istedet for å løse problemet først? Må jo si at det sier mye om din samboers måte å ta tak i og løse problemer på... Og om deg også. Jeg støtter absolutt ikke eksen hans om hun faktisk har snakket dritt om deg til barna (vet du det med sikkerhet?), men dere har virkelig ikke bidratt til å bedre situasjonen heller, noen av dere. Det er positivt at du har prøvd å få til en samtale om dette, men det kommer jo altfor sent?

Anonymkode: 716b7...4c6