Noen som har litt erfaring om å være i rollen som stemor?

[AnonymBruker]

Jeg har kommet i en situasjon jeg synes er litt ukomfortabel, kan godt være fordi jeg ikke har erfaring med å være i stemorsrolle. Jeg trives egentlig ganske godt i den rollen, og har et fint forhold til samboer og moren hans. Har vært mye diskusjoner og en del krangling og uenighet mellom samboer og eks det siste halve året. Og jeg vet at det var ganske mye krangling før jeg kom inne i bildet også. Men i det siste har de fått litt mer kontakt med på grunn av barnet, og det er jo bare bra synes jeg. Men jeg synes til tider det er litt ukomfortabelt å være i denne situasjonen nå. 

Jeg vil avkrefte med en gang at jeg er sjalu, for det er jeg ikke. Og jeg er som sagt veldig åpen å med på at barnet skal få litt tid sammen med foreldrene også. Men jeg tror at grunnen til at jeg føler det sånn er fordi det er så mye usikkerhet rundt ting. Jeg vet at jeg ikke er godt likt av henne, å i å med at hun å hele familien hans prater litt mer nå så trekker jeg meg litt mer unna. 

Er det noen som har litt erfaringer om det å være i stemorsrollen?

Anonymkode: c0744...2d6

[Silkemyk]

Tror det er normalt å føle seg litt «utenfor» i en slik situasjon. Trenger bare litt tilvenning :) 

Forstår godt at det kan være ubehagelig å bare stå der og ikke vite helt hvor man skal gjøre av seg eller hva man skal si. 
 

For min del hjalp det å bare være tilstede, og vise at jeg er her, og «jatte» med. Ble bedre kjent med moren til barnet, og da løsnet det litt. Nå kan jeg snakke med henne om alt, og det er ikke lenger ubehagelig at det er mer kontakt enn det var før. Familien til samboer har også mer kontakt med moren til barnet nå enn før, og det er veldig fint for alle sin del :) 

[visningsnavnpåkg]

Ja, det er vanskelig og rart å finne sin plass i en slik sammensatt situasjon. Jeg tror det er lurt å lufte at dette innimellom er vanskelig, og prate åpent om det med kjæresten din. Det er helt naturlig å være usikker, og du er likefult et godt menneske!

Jeg synes det er kjempevanskelig at mannens eks går rundt og baksnakker meg, både til barnet og andre. Hun har ingen kontakt med mannens familie, der er konfliktnivået for høyt. Skulle ønske de kunne hatt kontakt, tror barnet hadde likt at det var mulig å samle alle.

[gmail]

Jeg har jo 2 bonusbarn( liker ikke å si stebarn) og her er de jo voksne, godt over 20 for å si det slik. Det er ikke like lett altid og spesielt siden til tross for at hans gutter er store øsker at moren er med oss på det som er familieturer. Sist vi var avgårde med min manns familie , altså mine svogere og svigerinner så var morn her med og for meg er det ikke like greit. Men jeg vil ikke skape splid, så jeg gjør det heller slik at jeg trekker meg unna, så blir det bedre for meg også. Jeg har akseptert at det er sånn, og jeg har snakket med mannen min og fortalt hvordan jeg føler det. Og i år blir ikke hun med. Nå må det sies at vi skal på telttur i fjellheimen, Jotunheimen, og vi skal alle holde god avstand, vi vil også sørge for alle tiltak( bare sånn at noen her ikke uler opp om Korona tiltak osv.... 

Jeg kjenner at det er ikke lett å være den nye alltid enda vi har 15 år eller mer sammen. Men dere må bare være åpne om det meste

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har kommet i en situasjon jeg synes er litt ukomfortabel, kan godt være fordi jeg ikke har erfaring med å være i stemorsrolle. Jeg trives egentlig ganske godt i den rollen, og har et fint forhold til samboer og moren hans. Har vært mye diskusjoner og en del krangling og uenighet mellom samboer og eks det siste halve året. Og jeg vet at det var ganske mye krangling før jeg kom inne i bildet også. Men i det siste har de fått litt mer kontakt med på grunn av barnet, og det er jo bare bra synes jeg. Men jeg synes til tider det er litt ukomfortabelt å være i denne situasjonen nå. 

Jeg vil avkrefte med en gang at jeg er sjalu, for det er jeg ikke. Og jeg er som sagt veldig åpen å med på at barnet skal få litt tid sammen med foreldrene også. Men jeg tror at grunnen til at jeg føler det sånn er fordi det er så mye usikkerhet rundt ting. Jeg vet at jeg ikke er godt likt av henne, å i å med at hun å hele familien hans prater litt mer nå så trekker jeg meg litt mer unna. 

Er det noen som har litt erfaringer om det å være i stemorsrollen?

Anonymkode: c0744...2d6

Hvorfor er du ikke godt likt av henne? Har du gjort henne noe? 
skal de ha samvær med barna sammen som foreldre? Da hadde jeg løpt langt....

Anonymkode: b7a99...287

[AnonymBruker]

Enig med AB over, jeg ville løpt langt om mor og far vil ha "familietid". De har brutt forholdet punktum. Jeg har vært stemor ei god stund nå, men kjente tidlig i forholdet at mor-og-far-forholdet for meg var uholdbart. At mor plutselig kom snublende inn ytterdøra til min kjæreste for å "hente vinterskoene" eller ringte "hele tiden" for å låne tilhengeren, få han til å kjøre den matboksen som var glemt, komme å sitte barnevakt (ja, barnevakt) sånn at hun raskt kunne kjøre på butikken. 

Dette, samt at alle bursdager fremdeles ikke var endret. En ting at de feiret barnas bursdag sammen med barna når begge var single, men ikke at de fortsatt ble bedt som et par på andre familiemedlemmers bursdager, og dette ikke ble endret på når de flyttet fra hverandre. Dette gjrodet det veldig vanskelig både som en ny kjæreste, men også som stemor. Ikke aktuelt (for meg) at jeg skulle være med på hans eksstesvigersfars kaffeselskap fordi "det alltid har vært sånn". 

Jeg synes det har vært mye enklere etter å ha fått pratet med mannen min om det. Hva jeg skal være med på, hva som fungerer at han er med på av "familiegreier". Det er tross alt dere to som er en familie med barna hans nå. Jeg kjører, henter, handler, tar med meg stebarna mine på helgaturee uten far osv, og vi har det kjempekjekt. Men dette bare fordi jeg vet rammene alle sammen har og forholder seg til. Ja, jeg har trukket meg MYE unna, men heldigvis har jeg, etter litt tid, også fått kjæresten min til å forstå hvorfor. 

For å presisere: Mor og far er på foreldremøter, foreldresamtaler, lege, tannlege, samt at noen hente-og-bringe-tider kan ta lengre tid dersom det er noe spesielt som må snakkes om. 

Anonymkode: 82959...3f3

[AnonymBruker]

Hva slags situasjoner er det spesifikt?

Jeg tenker at noen ting kommer med rollen, og det må du akseptere. Noen ting er du nødt til å sette ned foten på, eller diskutere med mannen. Jeg har sett mange eksempler på situasjoner der ekser ikke helt klarer å slippe taket. Det trenger ikke handle om resterende følelser, men et kontrollbehov som går via barna. 

I mitt tilfelle så har jeg åpenbart akseptert at han kommer med to barn, og at barna har en mor som han må forholde seg til rundt praktiske ting. De er begge til stede ved foreldremøter med skolen, som er et minimum. 

Heldigvis var det meste ordnet før jeg kom inn i bildet. Hans eks har vært såpass sint at hun ønsker minimalt med kontakt. De har byttedag midt i uken der den ene leverer og den andre henter. Alle ferier er oppdelt for året, og kalenderen følges uten unntak. Jul og bursdager feires hos den som har barna den dagen. Han har ikke sett sine eks-svigerforeldre siden bruddet, ei heller har hun. De har hovedansvar for hver sin fritidsaktivitet for barna, betaling og prat med trenere. Hans venner har ikke sett henne siden skilsmissen, så det er ikke noe særlig sosial "blanding" lenger heller. 

Jeg har aldri truffet henne, det tror jeg ikke hun vil, og det er greit. Jeg vet hun er sur fordi vi er sammen, men det er det ingenting vi kan gjøre noe med. 

Det er selvsagt ekser som har mer kontakt enn dette, og dersom det fungerer for alle parter er det jo greit. Men for min del, er dette egentlig det eneste som fungerer. Jeg tror ikke jeg kunne vært sammen med en mann som tidvis "lekte familie" eller der eksen ringte eller kom innom i utide. 

Anonymkode: b83fd...fb3

[AnonymBruker]

Her trur jeg du må bare bygge opp et forhold med barnet og ta dagene som du kommer 😀 Ikke trekk deg tilbake, for da sender du feil signaler.

Min samboer og eks mildt sakt hater hverandre 2 år ut i forholdet blei de bedre på å kommunisere og de pratet mer sammen. Jeg følte meg truet og syns dette gikk i feil rettning. Men jeg ser jo nå at det var min usikkerhet som gjorde at jeg trakk meg tilbake. Så fort jeg kommuniserte dette til samboer trygget han meg med en gang. 

Hele greia var at jeg hadde en så fin virkning på han at han klarte å kommunisere bedre med sin eks. Han sin rolle i vårt forhold gjorde han til en bedre person. 

I dag kan vi alle møtes uten noen problemer. Jeg veit hvor jeg har min samboer, men det tok litt tid før jeg forstod det 🙂 

Anonymkode: 4ce77...1d3

[Queen of the North]

Har vært i stemorrollen i over 17 år fra frøkna stabbet i bleier til hun kommer kjørende i egen bil når hun skal til oss. Jeg har hele veien tatt en veldig passiv rolle når det kommer til alt unntatt hvordan jeg forholder meg til frøkna. Stiller opp når jeg kan og inkluderer henne i alt. Og tar gjerne det ekstra skrittet da jeg ikke ønsker at hun noen gang skal føle at jeg har stått i veien for forholdet mellom hun og faren. 

Når det kommer til eksen så har jeg kanskje sluppet billig unna da mannen stortsett alltid er hissig når man er ferdig å kommunisere med henne, så det er lite kontakt utover det man må ha for frøkna sin del. Men det er alltid høflig, men litt distansert og ikke særlig personlig. Og jeg setter pris på at mannen tar avgjørelsene og setter hensyn til meg like høyt som frøkna. Og ikke minst at han spør meg om hva jeg ønsker- men jeg sier aldri nei hvis det vil frata han tid med frøkna. Jeg velger noen ganger å prioritere meg selv f eks reise å se min familie eller venninner når han har pappahelg. Men det er også kvalitetstid for de alene uten meg. 

Jeg har alltid sett på det som at jeg har forslagsrett, men ikke bestemmelsesrett når der kommer til oppdragelsen av frøkna. Hvis jeg har en mening som er så sterk at jeg mener jeg burde bli hørt så snakker jeg med mannen om det, så får han evt ta det videre med mor hvis han er enig med meg. Har blitt "skutt" ned noen ganger, men utover hvordan vi vil ha det i vårt hus så har jeg ingenting jeg skulle sagt angående hva hun får lov til, kler på seg eller bruker penger på. Det er opp til mor og far. Hadde det vært mitt biologiske barn så ville hun nok hatt litt strengere rammer på enkelte ting, og litt mindre press. 

Jeg er en slags motvekt i livet hennes til hennes mor. Mor er ganske streng på endel ting hvor jeg er helt avslappet. Og noen ganger gjør jeg meg mer avslappet da jeg ønsker å vise frøkna at det går an å leve uten at man trenger å memorere hvor ting skal stå i kjøleskapet for å unngå å få kjeft. 

Angående svigerfamilien så vet jeg at de har kontakt når de møtes, og at stemningen er god, men jeg skal ikke stå i veien slik at frøkna føler at familien hennes ikke er vennlige med hverandre. Men så har jeg blitt tatt imot med åpne armer av svigerfamilien så det gjør det lettere. 

Hjalp det litt? Det har fungert for oss. Har ikke ett bestevenn forhold til frøkna, men vi setter pris på hverandre og ser på hverandre som en ressurs. 

(eksen er derimot ikke fornøyd med at vi fortsatt er ett par da hun mener det ikke er riktig. Og hun har rett til å ha sin mening og må gjerne synes jeg er den største drittkjerringa i hele verden så lenge hun ikke forteller det til frøkna. Frøkna skal ikke trenge å føle at hun må velge lojalitet mellom foreldre eller bonusforeldre)